Litt skremt

[Gjest Gjest]

I lys av debatten om man angrer på om man har fått barn under barn og familie så må jeg si at jeg blir litt skremt! Det er tydelig at en del angrer på barn og i flere tilfeller barna! Hvorfor i alle dager har man fått flere enn et barn hvis man angrer? Jeg skjønner at det kan vel sikkert komme med årene, men er ikke angre et veldig sterkt ord?! Det er avkommet ditt det er snakk om. Jeg forstår også at det kan være slitsomt, men er det ikke en viss forskjell på at man er sliten av barna til det å faktisk angre? Jeg har ikke barn ennå, men jeg trodde det var det beste som kunne skje folk

Samtidig håper jeg at de som angrer ikke viser det ovenfor ungene, for de er faktisk uskyldig i alt dette!

[Gjest Gjest]

Å angre på at man har fått barn er ikke det samme som å ikke være uendelig glad i barna sine.

Hvorfor er det rart å angre på å barn? Å få barn forandrer hele livet. Og det er da ikke noe som nødvendigvis skjer i det førstemann popper ut. Det kan skje når man blir eldre, og ser at livet ikke er blitt slik man ønsket i det hele tatt. Man tenker på det livet man kunne ha hatt om man aldri hadde fått barn, og angrer på at man ga det opp. Jeg ser ikke hvorfor det er merkelig.

Du antar jo også at det er "barna sin feil", at det kommer av at man er sliten av barna. Det er jo ikke nødvendigvis tilfelle i det hele tatt. Man kan ha gullunger av en annen verden, og likevel angre. Det å få barn betyr jo at man må ofre mye, og hele tiden sette barna foran seg selv. Det er vel ofte det, og ikke det at man er sliten eller lei, som gjør at man angrer. Kanskje man føler man ikke har fått realisert seg selv i det hele tatt.

Det er jo som å angre på alt annet. Angre på at man ikke turte satse på en karriere som toppidrettsutøver, angre på valg av utdannelse, osv.

[Gjest *Mim*]

Jeg tror det er en sammenheng mellom det egosentriske samfunnet vi har og det å angre å ha fått barn. Mange venter lenge og er bare vant til å tenke på seg selv - da blir overgangen stor.

Hva slags liv er det de som angrer savner? Hva er det som hindrer dem i å leve det livet de ønsker?

Selv kan jeg ofte være sliten, men hverdagene med barn, mann, hus og jobb er verdifullt for meg. Det høres kanskje gammeldags ut, men det gir livet mitt mening å være mamma. Jeg gir katten i å reise og se pyramider i sør-Amerika, men ser ikke ned på dem som prioritere annerledes heller. Man lever forskjellig.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er en sammenheng mellom det egosentriske samfunnet vi har og det å angre å ha fått barn. Mange venter lenge og er bare vant til å tenke på seg selv - da blir overgangen stor.

Hva slags liv er det de som angrer savner? Hva er det som hindrer dem i å leve det livet de ønsker?

Selv kan jeg ofte være sliten, men hverdagene med barn, mann, hus og jobb er verdifullt for meg. Det høres kanskje gammeldags ut, men det gir livet mitt mening å være mamma. Jeg gir katten i å reise og se pyramider i sør-Amerika, men ser ikke ned på dem som prioritere annerledes heller. Man lever forskjellig.

Det er veldig mye som ikke er forenelig med å være en god forelder. Når man har barn, så er litt av poenget at man skal ta vare på barna, og tilbringe tid med dem. Synes jeg ihvertfall. Jeg synes ikke man skal jobbe 12-13 timer hver dag, eller ha en jobb som krever at man har 280 reisedøgn i året, e.l. Jada, det er mange som holder på slik selv om de har barn, men jeg synes ikke det er å være gode foreldre. Så man KAN jo gjøre det, men samvittigheten og følelsen av at man vil være en god forelder hindrer en.

Jeg hadde utsikter til en jobb som krevde veldig, veldig mye reising. Og ikke på en måte som var forenelig med å drasse med seg barn. Barn skal ha et hjem, og gå på skole og ha venner. Ikke leve i en koffert og bo to-tre netter her og to-tre netter der, og knapt se foreldrene, for de er opptatte med øving og jobbing. Så da må man velge. Barn eller drømmejobben.

[Gjest Gjest]

Hvorfor er det rart å angre på barn? Det er jo fullt lovlig å angre både på yrkesvalg, ekskjærester, kjærester osv osv...barn trenger vel ikke være en slags "hellig ku" som det ikke er lov å angre på?

Og nei, selvsagt forteller man ikke barne sine om eventuell anger

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er en sammenheng mellom det egosentriske samfunnet vi har og det å angre å ha fått barn. Mange venter lenge og er bare vant til å tenke på seg selv - da blir overgangen stor.

Hva slags liv er det de som angrer savner? Hva er det som hindrer dem i å leve det livet de ønsker?

Selv kan jeg ofte være sliten, men hverdagene med barn, mann, hus og jobb er verdifullt for meg. Det høres kanskje gammeldags ut, men det gir livet mitt mening å være mamma. Jeg gir katten i å reise og se pyramider i sør-Amerika, men ser ikke ned på dem som prioritere annerledes heller. Man lever forskjellig.

Når du begynner å snakke om å være egosentrisk så er det jo tydelig at du ser litt ned på folk. Å ikke ha barn = egosentrisk. Man kan fint være barnløs og likevel være vant til å ta seg av andre. Jeg var ikke mer egosentrisk før jeg fikk barn enn hva jeg er nå.

Og så er det jo også slik at man får barn fordi man har lyst på det selv. Det er akkurat like egoistisk å få barn som det er å reise og se på pyramider. Man får noe man vil ha - enten det man vil ha nå er barn eller det er pyramideturer.

[Gjest Gjest]

Jeg tror at folk som ikke har barn bør få det slik at de kan forstå at det å "angre på barn" ikke helt er det samme som å angre på et dårlig bruktbilkjøp...

[Gjest Gjest]

Jeg tror at folk som ikke har barn bør få det slik at de kan forstå at det å "angre på barn" ikke helt er det samme som å angre på et dårlig bruktbilkjøp...

Mulig det, for når jeg hører at man angrer på barn, så tenker jeg automatisk at man ikke er glad i barnet og at barnet er en byrde!

[Gjest Gjest]

Kan man ikke angre på å ha fått barn på barnets vegne, da? Trenger det nødvendigvis å være overflatisk og egosentrisk?

Hvis man feks har store personlige problemer av en eller annen art, eller av andre grunner ser at man i lengden rett og slett ikke strekker til som mor, kan man vel tenke at man aldri skulle ha blitt det, og at barnet man fikk hadde fortjent noe bedre?

Så kan man tenke at dette enten er depressiv selvmedlidenhet, eller kanskje smertefull selvinnsikt. Ikke så lett å avgjøre, kanskje.

[mamma_mia]

Kunne aldri, aldri,aldri ha angret på barna mine! Kjenner ingen som angrer på å ha fått barn, tvert imot. Elsker å være mamma, vil ha et tredje barn også etterhvert..

Selv synes jeg barn beriker livet, selvsagt er det slitsomt og stressende innimellom, jeg tenker av og til at jeg burde gjort ditt og datt før jeg fikk barn, men angre på dem? Nei aldri!

Vet jo ikke hvordan det er å ha eldre barn da, mine er snart 4 og 1,5 år, men jeg vil nå prøve å gjøre det beste ut av ting etterhvert som de blir eldre.

Var 24 da jeg ble mamma første gang, aldri angret på tidspunktet heller

[Gjest Elfrida]

Det som skremmer meg er de som får barn, for deretter å mishandle dem fysisk og/eller psykisk. DET er skremmende det!

At noen som ellers tar godt vare på ungene i enkelte tunge stunder tenker at det kanskje hadde vært bedre å ikke ha barn kan jeg godt forstå. Så lenge det ikke går ut over ungene, eller de får høre det, er det antagelig ganske normalt å ha litt tunge tanker en sjelden gang.

[Gjest Gjest]

Jeg kan skjønne at man kan angre på at man fikk barn om man kjenner at man ikke sterkker til som forelder og ikke er i stand til å gi barna det de behøver.

En del som har barn klarer ikke å håndtere dem, de ender opp med å få barn med store sosiale/emosjonelle problemer eller atferdsproblemer og hele hverdagen kan bli et helvete for hele familien. Da skjønner jeg at det går ann å angre fordi man ser at man ikke gav barna et godt liv og at man gjerne fikk barn av egoistiske grunner og ikke fordi man tenkte på hva man hadde å gi til barnet.

En del mennesker har ikke så mye å gi til et barn, og da tenker jeg det er lov å si at man angrer, altså at man angrer mer på barnets vegne fordi barnet ikke fikk et godt liv.

[Gjest Elfrida]

En del som har barn klarer ikke å håndtere dem, de ender opp med å få barn med store sosiale/emosjonelle problemer eller atferdsproblemer og hele hverdagen kan bli et helvete for hele familien.

Jeg er redd det ikke er disse som angrer i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Det som skremmer meg er de som får barn, for deretter å mishandle dem fysisk og/eller psykisk. DET er skremmende det!

At noen som ellers tar godt vare på ungene i enkelte tunge stunder tenker at det kanskje hadde vært bedre å ikke ha barn kan jeg godt forstå. Så lenge det ikke går ut over ungene, eller de får høre det, er det antagelig ganske normalt å ha litt tunge tanker en sjelden gang.

Å angre en sjelden gang er en ting, men jeg får inntrykk av at noen faktisk angrer "hver dag"