Livets perler, nesten på en snor

[Bustetroll]

Jeg trodde jeg visste hva som ventet, men med ett har jeg blitt usikker. En sti jeg aldri har visst om har åpenbart seg for meg, ut fra intet. Avgjørelsen om å reise så fort som mulig begynner sakte å smelte sammen, og jeg tror snart jeg kan si at jeg ikke helt vet når. Jeg skal dra.

Enda mer merkelig er det at jeg kanskje ikke engang kommer til å reise alene.

[Bustetroll]

Hjemmet mitt faller sakte, men veldig sikkert fra hverandre. Det er ikke så vondt som jeg hadde forberedt meg på, men det letter meg at vi aldri fikk barn sammen. Jeg har allerede, kanskje alt for fort, startet på mitt nye liv. Det er en lettelse, samtidig som det gjør hverdagen noe mer intrikat.

[Bustetroll]

Når regnet stanser og vinden stilner er det enklere å skyve vekk tåken som gjemmer seg inni meg. Jeg gråter ikke noe, smiler helst, men det er uendelig trist at den man trodde man hadde funnet ikke viser seg å være den man trodde. Denne gangen greier jeg å tenke at det ikke er bortkastet, men heller en fin erfaring, men i mørke stunder er det vanskelig å huske at noe som nå er så jævlig faktisk kan ha vært verdt det. I flere år.

[Bustetroll]

Tiden går ikke sakte. Det gjør ikke jeg heller!

[Bustetroll]

De som kjenner meg vet jeg har tendenser til å bevege meg lengre ut på kanten enn hva forsvarlig er. Ikke alltid er det en kalkulert handling, plutselig bare ser jeg ned og finner så godt som ingenting under meg. Det er alltid spennende, samt skremmende, men denne gangen lenge siden sist.

I formiddag, mens jeg bar på noe som bare kan oppstå mellom to, fikk jeg spørsmål om akkurat dette, fra noen som egentlig aldri har kjent meg. Før jeg rakk å trekke frem en beskyttende mur hadde jeg beveget meg inn i en betydningsfull samtale som sannsynligvis kan gi meg bedre fotfeste - på sikt.

Nå er jeg kald. Og smilende.

[Bustetroll]

Jeg våkner opp med en blanding av hjertebank og hjerteklapp. Smilet mitt blander seg med solstrålene som såvidt slipper inn gjennom persiennene, men tankene mine holder gleden tilbake. Jeg bruker tiden langsomt - det er en sløv sommermorgen. Likevel kan jeg ikke fornekte at jeg er spent på hva dagen bringer. Kan ikke nekte for at jeg vet hva jeg ønsker den skal inneholde, men sånn for all enkelhets skyld så hadde det vært mye bedre om mine ønsker ikke ble innfridd. Denne gang.

[Bustetroll]

I månedsvis har jeg beveget meg festeløst og forsiktig, med øyne fylt av sorg og ugråtte tårer. I dag ble jeg fortalt at øynene mine har forandret seg. I går ble jeg fortalt at øynene mine skinner av smil. Forandring fryder, og jeg har beveget meg vekk fra kvikksanden som mitt forhenværende liv fortsatt befinner seg i. Opplevelser i hverdagen forteller meg at skuffelsen over mitt pågangsmot og gjenvunnede glede ikke er til hjelp for den jeg til nå har valgt å leve med. Heldigvis og desverre er ikke det mitt problem.

Før det ble helg var livet mitt fullt av hverdagsglede, skogssmil og solnedganger hånd i hånd med det som skulle være fremtiden. Fort, men sakte og veldig balansert har jeg brukt ukene med en ny relasjon som jeg virkelig kunne se for meg at kunne bety noe spesielt.

Så ble det helg, og nå ser jeg at jeg kunne like gjerne fortsatt vært atten år, fullstendig forvirra og totalt ute av stand til å begrense meg selv i enkelte situasjoner. Ikke for det, noe har jeg nok lært, og handlingene er mer kontrollert enn tidligere, men selve mønsteret er som før. Akkurat som før.

Ordene mine virker nok noe malplassert, for nå må jeg motsi meg selv for å understreke at ingenting er som før. Arenaen jeg har trått inn på er så totalt utenfor min komforsone og min virkelighet at jeg nesten ikke vet hvilket ben jeg skal stå på. Hvorfor eller hvordan jeg har havnet her kan jeg ikke gi noe fornuftig svar på, men jeg er overraskende komfortabel med situasjonen. Eller, jeg er overraskende komfortabel med relasjonene jeg har etablert, selv om jeg plutselig har fått en til overs.

Det ble også helt feil! Jeg er veldig ukomfortabel med situasjonen, men jeg er relativt tilfreds med stien jeg har slått inn på. Hvor lang den er kan umulig vites, men jeg håper iallefall ikke at den slutter med det første.

[Bustetroll]

Skuffelsen var så utrolig stor da ingen tok telefonen, men det gikk ikke så veldig lenge før jeg fikk melding. Jeg finnes ikke tålmodig, så jeg har ikke annet å skylde på enn meg selv, uansett.

Stemmen var munter da jeg spaserte bortover, men hjertet mitt slo så hardt at jeg nesten ikke hørte hva som ble sagt. Forventninger om et eller annet som jeg enda ikke helt vet hva var slo i takt med hjerteslagene mine, men jeg var ikke på noen måte forberedt på det jeg fikk.

Tid og sted forsvinner. Jeg skal ikke på noe vis utbrodere, for det blir enda verre enn den verste klisje, men jeg kan ikke la være å legge til at øynene mine glitrer og knærne mine er mo. Synes av pulsåren som banket forsiktig langs den tiltalende halsen var nok til at pusten min satte seg fast. Det er et under at jeg får med meg samtalene våre, men det gjør jeg utrolig nok og det er noe av det mest verdifulle jeg har fått på lenge, lenge.

Etterpå, da vi kom inn, ble jeg sittende for meg selv en god stund. Bare det å vite at vi var så nær gjorde meg mer nervøs enn jeg har vært på flere år. Ikke nødvendigvis på en negativ måte, men vissheten om hva som ville skje hvis jeg flyttet meg nærmere var så tilstedeværende at det kunne gjerne vente litt. Det var utrolig fint å vente på det som skulle skje.

[Gjest Caitlin]

[Bustetroll]

Det ble sagt så utrolig godt, men hukommelsen min strekker ikke til gjengivelse. Viktigst var uansett poenget, og det kom vel frem. Vi er enige om at den matematiske siden av saken strider i mot naturen, men skjebnen er definitivt på vår side. Det er noe man kan glede seg over.

Jeg faller sakte, men sikkert, på plass. For første gang på en relativt lang stund ser jeg konturene av den jenta jeg er, og det er godt. Det er vanskelig når hun svever sakte foran meg, for jeg rekker aldri helt frem. Jeg tar meg tid. Det er deilig. Jeg øver på sunnhet, særlig i relasjon med andre. Øvelse gjør mester, men halvspontane møter er herlige de også. Gleden sprer seg i luften, øyeblikkene kan ikke beskrives, men lettheten, kjemien, gleden og den gode samtalen kan både ses og høres.

Endret 18. juli 2011 av Bustetroll

[Bustetroll]

Det overrasker meg hvor lite som skal til før jeg blir trygg nok til å føle meg bra. Nok! Følelsen av usikkerhet har nok forsvunnet gradvis i løpet av uken som har passert, men lørdagens plutselige bekreftelse har fått meg til å stramme opp både ryggraden og smilet. Tiden er fortsatt det viktigste hjelpemiddelet vi har, men jeg har fått svar på spørsmål jeg aldri ville stillt. Evnen til å gi meg det jeg trenger uten at jeg verken trenger å be om det eller vite at det er et verkende behov, understreker kjemien også andre ser.

Etterhvert tidspunkt jeg bestemmer meg for at det ikke er så betydningsfullt overleveres et innholsrikt budskap som får hjertet mitt til å smelte og fingrene mine til å skjelve. Jeg vet ikke hvor ofte jeg tar meg i å smile med øyne, hjerte og sjel uten at noe er morsomt. Når øynene våre møtes smiler jeg også med munnen, og halvparten av gangene vi spør hverandre hva det er, ender vi opp i trillende latter, begge to. Som når du klemmer på meg. Eller jeg på deg. Jeg er glad, og trygg. På dagen og på natten. Jeg liker den jeg er, når jeg er med deg. Jeg liker den jeg er etter at jeg har vært med deg. Like fullt liker jeg den du er, med meg. Og den du er, når du ikke er med meg. At du gir meg tid - tid jeg helst vil skyve over på noen andre, men som jeg trenger minst like mye som dine kjærtegn.

Det er fantastisk hvordan du alltid kan være der jeg er, eller jeg der du er, når vi ikke vet at det er der vi fins. Hjertet mitt mister et halvt slag, og knærne mine får et svakt svai mot venstre. Ingen holder meg så varmt, eller så lenge. Duften av deg, er ulik alle andre jeg noensinne har kjent. Ingen lukter setter seg så godt fast i meg som dine, og noen ganger vet jeg at du nærmer deg lenge før du ses. Eller høres.

Jeg gleder meg til å vite mer. Jeg gleder meg til å se mer. Høre mer. Kjenne mer. Være mer.

Gleder meg til å bli din. Gleder meg over å få deg som min. Gleder meg til smil. Og musikk.

Toner bare vi hører, sanger kun vi synger.

[Bustetroll]

Det er vanskelig for meg når jeg ikke beveger meg innenfor kjente gatenett. Det er spennende, og ganske godt, men samtidig ligger en liten urolig larve i magen min og spiser seg sakte utover mot ribbena. Jeg forventer ikke at totalt ulike hendelser skal forløpe seg likt, men jeg skulle ønske jeg forsto situasjonen i større omfang. Mest av alt savner jeg stemmen jeg ikke har hørt på noen dager. Samtalene som lagrer seg i sjelen min. Jeg håper på lange høstkvelder med en evinnelig strøm av ord som avsluttes med timeslange stilleperioder der vi bare hører på at den andre fins. Er.

Jeg forteller meg selv at det er positivt, for det er alltid det jeg blir fortalt, men for meg blander usikkerheten seg inn i det ukjente.

[Bustetroll]

Jeg er sikker på at jeg hører vinden hviske svakt hvis jeg lytter med kropp og sjel. Den forteller meg at jeg må huske å puste.

[Bustetroll]

Små tegn til gjenkjennelse omgir meg i hverdagen, selv når jeg ikke har planer om å la tiden preges av tanker som enda skal vente. Modne. Vokse. Gro. Vi sår ikke frø, men på sikt ønsker jeg at vi sammen skal plukke blomster som vi skal nyte så lenge de varer. Etterpå får vi se, om det er noe igjen. Til slutt.

[Bustetroll]

Jeg søker ukjente blikk, kun for å glemme det blikket jeg helst ønsker å møte. Jeg lykkes alltid, men ender raskt opp med å se en annen vei. Jeg kan ikke gjengi det jeg får, og det har aldri vært meg likt å ta uten å gi.

Sommerfuglene flakser mot ansiktet mitt, og selv om jeg forsiktig lukker øynene helt igjen kan jeg se dem klart for meg. Hvite. Lodne. Vakre. Myke. Fri. Jeg har selv følt meg litt som en sommerfugl denne våren. Fri. Som fuglen, men bare uten vinger som kan flakse. Det hindrer meg ikke, og jeg har fløyet fritt ganske lenge. Noen vil si seg totalt uenig. Andre vil si jeg ikke så mye som har beveget meg innenfor friheten. Selv ser jeg tydeligere enn noen gang, og har sjeldent følt meg så bevegelig.

[Bustetroll]

Hele uka har det gått ganske greit, jeg er tilpasningsdyktig. Dessuten litt mer tålmodig enn jeg trodde, men jeg kjenner at jeg har begynt ventingen. Forhåpentligvis ligger det ingen forventning der - det kan være farlig. Det blir spennende. Reaksjonen kan ikke forestilles, ikke engang min egen. Bare det at jeg bryr meg om det, er nytt. Som nevnt tidligere gleder jeg meg over at jeg er i stand til å bære på en sitrende nyskjerrighet som kan være spiren til noe som over tid blir noe man kan ta tak i. Ydmykheten i sjelen min vokser i takt med egen evne til sårbarhet. Jeg har aldri vært god på å blottlegge meg selv i en relasjon, og jeg vet ikke om jeg vil være det denne gang heller, men på dette tidspunkt kan det se ut som om jeg gir bort noe jeg alltid har holdt for meg selv. Fornuften min forteller meg at det kan være skadelig. Det gjør ingenting, forteller hjertet mitt, og dermed spaserer jeg fornøyd videre. Kanskje inn i løvens hule.

Når man befinner seg et annet sted enn der man vanligvis lever er det enklere å forholde seg til triste ting uten at smerten nødvendigvis er så merkbar. I natt da jeg ikke sov tenkte jeg over hva jeg faktisk gjennomfører for øyeblikket. Jeg flytter det mennesket som skulle være min vinterbrud ut av livet mitt, ut av hjemmet mitt, ut av hjertet mitt, ut av sjel og sinn. Det er en stund siden det sluttet å være vondt, sannsynligvis var det aldri vondt nok, muligens er det derfor jeg velger henne vekk. Likevel er det med et visst hjertesukk jeg innser at jeg nok en gang er alene. Snur jeg meg rundt og åpner øynene er det ingen ved meg, men hvis jeg lukker dem igjen ser jeg noen der i fremtiden. Jeg gleder meg til det, og kjenner at jeg begynner å bli rede. Likevel venter jeg så lenge jeg må, det handler ikke bare om meg. Heldigvis.

[Bustetroll]

Min negativitet har blitt konfrontert på et tidligere tidspunkt, derfor prøver jeg å være særdeles positiv. Det er vanskelig, men jeg prøver så godt jeg kan. En svak murring av usikkerhet sirkulerer svakt i magen min, men blir av og til forstyrret av en sommerfugl eller to.

[Vera Vinge]

Det er en stund siden jeg har vært innom, og lenger siden jeg har lagt igjen en kommentar, men jeg vil bare si at det forsatt er godt å lese her.

[Bustetroll]

Tusen takk, Vera. Det er godt at du er her.

Uansett hvordan dette går har jeg mulighet for å lære noe som i livets lek kan være relativt essensielt. Jeg er ikke så kryptisk som jeg blir beskyldt for å være, jeg er bare påpasselig med hvordan jeg velger å spille kortene mine. Gang på gang får jeg erfare at det som sies faktisk er som det blir fremstilt, og gang på gang blir min negativitet et gnagsår i eget indre - og kunne tross alt vært unngått uten større tilpasninger enn noen små.

[Bustetroll]

Bevegelsene mine var ikke akkurat på tå, men når det er en stund siden vi har sett hverandre får jeg et svakt drag av nervøsitet i kroppen. Særlig når kvelden inneholder aktiviteter vi tidligere ikke har utført sammen. Som ellers var det ingen grunn til bekymring. Timene flakset avgårde, og latter og smil satt løst hele tiden.

Det var så inderlig godt å være nært igjen. Lenge måtte jeg bare bli stående tett inntill, med øynene igjen. Jeg er glad. Det var nesten som før. Bare enda litt bedre.