Den onde stemora?

[Gjest Anonymous]

Hvor mye føler dere man bør engasjere seg i sin partners barn fra tidligere forhold? Jeg forstår at det ikke finnes noen fasit, men jeg ville sette pris på deres synspunkter, om de baserer seg på personlig erfaring eller ikke.

Har selv samboer som har ei jente på 5, som vi har hos oss hver 3 uke. Har dårlig samvittighet for at jeg ikke tar fri fra jobben så vi kan ha henne enda mer, for hun bor et godt stykke unna.

Kjenner også at jeg kan bli så eitrende forbanna når hun ikke hører etter og jeg syns hun dominerer hjemmet mitt for mye. Vi har ikke felles barn enda, og jeg er så redd for at jeg behandler henne dårligere enn jeg ville med mine egne barn. Syns jeg er ei slem stemor iblant, og har konstant dårlig samvittighet...

[Karen]

Jeg tror ikke du er noen dårlig stemor siden du tar dette opp her ut i fra det du forteller.

KAnskje du skulle ta deg tid til å snakke med jenta og høre på hva hun har å si om den situasjonen dere er i og hva du har å si. Så kan begge vite litt om hvordan den andre har det og hva den andre føler og tenker. Dette viser at du har respekt for jenta og kanskje dere kan komme fram til felles regler på hvordan dere vil ha det hjemme når hun er på besøk?

KAnskje du blir kvitt litt av den dårlige samvittigheten din???

Vet ikke egentlig om dette hjelper, men det skader ikke å prøve.

[Fiola]

En femåring skal ikke domminere hjemmet ditt.

Men det spørst da hva du mener med å domminere ?

Klart du vil merke når hun er hos dere.

Fem år er ikke mye, så her har du med ei lita jente å gjøre.

Faste regler og mye omsorg vil nå jeg si.

Har selv to herlige stebarn som er voksne nå.

[smilla1]

Klart du har lov å bli sint på lik linje som mor og far har lov til det. Jeg er selv stemor til to gutter. Og her i huset har jeg like mye å si som far, og det er jeg veldig glad for. Tror det er litt letter å engasjere seg i deres liv da. Lykke til videre :D

Smilla1

[Ulrikke]

Du er nok neppe noen slem stemor!!

Jeg er selv stemor til tre, og vi har heller ikke felles barn foreløpig.

Klart det merkes at de er her, og jeg føler vel også litt at de "styrer" oss når de er her. Men jeg VET at det er irrasjonelt, for de er snille og greie, og har klare grenser å forholde seg til. De styrer i den forstand at vi må ta hensyn til dem, og noe annet skulle da bare mangle - men innimellom føles det som mer ork enn andre ganger, det innrømmer jeg gjerne...

Ungene er fine, jeg vet at de setter pris på meg, og hører like mye på meg som på faren. Tror kanskje det at jeg ikke har egne barn enda gjør at jeg føler dette som mer ork enn om jeg hadde hatt egne. Jeg er jo vant til å gjøre som jeg vil, bortsett fra 2.hver helg osv. Har man barnet fra det er baby, så vokser det liksom inn i familien. Blir man stemor/stefar, så får man plutselig x antall barn i litt større alder å forholde seg til. Jeg mener ikke dette negativt, jeg er veldig glad i stebarna mine, men som steforelder må man også få lov til å si at man er lei og sliten innimellom.

Men altså: jeg engasjerer meg forholdsvis mye i barnas liv - i den forstand at jeg prater med dem og er med dem når de er her, og engasjerer meg i ting de forteller fra tiden de IKKE er her. Planlegging ang. ungene overlater jeg fullstendig til barnas foreldre. Vil ikke på noen måte "overta" noe der, og tror barnas mor setter pris på at jeg engasjerer meg som jeg gjør, og at hun og jeg uten problemer kan prate sammen, men overlater til henne og pappa'n å snakke om ting ang. ungene.

Men altså: man har lov til å bli lei. Man har lov til å bruke laaaaaaang tid på å bli vant til situasjonen... Men det tar en stund å gi seg selv (og få lov av den andre parten) lov til å føle sånn.

Deilig egentlig, å kunne diskutere litt med andre stemødre! Jeg kjenner ingen andre som er i min situasjon, og savner ofte å kunne snakke med noen som skjønner hva jeg snakker om!