Slitsomt med barn?

[Gjest Purple Haze]

I flere tråder ser jeg at mange gir uttrykk av at det er så fryktelig slitsomt med barn. Jeg kan forstå det hvis man har kollikbarn, kronisk syke barn, barn som ikke sover osv. Men barn uten sånn problematikk, er det virkelig så slitsomt?

Vår formødre hadde flere barn enn oss, og langt mindre tekniske hjelpemidler, det fantes ikke ferdigmat og mannen hjalp omtrent ikke til med barna.

Hvorfor er det så mye mer slitsomt i dag, når alt ligger til rette for at man egentlig har det så mye mer lettvint i hjemmet?

[Nadine]

Før i tiden var jo alle kvinner hjemmeværende, og hadde barn og hus som heltidsjobb.

Men! Jeg var forberedt på at å få barn skulle være mye mer slitsomt enn det er Storkoser meg og syntes ikke det er så ille, i grunn.

[Gjest minne]

Før i tiden var jo alle kvinner hjemmeværende, og hadde barn og hus som heltidsjobb.

Men! Jeg var forberedt på at å få barn skulle være mye mer slitsomt enn det er Storkoser meg og syntes ikke det er så ille, i grunn.

Tror nok også at det idag stilles høyere krav, man skal liksom leve opp til en masse forventninger. Barna blir foreldres "utstillingsvindu", og det krever jo mye...

[Tante]

Ja, sier som pom: I dag er det jo meningen at begge foreldrene skal jobbe fulltid, ha barna så lite som mulig i barnehage, være sosiale og stille opp for venner og familie på samme måte som "før barn".

Det er desverre også en kjensgjerning at det som oftest er kvinnene som tar majoriteten av husarbeidet, selv om de jobber fullt.

Så det er nok ikke barna i seg selv som gjør det slitsomt, men en kombinasjon av alle kravene man møter.

[Gjest Emera]

Det kan være fristende å sammenligne, men synes egentlig ikke det er ordentlig grunnlag for det. Samfunnet er helt annerledes oppbygd i dag, det stilles helt andre krav. Det er vel fastslått at stressnivåene er mye høyere nå enn før, fordi mange kvinner fremdeles er dobbelt- og trippelarbeidende. De skal bevege seg over en mye større radius enn før, da det meste foregikk i og rundt hjemmet. Den tiden vi sparer på tekniske hjelpemidler er mer enn brukt opp på moderne stress. Nå utelater jeg mannen her fordi tråden handler om kvinner, bare så det er sagt.

Men en annen ting som kanskje er vel så viktig. I "gamle dager," det vil si omtrent fra sekstiårene og bakover, hadde ikke kvinnen så mye valg. Heller ikke mange endringsmuligheter. Det var bare å finne seg i sin skjebne. Ordet "husmordop" (blant annet valium) har ikke dukket opp tilfeldig, da en del husmødre vantrivdes og løste problemet med beroligende midler eller alkohol. Jeg tror derfor at det godt kunne være like mange som strevde med ungene sine den gangen som nå.

[Klips]

Jeg gjetter også på at mange barn i gamle dager ble overlatt mer til seg selv og sin egen fantasi, mammaene lå ikke på magen og bygde lego frem til ungene la seg, de holdt mer på med hvert sitt. Men nå har vi ikke hjerte til sånt, vi varter opp hvert minste ynk og vink. (For vår egen del, altså. Fordi vi er så opptatt av at det varer så kort, den tiden de trenger oss.)

Antall fritidsaktiviteter og henting og bringing har jo også økt, sies det.

Det kommer jo an på hvor langt tilbake man går, men allerede mine foreldre kom fra en mye strengere "barn skal ikke høres"-oppdragelse enn det vi er vant med.

Endret 10. november 2009 av Klips

[Gjest Gjest]

Det er vel heller ikke sånn at det ikke var slitsomt å ha barn før i tida. Å føde 14 barn fra man er 19 til 40, som min tippoldemor, og miste et par-tre av dem mens de er små, samtidig som man er med å drive gård, det var da antagelig ganske slitsomt. Min samboers farmor som hadde fem barn og jobbet endel for andre før gårdsarbeid o.l ble modernisert, sleit med gikt og smerter fra hun var 30-40.

Samtidig er det nok noe som er annerledes nå. Det stilles andre krav til tempo og "effektivitet" og "vellykkethet" på flere plan enn før. Jeg tror at selv om det var et blodslit å vaske klær i elva, evt bære ved til å koke vasken, melke kyr for hånd osv, så var det i det minste oppgaver det var lett å forstå at man trengte å gjøre, og du gjorde en god jobb så lenge dyra og ungene var reine og friske. jeg har også snakket med en oppegpende eldre dame som mener at selv om hun absolutt ikke har noe til overs for å romantisere "gamle dager" så hadde folk bedre tid til hverandre... I dag skal en liksom ha god økonomi, god smak, fin utdanning/interessant karriere, dyr bolig, bil osv. Med krav på alle kanter og dårlig samvittighet fordi man ser ungene sine tre timer i døgnet så blir nok ting slitsomme. Men jeg tror kanskje ikke det er ungene som har skylda for det, de blir bare en litt lite fleksibel brikke i hele greia.

Jeg har forøvrig ikke barn selv og vet ikke om jeg vil ha.

[Gjest Purple Haze]

Men hvem stiller alle disse kravene som nevnes i innleggene over her?

Handler det ikke i grunnen mest om prioriteringer?

[Gjest Purple Haze]

Og hvorfor klager enkelte mer i dag, enn oldemor med 14 barn gjorde? Vil tro at hun hadde det mye mer slitsomt enn alle mødre i dag, selv om dette var heldagsjobb for oldemor.

[Gjest Chiffon]

Jeg gjetter også på at mange barn i gamle dager ble overlatt mer til seg selv og sin egen fantasi, mammaene lå ikke på magen og bygde lego frem til ungene la seg, de holdt mer på med hvert sitt. Men nå har vi ikke hjerte til sånt, vi varter opp hvert minste ynk og vink. (For vår egen del, altså. Fordi vi er så opptatt av at det varer så kort, den tiden de trenger oss.)

Dette tror jeg også. Når min mor var liten skulle barna ikke sees eller høres. Når jeg var liten kunne vi sees, men fortsatt ikke høres. Den dag i dag skal hvert minste lille vink følges opp, og det er nok en del mer krevende en å la ungene leke for seg selv.

[Gjest Emera]

Og hvorfor klager enkelte mer i dag, enn oldemor med 14 barn gjorde? Vil tro at hun hadde det mye mer slitsomt enn alle mødre i dag, selv om dette var heldagsjobb for oldemor.

Fordi oldemor ikke hadde noe reelt valg. Om hun skulle finne på å gå sin vei, ventet skammen, forakten og fattigkassa. Ingen overgansstønad eller trygdeordninger. Ingen muligheter for å bygge egen karriere. Sånn er det ikke lenger nå.

[Gjest salma]

Jeg gjetter også på at mange barn i gamle dager ble overlatt mer til seg selv og sin egen fantasi, mammaene lå ikke på magen og bygde lego frem til ungene la seg, de holdt mer på med hvert sitt. Men nå har vi ikke hjerte til sånt, vi varter opp hvert minste ynk og vink. (For vår egen del, altså. Fordi vi er så opptatt av at det varer så kort, den tiden de trenger oss.)

Jeg tror at dette er et viktig poeng. Som fulltidsarbeidende småbarnsmamma så har jeg det tidvis travelt. Men jeg hadde strengt tatt ikke behøvd å "dulle" sånn med ungene som jeg gjør. Jeg ser det slik at jeg velger å dulle med ungene - fordi jeg liker det. Jeg velger å ha en krevende jobb - fordi jeg liker det. Jeg har masse potensiale til å gjøre livet mitt mindre travelt, men det ser jeg ingen grunn til, fordi travle dager likevel er morsomme dager om de er fylt opp av ting man liker.

[Gjest haren]

Og hvorfor klager enkelte mer i dag, enn oldemor med 14 barn gjorde? Vil tro at hun hadde det mye mer slitsomt enn alle mødre i dag, selv om dette var heldagsjobb for oldemor.

jeg tror du går glipp av poenget, for folk flest klager ikke over at barna i seg selv er så slitsomme, men det er sjonglering med alt som blir nevnt i innleggene her.

og du har rett i at det er prioriteringer, men det kan man si om alt.

det er ikke så lett å sette på bremsene når man først har satt igang med alt, og de rundt holder på med akkurat det samme.

det var ike vanlig før i tiden at begge var i full jobb.....

boligprisene har gått såpass mye opp de siste årene at vi som er unge må jobbe fulltid begge to for å ha råd til en ok blokkleilighet.

sånn er det bare:)

[Gjest Purple Haze]

jeg tror du går glipp av poenget, for folk flest klager ikke over at barna i seg selv er så slitsomme, men det er sjonglering med alt som blir nevnt i innleggene her.

og du har rett i at det er prioriteringer, men det kan man si om alt.

det er ikke så lett å sette på bremsene når man først har satt igang med alt, og de rundt holder på med akkurat det samme.

det var ike vanlig før i tiden at begge var i full jobb.....

boligprisene har gått såpass mye opp de siste årene at vi som er unge må jobbe fulltid begge to for å ha råd til en ok blokkleilighet.

Jeg ser alle poengene, ville bare ha en generell debatt om dette fenomenet.

Og jeg har selv vært alene med to barn i mange år, og prioriterte slik jeg mente var riktig i min situasjon.

[Gjest Purple Haze]

Jeg tror at dette er et viktig poeng. Som fulltidsarbeidende småbarnsmamma så har jeg det tidvis travelt. Men jeg hadde strengt tatt ikke behøvd å "dulle" sånn med ungene som jeg gjør. Jeg ser det slik at jeg velger å dulle med ungene - fordi jeg liker det. Jeg velger å ha en krevende jobb - fordi jeg liker det. Jeg har masse potensiale til å gjøre livet mitt mindre travelt, men det ser jeg ingen grunn til, fordi travle dager likevel er morsomme dager om de er fylt opp av ting man liker.

Helt klart et vesentlig poeng.

Og vesentlig det du sier, at du gjør det fordi du liker det. Men så klager kanskje ikke du over at det er slitsomt heller?

[Suzy]

Jeg gjetter også på at mange barn i gamle dager ble overlatt mer til seg selv og sin egen fantasi, mammaene lå ikke på magen og bygde lego frem til ungene la seg, de holdt mer på med hvert sitt. Men nå har vi ikke hjerte til sånt, vi varter opp hvert minste ynk og vink. (For vår egen del, altså. Fordi vi er så opptatt av at det varer så kort, den tiden de trenger oss.)

Antall fritidsaktiviteter og henting og bringing har jo også økt, sies det.

Det kommer jo an på hvor langt tilbake man går, men allerede mine foreldre kom fra en mye strengere "barn skal ikke høres"-oppdragelse enn det vi er vant med.

Jeg tror det er dette som er svaret - bare i min generasjon vr vi overlatt mye mer til oss selv og det var forventet at vi skulle underholde oss selv i mye større grad.

Nå er ethvert barn et prosjekt fra før de er født - alt skal gjøres riktig, pedagogisk og bra, samtidig som man skal gjøre akkurat det man gjorde når man var barnløs (og i tillegg skal man bli slank igjen etter tre uker, bake boller fra bunnen, delta på alle foreldremøter, ta verv i idrettslaget og være en ener på jobben - og aldri si nei til overtid).

[Gjest Purple Haze]

Jeg tror det er dette som er svaret - bare i min generasjon vr vi overlatt mye mer til oss selv og det var forventet at vi skulle underholde oss selv i mye større grad.

Nå er ethvert barn et prosjekt fra før de er født - alt skal gjøres riktig, pedagogisk og bra, samtidig som man skal gjøre akkurat det man gjorde når man var barnløs (og i tillegg skal man bli slank igjen etter tre uker, bake boller fra bunnen, delta på alle foreldremøter, ta verv i idrettslaget og være en ener på jobben - og aldri si nei til overtid).

Ja, sånn er det. Men det er jo i stor grad selvpålagt, og gir da heller ikke grunn til å klage?

Jeg startet denne tråden etter å ha lest et par tråder hvor folk kvidde seg for å få barn nr 2. Og nesten alle svar var preget av hvor utrolig slitsomt det er å ha barn.

Jeg syns det er en trist holdning. Og barna må merke at foreldrene føler dette.

[Suzy]

Ja, sånn er det. Men det er jo i stor grad selvpålagt, og gir da heller ikke grunn til å klage?

Jeg startet denne tråden etter å ha lest et par tråder hvor folk kvidde seg for å få barn nr 2. Og nesten alle svar var preget av hvor utrolig slitsomt det er å ha barn.

Jeg syns det er en trist holdning. Og barna må merke at foreldrene føler dette.

Joda det er selvpålagt til en viss grad, men likevel ikke tror jeg. Syns jeg merker stor forskjell på mine venner som har fått barn nå og jeg som fikk barn for atten år siden. Verden har endret seg.

Og ja - det er en underlig holdning - det er jeg enig i.

[Gjest Gjest]

Og hvorfor klager enkelte mer i dag, enn oldemor med 14 barn gjorde? Vil tro at hun hadde det mye mer slitsomt enn alle mødre i dag, selv om dette var heldagsjobb for oldemor.

Det kan godt hende hun klagde... Hun bare døde lenge før jeg ble født og jeg har aldri hørt så mye om henne, hun etterlot seg vel heller ikke dagbøker. Mange som ikke klager "høylytt" i dag heller selv om de er slitne og stressa, men man tyr kanskje til internett hvor man kan skrive av seg anonymt. Mye som har blitt mer synlig og mye som sikkert er forskjøvet i forhold til hvordan virkeligheten "egentlig" er, når man leser i ulike nettfora.

Men ellers tror jeg det at man liksom skal gjøre ALT på en gang gjør noe med stress- og forventningsnivået. Det jeg personlig reagerer mest på er egentlig hvor mye penger folk låner og hvor "fancy" man må ha det materielt sett (og hvor mye dette koster i kroner og tid man bruker på å betale det tilbake), kanskje fordi jeg selv har valgt litt annerledes. Og når det gjelder barna som jeg nesten glemmer å skrive om så tror jeg også de var overlatt mer til seg selv tidligere, og de lærte sikkert å hjelpe til osv. Samtidig var man jo mer rundt hverandre, man så noe til hverandre fler timer i døgnet enn fra fem om ettermiddagen. Og man hadde på en måte ikke noe valg om en annen livsstil, så det var kanskje ikke noe tema de tenkte over.

Ellers er jeg enig i at man på mange måter duller med ungene i dag, men kanskje på litt feil måter... de trenger ikke masse ting og å bli underholdt eller sendt på aktiviteter hele tida.

[Gjest Badabing]

Og hvorfor klager enkelte mer i dag, enn oldemor med 14 barn gjorde? Vil tro at hun hadde det mye mer slitsomt enn alle mødre i dag, selv om dette var heldagsjobb for oldemor.

Enig i dette. Har også lagt merke til at det er en del hjemmeværende som klager, over å måtte stå opp så tidlig osv.. Det må jo de som jobber også, så jeg ser ikke den store forskjellen der. Skjønner så klart at det er slitsomt å være alenemor til to og å være i fulltidsstilling, men forstår meg ikke på klagingen til vanlige ett - eller tobarnsmødre som kanskje ikke jobber engang. Det er vel stort sett sånn det er for alle, og da skjønner jeg ikke all klagingen.