Konstant dårlig humør

[lilla91]

Putter dette innlegget på kropp og helse, fordi jeg føler at dette påvirker min psykiske helse.

Jeg har mine forestillinger om hvordan en perfekt verden skal være, og ettersom kravene mine er umulig å oppnå, går jeg rundt og er konstant anspent og ladet av negativ energi. Det holder ikke at 1/5 ting er superbra, så lenge de andre fire tingene ikke er toppers, mister den ene tingen sin verdi.

Jeg er sint og irritert hele tiden. Humørsvingninger er vel det som kan forklare humøret mitt best, for i det ene ødeblikket er jeg glad, så begynner jeg å gråte fordi det er noe annet til middag enn hva jeg trodde (noe mer kaloririkt), og så blir jeg sint på pappa som ikke sa fra hva han lagde til middag, og så blir jeg irritert på meg selv og til slutt lei meg fordi jeg har ødelagt familiemiddagen.

Det kan være mange andre ting som gjør at det bobler i meg av sinne og irritasjon:

- At jeg er sulten før jeg burde være det

- At bestevenninna mi sier ting jeg ikke synes er morsomt, og "vi er voksne mennesker, herregud, kan ikke holde på sånn"

- At en annen venninne ler når jeg er sliten og ikke synes det er noe morsomt

- At mamma spør meg hvordan jeg har det når jeg ikke er i snakkehumør

Og denne effekten blir forsterket når jeg er sulten, men får ikke gjort så mye med det, for når jeg blir sulten så blir jeg irritert fordi jeg er sulten når jeg ikke skal være det, så det blir en ond sirkel.

På denne måten ødelegger jeg veldig mye for meg selv, men det som bekymrer meg mest - for andre. Jeg får stadig kommentarer av familiemedlemmer at de rett og slett er redde for meg, og det skjønner jeg godt. Når jeg lager middag, og ikke alle sitter klare i det sekundet jeg sier at maten er klar, blir jeg rasende og lar det gå ut over de andre. Og jeg vet ikke hvorfor det skjer.

Jeg er stadig anspent og prøver å gjøre ting så bra til ethvert tidspunkt, at hverdagene mine består av nettoppp det å prøve - å selvfølgelig feile. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare den følelsen jeg gjerne vil få fram, men kan bare si at jeg oser av negativ energi, dårlig humør og irritasjon.

Jeg tror virkelig jeg kommer til å få mine grå hår tidlig, jeg bekymrer meg så mye over alt og har det ikke bra om dagen, det vil si generelt de siste månedene.

[stjernekyss]

Høres ut som om du er fullstendig forstrukket. Vi rakner alle sammen når virkeligheten blir for intens i forhold til hva vi kan klare. Når verden har vært sånn over lang tid, blir man sånn som du beskriver.

Du må:

- Spise oftere

- Senke forventningene dine til deg selv og andre

- Finne noe som gjør at du slapper av (meditasjon feks)

- Ha en regelmessig døgnrytme

- Trene

- Overkommelig timeplan

- TID FOR DEG SELV!

1/5 er bra nok. Lær deg til å akseptere det; "å gjøre så godt du kan, er godt nok". Gjenta det for deg selv til du tror på det.

Aksepter at det er bare så mye i verden du kan kontrollere, - og det er deg. Bare deg. Andre passer på seg selv. Og det er helt greit. Gjenta det for deg selv til du tror på det.

Dersom moren din spør deg hvordan du har det når du ikke er i snakkehumør, kan du si til henne at "jeg er ikke i snakkehumør nå, men vi kan snakke om det siden, jeg skal si i fra jeg, når jeg er klar".

Øv deg på å si i fra i god tid. Si i fra til folk om at de kan komme å sette seg, fem-ti minutter før maten settes på bordet.

Det virker som om du ikke er helt bevisst på hvordan du fungerer, og at du ikke vet at noe er galt før du plutselig eksploderer. Forsk litt på deg selv. Bruk et mentalt forstørrelsesglass på deg selv. Bli klar over dine egne grenser, så du kan være klar på grensene dine ovenfor andre. Så trenger ikke folk å være så usikker på deg.

[lilla91]

Oi, det svaret gikk inn på meg, tusen takk! Du traff spikeren på hodet med alt du sa. Jeg forventer alt for mye av hele verden, inkludert megselv, men kjenner ikke megselv nok til å vite hvor grensene går.

Jeg går til psykolog (spiseforstyrrelser), og da snakker vi litt om slike ting også. Men av en eller annen merkelig grunn hjelper det mer å skrive om det f. eks. her, og lese svar slik som ditt.

Jeg har en veldig fast døgnrytme, samme greia hver dag. Dover litt i underkant av 8 timer hver natt, står opp og legger meg nogenlunde til samme tid hver dag, også i helgene (med mindre det er noe spesielt som skjer). Jeg går på skolen, kommer hjem, spiser, gjør lekser, spiser middag, og så drar jeg på dans. Kommer hjem, rydder rommet og prøver å rydde tankene (derfor kan jeg ikke gjøre lekser sent på kvelden, da føler jeg at jeg mister oversikten over hvor mye jeg egentlig skal gjøre, og tanker som "det er ikke godt nok kommer igjen), ellers får jeg ikke sove, og gjør alt helt klart til dagen etter. (Også her må ALT gjøres klart, alt skal være helt perfekt. Det er det som er så slitsomt, at jeg er en perfeksjonist på en negativ måte).

Og jeg føler det slik at rakner en ting, så rakner alt, og det sier seg selv at med den innstillingen er det lite som skal til for at verdens undergang kommer.

Og det med mamma, hun skjønner ikke når jeg sier fra hun. Hun blir såret/fornærmet når jeg sier at jeg ikke vil snkke. Det kan ha noe med at jeg aldri vil snakke med henne om personlige ting og sånn, vi har egentlig mye dårligere forhold enn jeg skulle ønske. Og det føler jeg er min feil, jeg forventer at hun skal være så innmari perfekt, noe ingen mødre selvfølgelig kan være.

Jeg føler at så altfor mye er min skyld, jeg føler at jeg alltid kunne gjort noe for at andre skal ha det bedre, for at jeg skal få bedre resultater på skolen og treningen og alt sammen. Jeg tenker fortsatt på lekseprøven vi hadde på fredag som jeg fikk 5, og ikke 6 på, og skylder på meg selv for at jeg ikke øvde mer. Det at jeg hadde bursdag er ikke god nok unnskyldning for perfeksjonisten som bor i meg.

På grunn av dette blir jeg så konstant anspent, og jeg ser ingen ende på denne sirkelen.

[Gjest Smaragd]

Går du på p-piller eller annen hormonprevansjom om jeg får spørre?

Min søster reagerte dårlig på ene sorten hun gikk på, og det tok ett år før hun fant ut av at det var dem som gjorde henne heeelt sprø og illsint for ingenting!

De fant det ut i siste liten, for samboeren hennes var på nippet til å gå!!!

[lilla91]

Nei, går ikke på p-piller nå lenger, men gjorde det før, og måtte slutte fordi jeg ble i så dårlig humør av det! Men jeg sluttet for en god stund siden, kanskje 9 måneder siden, og gikk på det i 8 måneder. Men kan det være ettervikrninger av det kanskje?

[Gjest Smaragd]

Nei, går ikke på p-piller nå lenger, men gjorde det før, og måtte slutte fordi jeg ble i så dårlig humør av det! Men jeg sluttet for en god stund siden, kanskje 9 måneder siden, og gikk på det i 8 måneder. Men kan det være ettervikrninger av det kanskje?

De skal ikke kunne sitte så lenge i kroppen, så det tror jeg absolutt ikke

Men har du tatt dette opp med legen din?

Kanskje stoffskiftet ditt er helt ute å kjøre?

[stjernekyss]

Oi, det svaret gikk inn på meg, tusen takk! Du traff spikeren på hodet med alt du sa. Jeg forventer alt for mye av hele verden, inkludert megselv, men kjenner ikke megselv nok til å vite hvor grensene går.

Jeg går til psykolog (spiseforstyrrelser), og da snakker vi litt om slike ting også. Men av en eller annen merkelig grunn hjelper det mer å skrive om det f. eks. her, og lese svar slik som ditt.

Jeg har en veldig fast døgnrytme, samme greia hver dag. Dover litt i underkant av 8 timer hver natt, står opp og legger meg nogenlunde til samme tid hver dag, også i helgene (med mindre det er noe spesielt som skjer). Jeg går på skolen, kommer hjem, spiser, gjør lekser, spiser middag, og så drar jeg på dans. Kommer hjem, rydder rommet og prøver å rydde tankene (derfor kan jeg ikke gjøre lekser sent på kvelden, da føler jeg at jeg mister oversikten over hvor mye jeg egentlig skal gjøre, og tanker som "det er ikke godt nok kommer igjen), ellers får jeg ikke sove, og gjør alt helt klart til dagen etter. (Også her må ALT gjøres klart, alt skal være helt perfekt. Det er det som er så slitsomt, at jeg er en perfeksjonist på en negativ måte).

Og jeg føler det slik at rakner en ting, så rakner alt, og det sier seg selv at med den innstillingen er det lite som skal til for at verdens undergang kommer.

Og det med mamma, hun skjønner ikke når jeg sier fra hun. Hun blir såret/fornærmet når jeg sier at jeg ikke vil snkke. Det kan ha noe med at jeg aldri vil snakke med henne om personlige ting og sånn, vi har egentlig mye dårligere forhold enn jeg skulle ønske. Og det føler jeg er min feil, jeg forventer at hun skal være så innmari perfekt, noe ingen mødre selvfølgelig kan være.

Jeg føler at så altfor mye er min skyld, jeg føler at jeg alltid kunne gjort noe for at andre skal ha det bedre, for at jeg skal få bedre resultater på skolen og treningen og alt sammen. Jeg tenker fortsatt på lekseprøven vi hadde på fredag som jeg fikk 5, og ikke 6 på, og skylder på meg selv for at jeg ikke øvde mer. Det at jeg hadde bursdag er ikke god nok unnskyldning for perfeksjonisten som bor i meg.

På grunn av dette blir jeg så konstant anspent, og jeg ser ingen ende på denne sirkelen.

Glad for at du føler det på den måten Du er ikke så ulik alle oss andre skjønner du

Kom til å tenke på en artikkel jeg leste en gang, når jeg leste innlegget ditt her, hvor du sier at du har spiseforstyrrelse og føler at du har et vanskelig forhold til moren din.

Hvis du er interessert, anbefaler jeg deg en tur på biblioteket hvor du kan låne deg en bok som heter "Barn og unge i psykoterapi, bind 1 - samspill og utviklingsforståelse". Les kapittel 7, "Unge voksne i terapi: å overkomme symptomer gjennom utvikling av selvfølelse" av Marina Hvistendahl.

Prinsippene som beskrives er universelle, men eksemplene handler om en jente med spiseforstyrrelser og hennes vanskelige forhold til sin mor. Det er et veldig spennende kapittel. Psykologen din har forresten helt sikkert boken, spør om du kan få en kopi av ham, eller få låne boken hans en uke.

Fint at du går til psykolog forresten, så du kan få litt bukt med det tankekjøret! Ikke noe godt når det står på som verst oppi der Hvis du etterhvert får kontroll over de tingene som virkelig spiller noen rolle, vil du nok etterhvert også merke at det ikke er så viktig med alle de andre tingene. Helt vanlig å prøve å overkontrollere småting, når man føler at man ikke har kontroll på et eller annet stort i livet

Heldig du er som danser