Livets perler, nesten på en snor

[Bustetroll]

De gangene fortidens virkelighet fortsatt besøker meg tar jeg natten med meg ut i mørket. Hvis jeg finner stjernene ser jeg etter de søte små som trøstet og ga håp. I kveld kunne jeg telle dem.

Månen kaster lyset sitt mot min siluett, og i skinnet kan jeg se ned på de bare føttene jeg har puttet i fine sommersko. Skyggene danser ved bena mine. En vemodig lykke fyller hele meg. Med lyset kommer minnene. Særlig de aller fineste av dem. Som et bilde hadde de sett ut som jordbær med sukker på. Lukten hadde vært som epler. Og kanel.

Jeg trenger en dagbok fra hjertet, selv om den av og til forsvinner i løpet av et øyeblikk.

[Gjest Purple Haze]

Først!

Gratulerer med en ny start. Veldig koselig å se deg tilbake her

[Vera Vinge]

Der var du igjen, ja! Du er visst litt sånn "snart borte, plotselig tillbake" du.

[Chan]

Bustetroll!

Takk for besøk i gamledagboka - nå har jeg flyttet hit.

[Bustetroll]

Et grått teppe dekker himmelen, men rett over meg finner jeg en åpning som slipper stjernene igjennom. De blunker til meg mens vinden løfter håret mitt i alle retninger.

Det er en fin tid. Kulden rensker øyne og sinn, og et slør av tilfredstillelse preger hverdagen. En langtidsdrøm har gått i oppfyllelse og vi tar kjærligheten med oss et skritt lengre inn i en evighet jeg alltid har ønsket skulle eksistere.

Så hyggelig med besøk, det varmer alltid med små spor.

I forrige uke tok jeg meg selv i å tenke på naboene rundt meg som jeg ikke vet om jeg noen gang har sett. Spesielt ett hus er veldig mystisk. Skygger beveger seg bak fargerike gardiner, men aldri har jeg sett en konkret kontur eller en bestemt bevegelse. Nyskjerrigheten min forer fantasien og i løpet av et øyeblikk har jeg skapt en hel virkelighet som sannsynligvis ikke eksisterer. Jeg gleder meg over slike øyeblikk, og pakker dem ned i en blå eske med fargerike blomster. Hadde det ikke vært for at jeg vet hvor og når den ble laget kunne man trodd den stammet fra sytti-tallet.

Endret 14. november 2009 av Bustetroll

[Bustetroll]

I dag fikk jeg overraskende og uavhengig professor skryt på en oppgave jeg har skrevet. Nytt mot har fylt meg, og jeg kan gå til eksamen som jeg overhodet ikke føler meg forberedt til med en visshet om at god kunnskap ligger gjemt et sted, langt der inne.

Det er travle tider, og jeg gleder meg til vi avslutter dette året. Ikke bare fordi store deler av det siste året har vært tøft, men fordi jeg vet at det neste året bare kan bli roligere og mindre dramatisk. Dette betyr ikke at høsten har vært preget av vondhet, men uforutsette hendelser har satt en spinn på hverdagen som timene aldri strekker til. Det skal bli godt med en roligere hverdag.

[Bustetroll]

Tenk, det er gått nesten et halvt år, og igjen nærmer det seg eksamen. Det er noe med den tiden, man har behov for å gjøre alt mulig annet enn å lese side opp og side ned av relatert stoff. Det er gjerne en gjenganger at hus og hjem aldri er så rent som i eksamenstider, og det stemmer veldig godt i midt tilfelle også. Dessuten får jeg gjort en hel drøss med andre ting også, i dag har jeg blant annet luket i hagen. Det tror jeg aldri er skjedd før, men så har jeg aldri hatt egen hage før heller, så kanskje er det derfor?

Tiden har gått fort. Vi har etablert oss ved et speilblankt hav som hviler mot halvhøye fjell. Snøen smelter sakte, men sikkert og restene av døde blader faller fra trærne og skaper rom for nye, friske. Om en uke skal jeg kle meg i 17mai kjolen og rope høyt hurra med smilende mennesker i forhåpentligvis en varm vårsol. Jeg gleder meg.

Ordene mine har danset andre steder, men det er alltid godt å være. Her.

Endret 10. mai 2010 av Bustetroll

[Bustetroll]

Et ikke ferdiglest kompendium, en notatblokk og en kopp med restene av det som en gang var varm kaffe står på en gammel trepult i et stille bibliotek. På toppen legges en bok, åpnet på en bestem side, av bestemte fingre som stryker over lest blekk. Et dikt, sannsynligvis lest av mange, elsket av noen, men ikke likt av alle. En beskjed, fra noen til en annen. Et dikt om tilfeldighet og nyskjerrighet. Et dikt om det som fins, og det som er. Og muligens om det som kunne vært.

En visshet forteller meg at det hadde vært sånn, hvis det hadde vært en film. Heldigvis eller desverre er ikke livet som på film, men likevel hender det seg at jeg hører musikk når jeg befinner meg enkelte steder, til enkelte tider, i enkelte situasjoner. Det er deilig å kunne leve. Være. Vite. Elske.

Endret 12. mai 2010 av Bustetroll

[Bettie]

Så nydelig du skriver.

[Bustetroll]

Takk, Bettie.

Solen skinner, havet skvulper forsiktig og måkene svever relativt stille omkring. Perfekte sommerdager, så tidlig. Men jeg, jeg er bare så dødens trøtt. Kunne sikkert sovet i ukesvis, men jo mer jeg sover jo trøttere blir jeg.

Fantastisk 17 mai, vidunderlig helg. Jeg husker solen som går ned foran øynene mine, og bak en lukket dør sitter noen av de fineste menneskene jeg vet med gitar og sang. Jeg tar meg ofte noen sånne småpauser for meg selv, gjerne alene på en trapp, eller på toppen av en låvebru. Da blir det så fint å gå tilbake etterpå. Også er det så godt å høre dem, og vite at de fins. Der.

[Bustetroll]

Jeg elsker når verden er grå. Ikke fordi man nesten ikke ser foran seg, eller fordi det gjerne hører med plaskende regn og vakre lyder som slynger seg gjennom kroppen i en dansende takt. Rett og slett fordi det blir så pent når alt kommer tilbake. Når himmelen løfter seg, når havet igjen skinner nedenfor, når skyene ikke lengre nesten når bakken, og trærne trer klart frem, ren og nyvasket, nesten som om det er kommet nytt besøk.

Humøret mitt høynes alltid i det mange kaller dårlig vær. Og jeg er ikke nødvendigvis uglad på forhånd, jeg bare fylles av en ekstrem kjærlighet for alt. Og ingenting. Slike ting er de tingene som gjør det best. Å være til. Selv om de andre tingene i utgangspunktet er større og bedre.

[Bustetroll]

Kinnene mine har vært kokende røde hele dagen, men hendene mine er kalde som is. Jeg smiler, er varm og glad, men også unaturlig pinlig berørt. I visse situasjoner blir jeg så utrolig nervøs og sjenert, helt uten grunn. Skulle tro jeg var tolv år, ukyssa og redd for alt. Ikke at jeg skulle kysses, på langt nær, men det føltes litt sånn, hele dagen; nå kommer noen til å kysse meg, hjelp, jeg rødmer. Min følgesvenn her i livet ler fortsatt av meg, og jeg ser det komiske i det, men jeg forstår likevel ikke hvordan det er mulig. Ikke at det er negativt, eller dumt, jeg blir bare så ufattelig rød. Selv om jeg var kjempe fin. Nesten som en dame. Kanskje det var det? At jeg følte meg voksen, rettelse; jeg følte at jeg så voksen ut, selv om jeg sannsynligvis ikke så eldre ut enn ellers.

Ny dag i morgen. Gleder meg, jeg.

[Vera Vinge]

Innom og leser. Måtte bare få deg opp på mine innlegg igjen også, kommer sterkere tilbake.

[Bustetroll]

Jeg er så glad for at jeg er så nyskjerrig som jeg er. Tross alt!

[Bustetroll]

Det er så mye jeg vil si, men så vil jeg helst la være, for da er det mindre virkelig.

Også blir jeg så trist, helt langt nederst, innerst i sjelen, selv om jeg egentlig er så vanvittig glad. Jeg ønsker ikke jeg var en annen, men jeg trodde ting endret seg når livet var annerledes. Også gjør det kanskje ikke det likevel?

[Bettie]

Melankoli kan være både godt og vondt, og jeg opplever når jeg leser hos deg, en melankolsk understrøm.

Kanskje livet ikke endres selv om det ser ut som det endres. Kanskje det er vi som endres.

[Bustetroll]

Alltid har jeg levd delvis i en boble, og denne våren er ikke en unntaks-vår, men faktisk. For første gang skulle jeg ønske noen kunne ta med seg boblen min, og la den forsvinne, for alltid. Jeg vil være en konkret del av virkeligheten, og ikke noe annet. Jeg vil ikke at huden min delvis skal forsvinne hvis man ser godt nok på den, jeg vil ikke trekke meg inn i steder ikke engang jeg kjenner, jeg vil ikke drømme drømmer som ikke fins, selv om de er vakrere enn noen virkelighet jeg noensinne sannsynligvis vil møte. Jeg smiler av tanker som ikke hører hjemme her, og det skulle jeg gjerne latt vær. Et smil er ikke alltid bra. En drøm er ikke alltid god. Et håp burde av og til slukkes.

[Bustetroll]

Jeg venter på noe. Kanskje har jeg gjort det lenge?

I morgen skal jeg gjøre noe veldig koselig. Noe man sjeldent gjør, for det tar tid. Men jeg har god tid i morgen. Mens jeg venter.

[Bettie]

Man kan vente på mye, men mens du venter - ikke vent med å leve

[Bustetroll]

Plutselig var ventetiden over. Før jeg ante ordet av det.

Jeg liker å vente, men det er relativt greit å slippe også.