-Til slutt ble vi begge psykisk syke

[Gjest Gjest]

Bakgrunnen er lang, jeg skal prøve vise den kort..

Jeg har vært psykisk syk i perioder med jevne mellomrom siden jeg var liten. Jeg har gått til psykolog utallige ganger, men føler at i bunn og grunn funker det bare til et visst punkt. Problemet mitt er vel hovedsakelig at jeg blir aldri bra nok for meg selv, verken fysisk eller mentalt. Min mann har for mange år siden vært depressiv, men har- siden vi ble sammen for 3 år siden, vist seg å være sterk og tolmodig som bare det. Jeg kunne aldri trodd at han skulle falle...

Jeg fikk fødselsdepressjon da vi fikk vår første unge for 8 mnd siden. Det var veldig tøft for meg, og ble veldig tøft på min samboer, da han måtte ta seg av det meste, og samtidig se hvor selvdestruktiv jeg var blitt, igjen.

Siste halvåret har han slitt på jobben også, og med helsen, og nå siste månedene har det komt til han psykisk, og jeg merker det. Det er en utslitt, trist og lite motivert mann.. Helt annet enn det han egentlig kan være.

Alt i alt- vi sliter begge veldig, er helt utslitte i løpet av en dag, lite energi.. Jeg er selvhater, han er lei seg og utslitt.. Og vi har vår lille fantastiske skatt på 8 mnd oppi det hele. Det er det som er værst. Hun fortjener det beste, hun er jo så snill. Hun er ingen byrde for oss, men uansett så skal hun ha så håpløse foreldre..

Noen med råd om hva en kan gjøre?

Vi lurer på å ringe helsestasjonen..

[Wildy]

Ta kontakt med helsestasjonen eller fastlege. Småbarnsperioden er knalltøff, og det å få barn er en stor omveltning i livet.Prat om hvordan dere har det, vær åpne på følelser og hva som skjer på innsiden. Dere har klart dere opp av "grøfta" før, og vil gjøre det igjen!

[Gjest Gjest]

Ja dere skal ringe helsestasjonen. Slik du beskriver dere og situasjonen her så har ikke barnet deres det noe godt. Hun kommer til å plukke opp alt fra dere og ende som sykepleier/psykolog for dere om dere ikke tar tak i dette nå.

Og unskyld at jeg sier det, men graden av navlebeskuende selvsentrerthet når man har et mirakel på 8 mnd...

[Wildy]

Er man sliten og utkjørt, så er man det. Det har ingenting med navlebeskuelse eller manglende entusiasme over mirakele å gjøre.....

Ta kontakt med fagfolk, få støtte til å stable dere sammen igjen.Bruk hverandre, finn gleder i hverdagen og styrke både i dere selv og i hverandre.

[Gjest Ts]

Er man sliten og utkjørt, så er man det. Det har ingenting med navlebeskuelse eller manglende entusiasme over mirakele å gjøre.....

Ta kontakt med fagfolk, få støtte til å stable dere sammen igjen.Bruk hverandre, finn gleder i hverdagen og styrke både i dere selv og i hverandre.

Tusen takk for et flott svar

Vi skal ta kontakt med helsestasjonen. Akkurat nå er i alle fall ikke jeg nær så dårlig som jeg har vært før, så det gjør at jeg gjør det jeg kan for å holde ting så normalt og fint som mulig for ungen vår.

[Gjest Gjest_norah_*]

Ja dere skal ringe helsestasjonen. Slik du beskriver dere og situasjonen her så har ikke barnet deres det noe godt. Hun kommer til å plukke opp alt fra dere og ende som sykepleier/psykolog for dere om dere ikke tar tak i dette nå.

Og unskyld at jeg sier det, men graden av navlebeskuende selvsentrerthet når man har et mirakel på 8 mnd...

det synes jeg faktisk du skal be om unnskyldning for - og være takknemlig at du ikke selv har fått oppleve dyp depresjon eller fødselsdepresjon.

dette skal tas på alvor, og ikke med slike fordomsfulle og meninsløse utsagn. det er ikke noe man kan kontrollere selv, og selvdømming gjør bare alt verre.

til ts:

først må du huske på at fødsesldepresjon ikke er helt uvanlig. mange sliter med det, men det viser seg at bedringen er stor når man søker hjelp tidlig.

jeg tror mange småbarnsforeldre sliter med foreldrerollen selv uten å være psykisk syk.

du sier du har gått til psykolog: men har du fulgt et grundig og spesifikt opplegg som tar sikte på å gi deg verktøy i hverdagen for å håndtere livet med de opp- og nedturene du kommer til å ha?

jeg ville tatt kontakt med både fastlege og familiekontor for å få til et bra behandlingsopplegg, både som par og som individer.

det er mange ulike terapiformer, og jeg har mest tro på de inneholder en form for "aktiv utprøving" i hverdagen.

det hjelper ikke å vite hvorfor disse tingene skjer hvis man ikke har noen verktøy og øvelser for å snu handlings- og tankemønster.

bare se hvor mye oppmerksomhet dette programmet om eksponeringsterapi for tvangslidelser fikk, og hvor mange som har kastet bort årevis i annen terapi uten effekt.

selv om det er tungt nå, og kanksje store deler, eller kanskje hele dagen føles tungt, så prøv å se de små gledene du kan ha selv om de bare varer i noen få sekunder.

ta vare på alle sammen - og ikke vær skuffet over deg selv fordi du er i denne livssituasjonen.

selv søker jeg hjelp lenge før jeg kommer i den situasjonen, og jeg tror det har spart meg for mye unødig.