hva er galt med meg?

[Gjest Gjest_marna_*]

heisann!

fant ikke noe psykologi forum så jeg skriver her.

den siste måneden har jeg slitt, skikkelig slitt. jeg vil helst bare sove så jeg slipper og tenke på alt som skal skje, alt jeg skulle gjort oppigjennom.

nei, jeg er ikke døende! men jeg føler jeg dør innvendig..

har såvidt orket og trene, mat er en god venn - og selvtilliten er på bånn.

jeg er da ei jente i 20 årene, fortsatt hjemmeboende..men ikke lenge..om 2 uker idag flytter jeg..og det er null problem, utenom at jeg føler at jeg ikke kjenner familien min så godt som jeg burde..da den aller nermeste..jeg er en tenker, noe som har resultert i mye psykisk tankegang og litt tvangstanker og sånne ting. så jeg kan ikke se hvor jeg har vært de siste årene, enda jeg har vært rett her hele tiden. søsknene mine og jeg er så forskjellige, at jeg har ikke noe bånd til dem annet enn at vi er søsken.. men noen ganger føler jeg ikke at jeg er søsteren deres - eller at de oppfatter meg som det. (selv om de kanskje gjør det?) de har oppigjennom alltid vært ivrig på om jeg skulle være med steder, og jeg har vært litt vanskelig og somregel aldri vært med på familieting.. kan nevne at jeg er eldst (22) og den minste er 10. noe av grunnen til at jeg ikke har vært med har vært fordi og reise på hytta er verdens mest kjedelige ting..men jeg ser det som et svik mot dem, hva i all verden feiler det meg? i tillegg jobber jeg fullt, og har ting jeg gjør daglig (men det er ikke mye, så jeg fatter ingenting) så jeg ser dem lite.. kan gå en hel dag uten at jeg treffer søstera mi liksom..føler meg så ulik resten av familien, muligens derfor jeg somregel er for meg selv?

i tillegg er familien min veldig flinke til og snakke om seg selv og sitt (drittplagsomt) og når jeg ser tv med dem skal mor kritisere alt som skjer i et program slik at man ikke hører hva som blir sagt..

som oftest vet jeg ikke hva som skjer i livene deres, men jeg har fått litt bedre kontakt med hun på 17 nå.. det er jeg glad for da =) men ellers føler jeg ikke at familien trenger meg til noe som helst...og jeg ser jo at det er min feil..

vel, nå flytter jeg - og etter det kan jeg jo ikke gjøre noe med det? eller? føler at jeg forlater dem til fordel for en gutt, noe jeg får vondt av og tenke på..

i tillegg flytter jeg til en by jeg ikke kjenner, ny jobb jeg ikke kan og masse som må tenkes på..og nå vil jeg aldri se dem når jeg vil:( er jo vant med og gå gjennom stua og hilse på i det minste..

har også ei veninne som aldri snakker om flyttingen min! det gjør vondt..om det plager henne hadde det vært fint og vite..

jeg aner ikke hva jeg skal tenke, går rundt med den samme svarte klumpen i magen dag etter dag - og vil bare sove..da slipper jeg og tenke! jeg vil krølle meg sammen i senga og bare gråte..føler meg så lite verdt..

det ble så mye dette, setter pris på om noen gidder lese tankene mine her , og kanskje komme med noen gode ord.. det virker kanskje ikke som et problem dette, men det gjør så vondt..

-M

[Gjest yojo]

heisann!

fant ikke noe psykologi forum så jeg skriver her.

den siste måneden har jeg slitt, skikkelig slitt. jeg vil helst bare sove så jeg slipper og tenke på alt som skal skje, alt jeg skulle gjort oppigjennom.

nei, jeg er ikke døende! men jeg føler jeg dør innvendig..

har såvidt orket og trene, mat er en god venn - og selvtilliten er på bånn.

jeg er da ei jente i 20 årene, fortsatt hjemmeboende..men ikke lenge..om 2 uker idag flytter jeg..og det er null problem, utenom at jeg føler at jeg ikke kjenner familien min så godt som jeg burde..da den aller nermeste..jeg er en tenker, noe som har resultert i mye psykisk tankegang og litt tvangstanker og sånne ting. så jeg kan ikke se hvor jeg har vært de siste årene, enda jeg har vært rett her hele tiden. søsknene mine og jeg er så forskjellige, at jeg har ikke noe bånd til dem annet enn at vi er søsken.. men noen ganger føler jeg ikke at jeg er søsteren deres - eller at de oppfatter meg som det. (selv om de kanskje gjør det?) de har oppigjennom alltid vært ivrig på om jeg skulle være med steder, og jeg har vært litt vanskelig og somregel aldri vært med på familieting.. kan nevne at jeg er eldst (22) og den minste er 10. noe av grunnen til at jeg ikke har vært med har vært fordi og reise på hytta er verdens mest kjedelige ting..men jeg ser det som et svik mot dem, hva i all verden feiler det meg? i tillegg jobber jeg fullt, og har ting jeg gjør daglig (men det er ikke mye, så jeg fatter ingenting) så jeg ser dem lite.. kan gå en hel dag uten at jeg treffer søstera mi liksom..føler meg så ulik resten av familien, muligens derfor jeg somregel er for meg selv?

i tillegg er familien min veldig flinke til og snakke om seg selv og sitt (drittplagsomt) og når jeg ser tv med dem skal mor kritisere alt som skjer i et program slik at man ikke hører hva som blir sagt..

som oftest vet jeg ikke hva som skjer i livene deres, men jeg har fått litt bedre kontakt med hun på 17 nå.. det er jeg glad for da =) men ellers føler jeg ikke at familien trenger meg til noe som helst...og jeg ser jo at det er min feil..

vel, nå flytter jeg - og etter det kan jeg jo ikke gjøre noe med det? eller? føler at jeg forlater dem til fordel for en gutt, noe jeg får vondt av og tenke på..

i tillegg flytter jeg til en by jeg ikke kjenner, ny jobb jeg ikke kan og masse som må tenkes på..og nå vil jeg aldri se dem når jeg vil:( er jo vant med og gå gjennom stua og hilse på i det minste..

har også ei veninne som aldri snakker om flyttingen min! det gjør vondt..om det plager henne hadde det vært fint og vite..

jeg aner ikke hva jeg skal tenke, går rundt med den samme svarte klumpen i magen dag etter dag - og vil bare sove..da slipper jeg og tenke! jeg vil krølle meg sammen i senga og bare gråte..føler meg så lite verdt..

det ble så mye dette, setter pris på om noen gidder lese tankene mine her , og kanskje komme med noen gode ord.. det virker kanskje ikke som et problem dette, men det gjør så vondt..

-M

Hørtes ikke lett ut :-(

Anbefaler deg igrunn til å ta kontakt med legen din, kanskje hun/han kan hjelpe deg på en måte :-)