Gå til innhold

Problemer


Gjest Jan
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest Jan

Sommeren 2003 var året da jeg mistet min kjære Ida. Jeg var lykkelig, suksessrik & hodestups forelsket. Jeg var 23, hun 21. Vi var forlovet, akkurat kjøpt oss hus & skulle gifte oss året etter. Jeg hadde alt. Som ordtaket sier, så vet man ikke hva man har før man har mistet det.

Husker dagen som den skulle ha hvert igår. Ida hadde død momentant i en bilulykke. Alt skjedde så brått. Jeg visste rett & slett ikke hva jeg skulle gjøre...

De første to årene etter ulykken, så var jeg såvidt ute av døra. Jeg sa opp jobben og levde uten å gjøre noenting. Jeg ble helt asosial. Mistet huset, mistet kontakt med vennene mine & gnisten for å leve. Jeg har vurdert å ta mitt eget liv, men jeg tør ikke.

Bestemte meg en dag for å flytte. Så jeg reiste til ett sted som ingen kjente meg. En ny start for å si det sånn. Det startet bra. Jeg fikk masse nye venner, en ny kjæreste i ny & ne. Det gikk bra med meg, vell i hvertfall utad. Inni meg så var jeg deprimert. Jeg hadde ingen å prate med det om. Jeg fikk nok av sol & sommer, fest & alkohol. Så jeg flyttet tilbake til Norge. Der kom jeg tilbake i mitt gamle liv som hjemmesitteren som aldri gjorde noe. Bare grublet, gråt & syntes synd på meg selv.

Fikk ett lite vendepunkt etter jeg oppsøkte en psykolog. Kom meg ut i jobb igjen (2år siden) har opparbeidet meg ett sosialt liv på en måte igjennom jobben. Men jeg føler at noe vesentlig mangler i livet mitt. Alt det som andre tar for gitt. En annen halvpart, noen å elske, familie & barn. Hvor skal starte? Jeg klarer rett & slett ikke, hva ville Ida ha sagt? Er vell heller ikke noe godt utgangspunkt at jeg er ute etter å barn & familie. Skremmer vell hvem som helst med det. Føler heller ikke at jeg har så mye å tilby, et pent ytre, men ett tomt skall.

Det er nå snart 7år siden dette skjedde. Det føles fortsatt like jævlig. Jeg fyller 30 om seks måneder. Føler at jeg lever på stedet hvil. Regner med at dette innlegget har hvert ganske meningsløst så langt. Men håper at det er noen der ute som har hvert igjennom det samme (eller jeg gjør jo ikke det, men du skjønner sikkert hva jeg mener...) som kunne tenke seg å bare prate litt. Kanskje du sliter med det samme og ikke helt vet hvor du skal starte hen. Eller kanskje det er noen med noen gode råd? Hva som helst. Se på dette som et skrik om hjelp, jeg vil virkelig få noe ut av livet mitt. En sjanse

til.

Jan

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Håper ikke det ikke gjør noe at jeg registrerte meg her på kvinneguiden selv om jeg er en gutt. Det er enklere å prate med jenter om dette enn guttekompiser...

Jan

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...
Gjest Gjest

veldig trist og lese at hun ble revet fra deg i så ung alder. har selv opplevd miste en nær plutselig og vet det er vondt. men du må komme deg videre..du må sette pris på det dere hadde og se fremover, det er det eneste hun ville for deg. hun har det bra nå, og da må du få det og. du har kun ett liv og da må man gjøre det beste ut av det selvom det er svin hardt..du er bare 30 år og kan få ett godt liv. dere er bare du som kan ta tak i det nå. ja jeg vet du savner henne, men du må ta ansvar for ditt eget liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 år senere...

Ville bare oppdatere denne. I tilfelle det er noen andre som føler at de er i en håpløs situasjon. Ting blir bedre hvis man gjør noe med problemet og ikke stenger seg helt inne. For meg som gutt så var det vanskelig. Når jeg ser tilbake på det nå, så ser jeg at det ikke fungerer å stenge seg inne. Få noen å prate med det om, en venn eller evt. pro. hjelp.

Ting har virkelig endret fra tiden jeg var full av depresjoner. Jeg var så heldig at jeg fant en støttespiller i en venninne av Ida helt tilfeldig, som forsto at jeg slet. Hun har virkelig hjulpet meg fra tilværelelsen jeg levde i, til den "personen" jeg er idag. Jeg tenker fortsatt på Ida hver eneste dag, er litt trist iblant og føler fortsatt savn. Men jeg kan håndtere det.

Nå har det seg sånn at samtidig så har jeg fått meg en ny kjæreste i vidunderlige jenta som rett og slett har reddet livet mitt. Vi kan si det sånn at hun brukte angreretten etter å sendt meg ut på date med en for meg helt fremmed jente. Et øyeblikk jeg får frysninger av å bare skrive om. Vi har akkurat funnet ut at vi har en liten jente på vei. Jeg skal bli far og jeg er LYKKELIG :) Jeg både tror og håper at Ida ville ha akseptert dette. Samtidig så har jeg tatt store steg jobbmessig, kjøpt oss hus og nå er vi på utkikk etter en ordentlig familiebil. Så snudd på hodet er det.

Så fasit er: Ikke gi opp og få hjelp!

Jeg vil også takke noen fantastiske jenter her på forumet som tok seg tid dele sine erfaringer med meg og bruke av sin egen tid til å hjelpe meg.

Dere er fantastiske, jenter og fortjener all honør :)

Jan

Endret av _Jan
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg mistet også en brått, og jobber med å få livet i gang igjen. For meg har det ikek gått så lang tid, og jeg gir meg selv lov til å sørge. Jeg vet at de vi har mistet ville blitt veldig lei seg, om vi stengte oss inne og ikke levde livet. Når noen dør blir det en påminnelsen over hvor skjørt livet kan være, og derfor må vi leve hver dag som om den var den siste.

Det er godt å høre at det går bra med deg, og jeg tror Ida sitter og smiler over hvor godt livet ditt er nå. Hun vil bare ditt beste, og ditt beste er ikke å sørge over henne resten av livet, men leve her og nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...