En gledelig jul for alle..?

[lanine`]

Allerede nå bomaderes vi av julesymboler, julemat, julesanger osv..

Sikkert veldig koselig for mange av oss å se frem til julen og nyttår, men er det det for alle?

De man snakker med har den forventning og tar det for gitt at alle gleder seg villt til å dra "hjem" for å feire med venner og familie.

Men hva med oss som ikke er så heldige?

Jeg blir svært forundret over hvor hyggelige og koslige folk kan være når man snakker om dette temaet spesielt, men du hører aldri noen bry seg såpass at de tilbyr at man kan feire sammen med de.. Hvordan kan det ha seg? Er det sånn samfunnet vårt har blitt..?

Er det blitt slik at; Vi har våres og holder gjengen våres lukket, men vi er høflige og hyggelige når det snakkes overfladisk?

Jeg merker hvor enkelt det er å få noen bekjente og noen man kan kalle "venner", men ikke nære. Det er tydeligvis en svært stor uskreven regel om det å være nære venner og bare venner. Kanskje er det fordi det er kult å si man har mange "venner", men holder seg bare til de nærmeste når det gjelder feiringer/hemmeligheter etc..

Men det verste er kanskje "tabuen" med å ikke ha noen virkelig nære man kan være seg selv fullstendig med?

Vel, for min del må jeg bare lete etter alternative måter å feire på og håpe og be om at jeg ikke bomaderes av spørsmål når jeg kommer tilbake om hvor gledelige julen var for meg og mine..

For meg er dette som en tikkende klokke hvor man panisk må finne unnskyldninger og prøve å finne et eller annet for å komme seg gjennom med.

Jeg vet jeg ikke er alene om dette, og håper innlegget kan få folk til å være åpne med å fortelle om lignende bekymringer eller tanker om dette!

[Gjest Julepasta]

Også har man oss som har familie å feire med, men som hater disse obligatoriske familiesammenkomstene. Jeg begynner å grue meg til jul tidlig på høsten. Skulle ønske jeg slapp unna, men det er vanskelig når familien bor rett i nabolaget.

[Gjest Gjest]

Jeg tror at mange kunne hatt godt av å bruke energien på å begynne å trives med seg selv. Fremfor å frese over at "alle andre" enten det ene eller det andre!

Man kan ikke gjøre noe med andre. Om andre har, andre velger, andre tror, mener, gjør, sier, vil, skal... Det hjelper så lite. Enten må man si ting som de er rett ut! "Jeg føler meg fryktelig ensom, kan jeg få være med dere?"

Eller så må man lære å finne fred, trygghet, varme i seg selv. Nyte julen for julen sin skyld. Kose seg med fargene, treet, julegatene og lys på kirkegården. Tenke over evigheten og hvor heldig man tross alt er, alene men mett, varm og trygg.

Lese gode bøker, høre på musikk. Invitere noen hjem til seg selv! Eller hva som helst.

Det nytter bare ikke å sette seg ned å kjenne på følelsen "alle andre".

Og for de som plages av "obligatorisk" samvær; sett grenser! Det går an å si NEI TAKK på et hyggelig vis. Med en god klem og et smil. Si at man har så lyst å gjøre noe annet, akkurat i år. Men at man stikker innom for kaffe en dag i romjulen. Det GÅR faktiskt an. Kanskje de blir snurt et øyeblikk. Men det går over. Og med tiden blir alle vant til at du er en "særing" og så slutter de å mare. Igjen, det handler om å finne et trygt sted å stå inni seg SELV, først.

[Gjest Blondie65]

Jeg er også alene. Men jeg har svært gode og nære venner og hos oss er det slik at ingen som ikke vil det selv sitter alene i julen eller nyttårsaften. Dette ordner seg rett og slett ved at A spør B: hva skal du gjøre i julen. Og så svarer B: i år er jeg litt usikker, da jeg ikke har noen bestemte planer. A har da hjernen såpass skrudd på at man skjønner at her er det et problem. Siden A også har spurt C det samme sier så A: du C er også alene - kanskje dere kan finne på noe sammen. A skal nemlig ut av byen og kan ikke hjelpe. Eller C ringer B og sier hva slags planer har du i år, skal vi finne på noe sammen. Dette gjorde Jeg og C et år 1. juledag.

Forutsetningen for dette er selvsagt at man er modig nok til å være åpen med sine venner om at man ikke har bestemte planer.

Jeg kan også fortelle deg at for meg har det å ikke ha noen nære å feire julen med vært et problem siden jeg ble skilt. Og mine kolleger i min forrige jobb samt venner har ALLTID brydd seg og spurt "du har noen å feire jul med ikke sant? Hvis ikke kan du komme til oss". Men da forutsetter det som nevnt at man er åpen om det og da har man et tilbud hvis man ikke vil være alene.

Selvsagt er det jo ikke alltid det er like stas å komme inn som en utside figur i andres familieære jul, men jeg har funnet en løsning for meg som fungerer og som gjentas hver jul. Likevel blir jeg altså spurt både av A, C, D, samt et par kolleger, E og F om det er helt sikkert at jeg ikke er alene i julen.

Hvis man derimot svarer ut i det blå eller lyger seg ut av situasjonen så kan man jo heller ens venner vite om problemet.

For mitt vedkommende har jeg alltid sagt at dersom det skulle komme til en dag der jeg virkelig var helt uten tilbud ville jeg meldt meg til Kirkens Bymisjon eller lignende som frivillig til å stelle i stand jul til de ensomme og som ikke har det så godt. Jeg har venner som gjør dette hvert år og som stortrives med det.

Jeg er også selv svært oppmerksom på de vennene jeg vet ikke har så mange og undersøker alltid at de har et godt tilbud til julaften før jeg legger egne planer for jeg er også en del av mottoet: ingen av våre venner er alene i julen dersom de ikke ønsker det selv.

[lanine`]

Jeg tror at mange kunne hatt godt av å bruke energien på å begynne å trives med seg selv. Fremfor å frese over at "alle andre" enten det ene eller det andre!

Man kan ikke gjøre noe med andre. Om andre har, andre velger, andre tror, mener, gjør, sier, vil, skal... Det hjelper så lite. Enten må man si ting som de er rett ut! "Jeg føler meg fryktelig ensom, kan jeg få være med dere?"

Eller så må man lære å finne fred, trygghet, varme i seg selv. Nyte julen for julen sin skyld. Kose seg med fargene, treet, julegatene og lys på kirkegården. Tenke over evigheten og hvor heldig man tross alt er, alene men mett, varm og trygg.

Lese gode bøker, høre på musikk. Invitere noen hjem til seg selv! Eller hva som helst.

Det nytter bare ikke å sette seg ned å kjenne på følelsen "alle andre".

Og for de som plages av "obligatorisk" samvær; sett grenser! Det går an å si NEI TAKK på et hyggelig vis. Med en god klem og et smil. Si at man har så lyst å gjøre noe annet, akkurat i år. Men at man stikker innom for kaffe en dag i romjulen. Det GÅR faktiskt an. Kanskje de blir snurt et øyeblikk. Men det går over. Og med tiden blir alle vant til at du er en "særing" og så slutter de å mare. Igjen, det handler om å finne et trygt sted å stå inni seg SELV, først.

Hei!

Ser absolutt hva du mener. Man bør være mer åpen og ærlig for at folk VIRKELIG skal vite hvordan man har det. Og tryggheten bør alltid starte innenifra en selv.

Enkelte ganger blir det vanskelig å be folk til seg også, hvis man f.eks bor på et lite studentværelse og ikke har sin egen plass..

Sist jul feiret jeg sammen med familien, men deltok også som frivillig for de mindre heldige i samfunnet, noe som jeg skal gjenta denne julen.

Det anbefaler jeg forresten på det sterkeste andre å delta på! Man sitter tilbake med en god følelse av å ha hjulpet andre! :rødme:

[lanine`]

Jeg er også alene. Men jeg har svært gode og nære venner og hos oss er det slik at ingen som ikke vil det selv sitter alene i julen eller nyttårsaften. Dette ordner seg rett og slett ved at A spør B: hva skal du gjøre i julen. Og så svarer B: i år er jeg litt usikker, da jeg ikke har noen bestemte planer. A har da hjernen såpass skrudd på at man skjønner at her er det et problem. Siden A også har spurt C det samme sier så A: du C er også alene - kanskje dere kan finne på noe sammen. A skal nemlig ut av byen og kan ikke hjelpe. Eller C ringer B og sier hva slags planer har du i år, skal vi finne på noe sammen. Dette gjorde Jeg og C et år 1. juledag.

Forutsetningen for dette er selvsagt at man er modig nok til å være åpen med sine venner om at man ikke har bestemte planer.

Jeg kan også fortelle deg at for meg har det å ikke ha noen nære å feire julen med vært et problem siden jeg ble skilt. Og mine kolleger i min forrige jobb samt venner har ALLTID brydd seg og spurt "du har noen å feire jul med ikke sant? Hvis ikke kan du komme til oss". Men da forutsetter det som nevnt at man er åpen om det og da har man et tilbud hvis man ikke vil være alene.

Selvsagt er det jo ikke alltid det er like stas å komme inn som en utside figur i andres familieære jul, men jeg har funnet en løsning for meg som fungerer og som gjentas hver jul. Likevel blir jeg altså spurt både av A, C, D, samt et par kolleger, E og F om det er helt sikkert at jeg ikke er alene i julen.

Hvis man derimot svarer ut i det blå eller lyger seg ut av situasjonen så kan man jo heller ens venner vite om problemet.

For mitt vedkommende har jeg alltid sagt at dersom det skulle komme til en dag der jeg virkelig var helt uten tilbud ville jeg meldt meg til Kirkens Bymisjon eller lignende som frivillig til å stelle i stand jul til de ensomme og som ikke har det så godt. Jeg har venner som gjør dette hvert år og som stortrives med det.

Jeg er også selv svært oppmerksom på de vennene jeg vet ikke har så mange og undersøker alltid at de har et godt tilbud til julaften før jeg legger egne planer for jeg er også en del av mottoet: ingen av våre venner er alene i julen dersom de ikke ønsker det selv.

Heisann!

Godt å høre at du har et opplegg som fungerer for deg og dine. Og at dere tar dere av alle så ingen skal stå alene, det varmer å høre :rødme:

Sist jul deltok jeg som frivillig for de som har det dårligst i samfunnet, og det er noe jeg ønsker å gjenta denne julen også! Dette anbefales til alle! Bedre julefølelse får man ikke!

Personlig har jeg en veldig liten familie, men svært ustabil. Det blir kun utav samvittighet og at man selv ikke har noen andre steder å være at man feirer sammen. (Ja, vet det er helt feil på de premissene..)

Men jeg har akkurat flyttet til utlandet for å studere, og det tar tid å bygge opp et nettverk og sådan. Men neste år skal det nok bli bedre!

[Gjest Gjest]

Heisann!

Jeg er blant dem som kan feire jul helt for meg selv og trives med det, jeg... Er litt forskjellig fra år til år hvordan jeg feirer..

[lanine`]

Heisann!

Jeg er blant dem som kan feire jul helt for meg selv og trives med det, jeg... Er litt forskjellig fra år til år hvordan jeg feirer..

Hei du!

Fint å høre at du har funnet en julefeiring som funker for deg.

Jeg står virkelig i respekt av at du gjør det alene!

[Gjest nilla_s]

Allerede nå bomaderes vi av julesymboler, julemat, julesanger osv..

Sikkert veldig koselig for mange av oss å se frem til julen og nyttår, men er det det for alle?

De man snakker med har den forventning og tar det for gitt at alle gleder seg villt til å dra "hjem" for å feire med venner og familie.

Men hva med oss som ikke er så heldige?

Jeg blir svært forundret over hvor hyggelige og koslige folk kan være når man snakker om dette temaet spesielt, men du hører aldri noen bry seg såpass at de tilbyr at man kan feire sammen med de.. Hvordan kan det ha seg? Er det sånn samfunnet vårt har blitt..?

Er det blitt slik at; Vi har våres og holder gjengen våres lukket, men vi er høflige og hyggelige når det snakkes overfladisk?

Jeg merker hvor enkelt det er å få noen bekjente og noen man kan kalle "venner", men ikke nære. Det er tydeligvis en svært stor uskreven regel om det å være nære venner og bare venner. Kanskje er det fordi det er kult å si man har mange "venner", men holder seg bare til de nærmeste når det gjelder feiringer/hemmeligheter etc..

Men det verste er kanskje "tabuen" med å ikke ha noen virkelig nære man kan være seg selv fullstendig med?

Vel, for min del må jeg bare lete etter alternative måter å feire på og håpe og be om at jeg ikke bomaderes av spørsmål når jeg kommer tilbake om hvor gledelige julen var for meg og mine..

For meg er dette som en tikkende klokke hvor man panisk må finne unnskyldninger og prøve å finne et eller annet for å komme seg gjennom med.

Jeg vet jeg ikke er alene om dette, og håper innlegget kan få folk til å være åpne med å fortelle om lignende bekymringer eller tanker om dette!

Synes innlegget ditt var flott, jeg synes det er kjempefint å diskutere erfaringer rundt dette

Jeg synes på mange måter at samfunnet ofte virker kaldt og uforsonlig, de aller fleste har "nok med sitt" og det virker som det er ganske mange som faller av lasset i det "vellykkede" samfunnet. Jeg synes også det er foruroligende at det er mange som virker som om de synes det er de som faller utenfor sitt ansvar å si ifra og be om å bli tatt med- her synes jeg faktisk man har et ansvar som medmenneske å bry seg og grave litt, og ikke bare skrape på overflaten hele tiden.

Jeg har vel det man kaller et anstrengt forhold til julen, jeg har veldig liten familie og er den eneste i min vennekrets som har det. På julaften sitter jeg med min far og farfar, etter at mamma døde for tre år siden er det bare oss igjen. Jeg kjenner at jeg synes det er vanskelig å si til folk at det bare er oss tre, jeg synes det er veldig sårt. Og ja, til deg som skrev innlegget om at ikke må sammeligne seg med andre- det er uungåelig for mitt vedkommende, jeg kan bruke alle mine krefter på å prøve å unngå det, men jeg gjør det allikevel. Utfordringen blir da å tillate seg selv å ha disse følelsene, men å prøve å unngå bitterheten. For meg personlig er dette vanskelig, siden jeg er ganske sårbar og følsom av natur.

Synes også det hørtes veldig fint ut det en skrev i innlegget om at de i hennes vennekrets er åpne og ærlige på det, og inviterer hverandre med

[lanine`]

Synes innlegget ditt var flott, jeg synes det er kjempefint å diskutere erfaringer rundt dette

Jeg synes på mange måter at samfunnet ofte virker kaldt og uforsonlig, de aller fleste har "nok med sitt" og det virker som det er ganske mange som faller av lasset i det "vellykkede" samfunnet. Jeg synes også det er foruroligende at det er mange som virker som om de synes det er de som faller utenfor sitt ansvar å si ifra og be om å bli tatt med- her synes jeg faktisk man har et ansvar som medmenneske å bry seg og grave litt, og ikke bare skrape på overflaten hele tiden.

Jeg har vel det man kaller et anstrengt forhold til julen, jeg har veldig liten familie og er den eneste i min vennekrets som har det. På julaften sitter jeg med min far og farfar, etter at mamma døde for tre år siden er det bare oss igjen. Jeg kjenner at jeg synes det er vanskelig å si til folk at det bare er oss tre, jeg synes det er veldig sårt. Og ja, til deg som skrev innlegget om at ikke må sammeligne seg med andre- det er uungåelig for mitt vedkommende, jeg kan bruke alle mine krefter på å prøve å unngå det, men jeg gjør det allikevel. Utfordringen blir da å tillate seg selv å ha disse følelsene, men å prøve å unngå bitterheten. For meg personlig er dette vanskelig, siden jeg er ganske sårbar og følsom av natur.

Synes også det hørtes veldig fint ut det en skrev i innlegget om at de i hennes vennekrets er åpne og ærlige på det, og inviterer hverandre med

Hei Nilla!

Tusen Takk for svaret ditt! Jeg må ærlig si at jeg kjenner meg mye igjen av det du skriver. Særlig det med følsomhet og sårbarhet. Det er dessverre ikke så enkelt som å bare skru det av, det krever

ganske mye av en. Og det siste en vil er at folk synes synd på deg..

Hadde samfunnet vært litt mer som nevnt at venner inviterer venner og ikke tar for gitt eller ser bort fra sitt ansvar å spørre, ville man kanskje heller ikke ta så hardt på problemene..

[Gjest nilla_s]

prøver å plukke opp tråden her igjen jeg, julen nærmer seg med stormskritt, hvordan er det med deg nå trådstarter?

[lanine`]

prøver å plukke opp tråden her igjen jeg, julen nærmer seg med stormskritt, hvordan er det med deg nå trådstarter?

Hei igjen!

Takk for du spør

Vel, det er nok ikke noen store endringer.. Akkurat nå har jeg problemer med å finne meg et sted å bo fra 1 desember, så det er det jeg mest tenker på Enn med deg da?