Hormonella

[captiva]

uff leit at du har det tøft nå.

[Gjest dalieo]

Trist å høre! Og egoistisk av han.. vil han ikke ha noe med gutten deres å gjøre..?

[Ambriel]

Trist å høre! Og egoistisk av han.. vil han ikke ha noe med gutten deres å gjøre..?

Det siste der vil jeg ikke uttale meg om, fordi jeg vet ikke hvordan og hva han tenker. Jeg kommer meg ikke innpå han, og det er vondt

Jeg kan hvertfall si at måten han er på nå vitner om liten interesse.. Men på fredag etter ultralyden så virket han skikkelig gira da jeg pratet med han på msn, snakket om GUTTEN VÅR, og alt var så fantastisk! fant i ettertid ut at han var alene hjemme den kvelden.. Så begynner jo å trekke konklusjoner om hvor den interessen faktisk sitter :/

[Serenity88]

Heia fine og skjønne Ambriel

På mange måter har vi det ganske likt, unge, studenter, gravid uten at det var planlagt i et forhold som såvidt hadde startet... Jeg skal ikke forsvare ham, eller lage unnskyldninger, men det jeg sier nå er min opplevelse av hvordan E var når vi så den positive testen.

For å gjøre det kort. Han fikk totalt noia, trodde livet hans var over, at barn var det verste som kunne skje, barn=helvete på jord, en situasjon som ble presset på ham (ikke av meg, men av samfunnet generelt), at jeg kom til å bli den verste hormonbomben noensinne, den seksuelle lysten forsvant helt (hans lyst altså), livet var urettferdig, grusomt og absolutt noe han ikke ønsket! Vi slo nesten opp den sommeren, stod og skrek til hverandre midt på fjellet (fjelltur som skulle være koselig og romantisk), gråt og skrek enda litt mer... Egentlig så er jeg forbauset over at vi står samlet idag, men det er litt som at vi vet at det verste har vi overlevd, og vi overlevde sammen så stort verre kan det ikke bli.

Min samboer trenger å få ut sine følelser, sine bekymringer og sin pessimisme og ja, noen ganger så kjører han over meg (noe vi nå prøver å unngå og lærer oss andre måter, fordi det er ikke bare hos han problemene ligger).

Har dere klart å krangle? Skreket, grått og virkelig åpnet opp for de innerste følelsene? Han er antakelig ekstremt redd og hater nok hele situasjonen fordi han ikke ser en løsning! Det gjør ikke deg til et dårlig menneske, eller ham for den saks skyld, men så lenge dere to ikke klarer å nøste opp i følelser som for mange er "tabu" blir dere nok stående fast.

Du elsker virkelig mirakelet i magen, men han er redd for at man ikke kan være negativ/redd/forbannet over hele situasjonen uten at det betyr at barnet i magen betyr noe mindre.

Jeg tror ikke den andre dama betyr noe, jeg tror det er hans måte å rømme vekk fra hele situasjonen, ansvaret og følelsene. Sammen med henne så finnes ikke dere to, så han lever i en fantasiverden. Når dere to dro på UL sammen, så var dere nesten som "kjærester" igjen, og der kommer også alt ansvaret. Du vil være en familie, noe han nok også ønsker, men antakelig ikke klarer fordi presset han legger på seg selv er altfor tungt til å bære.

Jeg håper virkelig det ordner seg for dere på den eller andre måten. At gutten i magen din får en pappa som er trygg nok på sin egen rolle at han blir aktivt med i livet hans. Han kommer ihvertfall til å ha en ufattelig sterk og god mamma!

Du må også huske på at du har lov til å sette krav, ikke la deg blir kjørt over av en fyr, som selv om man får lov til å være redd, gir litt for så å stikke av i lengre perioder. Man har lov til å ha noia en periode, men det finnes grenser der også.

Stolt av deg!

[DDuck]

Veldig fint sagt av Serenity :rødme:

[Ambriel]

Tusen tusen takk Serenity

S var egentlig positiv til graviditeten da jeg ringte han etter å ha fått positiv test. Det kom absolutt som et sjokk, men vi var begge enige om at dette skulle vi klare, vi skulle bli en familie, og det var noe vi virkelig så frem til.. Så kom hormonene, og jeg var ikke meg selv, jeg var utslitt en periode for det skjedde så mye på en gang.. Siden vi ikke bodde sammen og S ikke hadde jobb da vi oppdaget at vi skulle få barn så møtte vi plutselig på to ekstra hinder, og nå hadde vi plutselig en tidsfrist på alt. Det skremte nok oss begge to litt, spesielt meg og det gav jeg uttrykk for.. Det var der misforståelsene dukket opp. Hormonene, kvalmen, hodepinen og alt som skjedde gjorde at jeg "gav faen" i alt en periode, og prøvde å kun tenke på meg selv, jeg trengte en time-out. Han trodde jeg var usikker på oss oppi alt dette, noe jeg kanskje også var en liten periode fordi hormonene mine spilte meg et kraftig puss.. Plutselig måtte vi flytte sammen, han måtte få seg en jobb og inntekt, og ting skjedde ikke lengre fordi vi ville det, men fordi vi måtte.. Om dere forstår. Og jeg er sånn at når jeg føler "tvunget" til ting så blir jeg fort usikker, for jeg følger alltid hjertet mitt. Og selv om hjertet mitt sa at dette var riktig så var jeg fortsatt litt usikker.

Han holdt ikke ut den usikkerheten mer enn noen dager før han kastet inn håndkleet.. Da han gjorde det slutt så tenkte jeg at dette var kanskje noe vi begge egentlig trengte, en pause fra alt, begge to, rett og slett for å innse at vi fortsatt elsker hverandre og innse at det er oss som hører sammen.. Jeg skulle ha eksamen og var nødt til å konsentrere meg om den, samtidig så savnet jeg han så utrolig mye, men hørte omtrent ingenting fra han... Det gikk flere uker uten at han viste interesse for meg eller barnet, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle si eller gjøre, fordi de gangene jeg prøvde å snakke om barnet så var han bare kald, og viste veldig liten interesse

Så finner jeg ut dette med den nye kjæresten og resten vet dere jo

Vi har vel ikke kranglet ordentlig, har ikke vært så lett siden han har vært hos henne mer eller mindre siden de ble sammen, og jeg føler det blir feil å prøve å snakke med han om dette når han er der, eller om hun er i nærheten.. Prøvde som sagt å snakke med han på fredagen, jeg sa mye av det jeg har skrevet her pluss litt til, jeg gråt, hold han i hånda og sa at jeg savner han.. Han sa ikke så mye, annet enn å spør hvordan det går på skolen, om jeg skulle bo hjemme osv osv...

Jeg holder døra åpen for han, men ikke slik at han skal kunne komme når han vil, det blir feil og ikke rettferdig for meg.. Da vil jeg se at han virkelig mener det! Jeg har hvertfall sendt han en lang melding og sagt klart og tydelig hva jeg vil, nå er det opp til han.. Om han vil kaste bort muligheten til å være der når sønnen hans smiler for første gang, første skritt, første ord osv osv, alt det pga ei han har kjent en mnds tid, da vet jeg virkelig ikke hva jeg skal tro og mene

Jeg håper jeg blir en sterk og god mamma, jeg skal hvertfall gjøre mitt aller beste!

Igjen Serenity, tusen takk for flotte ord

Endret 15. januar 2010 av Ambriel

[Ambriel]

21 uker :rødme: Det er en aktiv liten gutt inni der, og jeg kan nå kjenne mange av sparkene hans utenpå magen! For en opplevelse!

Det ble litt shopping i helgen! Pluss at jeg har fått litt av ei venninne som har vært i Usa!

I salg!

Babytøy

Sett noe så søtt? :rødme:

Fra "tante" - Bamsen er fra Bild a Bear, så den har til og med et hjerte som er fylt med gode tanker og ønsker fra "tante"

I NY!

I tillegg er bilstol kjøpt inn, det ble Maxi Cosi Cabriofix med base! Den kommer best ut test, og da falt valget på den! Dessuten er den lett, nett og pen og se på Også var den på salg, så jeg sparte 900 kroner

Har legetime i morgen, og da skal jeg få snakket litt med han om hva som skjer videre

[Britt Banditt]

Så masse søte babyklær Ble inspirert til å ta bilder av det jeg har kjøpt også, kanskje jeg skal gjøre det etterpå

[DDuck]

Åååh så mye fint :rødme:

Håper det er gutt inni min mage også, for gutteklærne er så mye finere enn jenteklærne

[Gjest ~Milla~]

Hurra for 21uker

Så masse fint babytøy, det er sååå mye lekkert i butikkene

[Frigg]

Nåååh

Så nydelige klær. Babytøy er jo bare hærig søtt da jepp:

[Ambriel]

Tusen takk for søte kommentarer på babytøyet :rødme: Det begynner å samle seg litt tøy nå, har vel straks fylt opp en hel skuff i kommoden min Vet jo at jeg sikkert kommer til å få litt da, men er jo så morro å handle det selv!

Fant ut igår at jeg snart må begynne å tenke på å handle inn ting og tang av de større tingene. Praksisen min begynner om under 1 mnd, og etter det er det prosjekt i 3-4 uker før jeg har 3 eksamener rett oppi terminen Jeg begynner virkelig å stresse litt her

Begynner å få en liten ide om hva jeg kan gjøre fremover, så etter legen idag må jeg ta et par tlf for å se om det lar seg gjøre Har fortsatt problemer med å stå opp om morgenene for det er da kvalmen er verst :/ Så det kan jo bli interessant fremover :/ Jaja, nå skal jeg høre hva han sier også tar jeg det derfra!

Men nå må jeg komme meg avgårde, så jeg rekker timen

Ha en flott dag alle sammen

[Gjest ~Milla~]

Hvordan gikk det hos legen?

Spent på å høre om planene dine

[captiva]

:hjerte: babytøy :rødme:

[Ambriel]

Da var Ambi hjemme igjen

Gikk fint hos legen, blodtrykk, vekt, FS mål, blodprosent og hjertelyd var fint.. Ble sykemeldt fra jobb i noen uker fremover, så har jeg snakket med sjefen og jeg sender avgåre sykemelding og oppsigelse nå etterpå eller i morgen Begynner med praksis om 1 mnd og det blir for mye kluss med å kombinere det, jobb og lesing til eksamen, og siden det nesten er permisjonstid når jeg er ferdig med praksis så velger jeg rett og slett bare å slutte

Jeg er usikker på hva som skjer fremover med skolen og alt, om kvalmen ikke gir seg så vil jeg ha problemer med å fullføre praksisen og alt.. Skal tilbake til legen i midten av februar også skulle vi ta det derfra Det jeg lurer på, er å bytte studie.. Hudlegen min har anbefalt meg å slutte på sykepleien pga atopisk eksem, noe jeg med stor sannsynlighet vil få problemer med fremover.. Jeg har snakket med lånekassen og jeg har opparbeidet meg rett nå til å kunne sykemeldes resten av semesteret og likevel få foreldrestipend i permisjonsperioden.. Det jeg lurer på å gjøre er å søke meg inn på lærerutdanningen på UIA Kristiansand i år, og om jeg kommer inn så vil jeg sette plassen på pause i det året jeg har permisjon, slik at jeg begynner som student igjen høsten 2011 Jeg må snakke litt med skolen hvordan jeg skal gjøre det og hvordan poengene mine regnes ut i forhold til om jeg evt blir sykemeldt, og alt... Fortsatt endel som må ordnes før jeg tar en avgjørelse men tror det blir mer riktig for meg Fordelen med å begynne høsten 2011 er at jeg da kan søke om barnehageplass i barnehagen som tilhører universitetet og er for studenter med barn, og siden jeg blir aleneforsørger så får jeg mest sannsynligvis støtte til dette Pluss støtte til skolebøker og div

Så dette kan bli riktig så bra

Også var jeg ikke innom Lindex idag og kjøpte noe mer babytøy

[Gjest Rekaaa]

Det ordner seg helt sikkert, uansett om du velger å avbryte eller fortsette Følg magefølelsen (kvalmen ) og gjør det som føles rett du søtnos!

[Frigg]

Her var det mange smil i dag. Godt å se.

Jeg synes, som Reka sier, at du skal følge magefølelsen din. Hvis det er slik at du kommer til å plages med eksemen i jobben din så er jo det dumt. Og det andre alternativet hørtes jo veldig bra ut

[Gjest ~Milla~]

Syntes det hørtes ut som en god plan

[captiva]

Hvordan er formen i dag?

[Serenity88]

Synes den nye planen din om lærerutdannelse høres veldig smart ut Gir mange muligheter videre, og du trenger jo ikke bli lærer selv om du utdanner deg som det! Tenker faktisk selv på å ta lektorutdanning

Kjempesøte babyklær!

Håper formen din er stigende og at kvalmen tar noen pauser!