Vennskap når man har høy IQ

[Gjest Hilde K S]

Ellers så vil jeg berømme TS for sin ærlighet. Og hun har rett i at det er så mye enklere å kommunisere med gløgge mennesker. Veldig rett. Og det er veldig behagelig.

Det står noe om dette et eller annet sted på nett. Mener den saken jeg leste omhandlet spesielt intelligente barn. De faller utenfor venneflokken, fordi de ikke har godt nok utviklede sosiale antenner. Disse barna vil i stor grad ha glede av å snakke med voksne og foretrekker det, framfor klassekamerater. Rett og slett fordi de får mer ut av samtalen.

Disse spesielt intelligente barna vil ofte kjede seg på skolen, fordi de ikke får nok utfordinger.

[Vera Vinge]

Jeg syns ts sitt innlegg er litt merkelig. Jeg har ingen problemer med å forstå at det kan være kjedelig å omgås folk med helt andre interesser enn deg. At mange velger seg en del venner som befinner seg ca. på samme del av skalaen som en selv, syns jeg ikke er så unaturlig. Vi har da en tendens til å tiltrekkes av likhet.

Men, jeg lurer på om du bor i en liten avkrok, dersom du ikke finner noen mennesker som er interessante å diskutere med og være sammen med? Ja, du har en iq som ligger over snittet (eller du sier hvertfall det, hvilken test du har tatt, vet jeg jo ikke), men at du skal være tvunget til å kjede deg av den grunn, forstår jeg ikke helt. Du er ikke lenger et intelligent barn som må kjede deg i en gjennomsnittlig klasse. Du har alle muligheter til å oppsøke mennesker du syns er interessante, skulle man tro.

Jeg syns dessuten det er litt merkelig at du ikke høres ut å være nysgjerrig på mennesker som ikke er like intelligente som deg selv? Én ting er hvem man velger som sine nærmeste venner, noe annet er å være i stand til å føre en vanlig samtale med "gjennomsnittsmennesker" og å finne dem noenlunde interessante. Om du syns det er helt drepende, kan man jo begynne å lure på det handler om andre ting enn at du har høy iq.

[Gjest Gjest]

Jeg er ekstremt kresen- jeg finner bare mennesker som er lik meg. Av såkalt iq så vet jeg ikke helt, ettersom den er varierende innenfor hvilke tester jeg tar. Jeg får alt fra 125-155.

Klarer ikke smalltalk- skjønner ikke vitsen med å snakke om vær og vind. >.<

[Gjest Hilde K S]

Jeg er ekstremt kresen- jeg finner bare mennesker som er lik meg. Av såkalt iq så vet jeg ikke helt, ettersom den er varierende innenfor hvilke tester jeg tar. Jeg får alt fra 125-155.

Klarer ikke smalltalk- skjønner ikke vitsen med å snakke om vær og vind. >.<

Vær og vind ER jo definitivt drepende kjedelig, dersom man ikke er meterolog, befinner seg på turlagets julebord eller noe i den duren.

Ellers kan jo smalltalk være alt fra nyhetsbildet til hendelser i livet ens osv. Det er ikke kjedelig.

[Gjest Mann på 44]

Jeg har det kanskje mange ville kalt et luksusproblem. Jeg har nemlig ganske høy IQ (ca 134, ikke ekstremt høy altså, men nok til at det er problematisk) og også veldig høy utdannelse, noe som innebærer at jeg trenger en del mental stimuli for å ikke kjede meg. Jeg er visstnok veldig dyktig sosialt, men sliter litt likevel fordi sosiale ting som fester også videre gir meg veldig lite. Jeg finner sjeldent mennesker som er i stand til å føre en samtale på et tilstrekkelig nivå til å engasjere og interessere meg. Jeg sliter rett og slett med å gidde smalltalk, og fester ender bare opp med at jeg blir barnevakt for alle andre som gjør tåpelige ting i fylla (da jeg selv ikke drikker).

Hvordan går jeg frem for å slutte å synes at det å ha samtaler med vanlige, gjennomsnittlige mennesker er som å ha samtaler med barn? Jeg vil tro det blir som dere gjennomsnittlige skal ha givende samtaler med psykisk utviklingshemmede. Det skjer sikkert, bevares, men det er ikke noe man oppsøker med glede. Det er rett og slett slik det oppleves for meg, og jeg tror alle skjønner at det ikke er spesielt stimulerende i lengden. Jeg manglet et poeng på å komme inn i mensa da jeg tok testen der, så noe fellesskap der kan jeg heller ikke belage meg på.

Det er ikke meningen å virke overlegen her, det er bare det at...vel, mennesker kjeder meg så sinnsykt. Jeg føler virkelig med de som er enda smartere enn meg. Hvordan kan jeg komme over denne følelsen der vanlige mennesker er uinteressante og lite stimulerende, og forholde meg mer funksjonelt til dem?

Nå kan du jo prøve på testen to ganger til dersom det er medlemsskap i Mensa som frister veldig.

Jeg vil tro det blir som dere gjennomsnittlige skal ha givende samtaler med psykisk utviklingshemmede.

Så du kan aldri ha en givende samtale med noen som har lavere IQ enn deg selv? Må innrømme at jeg ligger blant de 2% som kan bli medlem, men jeg har da lært mye av andre allikevel.

Tror du ville blitt litt overrasket over hva folk snakker om på Mensa treffene:-)

[Gjest Gjest]

Jeg har det kanskje mange ville kalt et luksusproblem. Jeg har nemlig ganske høy IQ (ca 134, ikke ekstremt høy altså, men nok til at det er problematisk) og også veldig høy utdannelse, noe som innebærer at jeg trenger en del mental stimuli for å ikke kjede meg. Jeg er visstnok veldig dyktig sosialt, men sliter litt likevel fordi sosiale ting som fester også videre gir meg veldig lite. Jeg finner sjeldent mennesker som er i stand til å føre en samtale på et tilstrekkelig nivå til å engasjere og interessere meg. Jeg sliter rett og slett med å gidde smalltalk, og fester ender bare opp med at jeg blir barnevakt for alle andre som gjør tåpelige ting i fylla (da jeg selv ikke drikker).

Hvordan går jeg frem for å slutte å synes at det å ha samtaler med vanlige, gjennomsnittlige mennesker er som å ha samtaler med barn? Jeg vil tro det blir som dere gjennomsnittlige skal ha givende samtaler med psykisk utviklingshemmede. Det skjer sikkert, bevares, men det er ikke noe man oppsøker med glede. Det er rett og slett slik det oppleves for meg, og jeg tror alle skjønner at det ikke er spesielt stimulerende i lengden. Jeg manglet et poeng på å komme inn i mensa da jeg tok testen der, så noe fellesskap der kan jeg heller ikke belage meg på.

Det er ikke meningen å virke overlegen her, det er bare det at...vel, mennesker kjeder meg så sinnsykt. Jeg føler virkelig med de som er enda smartere enn meg. Hvordan kan jeg komme over denne følelsen der vanlige mennesker er uinteressante og lite stimulerende, og forholde meg mer funksjonelt til dem?

Jeg har en IQ et godt stykke over deg igjen og jeg har ikke dette problemet. Det finnes miljoer der jeg over tid ville ha kjedet vettet av meg fordi ingen kunne gitt tilstrekkelig mental stimulans paa et intelektuelt plan, men gjennom studiene mine og til dels fra oppveksten har jeg moott mere enn nok folk som gir meg slik stimulans. Det er riktignok forsatt et stykke mellom de som jeg virkelig foler jeg kan bryne meg paa men jeg synes ting er ganske bra. Du maa rett og slett finne flere som er omtrnet som deg og det er faktisk en god del og saa maa du klare a relatere til de enklere ting i livet. Det kan ogsaa vaere svaert givende. Det er uansett mere enn nok folk med 120-130 i IQ (flere enn en i hver skoleklasse) og dette burde vaere nok for aastimulere deg da dette gjerne er nok til aa vaere i stand til aa skrive en doktorgrad. Forovrig er IQ et ufattelig grovt mal som alikvel sier en god del. Jeg kjenner nok av folk som jeg vet har en langt alvere akademisk intelligens enn meg, men somer langt bedre til aa tenke strategisk rundt reel utfordringer de staar ovenfor i naeringslivet og det er nok av folk med en IQ paa 120 som ville kunnet skrevet laaaaaaaangt bedre artikler og boker enn folk med iq paa 140. IQ sier ganske mye men er tross alt et fryktelig grovt maal.

[Gjest Gjest]

Jeg har det kanskje mange ville kalt et luksusproblem. Jeg har nemlig ganske høy IQ (ca 134, ikke ekstremt høy altså, men nok til at det er problematisk) og også veldig høy utdannelse, noe som innebærer at jeg trenger en del mental stimuli for å ikke kjede meg. Jeg er visstnok veldig dyktig sosialt, men sliter litt likevel fordi sosiale ting som fester også videre gir meg veldig lite. Jeg finner sjeldent mennesker som er i stand til å føre en samtale på et tilstrekkelig nivå til å engasjere og interessere meg. Jeg sliter rett og slett med å gidde smalltalk, og fester ender bare opp med at jeg blir barnevakt for alle andre som gjør tåpelige ting i fylla (da jeg selv ikke drikker).

Hvordan går jeg frem for å slutte å synes at det å ha samtaler med vanlige, gjennomsnittlige mennesker er som å ha samtaler med barn? Jeg vil tro det blir som dere gjennomsnittlige skal ha givende samtaler med psykisk utviklingshemmede. Det skjer sikkert, bevares, men det er ikke noe man oppsøker med glede. Det er rett og slett slik det oppleves for meg, og jeg tror alle skjønner at det ikke er spesielt stimulerende i lengden. Jeg manglet et poeng på å komme inn i mensa da jeg tok testen der, så noe fellesskap der kan jeg heller ikke belage meg på.

Det er ikke meningen å virke overlegen her, det er bare det at...vel, mennesker kjeder meg så sinnsykt. Jeg føler virkelig med de som er enda smartere enn meg. Hvordan kan jeg komme over denne følelsen der vanlige mennesker er uinteressante og lite stimulerende, og forholde meg mer funksjonelt til dem?

Min løsning, fritidsaktiviteter og ekstremsport.. Du kommer inn i ett miljø der folk setter pris på å gjøre noe, kajakk, ski, svømming, surfing, sykling, dansekurs, språkkurs flere ganger i uka og jeg elsker livet mitt. En annen ting er at jeg har tatt kontrollen på livet mitt, for å selv unngå å gjøre kjedelige ting drar jeg andre med på det som jeg syntes er interessant. Er en av midtpunktene i min sosiale arena og trives helt topp med at folk ser til meg om vi skal finne på noe

Og ja, har også høy IQ. 128 målt

[Gjest Gjest]

Oi, noe som ikke i det hele tatt har kommet frem i denne tråden er grunnen til at mennesker med høy IQ ofte sliter med kommunikasjon og spesielt smalltalk. Problemet med høy IQ er ikke at du er så mye bedre utviklet enn andre voksne, det er at du VAR mye bedre utviklet ved ung alder.

Når for eksempel språket ditt ligger 3-4-5 år fremfor dine jevnaldrende så er det ofte at dine jevnaldrende (når du er 7-13 år) kommer til å se på deg som sær fordi du bruker sære ord. Dette fører til for eksempel mobbing, som fører til at folk blir sosialt utstøtt eller selv trekker seg unna. Når ett 10 år gammelt barn trekker seg unna og finner andre interesser for seg selv for så og prøve å få ett skikkelig sosialt liv eller "small talke" litt med folk så har han gått glipp av utrolig mye sosial trening. Fordi at EQ, i motsetning til IQ, ikke er genetisk. En person med høy IQ som vokser opp med andre mennesker som og har høy IQ vil ofte klare seg veldig bra, men når det kun er deg blandt 100 andre på skolen din som har så høy IQ som det du har vel da sliter du.

Small talk, og det og nyte small talk. Kan læres! Ikke bare KAN det læres, men det MÅ læres! Og gikk du glipp av så og si alle leksjonene fra du var 15 til 19 så ligger du langt bak og med mindre du forlater huset og begynner å henge med folk nær døgnet rundt kommer du heller ikke til å lære det.

[Gjest XXena]

Et annet interessant spørsmål: Hvordan skal TS finne ut hvor høy IQ de hun nedlater seg til å snakke med har? Jeg tror det finnes mange oppegående, reflekterte og intelligente mennesker som ikke har uberhøy IQ. Så da må hun vel nesten spørre hvor høy IQ de har? For å være sikker på at hun ikke snakker med noen som hun kan likestille med funksjonshemmede.De færreste har vel tatt tester som kan regnes som seriøse.

Fra spøk til side; de mest interessante menneskene jeg vet om er de som har livserfaring, kjenner til andre land og kulturer og som tør å skape noe eget. Rett og slett mennesker som har en identitet, sitt eget særpreg, og som viser det.

Jeg datet en gang en fyr som har skikkelig høy IQ. Det er vel kanskje den kjedeligste daten jeg har vært på. Han snakket kun om interessene sine, og hver gang jeg prøvde å drs samtalen over på noe annet, falt han ut. Mye mulig at han er smart, men jeg får mer ut av å snakke med bestevenninna mi som jobber i en interiørforretning fordi hun elsker interiør. Og nei, hun er absolutt ingen overfladisk dolle. Hun har studert interiør i flere år, og har interesserer som klassisk musikk og sjakk.

Det jeg vil frem til er at det ikke er IQen som avgjør om det er interessant å smalltalke med noen. Det handler om hvordan man er som menneske.

Endret 25. november 2009 av XXena

[Gjest Gjest_Becca_*]

Jeg syntes ts har greid å fått frem et ganske viktig poeng i denne tråden , og det er alle de negative holdningene folk har til de som tror de er smartere enn andre .

Å være nedlatende , syntes jeg er en uting , men at noen er smartere enn andre og at det har en betydning for både det sosiale , yrkes- og utdannelsesmessig og også sikkert lønnsnivå ( statisktisk sett ) er iallefall ikke jeg i tvil om .

[Satyr]

...Jeg finner sjeldent mennesker som er i stand til å føre en samtale på et tilstrekkelig nivå til å engasjere og interessere meg. Jeg sliter rett og slett med å gidde smalltalk, og fester ender bare opp med at jeg blir barnevakt for alle andre som gjør tåpelige ting i fylla (da jeg selv ikke drikker).

Hvordan går jeg frem for å slutte å synes at det å ha samtaler med vanlige, gjennomsnittlige mennesker er som å ha samtaler med barn? Jeg vil tro det blir som dere gjennomsnittlige skal ha givende samtaler med psykisk utviklingshemmede.

Jeg har selv en doktorgrad og en IQ som ikke er lavere enn din. Jeg opplever ikke dette som et problem i det hele tatt. Jeg kan ha det gøy med folk med vidt ulik bakgrunn, selv om jeg av og til får tilbakemeldinger på at folk ikke skjønner hva jeg sier pga. bruk av fremmedord :-). Jeg kjenner flere med doktorgrad som også har det som meg. Jeg tror dine problemer ikke har noe å gjøre med din IQ, men snarere med at du kanskje har personlighetsmessige problemer. Det å finne glede i samvære med andre har å gjøre med langt flere dimensjoner enn bare snakk om intellektuelle emner. Prøv å begynne å drikke og ha det gøy. Andre mennesker har mye å by på av erfaringer og "sosiale spill", selv om de ikke kan diskutere f.eks Borges, Dennett eller Hofstadter.

Satyr

[Gjest Kvinne 40+]

Jeg er enig i mye av det som blir sagt her, men jeg reagerer på en ting... jeg ser at flere mener hun skal begynne å drikke, og det er noe jeg reagerer på.

Jeg skjønner tankegangen bak dette rådet, men jeg er så uenig som det går an å bli.

Hvorfor skal hun drikke hvis hun ikke ønsker det?

[Satyr]

Jeg er enig i mye av det som blir sagt her, men jeg reagerer på en ting... jeg ser at flere mener hun skal begynne å drikke, og det er noe jeg reagerer på.

Jeg skjønner tankegangen bak dette rådet, men jeg er så uenig som det går an å bli.

Hvorfor skal hun drikke hvis hun ikke ønsker det?

Fordi hun ønsker å få det morsommere sosialt?

Satyr

[Gjest me]

Jeg syntes ts har greid å fått frem et ganske viktig poeng i denne tråden , og det er alle de negative holdningene folk har til de som tror de er smartere enn andre .

Å være nedlatende , syntes jeg er en uting , men at noen er smartere enn andre og at det har en betydning for både det sosiale , yrkes- og utdannelsesmessig og også sikkert lønnsnivå ( statisktisk sett ) er iallefall ikke jeg i tvil om .

Enig i at det er en uting å være nedlatende, og vet at mange er smartere enn andre men at det har like stor betydning sosialt for alle de smarte, det tror jeg ikke. For det er mange smarte som klarer å finne venner og noen å samtale med, til tross for forskjeller i smarthet.

[Gjest Kvinne 40+]

Fordi hun ønsker å få det morsommere sosialt?

Satyr

Hadde hun ønsket å drikke, hadde hun allerede gjort det.

Det hun må lære seg, er å ha det morsomt uten alkohol siden hun ikke drikker(det går an).

[stjernekyss]

Hvorfor skal hun drikke hvis hun ikke ønsker det?

Jeg er enig med deg.

Jeg synes heller det er morsomt at hun forsøker å føre dype samtaler med mennesker som er under påvirkning av alkohol.

Og så skjønner jeg ikke hvorfor hun går på fest og tar på seg rollen som "barnevakt" gang på gang, når hun ikke har noe glede av det.

Blir litt som å stange hodet i veggen og klage over at det gjør vondt.

[Satyr]

Jeg er enig med deg.

Blir litt som å stange hodet i veggen og klage over at det gjør vondt.

Hehe, her er du vel inne på noe temmelig vesentlig :-).

S

[I Grosny]

Hmmmm. det var da veldig så mange det plutselig var her inne med solid høy IQ da?

Ikke for å vær slem, men jeg har liksom ikke noe inntrykk av at det er tilfelle når jeg leser rundt om kring i trådene her?

Og som sikkert er nevnt tidligere... Høy IQ har liten interesse hvis man ikke innehar sosial intelligens i tillegg.

Det kan virke som TS ikke når helt opp her etter det h*n skriver å dømme.

Men hva vet jeg...kan ikke påberope meg mer enn høyst normal intelligens...som dessuten ikke er målt en gang!

Jeg har heller ikke målt intelligensen, men jeg påberoper meg godt over 120, dette tallet står seg helt til det blir målt , og muligens knust og latterliggjort, men hvis jag aldri måler det , så står min Iq-verdi høyt

Det kan se ut som om snitt -IQ i denne debatten ligger et sted mellom 136 og 137. Jeg anser deg som normal, ergo er din IQ 136,5.

Fra spøk til alvor: Jeg tror faktisk det er mange kloke mennesker på KG - Samliv og relasjoner, og gleder meg over mange gode innspill, og det overrasker ikke meg om snitt-IQ her er langt over det normale. Selv tror jeg at jeg i min tid her har blitt litt klokere enn jeg var før, men ikke mer intelligent.

Jeg tror intelligens også kan trenes opp. Sjakk og fotball kan være et bra program. Sjakk for å presse hjernen, fotball for å bedre blodomløpet og oksygentilførselen til hjernen. Et av våre største fotballtalenter var på vei til å bli superstormester i sjakk, men så skadet han beinet sitt , og fotballandslagskarrieren ble slutt, sjakkutviklingen bremset opp, og han ble forbigått av en tenåring.

Endret 27. november 2009 av I Grosny

[Gjest Emmanuelle]

Jeg takler ikke smalltalk, har visstnok en IQ på 129, hater å lese pensum, er ikke god på tørt stoff og er mye mer gira på praktiske oppgaver og kunst enn noe annet. Er flink på empati og det å hjelpe andre med deres problemer.

Exen min har IQ på 138, forferdelig belest, kreativ og smart, men har empati på størrelse med en ert. Liker ikke å bli konfrontert med noe han ikke kan snakke seg utav og svarer med å furte.

Faren min har visstnok 156 og har enda mindre empati enn exen. Snakker aldri om følelser, unngår følelsesmessige samtaleemner og spøker bort alt som kan virke alvorlig.

Etter det jeg har lest i denne tråden, virker det som om empati, sosial intelligens og forståelse går utav døra jo mer i IQ man har (eller sier man har).

[Scorpina]

Tråden er ryddet og delt, og ligger her.

Scorpina

-mod-