Vennskap når man har høy IQ

[Gjest messinggjesten]

Jeg synes det er synd at du ikke finner glede i å være sammen med andre mennesker som du tror ikke har like høy IQ som deg

Det er nok som mange andre her sier, dette går på interesser og ikke på målt IQ. Selv har jeg en målt IQ på 131 (ikke måtte jeg betale for det heller, lønner seg å være et forskningsobjekt) og jeg tror du ville funnet meg dørgende kjedelig. Jeg får fnatt av dype samtaler om politikk, religion og krig. Jeg leser ukeblader. Jeg ser såpeserier på tv. Seriøs kan jeg være når jeg utfører mitt daglige virke, i det jeg går ut døren derfra gidder jeg ikke mer akademisk pjatt.

PS: har tidligere jobbet med utviklingshemmede, og gud så mange gode samtaler vi hadde og hvor mye jeg lærte av dem om mennesker;)

[Gjest Gjest]

Min IQ er nok ikke stort over snittet, for jeg makter ikke å løse vanskelig sudoku, eller å gjenkjenne mønstre. Å finne hva som ikke passer inn og lignende hjernetrim kan sette meg fullstendig fast. I min erfaring er det slikt IQ-tester driver med. Og likevel tok jeg uten tidligere ungdom- eller videregående skole hele studiekompetansen som privatist med 5.6 i snitt. Jeg fulgte forelesninger men brukte aldri mer enn 2 timer per fag utenom. De fleste lærerne sendte meg ut etter 5 minutter fra muntlige eksamener og jeg fikk høre at jeg forstå faget så godt at det ikke var noen vits i å fortsette. Læreren i samfunnsøkonomi mente at jeg kunne nå så langt jeg ønsket hvis jeg studerte det videre, og i historie fikk jeg en klem av læreren som var helt henrykt over at det fantes ungdom som virkelig så sammenhengene. Når jeg skriver(slurv regnes ikke) staver jeg alle ord helt riktig uansett, uansett språk, så lenge jeg har sett ordet skrevet før, og den eneste artikkelen jeg noensinne har skrevet utenfor en eksamen fikk sin egen plass i skolens hefter til eksempel for kommende elever slik at de kunne se hvordan det skulle gjøres. Mange har også fortalt meg opp gjennom årene at jeg har en brutalt logisk og nærmest frustrerende måte å argumentere på.

Så er jeg da, på bakgrunn av min IQ som sannsynligvis ikke er like høy som din, et gjennomsnittlig menneske? Personlig tror jeg at IQ kun måler en bestemt måte å tenke på, ettersom en test uten kunnskapskrav aldri vil kunne måle evnen til å sette emner i sammenheng eller forstå helheter. For å si dette på en litt annen måte: Du er ikke så smart som du tror, fordi testen du tok bare undersøkte en del av ditt intellekt.

Hadde du vært så smart som du forestiller deg ville du innsett at man kan ta lærdom av mennesker som ikke kan lære en noe. Slik ville du lært ting du aldri ville funnet ut av på egen hånd, og dermed vært et skritt nærmere en forståelse av verden og helheten forøvrig.

[Nikken]

Har selv 139 i IQ, kom gjennom alt av MENSA-tester uten å bli med (tok dem bare for moro skyld). Har studert sosiologi, studerer nå psykologi. Leser mye filosofi, psykologi og annet bajs på siden. Alikavel elsker jeg å være sosial.

Det er ingen mennesker som er dummere, bare pga de har lavere IQ. Jeg vil heller si det er EQen din som er redusert. Du bør alltid kunne vri samtalen inn på noe begge er interessert i.

Jeg anbefaler deg å begynne å prate med alle du møter på - alle har en interessant historie! Slipp deg litt mer løs, du trenger ikke være høykulturell hele tiden, det er deilig å slappe av, bare nyte nuet.

[Gjest Gjest_..._*]

Jeg har det kanskje mange ville kalt et luksusproblem. Jeg har nemlig ganske høy IQ (ca 134, ikke ekstremt høy altså, men nok til at det er problematisk) og også veldig høy utdannelse, noe som innebærer at jeg trenger en del mental stimuli for å ikke kjede meg. Jeg er visstnok veldig dyktig sosialt, men sliter litt likevel fordi sosiale ting som fester også videre gir meg veldig lite. Jeg finner sjeldent mennesker som er i stand til å føre en samtale på et tilstrekkelig nivå til å engasjere og interessere meg. Jeg sliter rett og slett med å gidde smalltalk, og fester ender bare opp med at jeg blir barnevakt for alle andre som gjør tåpelige ting i fylla (da jeg selv ikke drikker).

Hvordan går jeg frem for å slutte å synes at det å ha samtaler med vanlige, gjennomsnittlige mennesker er som å ha samtaler med barn? Jeg vil tro det blir som dere gjennomsnittlige skal ha givende samtaler med psykisk utviklingshemmede. Det skjer sikkert, bevares, men det er ikke noe man oppsøker med glede. Det er rett og slett slik det oppleves for meg, og jeg tror alle skjønner at det ikke er spesielt stimulerende i lengden. Jeg manglet et poeng på å komme inn i mensa da jeg tok testen der, så noe fellesskap der kan jeg heller ikke belage meg på.

Det er ikke meningen å virke overlegen her, det er bare det at...vel, mennesker kjeder meg så sinnsykt. Jeg føler virkelig med de som er enda smartere enn meg. Hvordan kan jeg komme over denne følelsen der vanlige mennesker er uinteressante og lite stimulerende, og forholde meg mer funksjonelt til dem?

Måten du beskriver andre mennesker på, er ganske så likt hvordan eks mann beskrev andre mennesker. Han var vel den mest intelligente som gikk i to sko her i nore, og det var dager han traff noen inne på nettet som var "nesten" like intelligent som han.

Problemet var også at han ikke klarte small talk, tror det kjedet ham. Og det fordi han ikke forstod de sosiale kodene vi mennesker har. Og fordi han ikke brydde seg om å prate om ting som ikke var i hans interessefelt.

Det var mange dumme mennesker, og andre mennesker som ikke så hvor smart han var.

Han fikk etterhvert vite at han hadde aspergers syndrom, noe mange av de i mensa deler med ham. Han var forøvrig medlem i mensa. Og mente at han bare tok testen for å bevise andre mennesker hvor smart han var.

Tror jeg kanskje ville ha undersøkt litt om autisme, og kanskje spesielt aspergers syndrom. Kanskje du får svar på mange av dine spm der.

Hilsen en psykisk utviklingshemmet

[Gjest Blubberella]

Jeg tror TS's problem er manglende sosial intelligens. Den formen for intelligens kommer av å samtale og samhandle med andre mennesker. Også mennesker du ikke nødvendigvis hadde trodd skulle gi deg noe. Faktisk har jeg til og med lært mye av å forholde meg til, og samarbeide med, mennesker jeg ikke er på bølgelengde med.

Jeg reagerer litt på at en her i tråden mener at tegning ikke krever intelligens. For å bli en god tegner må man bl.a. ha romlig intelligens (kunne fremstille objekter i 3D selv om tegningen er i 2D) og kunne se både negative og positive former, perspektiv, lys/skygge, teksturer osv. Et skribleri krever ikke så mye intelligens, men en god tegning krever intelligens. På samme måte krever det ikke høy intelligens for å vinne diskusjoner eller "alltid ha rett", det holder med påståelighet og dominerende adferd. En intelligent person er mer opptatt av å lære noe nytt, enn å være den smarteste med alle de riktige argumentene. Det er ikke særlig intelligent å stagnere.

Jeg har ca 117-120 i IQ ifølge ymse tester rundt på nett, bl.a. en test på engelske Mensa's nettside. Jeg synes sånne tester er morsomme, og bryr meg egentlig lite om resultatene. Noen ganger liker jeg dype samtaler om livets store spørsmål og politikk, religion og sånn, men på fest foretrekker jeg faktisk litt overfladisk smalltalk og tøys. Jeg er enig med flere før meg om at det er litt feilslått å gå edru på fyllefest og forvente intelligente samtaler. Selv de smarteste av oss blir vel rimelig fjollete i fylla...

Så TS; begynn å oppsøk miljøer med mindre alkoholkonsum, legg fra deg IQ'en din (som jo uansett bare er et enkelt mål på logisk tenkning) og lær deg å virkelig lytte til folk. Også de som ved første øyekast virker uintelligente. Faktisk burde du begynne å snakke med psykisk utviklingshemmede også. De har en helt unik livsglede som selv de mest intelligente ofte mangler.

[Gjest klassisk nerd]

IQ har ingen ting med noe å gjøre, utenom det å være et standarisert mål på former for "intelligens" som samfunnet setter pris på. I realiteten er det et bedrøvelig mål på "egentlig" kunnskap. I standardiserte IQ-tester får du svært liten innsikt i deg selv som menneske, men du får et godt svar på hvor godt du løser teoretiske oppgaver basert på innlært kunnskap. Altså hvor godt du har LÆRT å løse nettop slike oppgaver. Det betyr ikke at en person med høyere IQ er mer intelligent enn en med lavere IQ, det betyr bare at interessene og ferdighetene ligger på et annet plan. Jeg har selv en IQ på 139 og har ingen problemer i relasjoner med personer med "lavere intelligens". Jeg går også edru på fester og har det gøy sammen med mindre edru personer. Mye handler om å kunne finne og sette pris på den andre personens perspektiv på livet. Jeg tror jeg ville ha en bedre samtale om de store spørsmålene i livet sammen med en psykisk utviklingshemmet enn med ts, simpelthen fordi jeg tror de ville ha et mer orginalt, ærlig og lite tillært syn på verkeligheten!

[Chiquita]

Hvordan vet du at de du omgås med har lavere IQ?

Er det et samtaletema?

Jeg har selv en ganske høy IQ, men ikke ekstremt høy (130), men dette sier da ingenting om meg som person?

Hadde du møtt meg på fest el.l, så hadde jeg helt sikkert blitt stemplet som en med lav IQ; jeg kan ikke fordra smal-talk, politikk, litteratur og slike "viktige ting".

I mitt hode er det de mellommenneskelige forholdene som er viktige.

EQ er mye viktigere enn IQ.

Hvordan vil du si din EQ er?

[I Grosny]

Hvordan vet du at de du omgås med har lavere IQ?

Hadde du møtt meg på fest el.l, så hadde jeg helt sikkert blitt stemplet som en med lav IQ

Morsomt. Jeg kjenner ei blondine som ble oppfattet som dum blondine på en fest, hun bare lo og lo og så blond ut. Sannheten er at hun er den mest intelligente personen jeg noensinne har snakket med.

Hvis festdeltagerene skulle fått med seg hvor intelligent hun egentlig er , så måtte hun f. eks gått med ett pannebånd med "IQ: 190" innbrodert.

[Gjest Emmanuelle]

De sier jo Paris Hilton har høy IQ, men at hele greia er et image.

Og jeg tror på det, dama må være fantastisk smart, omtrent helt genial for å bli rik på det hun (ikke) gjør.

[robotkalle]

Jeg er misfornøyd med intelligensen min, og blir i dårlig humør av å lese mange av innleggene her, hvor folk dekker seg bak det å skulle svare TS som et påskudd for selv å skilte med hvor smarte de er, samtidig som de ganske påtatt dysser det ned...men du får noen gode råd her også, TS. Jeg tenker på det som ble sagt om at intelligente mennesker klarer å finne en måte å skape god samtale med mindre mennesker, og på at du kunne skaffet deg en klikk med likesinnede, som ville gi deg mer moro å skravle om. Men problemet her er kanskje at du ikke har det noe gøy, uansett hva du gjør? Hugh Laurie sa han skjønte han var deprimert og trengte hjelp, da han midt under et go-kart heat tok seg selv i å stille spm, hva faen gjør jeg her, hva er vitsen?

[Gjest Gjest]

Jeg er misfornøyd med intelligensen min, og blir i dårlig humør av å lese mange av innleggene her, hvor folk dekker seg bak det å skulle svare TS som et påskudd for selv å skilte med hvor smarte de er, samtidig som de ganske påtatt dysser det ned...men du får noen gode råd her også, TS. Jeg tenker på det som ble sagt om at intelligente mennesker klarer å finne en måte å skape god samtale med mindre mennesker, og på at du kunne skaffet deg en klikk med likesinnede, som ville gi deg mer moro å skravle om. Men problemet her er kanskje at du ikke har det noe gøy, uansett hva du gjør? Hugh Laurie sa han skjønte han var deprimert og trengte hjelp, da han midt under et go-kart heat tok seg selv i å stille spm, hva faen gjør jeg her, hva er vitsen?

Cogmed.com dette er vitenskapelig bevist flere ganger aa oke arbeidsminnet ditt noe som igjen er en viktig komponent av IQ.

Traadstarter kan gaa til charismaarts.com der kan han lese masse veldig bra om kunsten aa konversere.

[Gjest Gjest]

Tok nett-testen til Mensa i dag og fikk en score på 133. Artig test som krever logisk tankegang og figurforståelse.

Men forteller den noe om meg som menneske, annet enn at jeg ser mønster og systemer der mange andre ser kaos? Og hva betyr så det?

IQ og intelligens er uvesentlig i de fleste sammenhenger. KUNNSKAP, derimot, er viktig! Jeg er en skikkelig bokorm som "vet litt om alt", men jeg vet også godt hva jeg IKKE vet. en av mine venner er lite interessert i kunnskap. Hater bøker, har ikke interesse for å lære noe. Han er imidlertid en av mine beste venner, og jeg har stor glede av å tilbringe tid sammen med ham og hans kone (som jeg heller ikke regner for å være "intelligent", dog et kunnskapsrikt, godt menneske). Jeg har ingen problemer med å snakke med disse to til langt ut i de små timer - om alt og ingenting.

Jeg er en person som kommer svært lett i nær kontakt med alle mulige mennesker. Jeg kan prate med alle om alt. Og jeg føler hele tiden at jeg lærer noe nytt!

Til trådstarter: Jeg skjønner at du ønsker en viss stimuli som du pr. i dag ikke får. Du har en svært uheldig holdning til menneskene rundt deg i og med at du segregerer menneskene i grupperinger basert på en score fra en test. Du anser deg som smartere enn folk rundt deg.

Og du mener at du er intelligent basert på dette?

Ja, innenfor enkelte områder er du nok svært intelligent! Men på andre, viktigere områder er du etter min oppfatning direkte tilbakestående. Sosialt virker du nokså retardert, dysfunksjonell. Kanskje du burde sette deg ned og analysere dette litt? Kan du anse deg selv som "bedre" (ikke nødvendigvis hevet over) andre mennesker når andre, "mindre intelligente" mennesker fungerer bedre i samfunnet enn hva du gjør?

Intelligent snobberi er ikke ukjent, men er man egentlig veldig smart bare fordi man kan foreta en kvalitativ analyse av Dantes guddommelige komedie? Er man et "bedre" individ fordi man lett gjenkjenner/oppdager systemer og former?

Eller er man et intelligent og godt menneske når man kan føre en samtale som stimulerer begge parter uavhengig av alder, utdannelse eller kunnskapsnivå?

For min egen del anser jeg meg som et over gjennomsnittlig intelligent menneske med mye å lære av de jeg møter. Heldigvis er jeg også "sosialt intelligent" og har "høy EQ". Og jeg innser at jeg har mine "problemer", som alle andre mennsker.

Jeg tenker, altså er jeg. Jeg elsker, altså lever jeg. Jeg tar feil, altså er jeg menneskelig. Jeg er den perfekte versjonen av meg.

-VF-

[Ethereal]

http://no.wikipedia.org/wiki/Aspergers_syndrom

Jeg bare nevner det lissåm.

[Gjest Gjest_LilleMeg_*]

Det kan godt hende problemet ditt ikke går på IQ, men sosialt behov. Blandt annet er det mange asperger som har skyhøy IQ men ikke klarer å interessere seg for sosialesammenhenger. De trenger mennesker som kan stimulre dem eller emner. Det kan da gå like mye på settinga, som personen. Og kanskje det at personen er kjedelig ikke går på IQ, men at peronen er valdig vanlig? Rare peroner, også megd gjenomsnittlig IQ, kan virke mer interessante.

Sjekk ut om asbergersyndrom (men husk at det står mye tull på netet). Det hjalp meg veldig når jeg forsto at jeg hadde det. Det er ikke en sykdom, men en anderledeshet

[Murder]

Jeg liker hvordan nesten alle som har svart i denne tråden ser det nødvendig å skilte med sin overgjennomsnittlige IQ :gjeiper:

[I Grosny]

Jeg liker hvordan nesten alle som har svart i denne tråden ser det nødvendig å skilte med sin overgjennomsnittlige IQ :gjeiper:

Hvis du ikke er over gjennomsnittet, så er du ikke gjennomsnittelig på KG. Det ser ut som om ekstra intelligente har en tendens til å snakke mest med andre ekstra intelligente, og at disse hoper seg opp her på KG. Jeg har sett unormalt mye kloke innlegg her (noe man helst ikke bør forveksle med intelligente, fordi klokskap er ett nivå over intelligent, ett modnet nivå).

Jeg er egentlig litt imot janteloven, og synes vi alle bør være blærete nok til å bryte den.

[Gjest Gjest]

Jeg liker hvordan nesten alle som har svart i denne tråden ser det nødvendig å skilte med sin overgjennomsnittlige IQ :gjeiper:

For å understreke for henne at dette har mer med hennes personlighet å gjøre heller enn IQ. Våre personlge erfaringer med IQ og vennskap er derfor relevante.

Det er relevant for denn eproblemstillingen å fortelle at man selv også har høy IQ. Hvorfor er det så uglesett å fortelle at man har høy IQ? Jeg kan ikke se hvorfor det skal være mindre akseptabelt enn å fortelle om din puppestørrelse feks, slik som mange medlemmer gjorde i en annen tråd her. Da var det ingen som kommenterte at det var unødvendig å snakke om sine egne tall...

[Gjest Higgins]

Jeg skjønner ikke hvorfor noen gidder å legge vekt på IQ i det hele tatt. Det handler jo bare om å øve på et sett tenkemåter, så kan de fleste av oss få høy IQ.

Jeg har selv tatt en seriøs IQ-test to ganger. Første gangen hadde jeg aldri sett en sånn test før, så jeg strevde veldig. Fikk vel et resultat rundt 80. Etter å ha tatt testen skjønte jeg jo litt mer av hva disse testene gikk ut på, så jeg begynte å øve på den type spørsmål/oppgaver. Neste gang jeg tok testen fikk jeg 120. Hva sier det om min intelligens? Disse to testene fortalte i hvertfall meg at IQ vanskelig lar seg bestemme, for det har med omgivelser og setting å gjøre også.

Personlig tenker jeg at IQ er et så vagt begrep at det ikke har noe å si i det daglige. Som mange andre her påpeker så handler det heller om interesser. Jeg har alltid vært skoleflink, helt fra barneskole til universitetsnivå. Det har ikke vært noe problem å få gode karakterer. Men fagteori kjeder meg, så jeg har valgt å hoppe av den karusellen der. Istedet jobber jeg direkte med mennesker på et nivå som slett ikke krever universitetsutdannelse. Det har ikke med mine evner å gjøre, men med mitt interessefelt.

Jeg møter også folk som kjeder meg, men nok en gang så er det pga interesser som ikke matcher. F.eks. har jeg lite til felles med mange av dem jeg gikk i klasse med på ungdomsskolen. Mange av dem har stagnert i sin tenåringsrolle og prater kun om siste fyllefest eller om hvem som har vært utro mot hvem. De er ikke dumme mennesker, de har bare ikke hatt interesse av å utvide sin horisont. Jeg kjeder meg minst like mye i selskap med teoretikere som vil diskutere infløkte analyser osv.

TS må nok heller fokusere på interesser enn på IQ, så blir sikkert livet lettere å hanskes med.

[Gjest Gjest]

Litt OT, men hvor er det alle sammen har testet IQen sin?

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke hvorfor noen gidder å legge vekt på IQ i det hele tatt. Det handler jo bare om å øve på et sett tenkemåter, så kan de fleste av oss få høy IQ.

(Beklager på forhånd skrivefeil, jeg har skadet en del av fingrene mine og finner det veldig vanskelig å skrive på et tastatur når jeg bare kan bruke den ene hånda)

Dette stemmer ikke. Vi er medfødt et spekter som vi kan utvikle oss innen, som har grenser for hvor høy eller hvor lav IQ vi kan havne på. Vi kan kanskje lære oss å gjøre det litt bedre på IQ tester om vi trener veldig lenge, men dette betyr altså ikke at vi har lært oss til høyere IQ. Man kan lære seg til å få bedre hukommelse feks, eller bedre arbeidsminne, men dette er bare en liten del va hva intelligens faktisk innebærer.

IQ er den sterkeste prediktoren for hvem som gjør det bra på skolen, hvor god utdannelse du får, lønnsnivå etc. De aller fleste har gjennomsnittlig IQ og har et normalt og godt liv, mens noen har lavere og faller utenfor og andre har høyere og når også litt lenger. IQ er ikke bare et tankesett man kan lære seg, det ligger i hjernen vår, i måten nervecellene fungerer på i kjemikaliene hjernen bruker etc. etc. IQ er ikke bare et tankesett man kan trene seg til, det har med hele måten man tenker på å gjøre i alle settinger (ikke bare noe man presterer på en test).

Dersom det var slik at de fleste kunne få høy IQ ville man jo kunnet utvikle skolen på en måte som fremmet dette, og vi ville ikke hatt mennesker med lav IQ lenger. Slik er det ikke. Et menneske som er førdt med et godt potensiale vil uansett havne relativt høyt på stigen på tross av mindre ideelle oppvekstvillkår (sett at det ikke er stor grad av omsorgssvikt etc), mens en person med lavere potensiale ikke vil kunne havne mer enn ca 10-15p opp på skalaen dersom det fødes inn i et veldig stimulerende miljø. IQ er ikke noe man kan utvile og lære i veldig stor grad.

Dere som sier at IQ bare er logiske tankerekker, og har med matte og logikk å gjøre. Hvordan har det seg da at mennesker med høy IQ gjenomsnittlig sett (sett vekk fra et par av de som klarer seg veldig dårlig som vi alle har sett eksempler på) klarer seg bedre, får bedre utdannelse, har mer stabile ekteskap etc.

Denne tråden viser stor grad av fordommer mot hva IQ faktisk er og hvordan det påvirker livet. IQ er en personlighetsfaktos som er med på å påvirke livet, på samme måte som andre personligehetsfaktorer. IQ er ikke ubetydelig, og ikke noe som bare har med matte og logikk å gjøre, slik er virkeligheten enkelt og greit.