Stemor i ung alder

[gjenspeilet]

Hei!

Jeg er en jente på 18 år, som er sammen med en på 25 år. Han har en sønn på 5 år, fra et tidligere forhold. Dette gjør jo meg automatisk til stemor, uansett hvordan man vrir og vender på det. Vi har vært sammen i noen måneder, og hele veien har jeg vært påpasselig med å be ham forberede sønnen sin på at det er en ny kvinne i livet hans, og hvordan situasjonen er - slik at han skal bli vant til det. Idag skal jeg møte ham for første gang, fordi det er på tide, i og med at forholdet vårt er såpass seriøst. Grunnen til at vi har ventet er som sagt for å skape trygge rammer, slik at det ikke blir feil for sønnen.

Jeg er veldig nøye på dette, fordi jeg selv har opplevd å få en stemor da jeg var 6 år, hvor jeg var ute og gikk tur med pappa i byen hvor vi bor, og han pekte på henne og sa "der er pappas kjæreste". Vi kom feil ut allerede da han sa det, og det var et sjokk for meg. Hverken jeg eller min bror har hatt noe godt forhold til henne, fordi hun er som i filmene; den slemme stemoren.

Nå som jeg selv går inn i denne rollen, er jeg livredd for å gjøre noe galt eller at jeg sklir ut og blir som min egen stemor. Det er uvant og merkelig for meg å bli stemor så ung, men siden det er en del av min elskedes liv - så takler jeg at det er en del av mitt også. Problemet er at jeg vet ikke hvor grensene går, hva jeg skal gjøre og ikke gjøre, si og ikke si. Jeg vil jo ikke overtrampe noen på noe som helst, samtidig ønsker jeg å være den best mulige stemoren for hans barn, slik at vi kan få et godt forhold.

Har dere noen råd eller lignende?

[Gjest Gjest]

Du kaller deg stemor, uten engang å ha møtt barnet enda. Og knapt vært sammen med faren i noen måneder. Mitt råd er å roe ned veldig. Du kommer lenger med å være ydmyk og føle deg forsiktig fram, enn med å ha store ambisjoner og tenke at det skal være perfekt med en gang.

[Gjest Hilde K S]

Vær deg selv. Åpne opp. Gi slipp på egne erfaringer, for de handler om andre personer. La barnet komme til deg. Ikke forvent noe.

[Gjest Hilde K S]

(Og jeg tilstår at i mine øyne er du ikke så veldig langt fra å være barn, du heller. Fortsatt tenåring.)

[gjenspeilet]

(Og jeg tilstår at i mine øyne er du ikke så veldig langt fra å være barn, du heller. Fortsatt tenåring.)

Der er jeg enig. Det er det som gjør det hele ekstra merkelig for meg.

[Gjest SmallTalk]

Jeg skjønner at du synes situasjonen er litt merkelig, og du skal ha cred for at du i det minste er ærlig om det.

Jeg tror du kan gjøre nytte av hvordan diner erfaringer med å få en stemor er, jeg veit ikke om jeg vil karakterisere deg som stemor helt enda da, og du veit ihvertfall hva som ikke lønner seg. Og du er i det minste klar over hvordan det kan føles å få en stemor.

Jeg tror du vil komme langt med å være tålmodig, åpen og deg selv.

[PiriPiri]

Jeg syns du virker både ærlig og moden som tenker som du gjør og setter dette barnets beste i fokus! Så bra:)

Det virker som du vet masse om hvordan det å være stemor ikke skal gjøres, siden du har opplevd det selv som barn. Mitt råd er derfor at du fortsetter å tenke akkurat sånn, hvordan ville du at det egentlig skulle vært da du var barn? Hva gjorde de voksne feil da? Så kan du unngå å gjøre de samme feilene.

Det der med stemor virker uansett vanskelig både for små og store, så jeg tror ikke man kan gjøre det helt perfekt. Ta det rolig du, så går det nok bra:)

[Gjest Hilde K S]

Men, atte. Når man selv blir stemor, så er det ikke sikkert at barnet man blir stemor til, tenker at det trådstarters stemor gjorde galt er så galt?

Altså; man kan ikke tenke noe om hva som er rett eller galt å gjøre før man har truffet hverandre. Forutenom det, så kommer man til å feile hundrevis av ganger. Hundrevis. Det er normalt.

[Gjest Purple Haze]

Veldig bra at du har tanker om hvordan du kan takle situasjonen best mulig, det skal du ha ros for. Vær deg selv, la barna styre tempoet og komme til deg. Ikke push på dem.

Og jeg syns kanskje det er å trekke det vel langt at du kaller deg stemor allerede nå. Du er pappas nye kjæreste nå. En blir ikke stemor før en bor sammen med far og barn, mener jeg.

[Gjest bambi bell]

Hei, jeg var 19 år når jeg ble stemor. Det har gått veldig bra. Jeg hadde veldig fokus på barnet når jeg møtte henne og passet på å gi henne mye oppmerksomhet. Det var viktig for meg å ikke klenge på mannen og signalisere klart ut at det ikke var slik at jeg påvirket hennes og pappaen sitt forhold. Passet også på inkludere henne mest mulig i ting samtidig som det var hun som styrte kontakten vår.

Ellers så har jeg alltid behandlet henne slik jeg synes er riktig at man behandler barn. Slik jeg også vil behandle mine barn. Jeg setter alltid hennes behov først. Synes det er viktig at man alltid prioriterer en person sine behov før en person sine ønsker. Derfor vil det også oppstå situasjoner hvor stemoren og mannen blir prioritert først selvom det oftest er barnet.

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg er en jente på 18 år, som er sammen med en på 25 år. Han har en sønn på 5 år, fra et tidligere forhold. Dette gjør jo meg automatisk til stemor, uansett hvordan man vrir og vender på det. Vi har vært sammen i noen måneder, og hele veien har jeg vært påpasselig med å be ham forberede sønnen sin på at det er en ny kvinne i livet hans, og hvordan situasjonen er - slik at han skal bli vant til det. Idag skal jeg møte ham for første gang, fordi det er på tide, i og med at forholdet vårt er såpass seriøst. Grunnen til at vi har ventet er som sagt for å skape trygge rammer, slik at det ikke blir feil for sønnen.

Jeg er veldig nøye på dette, fordi jeg selv har opplevd å få en stemor da jeg var 6 år, hvor jeg var ute og gikk tur med pappa i byen hvor vi bor, og han pekte på henne og sa "der er pappas kjæreste". Vi kom feil ut allerede da han sa det, og det var et sjokk for meg. Hverken jeg eller min bror har hatt noe godt forhold til henne, fordi hun er som i filmene; den slemme stemoren.

Nå som jeg selv går inn i denne rollen, er jeg livredd for å gjøre noe galt eller at jeg sklir ut og blir som min egen stemor. Det er uvant og merkelig for meg å bli stemor så ung, men siden det er en del av min elskedes liv - så takler jeg at det er en del av mitt også. Problemet er at jeg vet ikke hvor grensene går, hva jeg skal gjøre og ikke gjøre, si og ikke si. Jeg vil jo ikke overtrampe noen på noe som helst, samtidig ønsker jeg å være den best mulige stemoren for hans barn, slik at vi kan få et godt forhold.

Har dere noen råd eller lignende?

du er nesten barnet selv. Du husker din stemor gjorde feil,og at det bar galt av sted,men det kan hende du endrer syn på det når du selv blir voksen. At hun ble utpekt på gaten av din feil, vel det kunne blitt gjort nnerledes. Vil tippe din stemor gjorde mye bra, desverre kommer det sjeldent frem fra barnmens de enda er unge.

Det kreves mye å være stemor. Det er mere krav til semor enn biologiske mor. BARNET TESTER UT..ofte blir det et poeng at det ikke er biomor,og fam blir satt på prøvelser. Dessuten blir det satt krav til henne fra fam forøvrig og spes. biomor. Det er sikkeert koselig å bli kjent og en nødvendighet,men hverdagen kommer. Barnet er 5 og du er 18, du trener innsikt og erfaring. Dessuten er man ikke utviklet nok på alle måter til å ha oppgaven som stemor brått som 18årin til en 5 åring.

Selvfølgelig kan du gjøre en god jobb, ingen tvil,men tror du skal roe ned.

Vær som en annen voksenvenn til barnet til å beg. med

[Epica]

Prøv å slappe av og ikke stress.

Sålenge du behandler stebarnet med respekt og er deg selv går det bra.

Ikke stress

Husk, du skal leve et liv du også. Det går nok bra skal du se.

[Gjest heie]

tror vel mer at du er pappas kjæreste enn stemor.

selv ville jeg kanskje kalt det stemor når man har er i et seriøst forhold og har bodd sammen over lengre tid - og faktisk har snakket alvorlig om at man planlegger et liv sammen.

jeg er 28, og ville ikke selv ansett meg for å være stemoren til noen andres barn med mindre vi var i et langvarig, forpliktende forhold.

og med langvarig mener jeg flere år og ikke måneder. så jeg ville vel ikke bekymret meg så mye:)

[Phaedra]

Prøv å ikke tenk så mye over at du er/blir stemor, men finn måter å trives sammen med barna hans på.

Jeg ble også stemor da jeg var 18, etter din definisjon, men valgte å ikke kalle meg stemor før mange år etter, når jeg følte at jeg faktisk hadde en stemorrolle. Fram til da så hadde jeg en rolle som mer liknet på den en storesøster/tante/kusine ville hatt. Ut i fra min definisjon av "stemor" så er det ingenting som kan gjøre deg "automatisk" til stemor, det er en tittel man må gjøre seg fortjent til fra barna sin side, ikke en tittel man får av å være farens kjæreste.

Når jeg nevner storesøster/tante/kusine-rollen så går dette på akkurat det du spør om: hvor går grensene, hva skal man gjøre og ikke gjøre, si og ikke si? Bruk de neste årene på å bli glad i barna hans, finn ut hva de synes er gøy eller ikke gøy, hvordan de er som individer og hvordan dere kan få det best som familie. Velg dine "kamper" med omhu og hvis det ikke faller deg naturlig å ha autoritet over barna nå så hent inn faren når store avgjørelser skal tas og lær av ham. Da får du fort basisregler å støtte deg til og oppdager ganske snart når du har andre meninger enn ham og føler at dette må debatteres.

Ellers har jeg alltid hatt i bakhodet at jeg også vil ha barn en gang, og at jeg oppdrar barna hans slik jeg tror jeg kommer til å oppdra barna mine. Samtidig husker jeg på å rose dem og vise interesse for det de har å si - selv om jeg synes det er uinteressant eller lite spennende - fordi det er slik jeg har tenkt til å oppføre meg som mor for mine barn. På samme måte følger jeg opp interesser og aktiviteter, men setter foten ned når jeg føler at ting går for langt.

Et par ting oppdaget jeg ganske fort:

1) jeg fikk ikke automatisk autoritet fordi jeg var den voksne kjæresten til faren, hverken fra barna, moren eller den framtidige svigerfamilien

2) jeg ble ikke automatisk glad i barna, det krevde faktisk en anstrengelse fra min side - og det tok noen år før jeg kunne si at jeg var glad i dem (fram til da så bare "likte" jeg dem)

3) jeg hadde ofte en følelse av at avgjørelser var utrolig vanskelige og gikk rundt med en idé om at mødre hadde et naturlig innstinkt som fortalte dem i enhver situasjon hvordan de skulle håndtere den. Dette gjorde meg veldig usikker fordi alt alltid måtte avveies på alle mulige måter. Fant senere ut at dømmekraften min ikke var så ille og at voksne også har lov til å ta feil avgjørelser

4) jeg ble ufattelig sliten av barna mentalt. Kunne være sammen med dem en helg helg og føle at hodet mitt var fullt, at jeg ikke hadde noe tid for meg selv, at ungene skulle ha oppmerksomhet hele tiden osv. (uten at de egentlig gjorde noe galt). Dette ga seg med tiden.

5) jeg var sjalu på mange ting, og følte at det ikke var lov til å være sjalu på barn. Men det var ikke en følelse som var spesielt enkel å kvitte seg med.

6) barna var minst like usikre som meg på hvordan vi skulle klare å balansere forholdet vår, og hvordan vi skulle forholde oss til faren. Dette løste seg også med tiden.

Så rådet mitt er egentlig: ikke gå for fort fram, gjør det som føles naturlig for deg og konferer med faren der ting ikke føles naturlig for deg. Ta deg tid til å bli kjent med barna på deres premisser, la degselv føle alle merkelige følelser som måtte dukke opp og finn en måte å takle dem på uten at barna merker det, og kos deg

Du er 18, husk at du har et liv du skal leve du også, og at dere har masse tid til å finne ut av hvordan deres familie skal fungere.

[Gjest balla]

Synes Phaedra gir gode råd.

Noe jeg har lært etter mange år som stemor er at en slik blandet familie krever mest av faren. Jeg selv gikk i den fellen at jeg godtok at han ikke satte skikkelig grenser for eksen(som styrte han for egen vinning)fordi jeg viste at han gjorde det for barnet sin skyld. I etter tid ser jeg at jeg svelget alle kamelene for barnets skyld, men burde ha krevd mer fra mannen. Han må faktisk ta mye ansvar og gjøre så godt han kan for at det er lett for deg å være stemor både i forhold til barnet og eksen. En annen ting er at det å ha barn er ingen unnskyldning for å være en dårlig kjæreste for deg. Klarer han ikke å balansere de ulike rollene han har. Har han ikke ressurser til å være en kjæreste og burde derfor være mann nok til å droppe løfter om et liv sammen.

Synes det er en felle flere går i. De blir sjalu og sur på barnet eller eksen når det er mannen som man egentlig burde være sint på.

[Gjest Gjest_Ina_*]

Eg følger spent med på denne diskusjonen, da eg er ganske ung og i akkurat samme situasjon. Blei litt lettet da eg las noen av punktene du skrev opp Phaedra:

2) jeg ble ikke automatisk glad i barna, det krevde faktisk en anstrengelse fra min side - og det tok noen år før jeg kunne si at jeg var glad i dem (fram til da så bare "likte" jeg dem)

4) jeg ble ufattelig sliten av barna mentalt. Kunne være sammen med dem en helg helg og føle at hodet mitt var fullt, at jeg ikke hadde noe tid for meg selv, at ungene skulle ha oppmerksomhet hele tiden osv. (uten at de egentlig gjorde noe galt). Dette ga seg med tiden.

Kjente meg virkelig igjen, og kanskje eg ikke trenger å føle meg så slem når eg ikke er blitt særlig glad i barna hans ennå? Har tenkt en del på akkurat det, og det at eg blir så fryktelig sliten og lei av dem etter en helg.

[Gjest salma]

Kjente meg virkelig igjen, og kanskje eg ikke trenger å føle meg så slem når eg ikke er blitt særlig glad i barna hans ennå? Har tenkt en del på akkurat det, og det at eg blir så fryktelig sliten og lei av dem etter en helg.

Biologiske foreldre må også bli kjent med og bygge relasjoner til sine egne barn. Selvfølgelig får man mange følelser gratis, men vi må også jobbe hele tiden for å utvikle våre relasjoner til barna. For som kjent, alle utvikler seg hele tiden, både foreldre og barn, og ingen relasjoner er konstant like. Du kan slappe helt av, og hvis du ikke føler du har de rette følelsene for barna, så er det kanskje ikke følelsene dine det er noe galt med, men forventningene?

...og biologiske foreldre blir også slitne av barna til tider. Den eneste forskjellen er at vi har lov til å si det