Psykologen forstår ikke

[Gjest Sinnslidende]

Har hatt sosial angst de siste 10 årene, isolert meg mye. Problemet mitt er ikke at ikke jeg takler en arbeidssituasjon, det er heller det som kommer etter arbeidstid jeg sliter med.

Har først nå satt igang et helvetes apparat som bekrefter alle fordommer jeg har hatt i alle år: Disse statlig utdannede psykologene og sosialarbeiderne er opplært til én ting, og det er å gjøre det som er økonomisk best for samfunnet som helhet. Nemlig å få deg ut i jobb, praksisplass el.l.

Har kun vært hos denne psykologen 2 ganger, og fra første stund begynte vedkommende å prate om å sette meg inn i slike ting. Jeg driter i den lille støtten jeg får fra det offentlige. Er egentlig imot at vi har denslags ordninger. Vil sørge for megselv og skape mitt eget liv.

Problemet er at jeg trenger hjelp til å takle den sosiale angsten jeg har når jeg møter kjente, eller folk jeg bare er på hils med. De som har det, vet hva jeg mener.

Da jeg oppsøkte hjelp, håpet jeg å møte en psykolog som hadde tid til å høre på hva jeg slet med, hvilke tanker jeg hadde gjort meg opp. Men her skulle mengdetrening til. Ja, bra det, hvis mengdetreningen går på situasjonene jeg ikke takler. Jeg er ikke interessert i å havne i samme situasjon som jeg var i for 5 år siden. Et meningsløst liv der jeg kom hjem fra jobb hver dag og kun ventet på å gå på jobb igjen. Til helvete heller, jobb er ikke alt her i livet.

Hva faen bør jeg gjøre? Jeg prøvde å fortelle dette mennesket at jeg trenger hjelp, men 1. At hjelpen må komme på mine premisser, og 2. At det må være noe som bidrar til å løse problemet jeg har.

Det virket ikke som om vedkommende tok dette innover seg, for straks jeg var ferdig begynte psykologen å snakke om mengdetrening, praksisplass og jobb igjen.

Jeg er et svært pliktoppfyllende og dyktig menneske om jeg skal si det selv. Har forsørget megselv inntil nylig, og jobber fortsatt med saken. Er langt fra et velstående liv, men jeg har klart meg. Nå når jeg endelig spør om hjelp, virker det som om de skal presse meg inn i den samme situasjonen jeg har vært i, hva faen er det fornoe?

Har noen opplevd liknende? Hva tenker dere om dette? Vurderer sterkt å slutte å gå til denne personen. Hvis det betyr at jeg mister de usle kronene de prøver å få meg avhengig av, so-be-it. Dette er i alle fall ikke den hjelpen jeg var ute etter, men dessverre hadde anelser om at jeg ville få.

[Gjest Gjest]

Bytt psykolog.

Det er ikke alle mennesker som passer sammen som venner og kjærester. Det samme gjelder i et psykolog - pasient-forhold.

Håper du får orden på angsten. Det er ikkeno gøy.

[Gjest Gjest]

Du er kanskje nødt til å finne deg en ny psykolog. Det virker som om mange ikke forstår dette og bare slutter å prøve å fikse ting, men det å ha kjemi og å føle at man kommuniserer med psykologen sin, er selvfølgelig det aller viktigste. Om psykologen din ikke hører på deg når du forteller ting, bytt. Skulle gjerne gitt flere og andre råd her, men det er egentlig det eneste.

[stjernekyss]

Neida, ikke bytt i første omgang, gi ham en sjanse. Å få til en god relasjon til en psykolog handler mye om kommunikasjon. Og som alle andre ukjente, tar det en liten stund før dere finner et felles språk sammen

Jeg synes du skal skrive ut det innlegget du har skrevet her, og ta det med til ham. Så kan dere jobbe ut i fra det. Bruke neste time til å metakommunisere, altså snakke om hvordan dere skal snakke sammen i timene.

Du skriver at hjelpen må være noe som bidrar til å løse problemet. Høres klokt ut. Så skriver du at hjelpen må være på dine premisser. Hva mener du med det? Vi har bare så mye kontroll over andre, og noe av det vi må lære oss i voksen alder er å ta i mot hjelp i den formen andre kan gi den. Når alt kommer til alt, må vi hjelpe oss selv, hjelpen fra andre er mer en støtte i den jobben vi gjør selv.

Det finnes ingen fasit, eller riktig løsning der ute, du må prøve og feile til du finner noe som passer for akkurat deg. Og det kan psykologen hjelpe deg meg, -hvis du lar ham få sjansen

Kanskje dere skal snakke litt om hvilke forventninger du har til det å gå til psykolog? Hva ønsker du? Hvor vil du?

Har du hørt låten eg ser av Bjørn Eidsvåg? Kom til å tenke på den, og ville dele en del av teksten med deg: "Eg ser at du e trøtt, men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg. Du må gå de sjøl, men eg vil gå de med deg"

Dette klarer du helt fint! Stå på

[Gjest farge]

Har du fått kontakt med psykologen via Raskere tilbake, eller via en DPS? Spesielt hvis det er snakk om det første, er det ikke rart psykologen er opptatt av arbeid, da det er hele målet med prosjektet. Å bli bra av sosial angst handler også mye om eksponering, og hindre isolasjon. Mange tenker at arbeidsplassen er ett sted å drive slik eksponering, og veldig mange har godt av å være i jobb. Om ikke 100%, så i noen grad, avhengig av arbeidsevne.

Psykologer har faktisk et samfunnsansvar, på samme måte som leger som skriver ut sykemeldinger, man kan ikke bare ta hensyn til den enkelte pasient og ikke tenke på samfunnsøkonomi. Samtidig er det selvfølgelig helt avgjørende å ha en god allianse med pasienten, og noe sier meg at dere ikke er helt på bølgelengde. Jeg vil råde deg til å gå noen ganger til før du vurderer å skifte psykolog, siden det kan ta tid å bygge en god relasjon.

Og så må du si fra hvordan du opplever dette. Mens psykologen tenker det er viktig å opplyse deg om ting i forbindelse med å komme ut i arbeid, er det ikke sikkert han forstår hvilket press det blir for deg. De aller fleste psykologer tåler og ønsker at pasientene skal være ærlige, ellers vil jo ikke terapien ha noen effekt.

[Gjest Gjest]

Jeg opplevde noe av det samme som deg med den psykologen jeg fikk.

Mitt behov var å få prate ut om ting, bearbeide og på en eller annen måte få ting litt ut av systemet.

Fikk beskjed av psykologen at alt vondt skulle bare lukkes inn i et skap, ting som kværnet oppe i hode\ frykten, skulle jeg bare legge bort og glemme. Bryte kontakt med mine nærmeste... ja mange rare forslag... tok vel omtrent 10 min av første time etter at jeg hadde forsøkt forklare hvorfor jeg var kommet til henne.

Så var det rett over på "å komme seg ut i jobb", medisinering (som jeg ikke ville ha eller kan ta) mye teknisk prat som -fløy langt over hode på meg- og som jeg slettes ikke følte var noe for min situasjon.

Og ikke minst at hun skravlet som foss og forsøkte jeg forsiktig komme til ordet ble jeg avbitt med en "tale" med helt andre ting en hva jeg følte jeg trengte hjelp med. Følte mer at hun pratet "automatisk" over hodet på meg en TIL meg.

Og så det her med at det "bare" var å komme seg ut.... skulle liksom være så enkelt... joa kanskje for noen men ikke når en får panikkangst som reaksjon på den sosiale angsten FØR en kommer seg ut døra... Vil tro det var et stykke igjen før jeg var der...

Jeg sluttet etter 4 timer. Gikk i samme "tralten" vær gang.

Det som har hjulpet meg er å jobbe på egenhånd.

For det første skrevet dagbok,,, skrevet ut av meg min angst.

Laget meg små mål, først som jeg var helt sikker på å klare, så litt større mål, klare litt til, men ikke så stort at det ble "uovervinnelig" og ikke gjennomførbar.. Små steg, litt og litt om gangen etter hva JEG klarte.

Dagboken ble ført i vær dag. Hvor jeg og skrev ned mål for dagen og hvordan det gikk. Hva jeg følte akkurat der og da før og etter.

Klarte jeg gjennomføre skrev jeg ned hvorfor jeg klarte gjennomføre det og roste meg selv for at det gikk bra. Forsøkte holde fast på den gleden det var å klare\ mestre ting uansett hvor små (de for andre) var.

Skrev opp nye mål og tok de da JEG følte jeg var klar til litt mer utfordring på gode dager .. for ikke alle dager har vært like gode av og til bør en heller la vær, ta et lite skritt tilbake og vente litt. OG ikke minst IKKE ta det som et nederlag om en ikke var klar akkurat nå. For det går av og til 3 steg frem og 2 tilbake.

Men ettervært så går ting litt lettere om en jobber i sitt eget tempo. Setter nye mål... litt mer neste gang.

En går ikke ut på en flyplass med tusenvis av folk som en start... en starter med å titte ut døra. Neste gang går en litt utenfor, så 5- 10 skritt til. Så til postkassen,,, til naboen neste gang kanskje og bygger på ettervært.

Det er håp tro meg... For 2 år siden brukte jeg 3 uker på å komme meg så langt som til å gå utenfor døra og ut i postkassen og gikk fort inn igjen med hjerte i halsen og pustebesvær. Hvor mange nederlag og forsøk før jeg kom så langt aner jeg ikke.. Fryktelig slitsomt i den tiden der.

Men for bare få mnd siden var jeg faktisk på en flyplass. Gleden med det er at jeg faktisk hadde klart å jobbe meg frem etter mine primisser i mitt temp at jeg nå kunne gjøre det uten noe som helst frykt... Gjett om det var en seier.

[Gjest ts]

Takk for alle svar. Har grublet på dette i hele dag og kommet frem til at dette er en person jeg ikke ønsker å fortsette et samarbeid med. Psykologen tror en situasjon jeg har levd meg inn i over ti år, lett lar seg fikse ved noen få grep etter andre samtale. Det blir for mye for meg.

Da jeg protesterte og sa at dette var noe jeg trengte å venne meg til tanken på, fikk jeg høre at det måtte være progresjon, at vi kunne sittet og snakket i evigheter om alt mulig, men at det ikke ville bedret noe.

Da ble det tydelig at vi ikke snakket samme språk. Alle mine forsøk på å forklare hva jeg mente ble møtt av "Ja, men ..." Hørtes ut som om vi av en eller annen grunn hadde dårlig tid, og at dette kunne fikses i en fei.

Vedkommende sa til meg at jeg var en sterk og smart person, og at dette ville jeg takle. Da sa jeg at det var noe jeg var redd for å få høre, siden jeg tok mitt første trinn inn i hjelpeapparatet.

Dette kan ha vært en måte å sende et oppbyggende kompliment på. Men jeg har alltid fått høre at jeg er en reflektert og velartikulert person. Dog betyr det på ingen måte at man er sterk. Sa videre at hvis man ser på forholdene i livet mitt, så er det tydelig at jeg har feilet, og at jeg faktisk har vært for svak til å takle det. Dette ble møtt med en ironisk avblåsning.

Jeg har klare formeninger om hva problemet mitt er, og hvordan jeg skal fikse det. Det jeg trenger er en person som er villig og har lyst til å høre på det jeg sier, og kunne være den støtten jeg ikke har gjennom venner. Ikke en person som benytter enhver anledning til å påføre press i retninger uten hensikt.

Psykologen kom gjennom DPS.

I retrospekt føler jeg meg ikke respektert. Kan heller ikke forstå at en person jeg føler ikke respekterer meg, skal kunne ha noe som helst å bidra med til min vei fremover.

Kommer derfor til å si ifra til fastlegen, som jeg forøvrig har et fantastisk forhold til, at dette ikke er noe som fungerer.

Tror faktisk ikke statlig utdannede psykologer har en drit å tilføre i min situasjon. Faktisk vurderer jeg å oppsøke en life coach i steden. De tar gjerne imot pengene til en needy jævel, men så kan de i alle fall høre på det man sier.

[robotkalle]

Psykologer har faktisk et samfunnsansvar, på samme måte som leger som skriver ut sykemeldinger, man kan ikke bare ta hensyn til den enkelte pasient og ikke tenke på samfunnsøkonomi.

Nei, jeg lurer på hvor mange en kan skrive ut, før noen krever at man rettferdiggjør hver eneste sykemelding man har skrevet i livet. Det er til å spy av at det offentlige fascistsystemet voldtar muligheten den enkelte har til å få en lege som utelukkende bryr seg om pasientens beste.

[robotkalle]

Faktisk vurderer jeg å oppsøke en life coach i steden. De tar gjerne imot pengene til en needy jævel, men så kan de i alle fall høre på det man sier.

Har vel ikke noe godt tips her. Hva med å shoppe rundt på wikipedia og på amazon etter noen innføringer i psykologi, slik at du kan ringe rundt og undersøke hvilke psykologer i Norge som driver med en type terapi du har tro på, og hvor det er større sjanse for at psykologen innfrir forventningene dine?

En psykoanalytiker vil sikkert la deg få prate en del, og det kan sikkert føles bra. Men har du virkelig sosial angst, så er det å forstå seg selv og hvorfor ikke nødvendigvis ensbetydende med å finne veien ut. Da er det godt mulig du trenger et tupp i ræva.

[ellen :)]

Jeg har gått hos psykologer på DPS og er ikke fornøyd, hva med å gå til en psykolog privat og ikke via DPS?

[Gjest Gjest]

Takk for alle svar. Har grublet på dette i hele dag og kommet frem til at dette er en person jeg ikke ønsker å fortsette et samarbeid med. Psykologen tror en situasjon jeg har levd meg inn i over ti år, lett lar seg fikse ved noen få grep etter andre samtale. Det blir for mye for meg.

Da jeg protesterte og sa at dette var noe jeg trengte å venne meg til tanken på, fikk jeg høre at det måtte være progresjon, at vi kunne sittet og snakket i evigheter om alt mulig, men at det ikke ville bedret noe.

Da ble det tydelig at vi ikke snakket samme språk. Alle mine forsøk på å forklare hva jeg mente ble møtt av "Ja, men ..." Hørtes ut som om vi av en eller annen grunn hadde dårlig tid, og at dette kunne fikses i en fei.

Vedkommende sa til meg at jeg var en sterk og smart person, og at dette ville jeg takle. Da sa jeg at det var noe jeg var redd for å få høre, siden jeg tok mitt første trinn inn i hjelpeapparatet.

Dette kan ha vært en måte å sende et oppbyggende kompliment på. Men jeg har alltid fått høre at jeg er en reflektert og velartikulert person. Dog betyr det på ingen måte at man er sterk. Sa videre at hvis man ser på forholdene i livet mitt, så er det tydelig at jeg har feilet, og at jeg faktisk har vært for svak til å takle det. Dette ble møtt med en ironisk avblåsning.

Jeg har klare formeninger om hva problemet mitt er, og hvordan jeg skal fikse det. Det jeg trenger er en person som er villig og har lyst til å høre på det jeg sier, og kunne være den støtten jeg ikke har gjennom venner. Ikke en person som benytter enhver anledning til å påføre press i retninger uten hensikt.

Psykologen kom gjennom DPS.

I retrospekt føler jeg meg ikke respektert. Kan heller ikke forstå at en person jeg føler ikke respekterer meg, skal kunne ha noe som helst å bidra med til min vei fremover.

Kommer derfor til å si ifra til fastlegen, som jeg forøvrig har et fantastisk forhold til, at dette ikke er noe som fungerer.

Tror faktisk ikke statlig utdannede psykologer har en drit å tilføre i min situasjon. Faktisk vurderer jeg å oppsøke en life coach i steden. De tar gjerne imot pengene til en needy jævel, men så kan de i alle fall høre på det man sier.

Hei. Bra du er kommet fram til en beslutning. Men, ikke gi opp alle psykologer. Jeg har selv slitt med sosial angst, men har vært heldig med terapautene jeg har møtt på. Det at du føler du kan stole på psykologen din, at du føler deg respektert og godtatt er KJEMPEVIKTIG. Det er ikke bare bare å skulle åpne seg for et fremmed menneske.

Angst er noe av det jævligste som finnes, men det er ikke farlig. Det kan hjelpe og prate, men angsten må (dessverre) også utfordres. Likevel er det helt nødvendig at den blir utfordret i ditt tempo og i trygge rammer.

Hva med å skrive et lite skriv/liste over hvordan du ser for deg et samarbeid med psykolog og ta det med deg til første time. Da kan du diskutere med psykologen - slik at dere begge vet hva den andre forventer. (er ikke mange av oss som er tankelesere..)

Uansett ønsker jeg deg lykke til. Angst er vondt, men det er ikke farlig. og det ER mulig å leve med det. Det er til og med mulig å leve er godt liv.

Ikke ha for store forventninger til deg selv. vær stolt av alle fremskritt du gjør (uansett hvor små de kanskje føles)