Vennskap når man har høy IQ

[Gjest Cipheria]

Hahaha. Når jeg leser det du skriver, så tviler jeg sterkt på om du er så veldig intelligent.

Nåja. Der er dei som meina at IQ ikkje har så sterk korrelasjon med logisk resonnering. Personar med høg IQ har berre litt betre sannsynlegheit for å gjere det betre enn dei gjennomsnittlege på logiske testar og testar der ein skal tolke undersøkingar o.l. (Eg vil tru at logisk resonnering går ein del på erfaring, å vere klar over feilkjelder osv). To personar med lik IQ kan ha ganske ulike tilnærmingsmetodar, så IQ seier ikkje så mykje om ein person sånn sett. I tillegg har ein dei ytre faktorane som spelar inn. Og andre indre. Så, intelligente personar kan foreta logiske kortslutningar på same måte som "oss andre". Å vere intelligent er ikkje synonymt med å ha rett.

Eg syns ikkje ts sitt innlegg var så ille. Den spør jo faktisk om korleis den kan endre tankegangen. Eg trur det handlar meir om interesser. Når man først blir kjent med folk, så er dei ikkje så ille som førsteinntrykket seier. Eg har sannsynlegvis normal IQ, men likevel har eg følt meg "annleis" på same måte som TS. Men etter kvart som eg vart eldre, så skjønte eg at det ikkje nødvendigvis var dei andre det var noko gale med.

Endret 24. november 2009 av Cipheria

[bergans]

I nest siste utgave av New Scientist (som forøvrig er noe populærvitenskapelig og overfladisk til tider) så er det en veldig interessant artikkel ang nettopp dette med IQ, SQ og EQ, og hvor uhyre lite en IQ-basert måling på intelligens betyr IRL.

Høy IQ sier ikke mer enn at man har visse logiske, spatielle, matematiske og teoretiske evner når bestemte oppgaver skal løses. Sier jo null om vedkommende kan å føre en samtale, kan vise empati, forhandle mellom mennesker og behandle informasjon på mange plan slik at de beste løsninger oppnåes.

Det å derfor basere sin sosiale rolle og sin "dyktighet" på en objektiv kalkulasjon blir ikke helt kurant i mitt hode. Samtidig så synes jeg ofte at de som selv synes at de er flinke i sosiale settinger og takler situasjoner bra, er de som blir oppfattet som noe annerledes og litt out there av andre.

Min far er selv professor innen sitt felt og kommer ikke høyere akademisk, men du gubban som han ikke vet hvordan en vits skal fortelles, hvordan en frossenpizza stekes eller mysteriet med takt og tone i kvardagen. Men han og min mor kjeder seg aldri, selv om røyk, alkohol og store, festlige lag aldri har vært førstepri.

Det handler for all del ikke om hvor høy IQ man ifølge en lite valid måling (ift reelle livshendelser og interpersonlige situasjoner) man har, men hvordan man bruker det man har. Og at man kjeder seg i sosiale sammenhenger kan ha like mye med en selv å gjøre, istedenfor å legge skylden på alt og alle rundt seg. Jeg finner det mye mer givende å heller dra på topptur med samboer, lage god mat, tape noe sinnssykt i TP/amerikaner/ticket to ride, eller nyte endorfinrushet etter en spinnøkt, enn vorspiel med cascada og Jay-Z som bestevenner. Men nå har hverken jeg eller noen andre i min familie målt IQ (det kommer aldri på tale heller), så det kan godt hende at jeg sitter på en god 86

Endret 24. november 2009 av bergans

[FrøydisII]

Jeg tror egentlig dette handler mer om interesser enn iq Jeg har veldig høy iq selv, men jeg har det nesten alltid gøy på fest, som regel er det fordi jeg er med folk som er like som meg (uavhengig av iq). Jeg tror enten du må finne noen som er mer lik deg, eller slippe deg selv litt mer løs på fest

[Gjest Gjest_Harald_*]

Min IQ vokser til 17 cm når jeg danser tett med deilige damer, og det hjelper på kommunikasjonen.

[Gjest Gjest]

Min IQ vokser til 17 cm når jeg danser tett med deilige damer, og det hjelper på kommunikasjonen.

Det beste svaret i tråden så langt!

[Gjest Gjest_Muff_*]

Jeg er så absolutt ikke intelligent, men jeg interesserer meg mange områder. Astronomi, historie, økonomi, teknologi etc. Mine venninner gjør ikke det, så om jeg snakker om noe av dette, så har de ikke input. So what ? Folk er forskjellige! De snakker om sminke og klær, jeg bryr meg mindre enn minst om dette.

Fordi de ikke er interessert eller ikke er like flinke til å diskutere eller holde seg oppdatert så synes jeg ikke det er kjedelig, eller at jeg er smartere enn dem, for flere av dem har sikkert høyere iq enn meg , uten at jeg har sjekket det. Det er jeg ikke interessert i å vite heller.

Jeg tror du legger for mye i at "jeg har god iq" , og leter etter tegn i hverdagen der du skylder på dette. Slapp litt av, og ikke tenk så overflatisk. Det er mange hyggelige mennesker her i verden, men hvis du ikke roer litt ned på din egen refleksjon så kommer du kanskje ikke til å oppdage det : ) Blir sliten av å forestille meg hvordan din dag er!

[Gjest Gjest]

Å ikke like smalltalk har ikke noe med IQ å gjøre, men hvilke interesser man har. Ikke alle kan like alt.

Jeg har sett intelligende mennesker som elsker å smalltalke. Og jeg har sett mindre intelligente mennesker som ikke mestrere/hater å smalltalke. Mindre intelligente kan både elske og hate å smalltalke.

At du sier "visstnok ganske god sosialt" tyder jeg til at andre oppfatter deg som flink sosialt, men at du selv ikke vet. Eller at du, som du jo sier gjennom resten av innlegget, at du må jobbe for å være så flink.

Finn ut hva du vil med ditt liv, gjør det - og vær stolt av det!

[Gjest Gjest]

Jeg har det kanskje mange ville kalt et luksusproblem. Jeg har nemlig ganske høy IQ (ca 134, ikke ekstremt høy altså, men nok til at det er problematisk) og også veldig høy utdannelse, noe som innebærer at jeg trenger en del mental stimuli for å ikke kjede meg. Jeg er visstnok veldig dyktig sosialt, men sliter litt likevel fordi sosiale ting som fester også videre gir meg veldig lite. Jeg finner sjeldent mennesker som er i stand til å føre en samtale på et tilstrekkelig nivå til å engasjere og interessere meg. Jeg sliter rett og slett med å gidde smalltalk, og fester ender bare opp med at jeg blir barnevakt for alle andre som gjør tåpelige ting i fylla (da jeg selv ikke drikker).

Hvordan går jeg frem for å slutte å synes at det å ha samtaler med vanlige, gjennomsnittlige mennesker er som å ha samtaler med barn? Jeg vil tro det blir som dere gjennomsnittlige skal ha givende samtaler med psykisk utviklingshemmede. Det skjer sikkert, bevares, men det er ikke noe man oppsøker med glede. Det er rett og slett slik det oppleves for meg, og jeg tror alle skjønner at det ikke er spesielt stimulerende i lengden. Jeg manglet et poeng på å komme inn i mensa da jeg tok testen der, så noe fellesskap der kan jeg heller ikke belage meg på.

Det er ikke meningen å virke overlegen her, det er bare det at...vel, mennesker kjeder meg så sinnsykt. Jeg føler virkelig med de som er enda smartere enn meg. Hvordan kan jeg komme over denne følelsen der vanlige mennesker er uinteressante og lite stimulerende, og forholde meg mer funksjonelt til dem?

For en fantastisk nedlatende holdning du har til dine medmennesker. Er du sikker på at du ikke leste feil på den IQ testen?

Hva er det som er så lite utfordrende da?

Kanskje du henger med feil mennesker?

Men når jeg ser hvordan du ordlegger deg, så virker det som om du har latt denne IQ testen gått til hodet på deg ( no pun intended...)

Mvh

Vanlig person med 111 i IQ score.

[Gjest Gjest]

SYns dette var litt morsomt jeg da.

For hvordan kan man kalle seg intellegent om man ikke forstår at andre mennesker også kan være intellegente uten å ønske å diskutere seriøse tema hele tiden? Eller om man ikke forstår at andre mennesker kan være utrolig interessante uten at de har en iq over gjennomsnittet?

Selv er jeg rimelig gjennomsnittlig tror jeg. Uten at jeg noen gang har testet det. Jeg syns det er interessant å snakke med mennesker fra alle lag og miljøer. Dette fordi det gir meg innsikt i hvordan andre lever livene sine, og kanskje jeg kan få input om nye ting jeg kan finne på, eller kanskje jeg rett og slett finner en ny venn.

Det at du ikke trives med smalltalk, eller som andre gjerne ser det, samtale med nye potensielle venner, tyder ikke på at det er et problem det at du er intellegent. Det tyder enten på at du ikke er interessert i andre mennesker og nye relasjoner. Og det er ditt eget tap, og gjør deg kanskje til en litt egoistisk person siden du ikke ser at andre mennesker kan tilføre livet ditt andre verdier enn nok en kjedelig diskusjon om feks verdenshistorie.

Eller det tyder på at du rett og slett ikke er så intellegent som du tror. Og er dette saken vil det jo ikke lenger være et problem å være for intellegent for oss som er som psykisk utviklingshemmende å gjøre.

Det å prate med noen som er psykisk utviklingshemmet trenger ikke å være kjedelig det heller, bare for å ha sagt det. De har mange erfaringer og historier de også, som kan lære andre om medmenneskelighet og vennskap.

Syns det er litt trist jeg, når mennesker ikke ser hvor mye en menneskelig relasjon er verdt på noen annen måte enn at det skal gi en selv noe. Hva med å gi noe tilbake til den andre personen?

Jeg tror slike mennesker går glipp av fantastiske ting uten å klare å se det før det ofte er for sent.

[Gjest Gjest_tom_*]

Jeg har det kanskje mange ville kalt et luksusproblem. Jeg har nemlig ganske høy IQ (ca 134, ikke ekstremt høy altså, men nok til at det er problematisk) og også veldig høy utdannelse, noe som innebærer at jeg trenger en del mental stimuli for å ikke kjede meg. Jeg er visstnok veldig dyktig sosialt, men sliter litt likevel fordi sosiale ting som fester også videre gir meg veldig lite. Jeg finner sjeldent mennesker som er i stand til å føre en samtale på et tilstrekkelig nivå til å engasjere og interessere meg. Jeg sliter rett og slett med å gidde smalltalk, og fester ender bare opp med at jeg blir barnevakt for alle andre som gjør tåpelige ting i fylla (da jeg selv ikke drikker).

Hvordan går jeg frem for å slutte å synes at det å ha samtaler med vanlige, gjennomsnittlige mennesker er som å ha samtaler med barn? Jeg vil tro det blir som dere gjennomsnittlige skal ha givende samtaler med psykisk utviklingshemmede. Det skjer sikkert, bevares, men det er ikke noe man oppsøker med glede. Det er rett og slett slik det oppleves for meg, og jeg tror alle skjønner at det ikke er spesielt stimulerende i lengden. Jeg manglet et poeng på å komme inn i mensa da jeg tok testen der, så noe fellesskap der kan jeg heller ikke belage meg på.

Det er ikke meningen å virke overlegen her, det er bare det at...vel, mennesker kjeder meg så sinnsykt. Jeg føler virkelig med de som er enda smartere enn meg. Hvordan kan jeg komme over denne følelsen der vanlige mennesker er uinteressante og lite stimulerende, og forholde meg mer funksjonelt til dem?

Jeg tror du overdriver dette littegran. De fleste mennesker med normal IQ er spennende mennesker.

Min kjæreste (kvinne) har en iq på over 140, og er medlem i Mensa. Jeg (mann) har en litt over normal iq på 115. Bare fordi hun er flinkere til å se logiske mønstre, betyr ikke at hun nødvendigvis er mer opptatt av politikk, kultur, film, musikk, miljø, samfunn eller sosiale spørsmål. Som regel utdanner jeg henne på slike ting, mens hun hjelper meg med ting som organisering, matte, logikk. Vi oppfyller hverandre perfekt kan man si.

De aller fleste med normal IQ (100) har alle muligheter her i livet. Man kan få en hvilken som helst jobb med normal iq, så lenge evnen til å jobbe hardt for å nå målet er der.

Så det problemet du liksom har med at ingen kan matche deg i diskusjoner er ikke-eksisterende. Tror du alle leger, advokater, ingeniører, og fysikere har iq på over 140? Nope. Og de er interessante å snakke med.

Hadde du f.eks ikke vært interessert i å snakke med broren min? Han har nettop jobbet med Atlas på CERN. Han har laget mikrobrikkene som skal detekte evntuelle "higgs" partikler neste uke på LHC. Du kan alt om dette? Han har bare normal IQ, selv om han har studert eksprimentiell partikellfysikk.

Fiks holdningen din, og ikke tro at du er så ekstremt interessant og spesiell bare fordi du har litt høyere iq enn de fleste. IQ har ingenting med å være interessant å gjøre. Setter en knapp på at det er DU som er den minst interessante personen i rommet. I det minste den med minst selvinnsikt.

E

[Gjest Supermimz]

Jeg har det kanskje mange ville kalt et luksusproblem. Jeg har nemlig ganske høy IQ (ca 134, ikke ekstremt høy altså, men nok til at det er problematisk) og også veldig høy utdannelse, noe som innebærer at jeg trenger en del mental stimuli for å ikke kjede meg. Jeg er visstnok veldig dyktig sosialt, men sliter litt likevel fordi sosiale ting som fester også videre gir meg veldig lite. Jeg finner sjeldent mennesker som er i stand til å føre en samtale på et tilstrekkelig nivå til å engasjere og interessere meg. Jeg sliter rett og slett med å gidde smalltalk, og fester ender bare opp med at jeg blir barnevakt for alle andre som gjør tåpelige ting i fylla (da jeg selv ikke drikker).

Hvordan går jeg frem for å slutte å synes at det å ha samtaler med vanlige, gjennomsnittlige mennesker er som å ha samtaler med barn? Jeg vil tro det blir som dere gjennomsnittlige skal ha givende samtaler med psykisk utviklingshemmede. Det skjer sikkert, bevares, men det er ikke noe man oppsøker med glede. Det er rett og slett slik det oppleves for meg, og jeg tror alle skjønner at det ikke er spesielt stimulerende i lengden. Jeg manglet et poeng på å komme inn i mensa da jeg tok testen der, så noe fellesskap der kan jeg heller ikke belage meg på.

Det er ikke meningen å virke overlegen her, det er bare det at...vel, mennesker kjeder meg så sinnsykt. Jeg føler virkelig med de som er enda smartere enn meg. Hvordan kan jeg komme over denne følelsen der vanlige mennesker er uinteressante og lite stimulerende, og forholde meg mer funksjonelt til dem?

Jeg tror kansje du også selv blir oppfattet som uinteressant av de menneskene rundt deg. Gir du folk en sjanse, snakker du med mennesker før du bestemmer deg for at de er kjedelige og utenfor din interesse? Negative holdninger skinner igjennom ved din oppførsel, og om du har fordommer så merker folk dette. Det kan jo være en del av ditt problem, og din holdning kan bidra til at du blir utenfor.

Hvordan oppfører du deg på fest? Mingler du, eller sitter du der alene fordi "alle" er så kjedelige uansett? Tørr du å dumme deg ut i singstar,buzz ol, eller er desse spillene uansett for "enkle" til at du aldri inkluderer deg?

[I Grosny]

Trist TS. Nå kan du være glad.

At du postet dette innlegget viser at du faktisk er smart. Her sliter du med holdninger og idèer, og får overveldende mange kloke svar. Du har en intelligens som er så høy at du kan bearbeide disse svarene hurtig og elegant, og kanskje allerede neste gang du møter folk framstå som ett lyttende, kommuniserende og interessant menneske.

Ta med deg de historiene du får. Det gir deg et rikere konvesasjonslager.

I tillegg anbefaler jeg å lese klassisk litteratur. Dostovjevskij, Bulgakov, Oscar Wilde, Alf Prøysen, Hans Børli - det er mye god kunnskap å hente. Når du blir klok og kunnskapsrik , så blir du enda mer interessant, og flere vil snakke med deg på ett dypere nivå.

Andre her anbefaler å delta bedre i de ungdommelige festleker. Deltagelse er det motsatte av å føle seg utenfor. Jeg tror du må tørre å oppføre deg litt teit og tullete.

Jeg er en mann i yngre middelalder, og tror at du får de mest presise rådene her av yngre debattanter enn meg. De har iallfall imponert meg. Jeg synes Supermimz er super, og hun er ikke alene.

Endret 24. november 2009 av I Grosny

[Gjest Gjest]

Mange med høy IQ fungerer godt sosialt, har mange venner og trives med menneskene de har rundt seg. Dette henger altså ikke sammen med din iq men din personlighet. Mennesker med høy iq har like forskjellig personlighet som alle andre, og det å trekke slutningen om at din væremåte henger nødvendig sammen med din iq blir å strekke sammenhengene litt vel langt. Ja, iq er en del av personligheten men personligheten er noe langt mer også.

Du har rett og slett ikke funnet mennesker du trives sammen med og som du har noe til felles med. Du har ikke truffet mennesker som er opptatt av det samme som deg. Det er ikke det at smalltalk er kjedelig, det har med med å gjøre at det det smaltalkes om ikke engasjerer deg.

I min vennekrets diskuterer vi mye filmer, bøker, konserter, jobb etc. Smaltalk om barn, reiser, kunst etc har jeg vanskeligere for å engasjere meg i fordi jeg selv har mindre å birda med her.

Jeg syntes det er interessant å snakke med andre om jobbene deres og få innsyn i andre felt og mennesker med andre erfaringer enn meg. Jeg spør andre om råd om filmer jeg bør se eller bøker jeg bør lese om jeg ikke har annet å snakke med dem om. Spør man hva andre har gjort i helga kommer man fort inn på et tema som man kan snakke om som matlaging, film, avslapping eller andre mer ekstravagante opplevelser som de har hatt. Spørre folk om ferier er også en god måte å komme frem til mer interessante ting om mennesker, enn rent daglige sysler, fordi ferieplaer viser en del om hvem de er og er et lett samtaleemne.

Mennesker har alltid noe interessant å komme med, om man bare vet hvordan man skal engasjere gode samtaler med andre mennesker som ikke bare ender opp i meningsløst smaltalk. Jeg har også relativt høy iq og trives hller ikke med meningsløst smaltalk, men jeg tar litt kontrollen spør engasjerende spørsmål og vrir samtalen inn på litt mer dypendeliggende områder. Jeg elsker å være sammen med andre mennesker, NÅR jeg finner noe til felles med dem. Det finnes mange uinteressante mennesker både for meg med høy iq og for andre med lav iq. Jeg tror vi alle stiller ganske likt der. Man må selv aktivt søke seg til folk man kan ha noe felles med, og selv engasjere samtalen slik at den ikke bare blir meningsløs og overfladisk. Klarer man ikke dette er det selvsagt ikke så interessant å snakke med andre.

[Gjest Gjest]

Selv har jeg en relativt lav IQ, sikkert langt under snittet, har aldri orket eller sett poenget med å fullføre en slik test, jeg syntes rett og slett den er uinteressant. MEN jeg tror ikke jeg er noe mindre inteligent av den grunn, jeg har fått høre at jeg både er smart, klok, kreativ og inteligent. Får skryt for mine medmenneskelige kunnskaper og at jeg er flink til å skape gode relasjoner til alle typer mennesker. Dette fordi jeg er svært tilpassningsdyktig og lytter og tenker på at den andre skal ha det ok i samtalen, fremfor å tenke på at jeg ikke skal kjede meg.Og har slik lært å se hvor interessante andre mennesker egentlig er. Kan også opplyse om at jeg har en høyere grad fra universitete og har alltid fått de jobbene jeg har søkt på. så en er nok ikke nødvendigvis mindre inteligent selv om en ligger under snittet på de tradisjonelle IQ testene.

håper uansett at det ordner seg for deg TS. det handler vel mer om å finne noen likesinnede, med like interesser og virkelighets oppfattning som en selv, slik flere har nevnt her. Prøv å legge fra deg litt fordommer, det hjelper, det vet jeg av gammel erfaring. det å prøve å tenke litt annerledes rundt ting kan også fungere.

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på hvor mange av dere i denne tråden som har tatt ordentlige intelligens tester som tilbys gjennom endel byråer til rundt 10 000 kr stykket ( og også mensa ) og hvor mange av dere som skryter av intelligens skårer oppnådd via internett el ?

[Gjest Gjest_erlend_*]

Jeg lurer på hvor mange av dere i denne tråden som har tatt ordentlige intelligens tester som tilbys gjennom endel byråer til rundt 10 000 kr stykket ( og også mensa ) og hvor mange av dere som skryter av intelligens skårer oppnådd via internett el ?

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på hvor mange av dere i denne tråden som har tatt ordentlige intelligens tester som tilbys gjennom endel byråer til rundt 10 000 kr stykket ( og også mensa ) og hvor mange av dere som skryter av intelligens skårer oppnådd via internett el ?

Det er et viktig poeng. Jeg scoret ca 140 på tester på nettet og slikt, men da jeg tok en offisiell test hos Mensa ble resultatet 125.

[Gjest Purple Haze]

IQ er i seg selv ikke noen målestokk på om man er klok eller ikke. Det sier stort sett bare noe om hvor godt man scorer på IQ-tester. Og man må være litt klok for å ha gode sosiale evner. Da mener jeg at hvis man klarer å sette seg selv litt til side, og vise interesse for de man prater med, trenger man ikke kjede seg sammen med mindre intelligente.

Det er forskjell på å være intelligent og å være klok, rett og slett.

[I Grosny]

Jeg lurer på hvor mange av dere i denne tråden som har tatt ordentlige intelligens tester som tilbys gjennom endel byråer til rundt 10 000 kr stykket ( og også mensa ) og hvor mange av dere som skryter av intelligens skårer oppnådd via internett el ?

De som betaler 10000 kr for en IQ-test har enten et spesielt dokumentasjonsbehov, eller så er de dobbelt så dumme som de som betaler 5000 kr til ei dame med krystallkule.

Pengene bør vel heller benyttes til kurs, psykolog , bøker , reiser, mat eller trening. Eller en gave til dama.

Jeg bare tror at jeg er intelligent, og kan ikke dokumentere det i det hele tatt. Det viktigste er at jeg tror på det selv. Den selvinnsikten (eller mangel på sådan) gir selvtillit, og gjennomføringskraft. Hvis jeg skulle tatt en Iq test og landet lavere enn der jeg er i mitt trangsynte , tvilsomme selvbilde (mellom 120 og 160 -gjetter 125), så ville det jo bare undergrave tillitten til IQ-tester eller jekke ned selvtilliten til et lavere nivå enn der den var i går.

[Gjest Gjest]

Jeg har en iq litt over snittet, på 125, men er likevel ikke en type som liker å diskutere forskjellige temaer på høyt nivå. Liker godt festing, jeg. Og da liker jeg å danse og le. Dette er veldig sunt også for intelligente mennesker, tro det eller ei. En annen ting jeg liker godt er å tegne, noe som heller ikke krever intelligens. Og jeg trives ofte bedre sammen med dyr enn med mennesker. Dyr er kloke, selv om de ikke er så intelligente.