Vennskap når man har høy IQ

[Gjest Trist ts]

Jeg har det kanskje mange ville kalt et luksusproblem. Jeg har nemlig ganske høy IQ (ca 134, ikke ekstremt høy altså, men nok til at det er problematisk) og også veldig høy utdannelse, noe som innebærer at jeg trenger en del mental stimuli for å ikke kjede meg. Jeg er visstnok veldig dyktig sosialt, men sliter litt likevel fordi sosiale ting som fester også videre gir meg veldig lite. Jeg finner sjeldent mennesker som er i stand til å føre en samtale på et tilstrekkelig nivå til å engasjere og interessere meg. Jeg sliter rett og slett med å gidde smalltalk, og fester ender bare opp med at jeg blir barnevakt for alle andre som gjør tåpelige ting i fylla (da jeg selv ikke drikker).

Hvordan går jeg frem for å slutte å synes at det å ha samtaler med vanlige, gjennomsnittlige mennesker er som å ha samtaler med barn? Jeg vil tro det blir som dere gjennomsnittlige skal ha givende samtaler med psykisk utviklingshemmede. Det skjer sikkert, bevares, men det er ikke noe man oppsøker med glede. Det er rett og slett slik det oppleves for meg, og jeg tror alle skjønner at det ikke er spesielt stimulerende i lengden. Jeg manglet et poeng på å komme inn i mensa da jeg tok testen der, så noe fellesskap der kan jeg heller ikke belage meg på.

Det er ikke meningen å virke overlegen her, det er bare det at...vel, mennesker kjeder meg så sinnsykt. Jeg føler virkelig med de som er enda smartere enn meg. Hvordan kan jeg komme over denne følelsen der vanlige mennesker er uinteressante og lite stimulerende, og forholde meg mer funksjonelt til dem?

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke så veldig smart, men jeg synes smalltalk er kjedelig likevel. Jeg liker å snakke med folk som har kunnskap, men da må det være på en nivå hvor de ikke opptrer som fagpersoner og snakker i fagtermer i det vide og det brede, for det hører ikke til i det sosiale livet utenfor det som er jobbrelatert.

Jeg er en sånn som kan litt om alt, og er en farende fant som har vært gjest i mange land og i mange kulturer.

[Gjest]

Jeg har selv 148 i IQ (noe som forøvrig ikke betyr noe som helst, ettersom de fleste såkalte "IQ-tester" er humbug), og hadde det problemet lenge. Helt til jeg gjorde én ting; snudde livet mitt på hodet.

Jeg joina armyen, begynte å drikke og balanserte ut universet på et eller annet vis. Nå har jeg det bedre enn på lenge, ved å skaffe meg stimuli fra flere kanter. Vil jeg stimulere hjernen, så logger jeg meg på nett og får det jeg trenger der, via ukjente og godt kjente "samtalepartnere". Vil jeg bare ha det moro, og trene lattermusklene litt, så velger jeg en tur ut med kjente istedet.

Veit ikke om jeg klarer å få frem poenget mitt her. Du kan ikke forvente å få stimulert alle deler av din personlighet vha samme vennegjengen.

Ergo, finn deg flere grupper å henge med. Om du foretrekker å samtale med folk i et faktisk rom, og ikke virtuelt, så får du melde deg inn i en eller annen interesseklubb. Bruk nettet for dét det er verdt! Det er nok av interesser der ute, og med internett er det lett å komme i kontakt med andre som deler den.. Hva enn det måtte være...

Også veldig greit å finne emner/ting som binder deg til de du forventer er "uinteressante og lite stimulerende". Insidejokes, felles opplevelser...

[Gjest Lunis]

Jeg har 128 i IQ og syntes smalltalk var verdens verste ting før, sammen med røyk, kaffe og sitcoms på Tv3. I de seinere år har jeg innsett at selv om man selv syns smalltalk er kjedelig, vil alle andre mennesker synes DU er kjedelig om du ikke kan bedrive smalltalk. Og om ikke kjedelig, vil du virke som en jævla viktigper. Faren min f.eks er totalt ute av stand til å bedrive smalltalk. Hver eneste gang jeg spiser middag med han skal han skravle side opp og side ned om en eller annen historisk event, veldig ofte en analyse av andre verdenskrig, et astronomisk fenomen eller en dyp innsiktsmessig konklusjon av Immanuel Kant's teorier. VELDIG interresant, men han gjør det hver eneste gang. Jeg har begynt å bli litt lei. Han skal alltid prate om sånne ting og selv om jeg elsker slikt selv blir det i det meste laget når han aktivt skifter tema tilbake til hva han enn snakket om når jeg prøver å spore over på noe litt mer hverdagslig. Smalltalk er ikke en livsnødvendighet, men en kunst for å få folk til å like det litt bedre. For all del, hvis du finner en sjelevenn som deler ditt syn og som du kan prate om alt mulig med og du føler deg i den syvende himmel - for all del. Men det var vel ikke helt det du var ute etter her? Du var mer ute etter å omgåes folk generelt uten å bli søvnig eller rastløs.

Jeg ville rett og slett tatt meg ett glass øl og prøvd å lære meg det. Du trenger ikke å dra det ned på et primalt nivå heller akkurat. Smalltalk må ikke handle om hva du handlet på Rimi igår eller hvilken farge du helst ser dama di kjøpe skoene sine i. Det kan bli veldig plumpt for mange og jeg vil påstå at de aller fleste ofte syns smalltalken blir i kjedeligste laget selv...de bare tør ikke å innrømme det i fare for å virke som noen viktigperer.

På den annen side så må jeg innrømme at jeg ofte føler det som deg og jeg har kanskje ikke være med så innmari mange fester i mitt liv heller, nettopp pga problemet du beskriver. Jeg småprater mest med de vennene jeg liker best jeg, da kan man styre det inn på noe man faktisk syns er interessant

[Gjest Badabing]

Jeg har vel en gjennomsnittlig IQ, og en venninne som er forsker innen legemiddelindustrien. En periode forsvant vi ut av livene til hverandre, fordi vi plutselig ikke hadde noe å snakke om lenger.

Nå har vi funnet tilbake til hverandre, og vi har det veldig gøy sammen. Jeg har en bachelor, og hun har en Ph.D. Likevel finner vi fint på ting å snakke om, for vi får jo selvfølgelig inputs fra andre steder enn jobben.

Du har vel interesser du også? Jeg forstår ikke helt at det skal være så vanskelig å finne samtaleemner; de fleste er da interessert i politikk, økonomi, litteratur, musikk osv., på et eller annet plan. Må innrømme at jeg ikke henger mest med de som fikk barn rett etter videregående, men da har det jo mest med interesser å gjøre. På tross av at venninnen min har mye høyere IQ enn meg, kan like gjerne jeg vinne en diskusjon, som at hun gjør det. Så lenge vi ikke beveger oss inn på hennes fagfelt, så klart..

[Gjest Vesle Frøken]

Jeg finner det forunderlig at noen som anser seg selv som såpass smart ikke klarer å stimulere seg selv.

Jeg er fullstendig seriøs. Jeg personlig ligger dessverre på gjennomsnittet, men familien min (min mor, min far og min søster) er svært intelligente mennesker som ligger godt over dette berømmelige gjennomsnittet, og de kjeder seg sjeldent.

Det kan være at de ikke dytter ansvaret for sin egen "mentale stimuli" over på andre mennesker.

Rent forøvrig så er det jo heller ingen fasit på hva som er small-talk. Det går jo ut på interessefeltene til de som snakker.

Omgi deg med mennesker hvis interesser du finner interessante og problemet forsvinner.

Det er også veldig morsomt at du ser på oss som er gjennomsnittlige som utviklingshemmede i forhold til deg selv, og din "134 i IQ". Det er jo det du forteller oss når du sier "Jeg vil tro det blir som dere gjennomsnittlige skal ha givende samtaler med psykisk utviklingshemmede."

Din IQ gjør deg ikke til en mester i en hver kategori, det er bare en simple guide. Det er potensiale. Det betyr ikke at du kan knyte skoene dine mens vi ikke kan det.

Men det blir jo noe på siden av saken.

Alt i alt, finn venner og bekjente du føler deg på bølgelengde med. Hold deg til miljøer med høy utdannelse, unngå den lokale fotballpuben. Så vil disse problemene løse seg av seg selv.

Du trenger ikke like hvermannsen, eller være nødt til å snakke med han for den saks skyld.

[Gjest Illiya]

Jeg finner det forunderlig at noen som anser seg selv som såpass smart ikke klarer å stimulere seg selv.

Jeg er fullstendig seriøs. Jeg personlig ligger dessverre på gjennomsnittet, men familien min (min mor, min far og min søster) er svært intelligente mennesker som ligger godt over dette berømmelige gjennomsnittet, og de kjeder seg sjeldent.

Det kan være at de ikke dytter ansvaret for sin egen "mentale stimuli" over på andre mennesker.

Rent forøvrig så er det jo heller ingen fasit på hva som er small-talk. Det går jo ut på interessefeltene til de som snakker.

Omgi deg med mennesker hvis interesser du finner interessante og problemet forsvinner.

Det er også veldig morsomt at du ser på oss som er gjennomsnittlige som utviklingshemmede i forhold til deg selv, og din "134 i IQ". Det er jo det du forteller oss når du sier "Jeg vil tro det blir som dere gjennomsnittlige skal ha givende samtaler med psykisk utviklingshemmede."

Din IQ gjør deg ikke til en mester i en hver kategori, det er bare en simple guide. Det er potensiale. Det betyr ikke at du kan knyte skoene dine mens vi ikke kan det.

Men det blir jo noe på siden av saken.

Alt i alt, finn venner og bekjente du føler deg på bølgelengde med. Hold deg til miljøer med høy utdannelse, unngå den lokale fotballpuben. Så vil disse problemene løse seg av seg selv.

Du trenger ikke like hvermannsen, eller være nødt til å snakke med han for den saks skyld.

Veldig enig med deg!

Min mann har en iq på 140, jeg har det samme som ts, 134. Ingen av oss har problemer med å prate med andre, og opplever ofte at andre kan lære oss mye. Det er også interessant å høre andres synspunkt på ting, og de har like gjerne rett som det vi har.

Likevel kan jeg skjønne ts på et punkt. En kommer alle ut for grunne mennesker som ser sin egen nesetipp, og ikke lenger enn det. Slike kan være veldig vanskelig å prate med, for de er gjerne også verdensmestre og vet alt fra før.

Smalltalk er en fin metode for å finne ut om man passer sammen og har noe å prate dypere om. Jeg har funnet mange sjelefrender på den måten, og den som gjorde det sterkeste inntrykket, og også er en av mine venner for livet, er en tyrkisk mann som jobber på stranda på et turiststed der. Han hadde virkelig mye å komme med, men det ville vel de færreste trodd.

Jeg elsker det når smalltalken går over i litt mer holdfaste ting, og en oppdager mennesker en har noe til felles med. Det finnes så mange spennende mennesker rundt omkring, men en må være litt åpen selv også.

Dessuten tror jeg du ts er litt selvhøytidelig. Det vises godt i din karakteristikk av andre mennesker. Hvorfor ikke være litt nysgjerrig på hva du kan lære av dem, selv om de ikke er på ditt nivå? Nå blir jeg sikkert selv ansett for å være selvhøytidelig, men jeg møtte ei dame som jeg måtte forholde meg til noen timer. Og henne hadde jeg ingenting til felles med. Men jeg lærte noe likevel, og greide på den måten å få noe positivt ut av det.

Hun var den typen en må trekke ordene ut av, vokst opp på et øde sted, ingen planer eller ambisjoner, gikk aldri til frisør, gikk i mannsklær. Hun personlig ga meg ikke noe, men da jeg satte det i et sosiologisk perspektiv, ble dette møtet interessant likevel. Selv om jeg i utgangspunktet tenke at dette får jeg bare holde ut.

Endret 24. november 2009 av Illiya

[Gjest Gjest_Birgitte_*]

Du er absolutt selvhøytidelig og overvurderer deg selv. 'Jeg er visstnok veldig dyktig sosialt' - hva er dette for noe å si? Jeg anser meg selv som et sosialt menneske, men jeg har aldri analysert mine sosiale evner, fordi det er noe naturlig og innebygget. Hadde en skyhøy IQ da jeg var 15, har ikke brydd meg siden med slikt. Uansett så tror jeg du henger med feil mennesker, jeg har møtt mennesker som så vidt jeg vet har helt normal IQ som har parkert meg totalt i diskusjoner grunnet sin kunnskap og interesse.

Jeg har en master og jeg har ei venninne med en utenlandsk party-bachelor som har lest dobbelt så mange bøker som meg og analyserer den med en helt annen tilnærming enn meg, og det å diskutere litteratur med henne er noe av det mest stimulerende jeg kan tenke meg.

[Zzyzx]

En god venn (og for øvrig mensa-medlem) sa en gang til meg at "intelligente mennesker kjeder seg ikke".

Jeg aner ikke hva IQ-en min er, og jeg er heller ikke interessert i å finne det ut. Jeg synes også at andre folk kan være svært så enkle, uten at jeg mener at det er min intelligens som er årsaken til den oppfatningen. Det er nok heller jeg som har helt andre problemer enn høy intelligens (som jeg jo forresten egentlig ikke vet noe om).

[Gjest Gjest]

Du er faktisk ikke så enormt smart som du tror, Mensa sitt opptakskrav er vel 136? Så du kvalifiserer faktisk ikke til medlemsskap der en gang. Har høy IQ selv, men klarer da alltid å finne på noe å snakke med folk om, så lenge folk har noe som helst interesser utover se og hør. Det er personligheten din det er noe feil med, ikke IQ'en. SOm nevnt over, folk med høy IQ kjeder seg sejelden, jeg kjeder meg aldri, måtte isåfall være når jeg står i kø eller venter på bussen.

[kontorstol]

Vil tru ingen gidder å føre en spennende samtale med deg hvis det du skriver er holdningen du har til folk med gjennomsnittlig IQ.

Likevel kan jeg skjønne ts på et punkt. En kommer alle ut for grunne mennesker som ser sin egen nesetipp, og ikke lenger enn det. Slike kan være veldig vanskelig å prate med, for de er gjerne også verdensmestre og vet alt fra før.

Men slike mennesker er kjedelige for "gjennomsnittlige" å snakke med også..

[FantasDick]

Jeg har høyere IQ jeg også - og jeg elsker kaffe, røyk og sitcoms! :D

Fra spøk til side; med en negativ innstilling vil ikke noe bedre seg, så mitt tips er å jobbe med seg selv istedet for å klage/irritere seg over "dumme" folk som ikke klarer å holde en oppegående samtale med deg.

Det er også kun din jobb å sørge for at du blir stimulert/underholdt nok.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Høy IQ forteller ikke hvor klok du er.

Og er du ikke istand til å ta til deg av andres livserfaring og mellom menneskelige relasjoner..... Så hjelper det ikke, spør du meg.

Jeg har møtt mange mennesker med høy IQ men med usannsynlig lite livserfaring og spennvidde. Nesten som barn å regne i forhold til mellommenneskelig relasjoner.

Så min konklusjon er at høy IQ forteller svært lite om ett menneske. Du er verken spesielt klok eller intelligent i mine øyne - det er dine evner til samhandling som teller.

Høy IQ eller ikke......ikke interessant for andre enn deg selv. Og dine sosialeferdiger......blir ikke imponert hvis du omgås folk du synes ikke gir deg det du trenger. Enten så evner du ikke å se livets erfaringer og ta til deg......eller så sitter du vel å tror du er litt bedre enn alle andre.

[Gjest Cipheria]

Trur det går meir på interesser enn IQ.

Jeg vil tro det blir som dere gjennomsnittlige skal ha givende samtaler med psykisk utviklingshemmede.

Hehe.

[Gjest Gjest_Becca_*]

Altså , tallet som kommer ut på disse såkalte intelligenstestene burde vel greie å være forklaring god nok til hvorfor det er vanskeligere å finne frem til gode venner som man er på nett med ?

Hvis man feks scorer i 1 prosenten , så betyr det jo at det bare for hver hundrende person man møter , vil være noen som er like rask i hodet som en selv ; det sier seg jo selv at man vil treffe færre man vil føle seg 100 % på nett med , så jeg forstår ikke alle disse trådene fra folk som påstår at de scorer så og så mye over snittet på intelligenstester og som samtidig maser om hvordan deres intelligens gjør at de ikke greier å finne venner , men egoet skal vel også ha sin bekreftelse .

[I Grosny]

Jeg er også griseintelligent, men jeg klarer å leve med det. Høy intelligens kan egentlig bety evnen til å gjøre tabber på et mye mer komplisert og høyere nivå enn folk flest, akkurat som en firehjulstrekker har evnen til å kjøre seg fast på mye verre steder enn en tohjulstrekker.

Min far var forferdelig intelligent. Et år abbonerte han på "Det Beste", og scoret 179 på IQ-testen. Året etter var det ny test. Da scoret han bare 79. Han fant ut at han ble så dum av å lese "Det Beste" at han umiddelbart sa opp abbonementet for å motvirke ytterligere tap av IQ.

Jeg tror egentlig det er alkoholen og ikke IQ som er problemet. Når man er edru, så er man rett og slett ikke på bølgelengde med de som drikker, og man blir lett en kald og kjedelig nerd.

Selv oppfatter jeg at de fleste har ett eller annet interessant å komme med. De har noe å lære bort. De har erfaringer som du og jeg ikke har. Kanskje du mangler litt nysgjerrighet.

Hvis du jobber med deg selv , og utvikler din IQ til 140+, så vil du bli så smart at du vil klare å føre interessante samtaler med folk som har IQ på mye lavere nivå.

Og husk at den som er smartest i verden bare kan lære ting av de som mindre smarte enn han selv. Han finner ingen andre ressurser, og vil stagnere hvis han ikke tar til seg kunnskap fra mindre intellligente.

Endret 24. november 2009 av I Grosny

[Gjest Gjest]

Og husk at den som er smartest i verden bare kan lære ting av de som mindre smarte enn han selv. Han finner ingen andre ressurser, og vil stagnere hvis han ikke tar til seg kunnskap fra mindre intellligente.

[Gjest Gjest_Ariadne_*]

Hvis mennesker kjeder deg så sinnsykt, så er det nok ikke IQ'en din som er problemet, men interessefeltet ditt og muligens din emosjonelle IQ (EQ). Du får unnskylde, men din egen beskrivelse av deg selv får meg til å tenke på det min far (akademiker, svært intelligent også sosialt) yndet å kalle "fagidioter" - dvs. mennesker med høy IQ, høy utdannelse og stor faglig dyktighet, men i større eller mindre grad ute av stand til å omgås mennesker på det sosiale og emosjonelle plan.

Man trenger forøvrig ikke å ha en IQ over gjennomsnittet for å synes at fester kan være kjedelige. Det finnes mange andre arenaer for sosial omgang som kan være langt bedre. Noen fritidsinteresser har du vel, så du kan jo undersøke om det finnes noen fora (foreninger, klubber el.l.)der du kan utøve disse sammen med andre med samme interesser?

[Gjest Gjest_Mann_*]

Jeg har det kanskje mange ville kalt et luksusproblem. Jeg har nemlig ganske høy IQ (ca 134, ikke ekstremt høy altså, men nok til at det er problematisk) og også veldig høy utdannelse, noe som innebærer at jeg trenger en del mental stimuli for å ikke kjede meg. Jeg er visstnok veldig dyktig sosialt, men sliter litt likevel fordi sosiale ting som fester også videre gir meg veldig lite. Jeg finner sjeldent mennesker som er i stand til å føre en samtale på et tilstrekkelig nivå til å engasjere og interessere meg. Jeg sliter rett og slett med å gidde smalltalk, og fester ender bare opp med at jeg blir barnevakt for alle andre som gjør tåpelige ting i fylla (da jeg selv ikke drikker).

Hvordan går jeg frem for å slutte å synes at det å ha samtaler med vanlige, gjennomsnittlige mennesker er som å ha samtaler med barn? Jeg vil tro det blir som dere gjennomsnittlige skal ha givende samtaler med psykisk utviklingshemmede. Det skjer sikkert, bevares, men det er ikke noe man oppsøker med glede. Det er rett og slett slik det oppleves for meg, og jeg tror alle skjønner at det ikke er spesielt stimulerende i lengden. Jeg manglet et poeng på å komme inn i mensa da jeg tok testen der, så noe fellesskap der kan jeg heller ikke belage meg på.

Det er ikke meningen å virke overlegen her, det er bare det at...vel, mennesker kjeder meg så sinnsykt. Jeg føler virkelig med de som er enda smartere enn meg. Hvordan kan jeg komme over denne følelsen der vanlige mennesker er uinteressante og lite stimulerende, og forholde meg mer funksjonelt til dem?

Hahaha. Når jeg leser det du skriver, så tviler jeg sterkt på om du er så veldig intelligent.

[Gjest smørbukk]

Min far var forferdelig intelligent. Et år abbonerte han på "Det Beste", og scoret 179 på IQ-testen. Året etter var det ny test. Da scoret han bare 79. Han fant ut at han ble så dum av å lese "Det Beste" at han umiddelbart sa opp abbonementet for å motvirke ytterligere tap av IQ.

HAHA! Du skal ikke se bort fra at han hadde rett.

TS: Det kan godt hende at du er en svært intelligent person, men det er ikke årsaken til at du kjeder deg i samvær med andre. Du mangler åpenbart noen sosiale ferdigheter, noe som fører til at du ikke liker å omgås mennesker, spesielt i situasjoner hvor det brukes alkohol. Det er ingen grunn til å være lei seg for det. Jeg er ikke særlig intelligent, men synes også det er en lidelse å være edru på tilstelninger med mange berusede mennesker.