Livets perler, nesten på en snor

[Bustetroll]

En bok. Jeg tror ikke jeg kan det, Purple Haze, men det er utrolig hyggelig at du sier det. Jeg elsker bøker. I det siste har jeg slitt veldig med å finne en bok som kan røre meg. Bety noe ekstra, for meg. Det er viktig med bøker. Kanskje er det en av grunnene til at jeg ikke tenker noe særlig på å prøve. Å skrive. En bok. Enn hvis den ikke blir noe. God?

Jeg løper, med tynne klær. Midt i kulda. Det gjør ingenting. Jeg treffer ikke noen, jeg skal bare rett hjem. I det mørke lyset. Jeg har hatt det trivelig, godt over gjennomsnittet. Når de andre drar ut sitter vi igjen og prater. Jeg blir stadig gladere for de vennene som er ekstra gode. Å ha. Og være.

Noen ganger tenker jeg at jeg liker meg best når det er bare meg. Men hvis det er sånn det blir så er det jo bare et spørsmål om tid før jeg ikke er bare meg. Hva er da vitsen?

[Bustetroll]

Jeg har ikke så mange ønsker til jul, men desto flere for det nye året.

[Bustetroll]

Jeg er trist og glad. Sint og lettet. Redd. Uredd. Full av mot. Helt motløs. Jeg gleder meg, og gruer meg. Jeg gråter. Ler. Venter. Begynner. Stanser. Fortsetter. Er redd, igjen. Det verste er å ikke vite hva man skal. Nå.

[Gjest Caitlin]

[Bustetroll]

Hadde jeg spurt ham hadde han nok fortalt meg, men jeg vet ikke. Tror ikke jeg vil vite. Orker ikke. Og uansett er det vel ikke så viktig? Vi smiler, hver gang vi passerer. Noen ganger blir øynene igjen hos den andre, selv om vi har gått forbi. Passert.

Jeg vet hvem han minner om. Selv om jeg ikke aner hvem han er. Var. Eller vil bli. Det eneste jeg vet er at han minner om mye. Og lite. Aller mest, ingenting. Likevel tenker jeg på det i mørket. Det jeg ikke vet, men som jeg ser. I smilet. Og i øynene. I blikk som ikke eksisterer, men som jeg vet er. Der.

Det er som om jeg kjenner hele hans historie. Det var det aller første jeg tenkte den første gangen jeg kan huske at jeg så ham. Enda vet jeg ikke om det er hans historie jeg egentlig kjenner, eller om det er min.

Jeg vet bare at jeg trodde ham eldre.

Endret 13. februar 2011 av Bustetroll

[Gjest Purple Haze]

Jeg står fast på mitt. Det må bli en bok av dette, og jeg kom garantert til å lese den! Du tryller jo fram de vakreste ord og setninger

[Bustetroll]

I hele dag har jeg tenkt på det.

Sannsynligvis fordi jeg sa det i går. Muligens fordi det er så viktig. For meg.

Lukker jeg øynene ser jeg det for meg. Foran meg.

Jeg undrer meg om det er tilfeldig hvem vi ser. Kanskje er det de menneskene som øynene våre ikke fanger opp vi helst skulle sett.

[Bustetroll]

Jeg står fast på mitt. Det må bli en bok av dette, og jeg kom garantert til å lese den! Du tryller jo fram de vakreste ord og setninger

Jeg tar det ydmykt til meg.

Tusen takk!

[Gjest Purple Haze]

Ta det til deg, det kommer fra hjertet

[Bustetroll]

Jeg skulle ønske sinnet mitt var fri som fuglen. Da skulle jeg sittet smilende på gatebenker i lysegrønne skjørt. Noen ganger barbent, andre ganger med gule småsko på. Desverre er jeg ikke det. Jeg løper ikke rundt med åpent ansikt som får fregner på nesa og i panna av den varmende solen som stadig stiger høyere. Heldigvis er jeg ikke tung, grå og innendørs heller.

Problemet er bare at jeg ikke helt vet hvor jeg er. Mer.

[Bustetroll]

Jeg har problemer med å vise andre min historie, jeg kjenner den egentlig ikke engang selv.

[Bustetroll]

Selv om man sier at det er forbi betyr ikke det nødvendigvis at det er glemt. Jeg fascineres stadig over hvordan enkelte ting aldri forandrer seg, og selv om det på en måte kan være særdeles frustrerende er det også veldig tilfredstillende. Jeg går for meg selv bare for å kunne smile litt ekstra stort, enda det ikke er noe jeg i utgangspunktet burde glede meg over.

[Bustetroll]

Jeg spaserer lett i gatene. Kulden løftes opp og frem med vinden og biter meg hardt. Både i kinnene og i ullbekledde fingre. Hvite, sorgfulle fingre som sitter fast i hender som bærer linjer ingen andre kan se. Jeg smetter ut den ene hånden og holder den opp mot lyset. Alle kan se hva jeg gjør, men ingen kan vite hva jeg tenker på. Det er det såvidt jeg vet selv. Dessuten er alle andre opptatt med annet, så ingen er med meg i gatene, men for alt jeg vet står de bak gardinene. Alle sammen.

Det er iskaldt, hvitt og lyseblått. Jeg begynner å kjenne meg klar.

Trist, så ulidelig trist, men det er lov. Også er det så godt å kjenne på at det faktisk føles greier noen ganger. Noen ganger vil øke. Først til flere ganger. Mange ganger. Ofte. Helt til slutt vil det være greit, og kanskje enda bedre enn det, til og med. Det gleder jeg meg til, jeg er snart klart. Om enn så ulidelig trist.

Iskaldt. Hvitt og lyseblått. Lyseste vinteren. Selv har jeg allerede begynt med våren. Inni meg.

[Bustetroll]

Selv om jeg innimellom synes det er veldig vanskelig med andre mennesker er jeg veldig glad for at det fins andre. Som er. Med og for. Meg. Det gir en glede jeg måtte bli voksen for å forstå.

[Bustetroll]

Det er mørkt og sølete. Verden er ganske stille, men lydene rundt er ukjente for meg - derfor kan jeg høre dem veldig godt. Jeg kjenner meg ikke igjen, alle historie innenfor alle veggene er langt utenfor min rekkevidde, men kanskje vet jeg akkurat hvordan de har det. Kanskje kjenner jeg en av dem. Eller alle. Kanskje ser jeg det på dem hvis de titter ut. Kanskje hører jeg det på stemmen deres hvis de sier noe til noen andre. Kanskje kan jeg gjenkjenne et blikk jeg selv bærer.

Jeg spaserer ned fremmede gater, fulle av slørpete snø og sandete is. Jeg vet ikke hvor jeg er, men jeg vet hvor jeg var og hvor jeg skal. I mørket er det stille, men lydene er så høye. Jeg blir ikke redd, likevel er jeg oppmerksom. Alltid.

En fremmed nikker bak en bilrute. Han tror bilen står i veien. Jeg smiler svakt tilbake, litt på skrå, mest på den ene siden av ansiktet. Han står ikke i veien, jeg går bare rundt.

Rundt. Og rundt. Jeg går bare rundt. I ukesvis. Månedsvis. Når skal jeg stoppe opp? Når skal det stanse? Blir jeg ikke trett snart? Kanskje er jeg trett. Kanskje har jeg vært trett i ukesvis. Månedsvis. Jeg er glad. Svimlende glad. Så glad at det gjør vondt. Så glad at jeg må holde meg fast. Til tross for at jeg er trist. Så ulidelig trist. Så trist at jeg må holde meg fast. Så trist at det gjør vondt.

Jeg går rundt. Rundt bilen. Over veien. Nedover gaten. Under broen. På slørpete is og sandete snø. Stille står jeg å venter på å komme dit jeg skal. Når jeg sitter har jeg noen rett ovenfor meg. Et blikk jeg kunne sett igjen. Øyne jeg kan skimte mine egne tårer. Kanskje hadde vi kunnet være de beste venner. Jeg gjenkjenner noe, av meg selv. Plutselig er det tomt. Ingen er rett ovenfor meg. Kanskje var det aldri noen der. Uansett kan jeg ikke unngå å tenke på hvor mange man går glipp av. Ofte tenker jeg mye på alle man har mistet. Nå måtte jeg tenke litt på alle de jeg ikke engang vet at jeg hadde kunnet miste. Kanskje har jeg mistet en hel haug med mennesker jeg aldri har hatt. Kanskje har jeg mistet det ene mennesket jeg aldri fikk treffe. Hadde jeg spasert nedover ukjente gater et timinutt før eller et timinutt etter hadde jeg kanskje aldri sett blikk jeg fant kjennskap i. Det gjør meg takknemlig. Det skal ikke mer til, enn et ukjent menneske, før jeg igjen blir oppmerksom på hvor mye vi gir hverandre. Jeg føler meg så heldig som kan få noe så fint av noen som sannsynligvis ikke engang vet at de ga.

[Bustetroll]

Gleder meg over det som kommer til å komme. Nå, og senere.

Solen skinner på meg selv om det regner. Ikke fordi jeg er så glad, jeg er fortsatt trist, men jeg ser at jeg kommer til å smile. Kanskje er det lenge til, men tiden går fort. Så fort, at jeg smiler før jeg vet ordet av det. Plutselig er alt som det skal, til og med enda bedre. Kanskje. Alt kan skje. Kanskje.

Jeg kunne spurt. "Gleder ikke du deg"? Kanskje burde jeg gjøre det. I allefall neste gang. Eller en annen gang. Hvis svaret er nei gjør det ingenting, det handler ikke om meg. Jeg skal ikke være der uansett. Jeg ser at det vil jeg ikke. Ikke engang etterpå, når alt er over. Aller helst tror jeg at jeg vil være her. Hva nå enn det betyr.

[Bustetroll]

Jeg er glad. Trist.

Kvalm. Lykkelig. Nedfor. Spent. Nyskjerrig.

Og snart klar. For hva enn det er, som måtte komme. Skal. Vil. Kan.

Gleder meg. Og har noen som gleder seg med meg. For meg. Heldigvis.

[Bustetroll]

Jeg får tårer i øynene av alt det vakre. Særlig når jeg husker alt det som er stygt.

Når jeg husker tilbake minnes jeg at mitt forhold til lek var noe spesielt. Ofte trakk jeg meg unna de andre barna, og satt hele alene. Ved siden av. Nå som jeg er voksen leker jeg mer. I det siste har det vært mye gjemsel. For alle, men bare jeg vet det. Noen ganger vet hun jeg lever med også. Andre ganger vet han jeg ikke lever med.

Jeg måtte stanse i vinter. Kanskje fordi jeg husket hvorfor jeg aldri var så veldig glad i å leke? Sannsynligvis er jeg fortsatt ikke så glad i å leke. Hvis jeg selv velger meg utenfor kan ingen andre stenge meg ute. Og som alltid handlet det om å velge. Jeg velger nok en gang meg selv. Og bare det.

Snart skal leken avsløres. Vi skal grave opp røtter vi sirlig har latt gro inn i hverandre, for så å dele dem i to og grave dem ned igjen hvert vårt sted. Jeg har ventet en stund. Gruet og gledet. Det er fint. Vondt. Bra. Dårlig. Nytt. Ukjent. Spennende. Trist.

[Bustetroll]

Det hjelper forresten at det er sommer.

Fregner på nesa og vind i bustete sol-hår er en god trøst.

[Bustetroll]

Hadde jeg skrevet et brev i forbindelse med kontekstens endring ville det begynt med "kjære noen jeg nesten ikke kjenner".

Jeg ville fortsatt med å si at "kanskje vet du allerede hvordan jeg tenker, og hvor mye jeg smiler", selv om jeg ikke har noen annen forutsetning enn mine egne tankerekker som utgangspunkt for følgende setning.

Etterhvert ville jeg muligens fortalt at "jeg måtte smile i formiddag da jeg oppdaget vannet på bilgulvet, etterlatt, som et smilende tegn på at vi faktisk har gått timesvis i styrtende regnvær".

Hadde jeg følt meg trygg nok ville jeg formidlet gleden over "livstegn i hånden min fra deg, akkurat i det øyeblikket jeg forsiktig luktet på genseren din for å være sikker på at du fins".

Jeg ville nok lagt til at "jeg følte meg forholdsvis trygg på at jeg kom til å få et ord eller to i løpet av dagen, men det var ekstra hyggelig at det skjedde akkurat da". Kanskje.

Nå har det seg sånn at jeg skriver ikke brev selv om jeg oppdager en endring, men smiler - det gjør jeg. Nesten litt for mye.

Endret 8. juni 2011 av Bustetroll