Vurderer å droppe ut av vg2

[Gjest Utlogget_17år]

Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke klarer mer skole nå. Jeg har prøvd og prøvd, og jobba rævva av meg for å holde ut skolen i over 4 år, og jeg vet virkelig ikke hvor mye mer jeg klarer. Jeg er totalt utslitt psykisk og fysisk. Jeg er gretten, forbanna og griner hele tiden. Jeg er så utrolig lei av alt..

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Det beste for MEG er å slutte på skolen.. Men jeg vil ikke skuffe typen eller familien. Jeg hadde planer om å flytte ut etter jul, men går jeg ikke på skole kan jeg ikke få bortebo-stipend, jeg er ikke i stand til å jobbe sånn som jeg er nå, og jeg kan ikke få penger av nav.. Jeg burde også flytte ut da det overhode ikke er noe bra for meg å bo hjemme, psykologen min anbefaler meg på det sterkeste å flytte ut så fort jeg kan pga hjemmesituasjon. Men det blir _utrolig_ vannskelig når jeg ikke kan få penger noe sted.. Jeg aner ikke hva jeg vil lenger, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg vil bli frisk. Jeg vil være som alle andre 17 åringer og orke å dra på shopping eller kino uten å bryte helt sammen og bli totalt utslitt.. Jeg vil kunne greie å fullføre vidregående skole som normale tenåringer og jeg vil være lykkelig. Jeg er så ulykkelig.. Jeg orker snart ikke mer, jeg vil bare legge meg å sove å våkne opp å være frisk..

Jeg går vg2, barn&ungdom, og jeg hater skolen, jeg hater å ikke få til noe. Jeg hater å sitte mutters aleine i klasserommet hvor alle de andre prater med hverandre og ler. Jeg prøver å inkludere meg selv, jeg prøver virkelig å få meg venner. Men av en eller annen grunn trekker folk seg unna uansett hvor hyggelig jeg er.. Så jeg blir sittende å stirre på læreren uten å si et ord i 90 minutter. Jeg får helt panikk om jeg må si noe høyt, i frykt for å drite meg ut..

- Jeg har ikke noe problem med å stå opp om morran.. Jeg står opp, ordner meg, drar på skolen, er på vei inn i klasserommet, men snur og drar hjem igjen. Jeg takler ikke tanken, jeg får en klump i magen hver dag fordi jeg vet jeg må på skolen den dagen, eller dagen etterpå. Jeg blir helt på gråten idèt jeg tar i døra til klasserommet og vil aller helst bare løpe å gjemme meg hvor ingen finner meg..

Det er ikke noe fysisk galt med meg. Jeg har tatt alt av tester og prøver, jeg er frisk. Det er huet mitt det er noe galt med, og huet forteller kroppen at nok er nok. Jeg vet man burde høre på kroppen når den sier ifra, men så tenker jeg også at jeg har presset megselv til det ytterste i 4 år, hva har et år til å si?

Og jeg vet kjæresten min vil støtte meg om jeg dropper ut, etterhvert. Men jeg vet også at han kommer til å bli utrolig skuffet.. Men jeg kan vel ikke bare fortsette på skolen når det gjør meg utslitt, deprimert og ulykkelig? Er det riktig?

[Gjest Ella Mae]

Jeg synes det høres ut som om du er på vei inn i en skikkelig depresjon, og jeg skjønner at du sitter i en lei situasjon. Jeg ville dratt til fastlegen min og snakket med h*n både om den helsemessige situasjonen din og bosituasjon. Hvis det er slik at du ikke føler du kan snakke med familien din om dette, så snakk hvertfall med kjæresten din. Det hjelper ingen at du holder kjeft og bærer på alt dette selv.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Hvis boforholdene hjemme er ille kan du be barnevernet om hjelp. De kan hjelpe deg med penger til hybel dersom de er enige i din vurdering. Ta gjerne med et skriv fra psykologen eller be barnevernet ringe ham (husk å frita han for en del av taushetsplikten først) for å få bekreftet at du ikke bør bo hjemme.

[Gjest TS]

Orker ikke ta kontakt med barnevernet, har vært veldig mye fram og tilbake med dem de siste årene, og de bruker så forferdelig lang tid på ting.. Forje barnevernspedagogen jeg hadde kutta pluttselig kontakt, og var umulig å få tak i før jeg plutselig fikk brev i posten om at saken var avsluttet.

Har vært diagnosert med en form for depresjon tidligere, psykologen mistenker jeg er deprimert, men vi har ikke kommet "dit" enda.

Kjæresten min jobber konstant hele uken, men skal prøve å få prata med han/bli med han på jobb idag eller i morgen.. Jeg må finne ut av dette

[Gjest Gjest]

Du beskriver meg som tenåring. Hos meg viste det seg å være p-piller som var omtrent hele årsaken.

Det ble aldri nevnt som et alternativ, før jeg ble innlagt pga selvmordstanker og en assistent der tilfeldigvis nevnte det. Sluttet på dagen, og ble "bra" etter 2-3 måneder. Slet med ettervirkninger en stund pga vaner og fysiske ting som var kommet pga depresjonen, men da hadde jeg i det minste en sjanse.

[Gjest Gjest_jerry_*]

hei!

jeg anbefaler deg å prøve å holde ut. fullfør i det minste dette året du har begynt på. om du får dårlige resultater er det i såfall mye lettere å gjøre noe med, både psykisk og praktisk, i ettertid. kjenner noen som har droppet ut av vg og har lyst til å begynne å studere nå. men de må jo først fullføre vg, og få studiekompetanse. og gjett om dette er umotiverende. personlig syns jeg vg i seg selv er/kan være ganske umotiverende. så mye tull og dødtid. men dette er en bedre tid i livet ditt å lide seg gjennom det på. bare få det overstått! u can do it! og tenk så fornøyd du blir når du klarer det!

[Gjest Linnea]

Hei TS

Først av alt vil jeg si at det er trist å være der du er nå.

Det andre jeg vil si; jeg gikk selv barn og ungdom og jeg synes det var noe forbanna dritt. Dritlei, bare jenter og tullball i klassen og generell lite trivsel i klassen.

Husk at etter du er ferdig med BU kan du ( iallefall da jeg gikk der ) jo begynne som lærlig hvis du vil det. Da tjener du litt penger og kan kanskje klare deg selv. Hvis du vil ha opphold og tenker på skole senere , studiekompetanse f.eks så kan du jo bare komme tilbake senere år!

Det er snart jul og ikke så lenge igjen, jeg ville holdt ut! Jeg tror du kommer til å angre hvis du dropper ut siden du da kanskje sliter enda mer..ikke jobbe med relevante ting, og kanskje du må ta deg andre jobber og så ombestemmer du deg at du likevel ville gjort ferdig BU.

Det kan føles lett å droppe ut, men tenk så deilig hvis du hadde blitt ferdig!

[Tante]

1) Det sliter alltid ekstra på en å gjøre ting for andres skyld. Det er ikke familien eller typen din som skal styre livet ditt, det er DEG!

2) Vær realistisk. Tenk hvor hardt det blir om du dropper skolen nå, og skal sette igang igjen om noen år. Innse at situasjonen er som den er. Innse at du en periode må prioritere å fullføre skolen, og droppe shopping, fester, og andre energisugere. Og stikkordet er fullføre. Du trenger ikke å ha toppkarakterer, men å bestå.

Virker kanskje litt brysk, men mener det ikke sånn. Jeg har nemlig vært gjennom det du har vært gjennom, men innså ikke disse tingene før i ettertid. Da jeg begynte på høyskole kom jeg igjen dit du er nå, og brukte ett år på å gå på skole og sove. Det gjorde underverker! Det som hjalp for meg var en slik samtaletime med læreren der jeg rett ut sa at jeg hadde lyst til å slutte fordi jeg ikke orka mer. Hun sa at vi fikk prøve å tilpasse og etter det fikk jeg litt slakk i forhold til deltagelse +++

Vær ærlig med deg selv, skolen, familien og typen. Det blir ikke lettere av å skjule ting.

Og til syvende og sist er det heller ingen skam eller feil i å ta pause fra VGS. MANGE har gjort det før deg og mange kommer til å gjøre det etter deg. Om du finner ut at det er dette du trenger, så gjør du det! men det skal være for din egen skyld!

Ønsker deg alt det beste, og lykke til!

[Gjest megvel]

Kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver!

Jeg har sluttet på videregående 2 ganger jeg. Første gangen orket jeg ikke mer. Hadde gått 3 år, og skulle begynne på påbygg.

Andre gangen hadde det gått 2 nye år før jeg begynte, men det ble for mye for meg, og etter noe som kan sammenliknes med et angstanfall på bussen til skolen fant jeg ut at nok er faen meg nok, så da sluttet jeg igjen.

Jeg fungerer forresten utmerket i jobb, det kan virkelig ikke sammenliknes med å gå på skolen!

Er det lenge til du fyller 18? Da kan du flytte ut hvertfall... Du kan jo evt søke deg inn på en skole lenger unna for å få stipend?

Ellers mente rådgiveren min at med en erklæring fra psykolog kunne jeg få flytte hjemmefra og fortsatt få stipend da jeg var 16. Vet ikke om reglene er de samme nå, det har gått noen år siden det.

Ellers, har kjæresten råd til å forsørge deg? Kan du tenke deg å jobbe litt? Ikke så vanskelig å få studendstilling/helgejobb selv om en er under 18.

[Linda29]

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Har vært der selv, og droppa ut. Var utslitt da jeg gikk HS fag, og ja, som noen nevnte her - bare jenter i klassen som psyka ut hverandre hver dag, tom lærerne ble syke. Helt sykt miljø. Tror (?) det er mye bedre på allmennfag. Men vet ikke. Jenter er gjerne annerledes når det er gutter til stede. De tør ikke være så ondskapsfulle o.l.

Hvis det er klassemiljøet som plager deg anbefaler jeg deg å satse på å søke om å bytte klasse. Det skal du ha rett på hvis miljøet hindrer deg fra å lære.

Men ellers råder jeg deg også til å holde ut. Under 1 år igjen, og det er IKKE LENGE sett i perspektiv. Når du blir lærling blir det helt annerledes.

Du vil angre resten av livet hvis du slutter nå. Og du setter deg i en vanskelig økonomisk situasjon, med enda flere depresjoner sikkert også.

Hvis du går til legen din vil han nok bare gi deg lykkepiller. De kan forverre angsten, i hvert fall til å begynne med, og det du da kan oppleve er å plages enda mer, eller ha enda mer å bekymre deg over.

NAV er ikke flinke med å gi folk bolig. Det er en lang prosess med søknadspapirer og stress. Man må selv fikse depositum og de må godkjenne leiekontrakten. De gjør alt så vanskelig de bare kan for deg. - Ikke en god ide når man gråter hver dag.

Som noen nevnte, p-piller kan spille inn her. Høres ut som hormonforstyrrelse.

Ønsker også å si at hvis du har så mye frykt i klassen at du ikke vil prate høyt osv, og du innser at du MÅ komme deg bort fra dette - så bør du snakke med legen din fordi han kan skrive rapport til NAV og du får midlertidig økonomisk støtte. Deretter tror jeg du har rett på rehabiliteringspenger i opptil 2 år når du er 18 år. Da får du behandling, og etterpå flere år med attføring hvor du kan ta opp igjen skolen. I snakk med lege eller NAV bør du si hvor jævlig du har det, og ikke late som du har det ok.

[Gjest TS]

Takk for svar.

Jeg er fortsatt utrolig usikker, skal prøve å være på skolen fram til jeg får bestemt meg ordentlig. Pratet med kjæresten min, og han sa det at han støttet meg uansett hva jeg gjorde, men han syntes overhode ikke jeg burde slutte før jeg vet hva jeg skal. Om jeg skal jobbe fulltid/deltid/privatist osv.

Skal til psykologen igjen på fredag, så får pratet med han om det da.

Men jeg har vel ikke noe krav på penger fra nav når jeg er 17? Blir 18 i midten av Juni..

P-pillene mine har forresten ingenting å spille når det gjelder dette, har vært sånn lenge, og har ingen virkning om jeg går på p-piller eller ei ( psykologen anbefalte meg å slutte tidligere av samme grunn som dere )

Psykologen har snakket om å gi meg anti-depresiva for å få meg igang igjen, men vil først prøve meg ut på forskjellige ADD medisiner, da jeg har det. Har aldri hatt noe særlig effekt av pillene så har ikke gått på det tidligere ang konsentrasjon osv, men ettersom at både hode og kropp har vokst og det var noen forje psykolog ikke prøvde ut, så ville han det. Er egentlig veldig skeptisk til piller, men har nesten ikke noe valg..