Stemødre som ble skilt-

[Gjest Gjest]

Sett fra min side som stemor er det så tydelig at du ikke forstår hvordan det er å være stemor i det hele tatt eller hva frustrasjonene handler om. Synes enkelte fokuserer kun på de eksteme handlinger og meninger enkelte stemødre beskriver og lukker ørene når rasjonelle stemødre prøver å forklare hva problemet er. Når det blir beskrevet hvoordan enkelte mødre oppfører seg blir det stemplet som ekstremt,mens det ekstreme om en stemor blir trodd uten spørsmål en gang. Virker som om folk glemmer at vi er alle kvinner og de fleste av oss(stemødre og mødre ) er også mødre.

Kunne ønske biomor satte pris på at jeg gjør så godt jeg kan og har bidratt til mye positivt i familielivet med far. Kunne ønske hun sluttet å lete besatt etter noe galt. At hun respekterte vårt privatliv og ikke bruker barna til å finne ut om mitt ekteskap. Kunne ønske hun kunne slutte å være så sjalu på meg og at jeg får et forhold til å fungere med mannen min. Han er nok ikke snillere mot meg enn han var mot hun. Men jeg er mer tolerant og godtar han for den han er og tar den ekstra belastningen som han bringer med seg som en del av vårt ekteskap. Noe jeg vet hun aldri orket mens de var kjærester.

Rettigheter jeg gjerne skulle ha hatt:

Normal høfflighet fra mor samt at hun respekterte mitt og mannens privatliv.

At hun ikke prøver å kontrollere familielivet vårt når vi har samvær og at hun godtar at i vårt hus gjelder våre regler.

At hun aldri baksnakker meg til barnet. Slik jeg aldri baksnakker henne.

At det ikke forventes at jeg skal stille på kort varsel som barnevakt for henne når hun skal noe sosialt og mannen er opptatt.At jeg har lov å si nei.

At det ikke forventes at fellesbarna skal overseees i samværet og at far skal gjøre dyre sirkus ting for særkulls under samvær. At det heller blir satt pris på at samværstiden blir brukt til familietid med far søsken og stemor hvor alle er inkluderte.

At vi har felles økomi og at jeg faktisk bidrar mest økonomisk til vår familie. Så ekstra utgifter som oppstår går like mye fra min lomme og økonomiske avgjørelser tas mellom meg og min mann. Setter ikke pris på å stadig bli umyndiggjort og at det forventes at jeg skal gi uten spørsmål ved ekstra utgifter som biomor krever at mannen min skal betale. Mener selvflgelig at vi skal bidra, men det er ikke slik at dette kun kommer fra far sine lommer.

At det er naturlig for meg å ha normale grenser for ungen og at i vårt hus har både særkulls og fellesbarna de samme reglene å forholde seg til. I et travelt familieliv er det også jeg som ofte bidrar til oppdragelsen i mitt hus for særkulls noe jeg burde og må få lov til.

Fra mannen min forventer jeg at han skal være en kjæreste på fulltid. Det at man har særkulls barn unnskylder ikke å være en ræve kjæreste. Jeg har rett til en partner og kjæreste på full tid også under samværet på lik linje med ellers når vi kun har felles barn til stede

Fantastik bra sagt. Det er det jeg også ønsker. Et familieliv som fungere for alle i familien.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Rettigheter jeg gjerne skulle ha hatt:

Normal høfflighet fra mor samt at hun respekterte mitt og mannens privatliv.

At hun ikke prøver å kontrollere familielivet vårt når vi har samvær og at hun godtar at i vårt hus gjelder våre regler.

At hun aldri baksnakker meg til barnet. Slik jeg aldri baksnakker henne.

At det ikke forventes at jeg skal stille på kort varsel som barnevakt for henne når hun skal noe sosialt og mannen er opptatt.At jeg har lov å si nei.

At det ikke forventes at fellesbarna skal overseees i samværet og at far skal gjøre dyre sirkus ting for særkulls under samvær. At det heller blir satt pris på at samværstiden blir brukt til familietid med far søsken og stemor hvor alle er inkluderte.

At vi har felles økomi og at jeg faktisk bidrar mest økonomisk til vår familie. Så ekstra utgifter som oppstår går like mye fra min lomme og økonomiske avgjørelser tas mellom meg og min mann. Setter ikke pris på å stadig bli umyndiggjort og at det forventes at jeg skal gi uten spørsmål ved ekstra utgifter som biomor krever at mannen min skal betale. Mener selvflgelig at vi skal bidra, men det er ikke slik at dette kun kommer fra far sine lommer. At det er naturlig for meg å ha normale grenser for ungen og at i vårt hus har både særkulls og fellesbarna de samme reglene å forholde seg til. I et travelt familieliv er det også jeg som ofte bidrar til oppdragelsen i mitt hus for særkulls noe jeg burde og må få lov til.

Jeg er enig i alt du skriver med unntak av det punkt jeg har uthevet. Og det er med bakgrunn i at jeg som mor ville ikke hatt noe med deres økonomi å gjøre. Den vedkommer meg ikke - derav så ser jeg ikke at jeg skulle hatt noen kommunikasjon om deres økonomi. Hvis det var noe barnet trengte - så hadde jeg forholdt meg til far og det behovet som er - ikke gått i diskusjon om deres økonomi. Det får være deres bord.

Når du skriver normal høflighet - så kan det være ett veldig vidt spekter - og forskjellige forventninger til hva det er....så akkurat den setningen føler jeg er ganske intetsignede.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i alt du skriver med unntak av det punkt jeg har uthevet. Og det er med bakgrunn i at jeg som mor ville ikke hatt noe med deres økonomi å gjøre. Den vedkommer meg ikke - derav så ser jeg ikke at jeg skulle hatt noen kommunikasjon om deres økonomi. Hvis det var noe barnet trengte - så hadde jeg forholdt meg til far og det behovet som er - ikke gått i diskusjon om deres økonomi. Det får være deres bord.

Det hun beskriver, er vel en situasjon hvor mor krever penger utenom bidraget, mer enn far har mulighet til å dekke. Det er faktisk bidraget mor skal forholde seg til, ikke stemors lønning.

[Gjest Gjest]

Fra mannen min forventer jeg at han skal være en kjæreste på fulltid. Det at man har særkulls barn unnskylder ikke å være en ræve kjæreste. Jeg har rett til en partner og kjæreste på full tid også under samværet på lik linje med ellers når vi kun har felles barn til stede

Så utrolig enig i dette

[dreamer8]

Mens det er aldri mannen sin feil da? Bare stemor eller mor til ungene... Det er veld først og fremst de to som er i et forhold sammen sin feil at forholdet ryker. Slutter aldri å forunder meg over at i kvinner så til de grader holder hendene over menn på den måten.

helt enig med deg

[Gjest Gjest_Debbie_*]

Om en stemor blir skilt, og legger skylden på fa.situasjonen som du beskriver,så er du anske naiv. Det er to i et forhold. Enkelte kvinner høres helt patetisk ut i sin framstilling av skilsmisse

helt enig ..

og man ser helt ut til å glemme at dette er menn som har skilt seg fra en ektefelle tidligere. Noen tar faktisk lettere på familie- og samliv enn andre.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er så usannsynlig at vanskelige familieforhold også sliter på parforholdet? Par går fra hverandre pga langt enklere ting enn en plagsom eks.

Hvis man i nyfamilien lever under et konstant press fra en eks som ikke klarer å akseptere at den andre parten går videre i livet, kan man få et enormt trykk på seg. Og det er i mange tilfeller svært lite den som har fått et nytt forhold kan gjøre med eksens oppførsel.

Barna bor ofte like mye i nyfamilien som hos den forelderen som sitter igjen. Hvis barna da er pepret med negativitet knyttet til nyfamilien så gjør det hverdagen vanskelig for alle parter. En anstrengt hverdag tærer på, og dersom man lever med høyt konfliktnivå i årevis så er det ikke rart at noen trekker seg unna og velger å forlate forholdet. Det er direkte skadelig å leve i konstant konflikt, så sånn sett er det også til barnas fordel om den nye partneren trekker seg unna. Men svært trist er det uansett, at en bitter og forsmådd eks skal få ødelegge lykken for både eks og ny familie.

[Gjest Gjest]

Jeg er selv mor, stemor, har eks med et til samlivsbrudd bak seg, og nåværende samboer med seg. Min manns ekskone har 6 samboerforhold på 8 år. Min mann og jeg har holdt sammen i 8 år. Min eks var sammen med en dame i 5 år, og har nå vært sammen med nummer to etter meg. Vi har til sammen 5 barn: 4 særkulls og et felles. Vi har 3 barn boende med oss og to på samvær. Det skulle mer til før jeg gikk inn i et forhold denne gangen enn da jeg var 18 år. Men hadde jeg ant hvor mye styr det kom til å bli til tider, ville jeg betenkt meg mer enn en gang. Det som gjør at vi holder sammen er den tanken om at om 5 år er alle særkullsbarn fylt 18 år: og da slipper vi å forholde oss til ekser. I tillegg slipper vårt felles barn å ende opp slik sine søsken har måttet. Og som en ekstra bonus: vi elsker hverandre til tross for masse styr med ekser og yer...

Hva jeg forventer av min mann, og yter likt tilbake:

* at vi snakker sammen

* at vi har like regler for særkullsbarn og felles barn

* at ikke samværshelger = sirkus

* at vi er kjærester, og kan finne finne på aktiviteter bare oss to

* at han holder avtaler med meg, barna, eksen, kollegar etc

* skal noe endres, snakker vi sammen og avtaler dersom større endringer foretas (ikke småting som heinz eller idun ketchup... )

Hva jeg forventer av min eks og min manns ekskone, mine barns stemor og yter likt tilbake:

* at de holde avtaler

* at de ikke glemmer sitt barn

* at de snakker pent om meg, slik jeg gjør om de

* at de spør, og ikke forlanger

* at de sørger for sin egen lykke i sitt virke, og ikke er bitter og legger skyld på meg

* behandler særkullsbarna og egne barn likt

Jeg har en fantastisk eks; vi kommuniserer bedre som ekser enn som par. Godt for banet vårt og kjekt for min mann, som også kommer godt overens med min eks. Han hadde en flott samboer i 5 år, hvor de endte opp med å gå fra hverandre sv andre grunner enn meg. Han har nå en ny samboer, som også er en herlig dame. Min manns ekskone derimot, er et kapittel for seg selv. Hun kunne vært skyld i at vi gikk fra hverandre om vi kommuniserte dårligere. Vi kommuniserer med henne pr mail og sms, barna begynner takk og lov å bli store, så de tar selv buss til og fra oss. Dermed slipper vi å treffes i forbindelse med henting og bringing.

Når den tid kommer og mitt særkullsbarn skal konfirmere seg, ville jeg sett på det som en selvfølge at på konfirmantens ene side satt far og stemor, og på den andre siden satt stefar og jeg. Når den tid komer og det er snakk om bryllup, ville jeg sagt det var naturlig for oss at mor og far satt ved ved siden av barnet sitt, deretter steforeldrene. Nå vet ikke jeg hvordan familiesammensettningene våre er når den tid kommer...

Dersom jeg skulle gi noe råd om hvordan være en god stemor, ville jeg si at du skal være deg selv, vær ærlig, bry deg om barna, sett dine egne ting til side, men ikke utslett deg selv, ikke baksnakk mor til barna (slik du ikke baksnakker noen andre heller da det er en dårlig egenskap uansett hvor "god" grunn en måtte mene en har). Husk at du er en viktig person for barna, men du har ingen rettigheter om noe skulle skje.

[Gjest :)]

Snakke pent om deg? Holder det ikke bare at de ikke snakker negativt om deg da. Behøver vel ikke nevne deg overhodet.

[Gjest Gjest]

Snakke pent om deg? Holder det ikke bare at de ikke snakker negativt om deg da. Behøver vel ikke nevne deg overhodet.

Nei, det blir jo veldig naturlig hvis hvert av hjemmene til barnet skal late som om den andre familien ikke eksisterer, og la barnet forstå at den andre forelderen/steforeldere ikke skal nevnes. Hvorfor prøve å gjøre livet lettere for små skilsmissebarn...

[Gjest Gjest]

Snakke pent om deg? Holder det ikke bare at de ikke snakker negativt om deg da. Behøver vel ikke nevne deg overhodet.

Jeg er tydligvis bedre brobygger enn deg jeg da; for barna til min mann aner ikke hva jeg egentlig mener om deres mor. Jeg snakker pent om henne fordi hun tross alt er deres mor og en viktig del av deres liv, slik deres far også er.

[Gjest Gjest]

Jeg er tydligvis bedre brobygger enn deg jeg da; for barna til min mann aner ikke hva jeg egentlig mener om deres mor. Jeg snakker pent om henne fordi hun tross alt er deres mor og en viktig del av deres liv, slik deres far også er.

Samme her. Jeg snakker pent om mine stebarns mor. Fordi hun ikke kan være et tabubelagt tema her hos oss, hun er barnas mor. Og selv om jeg er bare stemor så er også jeg viktig i barnas liv, og det er helt naturlig at mitt navn kommer opp også når barna er hjemme hos mor.

Det ville vært dårlig gjort mot barna dersom man skulle forvente at de av hensyn til voksne skulle la være å snakke om personer som står dem nær.