For oss som har/har hatt spiseforstyrrelser

[Periwinkle]

Hei,

Prøvde å se om det var en slik tråd aktiv her, men klarte ikke finne noen.

Håper det kan være en interesse for en tråd hvor oss som har eller har hatt spiseforstyrrelser deler litt av historien sin og kanskje kommer med råd og motivasjon som kan hjelpe de som enda sliter med å komme seg ut av det.

Vil at dette skal være en motivasjon til å komme seg ut av spiseforstyrrelsene, ikke å motivere til det

Kan kanskje starte med å fortelle litt om meg og hvordan min spiseforstyrrelse startet.

Jeg har hatt en oppvekst preget av mye press fra familie, hvor kosthold og trening alltid var hovedfokus. Jeg vokste opp med at ingenting var bra nok slik som at det alltid måtte trenes mye, men ikke for mye, og var det nok så var det for lite ute og var jeg mye ute glemte jeg å trene riktig. Spiste jeg usunt en dag var det feil, spiste jeg for lite var det feil. Dette i kombinasjon med dårlige venner og et dårlig selvbilde gjorde at jeg startet en vektkamp da jeg var 12 år gammel.

Da jeg var 15 fikk jeg hjelp av psykolog for første gang. Tok lang tid å bli fortrolig med henne, men etter en tid så fant vi tonen og jeg tror hun iallefall hadde en påvirkning på at jeg ikke gikk ned mer i vekt. Jeg var ikke syltynn, men hadde et tankesett som virkelig vakte bekymring og som gjorde at måltider måtte overvåkes. Jeg fikk diagnosen anorexia nevrosa med bulimiske trekk.

Da jeg var 17 klarte jeg overbevise psykolog og foreldre om at jeg var frisk og reiste til Australia som utvekslingsstudent. Fem måneder senere ble jeg sendt hjem fordi jeg hadde rast ned i vekt. Jeg måtte på nytt til psykolog og etterhvert måtte jeg også bytte psykolog fordi jeg ble 18 og måtte over i voksenpsykiatrien.

I dag er jeg 19, har flyttet hjemmefra og studerer. Og sliter uten at foreldre, kjæreste eller venner vet noe større av det. Jeg har begynt å spise mindre og mindre, jeg sulter meg i dager av gangen og går velidg mye, samt at jeg trener styrke. Jeg er ikke radmager og er ikke på langt nær så tynn som jeg var for et år siden. Jeg var hva jeg tror var nesten frisk, men fikk et tilbakefall for et par måneder siden

[Periwinkle]

Er det virkelig ikke interesse for dette?

[Gjest Gjest_cath_*]

Tror kanskje folk her inne ikke er helt tilbøyelige til å dele sine historier?

Har forresten slitt selv. Har du ingen å snakke med nå? Om du trenger det, som de fleste gjør, burde du få hjelp til å komme deg ut av sykdommen.

[2010]

Hei

Jeg slet selv med spiseforstyrrelser for bare 1 år siden... jeg var deprimert, begynte å "trøste spise", fikk dårlig samvittighet og kastet dermed opp maten..

jeg spiste ikke no skikkelig mat.. på 6mnd gikk jeg fra 52-37 kg

har gått til psykolog og fikk orden på livet mitt (fikset opp i årsaken til depresjon), fikk antidepresiva og nå spiser jeg sundt og trener for å holde meg i form.

Helt siden jeg var liten, har jeg hatt et dårlig selbilde.. altid følt meg feit. men nå når jeg ser på bilder fra barndommen ser jeg jo at jeg ikke var det i det heletatt.

En tanke som fikk meg til å skjerpe meg var: "hvorfår spy eller la vær å spise?" det er bedre å trene seg i form og til den kroppen du vil ha... å slik du forteller det så trener du jo styrke trening, får å få no godt resultat bør du spise et måltid som inneholder både fett,karbohydrat og proteiner før trening. Spis også et måltid etter at du har trent, hvis ikke bryter du bare ned muskelmassen din.

Det samme gjelder hvis du hopper over måltider, kroppen bryter ned på musklene dine før den går over på fettet... forbrenningen din blir lavere å du kommer til å slite med å gå regelmessigt på do.

Håper du klarer å snu på tankene dine =)

[Periwinkle]

Mulig det blir for personlig, ikke vet jeg:) Bare har etter en del år med spiseforstyrrelser erfart at det kanskje er det enkleste å snakke med andre som har eller er i samme situasjon.

Når det kommer til det du 2010 skriver om at det er bedre å trene og spise normalt for å holde formen og vekta så er jeg selvsagt fullstendig klar over dette. problemet er at jeg i over et år før tilbakefallet strevde og strevde med å klare dette, få til et sunt og normalt kosthold, trene normalt og riktig og å holde vekta på den måten. Men jeg fikk det ikke til og jeg fikk ikke hjelp, så jeg har aldri klart å se noen annen løsning på ting enn å slutte å spise egentlig, for jeg har aldri klart å gå ned i vekt på noen annen måte.

Men jeg vet hva som skjer med kroppen og jeg vet hvordan forbrenningen senkes osv, jeg kan alle fakta og jeg vet hva som er riktig og bra, men problemet er at jeg bare ikke klarer å få det til.

[FrøydisII]

Jeg har aldri hatt noen form for spiseforstyrrelser selv, men har hatt to gode venner som har hatt det og slitt med det veldig, og begge to har hatt det i hovedsak oga depresjoner. Det jeg har erfart som venn, og støttespiller er stort sett at alt handler om deg som har sykdommen, det er ingen andre som kan gjøre noe med det, men det er du som rett og slett må ha viljestyrken til å klare det. Og selvfølgelig må man jo ha hjelp og støtte på veien, men det ender i bunn å grunn med deg. Det som skjedde med min ene venninne er noe som jeg merker på henne, som ikke hun selv merker. Hun blir ofte sykere i perioder hvor hun ikke har fåttt noe større oppmerksomhet. Hun har alltid vært et menneske som har hjulpet andre med alt, og jeg tror at i bakhodet ønsker hun selv å få hjelp og støtte og i den forbinnelse blir hun syk.

Så mine tanker og noe som kan ligne på råd i denne saken er at dette er noe du må klare selv, det er DU som er den som kan ordne det. Og veldig viktig er, ikke gjør deg sykere enn det du er. Prøv å finne på ting i hverdagen som gjør at du kanskje slipper å tenke vonde tanker, kanskje sett opp et skjema med forskjellige næringsstoffer du må få i deg hver dag, og følg det så godt du kan. Sett deg mål, og fokuser på at du skal klare de, for det er ingen som kan gjøre det for deg, bare støtte deg.

[Gjest teitemeg]

Hei!

Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg har en spiseforstyrrelse, men jeg har i hvert fall et spesielt forhold til mat. For meg er det litt alt eller ingenting... Enten sulter jeg meg, eller så spiser jeg ALT, selv om jeg er mett. Det går i bølgedaler. Jeg svinger 5-6 kg i vekt opp og ned, opp og ned. Når jeg har spiseperioder, er det gjerne fordi jeg er lei meg for noe. Jeg synes konstant at jeg er altfor tjukk. Og så har jeg irritabel tarm også, slik at jeg burde virkelig være forsiktig og ikke stappe i meg alt mulig, for da blir jeg bare veldig dårlig.

Har prøvd å gå til psykolog, men det hjalp fint lite. Det handler i grunnen om å klare å bli glad i seg selv og kroppen sin, og det er noe en må jobbe med selv... Jeg har et stykke igjen å gå...

[Gjest sliteren]

Hei!

For meg var det egentlig hele tiden opplagt at problemene skyldtes mer enn maten i seg selv.

Det startet med et ønske om å bli tynnere, men var vel kanskje mer et resultat i at jeg startet å se feil andre påpekte ved meg, trodde på det, og begynte å finne nye feil hele tiden. Det å skulle være perfekt er idag greia. Jeg skal være pen, slank, veltrent, flinkest på hobbyene mine, flinkest på jobben, den beste vennen og være mest vellykket. Innerst inne har jeg null selvfølelse, og tillater meg ikke å føle så mye.

Mange syns jeg er rigid på kostholdet mitt. Jeg er faktisk rigid på alt jeg foretar meg. Alt skal være strukturert og satt i system. Det fører til at kostholdet mitt skjer hver tredje time, fem ganger daglig. Det er et perfekt sammensatt kosthold for å gå ned i vekt, men jeg kutter gjerne av litt eller mye av planen, for å rettferdiggjøre at jeg koser meg litt på lørdagene. Noen ganger sprekker jeg, og det er vanlig at jeg kaster opp maten i helgene, fordi jeg ikke takler å spise så mye.

Når jeg slipper opp litt på hva jeg får lov til å gjøre sprekker det fullstendig, og jeg mister kontrollen helt. Jeg kan trykke i meg enorme mengder hvis jeg først har sprekt. Ellers lever jeg fullstendig restriktivt hva angår maten.

Mange tror at kunnskap om mat er problemet. Ja, kanskje det kan virke sånn. Men jeg har ikke manglende kunnskap. Jeg har studert på Idrettshøgskolen på Fitness i Oslo, og jeg kan alt om hvordan et godt kosthold skal se ut. Men i praksis blir det vanskelig å gjennomføre for meg.

Jeg har hatt min første samtaletime hos psykolog. Håper at jeg klarer å endre på tankesettet mitt slik at jeg slipper å kaste opp. Jeg har det helt jævlig i de periodene jeg kaster opp, og jeg skyver alle følelser unna - også gode i de periodene jeg går på diett. I noen perioder klarer jeg ikke holde dietten nesten i det hele tatt, og går opp i vekt. Det fører til mer oppkast, mer trening, og strengere diett påfølgende uke.

Håper virkelig det går an å endre på dette. Men jeg er en sta jævel og vet ikke om jeg klarer å endre meg.