Tenåringsmor?

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Hei. Dumt spørsmål.. Jeg er ei jente på 17 år som virkelig ønsker meg barn. Jeg lurere bare på om det er normalt? Egentlig er jo kroppen lagd for å få barn i tenårene, men samfunnet sier nei. Hadde jeg hatt penger hadde jeg fått barn med en gang, og jeg sitter stadig å fører "ønskeregnskaper". Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ønsker meg barn, og har tenkt litt på om det er noe så overfladisk som å bevise andre at jeg kunne blitt en god mor, men jeg er ganske sikker på at det ikke har noe med saken å gjøre. Ungdomstida er jeg ferdig med for lenge siden, noe som kan ha noe med at jeg har måttet klare meg selv som ganske ung. Jeg vil gifte meg og få barn nå, jeg vil ikke tuste rundt og "leve ut ungdommen". Jeg har allerede funnet den "rette". Hele min familie har fått barn i tenårene eller i begynnelsen av tjueårene, men så er det ingen i min familie som er utdannet heller da. Det har jjo eg tenkt til uansett. Men når de ikke engang har en utdanning, hvis de klarer seg med flere unger og postlønning kunne vel jeg også klart det? Åh, jeg vet egentlig ikke hva jeg spør om her engang. Jeg håper bare at noen andre der ute har de samme tankene som meg.

Takk på forhånd for seriøse svar!

[Teriyaki]

Jeg har som deg vært verpesjuk i flere år. Blir snart 19 år nå, og er fortsatt barnløs Har tatt p-pillen hver dag fordi den fornuftige delen av meg sier at det er for tidlig, at jeg bør få utdannelse først. Joda, du klarer deg helt sikkert med lønning fra posten, rimi eller uansett, men føler du virkelig at dette er det lureste?

Tenk om du heller fullfører utdannelsen, jobber et år for så å prøve å sette barn til verden? Da vil du sitte der uten noen som helst tvil om det er det rette. Det at du poster et innlegg her indikerer jo at det er noe som holder deg igjen, og det er nok foruften og magefølelsen. Den bør man helst stole på.

Det er ikke bare romantikk å få barn. Joda de er søte, artige og en stor glede, men det er også en stor pengeutgift, friheten blir svæt begrenset, man får lite tid til seg selv og til kjæresten noe som kan være en stor prøvelse for forholdet osv.

Du har hele livet forran deg. Venter du med barn til du er 20 så har du barn i 60 år, kanskje mer, så framt alt går bra. Da er jo plutselig tre år til som barnløs ikke så lenge.

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Og jeg er fullt klar over at barn ikke bare er koselig, men det er ikke det jeg er ute etter heller. Opplevelsen må være noe helt for seg selv, og får du et eget barn vil du ikke kunne elske noe annet like høyt.

Det at jeg ikke er sikker på at det er barnets beste å komme til verden nå er selvfølgelig det som holder meg tilbake. Men hvis jeg alltid skal vente til jeg er ferdig med noe kommer jeg jo aldri til å få barn. Den utdannelsen jeg har tenkt til å ta varer seks år etter videregående og jeg vil virkelig ikke ha barn i slutten av tjueårene.. Jeg kan godt vente til jeg er tjue, men jeg har neppe flere penger og ressurser da, heller færre.

[Gjest Gjest]

Dersom du regner mwed å ha færre ressurser om tre år, så er det vel ikke videre smart å få barn allerede nå? Du vet jo at man må ta ansvaret for det vesle mennesket i minimum 18 år fremover. Gjør deg ferdig med videregående først, og sørg for at du kommer deg inn på den utdanningen du ønsker deg. Deretter kan du jo vurdere om du synes du har tid og ressurser til å kombinere utdanningen med omsorgen for barn.

[Hedda-78]

Én ting er å få et friskt barn når du er 17-18-19 år, en annen ting er at det faktisk er en mulighet for at du får et multihandicappet barn, eller et barn med spesielle behov. Har du ressursene og kunnskapene til å ta deg av et slikt barn? Til å orientere deg om rettigheter og plikter, støtteordninger, avlastning, sykehusbehandlinger, medisinering og alt det andre som følger med? De fleste er slett ikke forberedt på å få et barn med spesielle behov, men som 17-åring stiller jeg meg tvilende til om du klarer å håndtere alt sammen slik en mor med større livserfaring hadde kunnet.

Og joda, barn er koselig, det er en stor opplevelse, og man kan ikke elske noen andre like høyt som sine barn. Men duverden for et slit! Jeg innrømmer det glatt, jeg synes det er slitsomt. Og jeg er 30 år, har god økonomi, stabilt forhold og hele pakka. Men søvnløshet er verre enn man tror før man står midt oppe i det. Og det er ikke bare travelt som i "jeg har så mange ting å gjøre", det er slitsomt som i "hjelp meg, nå kollapser jeg, jeg orker ikke mere!" Timesvis med barnegråt og byssing, nattevåk og 10-minutts pauser på dagtid, baby som ikke vil spise og ikke vil sove, og du går der i ørska, med en vrælende unge på armen, uten å ha fått dusjet, spist eller sovet de siste 18 timene.

Og jeg hadde en frisk unge og en lett fødsel.

Det er en stor opplevelse å FÅ barn, uten tvil, men har du tenkt på at det er en opplevelse som varer og varer og varer, hele døgnet, resten av ditt liv? Du kan ikke si at "nei, nå trenger jeg en pause fra mammarollen", for barnet er der hele tiden, uansett om dere er sammen eller ikke.

Joda, jeg svartmaler kanskje, ikke alle synes det er like slitsomt som jeg, men at du kommer til å bli trøtt og lei: GARANTERT!

[gompen]

Fikk barn når jeg var 19. Barnet fikk en kraftig luftveisinfeksjon som baby og som følge av dette astma til det ble 1 1/2år gammelt. Så fikk barnet leddgikt når det var 2år, og har hatt det siden. Jeg studerer nå, og selv om jeg tar en kortvarig utdannelse som ikke er på høyt nivå, er det vanskelig å følge opp skolen. Barnet må være hjemme ofte, særlig i vinterhalvåret.

Tenk på det før du blir ung mor, det er ikke garantert at du får et friskt barn. Et friskt barn trenger mye oppfølging, et sykt barn trenger dobbelt så mye. Og det er et ganske kjent faktum at parforhold som startes i ung alder, ikke holder. Stor fare for å bli alenemor...

[Norbertine]

Men søvnløshet er verre enn man tror før man står midt oppe i det. Og det er ikke bare travelt som i "jeg har så mange ting å gjøre", det er slitsomt som i "hjelp meg, nå kollapser jeg, jeg orker ikke mere!" Timesvis med barnegråt og byssing, nattevåk og 10-minutts pauser på dagtid, baby som ikke vil spise og ikke vil sove, og du går der i ørska, med en vrælende unge på armen, uten å ha fått dusjet, spist eller sovet de siste 18 timene.

Og jeg hadde en frisk unge og en lett fødsel.

Bra beskrevet Hedda-78! Godt å høre at det er flere som har det slik, for man føler seg ganske alene, men som du sier, dette er helt normalt!

Jeg ønsket meg selv barn ganske lenge før vi bestemte oss for å prøve, og jeg er utrolig glad for at vi ventet. Jeg er 27 år, har god økonomi og er i stabilt forhold, og priser meg lykkelig for at jeg ikke har blitt gravid tidligere. Bare noe så enkelt som at man har bil og førerkort er ganske nødvendig. Turene til fysioterapeut med ungen, på butikk, til ammepoliklinikk etc. hadde vært utrolig mye mer styr om vi skulle tatt bussen.

Og hvordan kan du egentlig være sikker på at du har funnet den rette? Strengt tatt er man jo aldri sikker på at et forhold skal vare, men når man er 17 år er jo sjansen faktisk minimal. Jeg skjønner jo at det ikke føles slik, men helt objektivt sett er det vel omtrent 99% sannsynlighet for at det tar slutt i løpet av få år.

[Gjest Gjest]

Fikk barn når jeg var 19. Barnet fikk en kraftig luftveisinfeksjon som baby og som følge av dette astma til det ble 1 1/2år gammelt. Så fikk barnet leddgikt når det var 2år, og har hatt det siden. Jeg studerer nå, og selv om jeg tar en kortvarig utdannelse som ikke er på høyt nivå, er det vanskelig å følge opp skolen. Barnet må være hjemme ofte, særlig i vinterhalvåret.

Tenk på det før du blir ung mor, det er ikke garantert at du får et friskt barn. Et friskt barn trenger mye oppfølging, et sykt barn trenger dobbelt så mye. Og det er et ganske kjent faktum at parforhold som startes i ung alder, ikke holder. Stor fare for å bli alenemor...

Er helt enig med deg, bortsett fra alenemor biten. Alenemor kan man bli uavhengig av alder og lengden på forholdet.

Fikk min første da jeg var 20, og tilsynelatende var alt bra. Fikk nr 2 1,5 år etter som fikk rs virus og har hatt astma siden og vil alltid ha det ( allergisk astma ) i tillegg til en del andre allergier og hudproblemer. Da eldstemann var 2 år begynte vi å fatte mistanke om at ikke alt var som det skulle. Barnet har nå diagnosen ad/hd og asperger syndrom, også med eksem og en del allergier deriblandt alvorlig matallergi.

Ingen tar høyde for å få syke barn, men man må være klar over at muligheten er tilstede. Jeg ville ikke ha byttet bort barna mine for noe som helst, men ja det er krevende og slitsomt å ha barn med ekstra behov.

Både min mann og jeg har stor familie, men det er stort sett bare min mor som "tør" ansvaret for a ha begge barna samtidig. Avlastning fra kommunen har vi fått 3 avslag på. Og siden min mor er sterkt plaget av leddgikt er det begrenset hvor mye avlastning vi kan få fra henne.

Min mor var forøvrig 15 da hun fikk meg, alenemor i mange år og rene solskinnshistorien.

[Gjest Mima]

Jeg hadde også ekstremt lyst på barn da jeg var på din alder. Det hendte jeg gråt av lengsel etter et barn, og av frykt for at jeg aldri skulle få bli mamma om jeg ikke ble det der og da.

Men så ga dette behovet seg gradvis i årene som fulgte. Da jeg var 25 var jeg barnløs og svært lykkelig for akkurat det. En periode i 20-årene var jeg ganske sikker på at jeg aldri ville ha barn, de medførte altfor mye stress og slit, jeg ville være ung og fri. Fri til å reise hvor og når jeg ville, fri til å sove lenge i helgene, fri til å velge min egen hverdag.

Først rundt 30-årsalderen kom lysten på barn tilbake. DA hadde jeg virkelig fått ungdomstida på avstand og følte meg klar for en rutinepreget A4-tilværelse. Nå har jeg en 11-åring og en 15-åring. Det har vært stritt, og det er fortsatt stritt. Men jeg er voksen nok til å takle utfordringene som dukker opp. Alt i alt er tilværelsen som mamma en lykke, men herregud så sliten og lei jeg er iblant. Jeg er veldig glad for at jeg kan se tilbake på mange ungdomsår der jeg var fri og ikke hadde ansvar for andre enn meg selv. Jeg har en følelse av at dersom jeg aldri hadde hatt den ansvarsløse tida så hadde jeg slitt mer med å slå meg til ro i mammarollen.

Men det er bare min historie det. Du er ikke meg, og jeg kan ikke vite hva som er rett for deg. Men en ting kan du være sikker på: Verpesjuke er ikke ensbetydende med at man MÅ få barn for å være lykkelig!

[Chiyo]

Hei. Dumt spørsmål.. Jeg er ei jente på 17 år som virkelig ønsker meg barn. Jeg lurere bare på om det er normalt? Egentlig er jo kroppen lagd for å få barn i tenårene, men samfunnet sier nei. Hadde jeg hatt penger hadde jeg fått barn med en gang, og jeg sitter stadig å fører "ønskeregnskaper". Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ønsker meg barn, og har tenkt litt på om det er noe så overfladisk som å bevise andre at jeg kunne blitt en god mor, men jeg er ganske sikker på at det ikke har noe med saken å gjøre. Ungdomstida er jeg ferdig med for lenge siden, noe som kan ha noe med at jeg har måttet klare meg selv som ganske ung. Jeg vil gifte meg og få barn nå, jeg vil ikke tuste rundt og "leve ut ungdommen". Jeg har allerede funnet den "rette". Hele min familie har fått barn i tenårene eller i begynnelsen av tjueårene, men så er det ingen i min familie som er utdannet heller da. Det har jjo eg tenkt til uansett. Men når de ikke engang har en utdanning, hvis de klarer seg med flere unger og postlønning kunne vel jeg også klart det? Åh, jeg vet egentlig ikke hva jeg spør om her engang. Jeg håper bare at noen andre der ute har de samme tankene som meg.

Takk på forhånd for seriøse svar!

Jeg skjønner godt hva du mener. Jeg har hatt lyst på en baby siden jeg var 14, nå er jeg 19. Men jeg tror det er lurt å vente for selv om jeg har lyst på en baby i ung alder har jeg begynt å lage planer for utdanningen min. Jeg skal flytte til england å studere, om jeg hadde blit gravid med vilje i en ung alder tror jeg ikke at jeg hadde hatt muligheten til det. Så jeg tror at selv om det er et sterkt ønske er det lurt å vente til at en er helt sikker på at det ikke krasjer med fremtidige planer

[Gjest Gjest]

En relevant innvending er jo at det er forsvinnende lite sannsynlig at du er sammen med den samme gutten om 10 år, ja til og med 5 år. Det føles selvfølgelig som "den rette", men statistisk sett har du oddsen kraftig mot deg. Og du vil vel ikke ende opp som alenemor?

[Teriyaki]

Og hva sier forresten den potensielle barnefar da? Han må jo være hundre% enig dersom dere faktisk finner ut at dere skal sette et barn til verden i så tidlig alder.

[Bahia]

Når du er 17 år, er du fortsatt selv bare et barn.

Hvordan kan du påstå at ungdomstiden er du ferdig med for lenge siden? Du er jo midt oppi den Ungdomstiden er mye mer enn festing, men handler om å få opplevelser som hjelper deg til å bli en mer moden person

Jeg anbefaler deg å vente noen år til, for barn er mye ansvar. Da mener ikke jeg at du trenger å vente til du når slutten av 20-årene, men bare til du selv blir voksen

Lykke til iallefall

[Philipa]

Jeg tror at det er viktig å grundig vudere hva du, på nåværende tidspunkt, kan gi et barn. Altså ikke bare hva et barn kan gi deg. Jeg tror også det er viktig å tenke over ditt behov for å få barn og motivet, når en del av deg nøler og forholdene er ikke til rette.

[miirrii]

Hei. Dumt spørsmål.. Jeg er ei jente på 17 år som virkelig ønsker meg barn. Jeg lurere bare på om det er normalt? Egentlig er jo kroppen lagd for å få barn i tenårene, men samfunnet sier nei. Hadde jeg hatt penger hadde jeg fått barn med en gang, og jeg sitter stadig å fører "ønskeregnskaper". Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ønsker meg barn, og har tenkt litt på om det er noe så overfladisk som å bevise andre at jeg kunne blitt en god mor, men jeg er ganske sikker på at det ikke har noe med saken å gjøre. Ungdomstida er jeg ferdig med for lenge siden, noe som kan ha noe med at jeg har måttet klare meg selv som ganske ung. Jeg vil gifte meg og få barn nå, jeg vil ikke tuste rundt og "leve ut ungdommen". Jeg har allerede funnet den "rette". Hele min familie har fått barn i tenårene eller i begynnelsen av tjueårene, men så er det ingen i min familie som er utdannet heller da. Det har jjo eg tenkt til uansett. Men når de ikke engang har en utdanning, hvis de klarer seg med flere unger og postlønning kunne vel jeg også klart det? Åh, jeg vet egentlig ikke hva jeg spør om her engang. Jeg håper bare at noen andre der ute har de samme tankene som meg.

Takk på forhånd for seriøse svar!

Vell 17 år virker jo som en veldig tidlig alder til å ha funnet den rette, men hva vet jeg, det er fult mulig at du er en veldig moden person.

uansett om du har funnet den rette, så kan du umulig være ferdig med studiene dine, du har vell ikke en leilighet enda, eller en fast/stabil jobb?

Disse tre burdet være i boks, før man tar det steget...

Jeg har akkurat fylt 20, og er langt fra der jeg ønsker å være, men er helt motsatt en det du er, jeg er så redd for å få barn, og nyter livet uten ansvar, med masse venner og frihet...

jeg håper du virkelig forstår hva det innebærer og ha barn, sosial livet påvirkes, par forholdet blir som oftest vanskeligere, friheten din begrenses, masse søvnløse netter, dårligere økonomi, og ja ”the list goes on and on”...

jeg tror ikke at samfunnet sier nei, det er jo mange unge mødre, men det er ikke noe man oppmuntrer heller.

Det som er grunnen til at man ikke oppmuntrer unge til å få barn, er fordi en ikke kan angre på det senere..

Eksempel:

Du kan investere i ett forhold og gjøre det slutt, du kan ta en utdannelse og så vrake det å velge noe helt annet, du må selvfølgelig tåle konsekvensene, men du kan angre…

Men hvis man angrer på at man har fått barn så kan man ikke gi opp på dem, du kan ikke bare si at du ikke vill ha dem lenger...

poenget mitt er, det er ett valg man må stå ved, for resten av livet, du kan aldri gjøre det om igjen.

så ikke se på det å ha ett barn, som om du skal kjøpe ett hus.

det er det største valget i livet, mener nå jeg...

Hvis du føler du mangler noe, så heller ta opp studie, reis til utlandet

Husk du kan alltids bli en mor litt senere

Lykke til

[toth]

Hadde jeg hatt penger hadde jeg fått barn med en gang, og jeg sitter stadig å fører "ønskeregnskaper".

Det er nettopp det som er tingen, yngre mennesker har ikke noe særlig penger eller inntekt. Skjelden stabile (nok) forhold heller. Jeg har vokst opp med en mor med lite penger og en fraværende far, og for mutra var det helvette. Stressa dagen lang fra jeg var født og blir ettervert i konstant dårlig humør for samme hvor hardt hun prøver ligger økonomien over henne som ett tungt teppe. Hvis du vil ha barn, så jobb rævva av deg med og skaffe deg en stabil utdannelse der du tjener nogenlunde bra på så kort tid som mulig. Har du ikke det så bør du vente, det er ingen som har opplevd deg og vokse opp med dårlig økonomi som unner andre og gjøre det samme. Det er IKKE lett.

Jeg sier det rett ut, hver gang jeg ser unge foreldre som skiller seg gjør det vondt i hele kroppen. Fordi jeg VET at det er ungene kommer til og slite! Har vert der selv

Endret 27. oktober 2009 av toth

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Jeg vet at hvis jeg får barn nå vil det kræsje med mine framtidsplaner, men det vil det alltid. Og jeg har selv blitt oppvokst av en alenemor og har ikke hatt noe dårlig erfaring med det, så jeg har ingen bekymringer akkurat der. Er selvfølgelig klar over at det vil bli vanskeligere igjen..

Om jeg blir gravid nå er bil og sertifikat skaffet før ungen kommer til verden. Noen oppi her sa jeg var nødt til å ha en utdanning før jeg begynner å tenke på barn, men da får jeg barn bortimot tredveårene. Leilighet er i ferd med å komme på plass, og en jobb skulle da heller ikke være uoppnåelig.

Jeg er selvfølgelig ikke forberedt på å få et utviklingshemmet barn, men det er vel ingen, allikevel betyr ikke dette at jeg ikke vil klare oppgaven. OG får jeg barn i slutten av tjueårene er sjansen for dette mye større fordi kroppen er egentlig ikke ment for å få barn etter en alder av tjuefem. Jeg har, i forhold til min partner, over dobbel så stor sjanse til å leve til hundre fordi jeg er født av en yngre mor.

Jeg ser for meg at mine fremtidsplaner, slik som å reise verden rundt, vil skje nok så langt inn i livet mitt, og da er det jo bedre å ha et litt voksent barn, enn et lite fordi jeg ikke ville vente..

Og jeg vet at jeg ikke kan angre på å få barn, men det er jeg sikker på aldri kommer til å skje. Jeg har sikkert titt og ofte lyst til å komme meg vekk, men jeg vil aldri angre.

[Teriyaki]

Jeg vet at hvis jeg får barn nå vil det kræsje med mine framtidsplaner, men det vil det alltid. Og jeg har selv blitt oppvokst av en alenemor og har ikke hatt noe dårlig erfaring med det, så jeg har ingen bekymringer akkurat der. Er selvfølgelig klar over at det vil bli vanskeligere igjen..

Om jeg blir gravid nå er bil og sertifikat skaffet før ungen kommer til verden. Noen oppi her sa jeg var nødt til å ha en utdanning før jeg begynner å tenke på barn, men da får jeg barn bortimot tredveårene. Leilighet er i ferd med å komme på plass, og en jobb skulle da heller ikke være uoppnåelig.

Jeg er selvfølgelig ikke forberedt på å få et utviklingshemmet barn, men det er vel ingen, allikevel betyr ikke dette at jeg ikke vil klare oppgaven. OG får jeg barn i slutten av tjueårene er sjansen for dette mye større fordi kroppen er egentlig ikke ment for å få barn etter en alder av tjuefem. Jeg har, i forhold til min partner, over dobbel så stor sjanse til å leve til hundre fordi jeg er født av en yngre mor.

Jeg ser for meg at mine fremtidsplaner, slik som å reise verden rundt, vil skje nok så langt inn i livet mitt, og da er det jo bedre å ha et litt voksent barn, enn et lite fordi jeg ikke ville vente..

Og jeg vet at jeg ikke kan angre på å få barn, men det er jeg sikker på aldri kommer til å skje. Jeg har sikkert titt og ofte lyst til å komme meg vekk, men jeg vil aldri angre.

Og dette er din partner enig om?

[Norbertine]

Hvilket studium er det egentlig du har tenkt deg siden du ikke er ferdig før du er tredve? Selv de lengste studiene i Norge er da bare 6 år, og da kan du fint være ferdig til du er 25. Skal du ta en master kan du være ferdig enda tidligere. Har du tenkt deg doktorgrad? Eller legestudie + spesialisering?

I så fall vil jeg ikke akkurat anbefale å ha barn samtidig uansett. (Dessutern høres du ikke akkurat så ambisiøs ut.)

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei. Dumt spørsmål.. Jeg er ei jente på 17 år som virkelig ønsker meg barn. Jeg lurere bare på om det er normalt? Egentlig er jo kroppen lagd for å få barn i tenårene, men samfunnet sier nei. Hadde jeg hatt penger hadde jeg fått barn med en gang, og jeg sitter stadig å fører "ønskeregnskaper". Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ønsker meg barn, og har tenkt litt på om det er noe så overfladisk som å bevise andre at jeg kunne blitt en god mor, men jeg er ganske sikker på at det ikke har noe med saken å gjøre. Ungdomstida er jeg ferdig med for lenge siden, noe som kan ha noe med at jeg har måttet klare meg selv som ganske ung. Jeg vil gifte meg og få barn nå, jeg vil ikke tuste rundt og "leve ut ungdommen". Jeg har allerede funnet den "rette". Hele min familie har fått barn i tenårene eller i begynnelsen av tjueårene, men så er det ingen i min familie som er utdannet heller da. Det har jjo eg tenkt til uansett. Men når de ikke engang har en utdanning, hvis de klarer seg med flere unger og postlønning kunne vel jeg også klart det? Åh, jeg vet egentlig ikke hva jeg spør om her engang. Jeg håper bare at noen andre der ute har de samme tankene som meg.

Takk på forhånd for seriøse svar!

Svaret fra meg er: VENT

Jo, man kan ha sterke ønsker når man er 17, men det er ikke alltid de ønskene og valgene du ville tatt, er dem du ville tatt når du ble litt eldre.

Du har funnet den rette, og det er sikkert fint det, men da kan dere vel vente en stund med barn.

Fullfør utdannelse, ikke tenk på å leve på dårlige inntekter: Det vil slite både på barnet/barna og forholdet dere foreldre imellom.

Jeg har jo som "gammel dame" lyst til å si umoden 17-åring. På den annen side hvis du hadde skrevet at du allerede var gravid som 17-åring og hadde barnefaren som støtte ved siden av deg, ville jeg ikke umiddelbart sagt: Ta abort. Men legg heller ikke opp til denne ungdomsgraviditeten. Barn er noe mye enn søte babyer i rosa (eller lyseblått) som smiler og sier ga-ga. Verden er ikke sukkersøt, og rundt et barn trengs det blandt annet stabil økonomi, hus og hjem og fornøyde foreldre.

Lykke til med barn om 7 år!