DATTEREN MIN HATER MEG:(:(:(

[Gjest *Perser*]

Datteren Min Hater Meg!

hei

jeg er så lei meg og trist har jo egentlig bare lyst å legge meg ned å grine, men jeg skal ikke det (tror jeg)

grunnen er at datteren min på 2 år hun hater meg! jepp hun hater meg, det føles i hvertfall slik! hun vil ikke lenger til meg, hun vil ikke kose med meg lenger, og hun vil ikke jeg skal ta på henne, ingenting vil hun når det gjelder at jeg skal gjøre det med henne! uff jeg er såå deppa og såret og føler meg så sviktet og at jeg er verdens dårligeste mor!

hun har jo alltid vært pappadalt, men etter jeg fikk kraftig influasa og hun ble smittet, og jeg ikke kunne ta meg av henne og bare han måtte det og jeg klarte ikke høre hennes skrik (for jeg lå selv 40grader i feber) så har hun rett og slett begynt å hate meg

nå lurte samboeren om jeg har gjordt noe med henne siden hun oppførte seg slik! han spurte hvorfor jeg gadd å kysse og kose med henne når hun ikke ville at jeg skal gjøre det?!!!?!? jeg kan selvfølgelig ikke skjønne hva han ville med det! jeg har jo ikke fått kos av lille prinsessa mi på 2uker, selvfølgelig lengter jeg etter kos!

uff jeg er så lei meg og fortvilt........ jeg elsker lille jenta mi og hun hater meg! og samboeren min begynner å tvile om jeg har gjordt noe med henne siden hun oppføre seg slik! føler hele verden raser i sammen foran øyene mine, uten jeg har makt til å gjøre noe som helst!

men jeg tror kanskje hun oppføre seg slik pga jeg setter grenser om hvordan hun skal oppføre seg og hva som er galt og hva som er riktig! og når jeg har sagt at hun ikke får lov til en ting og forklart meg tusen ganger hvorfor jeg sier nei, så gir jeg meg ikke uannset hvor mye hun gråter.........

men han med en gang hun lager noe som kan ligne på gråting så får hun viljen sin!

jeg er glad i jenta mi, men jeg vil ikke ha bortskjemt unge! og det er det hun har blidt nå!

jeg våger ikke lenger å blande meg inn for han sender meg så mange rare blikk når jeg prøver å si noe til henne og hun har blidt så flink til å lure ham, med en gang jeg sier en ting så springer hun til ham og gråter som om jeg har slått henne eller noe!!

jeg aner ikke hvorfor ting har blidt slik som det har blidt, men jeg skulle ønske at jeg ikke var den stygge ulven.

jeg håpet at jeg og hun skulle ha kjempe god kontakt, den kontakten jeg aldri hadde med mora mi, jeg håper at hun kunne være kjempe glad i meg og komme til meg når hun trengte noe! nå vil hun ikke engang komme til meg i hele tatt jeg sitter her med tårer og synes synd på meg selv....... arg så patetisk jeg er!

men jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre eller si for at ting skal forrandre seg!

og samboeren min mener at han gjør ingentin gale siden hun er så mye mer glad i ham enn meg!

uff hva er det som gjør meg til en så dårlig mor som jeg er og hvorfor kan jeg ikke se det selv?!!? jeg blir galen snart...... unnskyld meg men det er helt jævlig dette her, vet ikke lenger hvem jeg skal gå til og snakke med! føler at ingen forstår meg....

uff unnskyld mente ikke dette her skulle bli så lang, jeg kunne skrive 5 a4ark til, men jeg skal slutte før jeg blir helt galen selv!

takk for at du tok deg tid til å lese dette her!

en trist hilsen fra meg

ps. måtte bare få det litt ut av systeme og kanskje noen av dere har noen gode råd?!

12

[Jellyfish]

Hei på deg!

Fikk bare lysat til å gi deg en god klem *klemmer* og si at dette ordner seg nok!

Har ikke barn selv, men kan tenke meg at dette må være en helt forferdelig følelse. Det går nok over skal du se! Lykke til!

Klems12

[Gjest Lea]

Jeg tror at dette er ganske vanlig i perioder.

Litt dumt av samboeren din og antyde at du har gjort noe mot henne synes jeg!

Jeg har selv vært pappa-jente og det hendte nok at jeg var ganske vred når det gjaldt mamma. Vet ikke hvorfor, men hun var jo alltid der. Nåt pappa var hjemme så ville jeg være hos ham. Han lagde morsomme ting til middag og tok meg med på besøk til folk.

Vet ikke hva dette kan komme av jeg, men det går sikkert over. Du kan jo følge med og se om pappaen kanskje skjemmer henne bort litt. be ham om å være litt strengere og sette de samme grensene som du gjør.

Lykke til!12

[Fakse]

Du burde kanskje bli enig med pappa'n på forhånd om hvor grensene går, slik at dere sammen kan være konsekvente på de tingene dere er enige om. Er kanskje ikke så lett, for mannfolk er jo føyelige og myke når søte jenter gråter, og det er ikke noe unntak for deres egne små prinsesser. Men dette bør du og mannen være enige om, slik at ikke en toåring setter dere opp mot hverandre.

Alle barn har peroder der de foretrekker en av foreldrene, så du skal se det går seg til uansett. Men det er alltid en fordel for barna dersom foreldrene er enige om de reglene som skal gjelde.

Mange trøsteklemmer til deg!12

[Lara]

Du må ta deg en lang prat med din samboer for hvis ikke dere kan samarbeide om dette, så havner dere fort inn i en ond sirkel der barnet blir stående midt i mellom dere. Barnet merker at pappa ikke helt stoler på mamma og at mamma er lei seg. Barn er eksperter til å fange opp signaler på at noe er galt. Jentungen din hater ikke deg. Barn har perioder der de trekker seg vekk fra noen og knytter seg til andre. De prøver seg fram. En 2 åring vet ikke hva hat er. Kanskje hun vet hva ordet er, men ikke betydningen og følelsen. Dette ligger helt og fullstendig på deg og og dine følelser. Du må bearbeide dette og tenke "Jeg er voksen, hun er et barn". Ikke stress og kleng for mye. Gi barnet tid til å komme til deg, og sørg for at når barnet kontakter deg at du er tilgjengelig. La det bli på hennes premisser.12

[Gjest Anonymous]

Hei!

Dette er vel ikke så mange som tror, men små barn kan være utspekulerte jævler. De elsker å få mamma og pappa til å bli uvenner; fordi da skjer det noe og de føler kanskje en form for makt. Og det resulterer i at de få viljen sin.

Du må ta deg en alvors prat med pappaen og få han på ditt parti, det er faktisk dere voksne som bestemmer i fellesskap ikke jentungen.

Det virker som om dere voksne har byttet roller, det er pappa som skal være streng og mamma som skal være myk.... I følge flere bøker om barne oppdragelse... (Men ikke at de alltid stemmer.)

Jeg tror ikke barn er små jævler fordi de er ondskapsfulle, men kanskje fordi de kjeder seg og fordi de har et stort behov for å teste grenser.

Du får ha lykke til og husk at hun elsker deg og pappaen like mye.

[Cassandra]

Hei Perser!

Jeg skjønner du har det vondt, men jenta di er i to år, og i sin første trass alder. Når barna er to år vil de bestemme selv! Gjøre selv! Og hun har oppdaget at pappa er svak, og gir henne viljen, og hun oppfører seg veldig normalt. Hun springer til den som oppfyller hennes minste ønske. Du bør med andre ord gripe fatt i din samboer!! Han må stå ved din side. Han bør kjenne deg såpass at han vet at du ikke har gjort noe for å skade barnet deres!!!

Jeg har fem barn og har opplevd litt av hvert når det gjelder ungene. Noen av barna har vært mammas unger, og særlig ett av barna har vært pappas jente. Når faren kom hjem fra jobb, så avviste hun meg. Da ville hun at pappa skulle skifte bleie, gi mat osv. I dag er hun åtte år, og fremdeles veldig knyttet til pappa, mens hun på syv fremdeles er "min jente". Hvorfor det har blitt sånn kan vi ikke si. Det bare BLE sånn.

Jeg har også et vennepar som har tre barn. Den eldste jenta der har alltid vært pappa si jente. De kunne fortelle at jenta hyyyyyylte hvis moren prøvde å stelle henne mens faren var hjemme. Hun ville være hos pappa!! Det bare blir sånn. Hverken mor eller far gjør noe spesielt, barna velger det selv. Kanskje stemmer kjemien bedre med far enn med mor??

Datteren din hater deg ikke!! Hun er glad i deg. Du er mamma'n hennes. Men det er pappa som lar henne få gjøre som hun vil. Og hvilke barn vil ikke benytte seg av det?? Ingen barn jeg kjenner i alle fall Vanligvis så foretrekker barna sin mor. Det hører vi mange historier om, ikke sant? Barna bare klenger på mor osv osv... Det er derfor når situasjonen snur, og barna foretrekker sin far at vi blir usikre. Dette er da ikke normalt..??

Fortsett å være konsekvent du perser! Det vil du vinne på. Grenser gir trygghet for barn, og det VET du.

Og... når du var så syk at du ikke klarte å ta deg av barnet deres, hvorfor var ikke far hjemme da??

Sier det en gang til jeg: Snakk med samoboeren din!! Dere må bli enige om barneoppdragelsen!!12

[Gjest Tristessa]

Er enig med de fleste andre svarene her nå, synes du og samboeren din bør samkjøre oppdragelsen! Kan ikke la den ene gjøre noe den andre ikke ville tillatt! Ellers blir det lett litt "skeivt" og urettferdig. Vær konsekvent, det vil nok gå over snart skal du se. Problemet er nok ikke ungen, det er nok samboeren. Hva med å ta dere en lang prat?12

[Marianne]

Heisann Perser

Trøst deg med at det er helt vanlig. Jeg har tre jenter og alle tre har vært gjennom den perioden. Men akkurat mens det står på så er det forferdelig vondt, men det går over etter en stund.

12

[Gjest *Perser*]

hei alle sammen

først vil jeg takke for så mange kloke ord og trøsten

idag har vi snaget endel meg og samboeren min, så tok jeg med meg jenta mi på lekeland og vi var der i 2,5 time!

ikke engang ropte hun på pappan sin, ikke gråtet hun heller når han kjørte! så jeg er veldig glad! jeg vil bare at hun skal skjønne at jeg kan være med å ha det gøy sammen med henne uten at pappa skal være med!

jeg tror også at mye av dette her er kommunikasjonsvigt! og at når jeg var syk at han passet på henne hele tida! kanskje hun føler seg sviktet for jeg ikke kunne ta vare på henne?!

jeg håper at dette her går over, men nå ligger hun og sover så jeg er veldig spent på hvordan hun vil oppføre seg etter hun står opp!

tenkte at jeg og hun kunne ha slike dager at bare vi fant på masse gøy! kanskje knutter vi bedre bånd i sammen!

det er helt i orden for meg at hun er pappadalt, men det er sårer fælt når hun ble slik som hun har blidt! at jeg ikke får lov til noen ting når det gjelder henne! så jeg håper at dette her er bare trassalderen og dette skal gå over!

jeg skal printe ut denne siden og vise det til ham så kanskje han forstår ting litt bedre!

jeg skal komme tilbake og fortelle hvordan det har gått!

tusen takk igjen for trøsten og masse kloke ord, dere

klem fra meg til dere alle sammen

12

[Fakse]

Lykke til! Det meste ordner seg som regen dersom man ikke legger seg ned og gir opp av litt motgang. Stå på, så skal se dere klarer dette sammen. Er samboeren din en fornuftig fyr så skjønner han at dette er noe dere må være sammen om. Han er jo heller ikke tjent med at dattra ser på mamma'n sin som den store stygge ulven.

*Klem*12

[Gjest sola]

Hei ...

du må fortsette å sette grenser selv om det sikkert føles fælt nå. det å sette grenser er riktig , og det skaper i lengden en god trygghet for barnet ditt!! så ikke gi deg !!

datteren hater deg ikke - hun prøver ut hvor grensene går virker det som.

vil gi deg en kjempeklem og si at dette ordner seg

stå på !!

klemmer fra sola

[Yatzy]

Bare en liten kommentar: Det er ofte lettere eller tryggere for barn å bli sint på den forelderen som de stoler mest på, nettopp fordi de vet at den forelderen alltid er der. Jeg har selv sittet med følelsen av at datteren min hater meg, men det har alltid gått over.

[Gjest Anonymous]

Du sier det selv, kanskje hun føler seg sviktet og avvist fordi du ikke kunne ta vare på henne når du var syk. Noen ganger trenger barn å bli sett og å få omsorg, ikke bare grenser. Jeg antyder ikke at du ikke gir henne dette, det er bare en respons på at så mange mener at grenser er det som behøves. For et så lite barn å oppleve at den nærmeste omsomgspersonen "forsvinner" i såpass lang tid kan være et traume og det er helt vanlig at barn reagerer med å avvise i slike situasjoner.

Lykke til, det ordner seg nok.

[vikki]

heisan....

Du kan ta det helt med ro.

din datter er inni en fase og den fasen kan komme og gå...det er ingenting gale med deg eller jenten din,hun er rett å slett bare inni en fase.Hun hater deg IKKE......

ett lite råd sånn i etterkant:

Sitt deg ned med din samboer og SNAKK i lag,ikke små prat eller snakke etter munnen på hverandre men virkelig SNAKKE.....si til han hvordan du føler det invendig når han gir deg rare blikk og på står at du har gjort noe med henne...slike komentarer burde ingen få slengt i seg,for en "førstegangs og nybakt mor" er det virkelig som å få en kniv i hjertet når noen kommer med slike alvorlige spørsmål/anklagelser.!!

Lykke til og ha tolmodighet.alle barn har "opp" dager og "ned" dager........uansett alder

hilsen 2 barns mor.

[Gjest *Perser*]

tusen takk vikki

det virker som mer jeg prøver jo mer vi hun at jeg skal gå vekk! så jeg er veldig fortvilt!

samboeren min skjønte at han virkelig såret meg etter jeg sa at jeg hadde skrevet innlegg og viste han hva jeg hadde skrevet!

og hva dere andre har skrevet!

så han prøver nå at hun skal være litt med meg også, men hun nekter! det sårer fælt.... men det virker som det er ingenting jeg kan gjøre nå for at hun skal like meg igjen!

jeg håper at dette her går over snart! for jeg klarer ikke å se at jenta mi har så mye imot meg.. av og til har jeg bare lyst å hoppe ut av vindue! men det blir alltid med tanken! det er verre om kveldene for da tenker jeg gjennom dagen, og da er det så tungt å svelge at lille prinsessa mi vil ikke ha meg rundt seg!

jeg vet ikke om hun vet hva hat betyr, men hun kan jammen meg vise hvordan hate noen! uff..... jeg får håpe at det går over! men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg kjenner ikke igjen jenta mi, jeg aner ikke hvordan jeg skal oppføre meg lenger og hvordan jeg skal behandle henne! det virker som om jeg 'passer på' en helt fremmed barn!

uff...

jeg aner ikke hva jeg skal si mer! men tusen takk for rådene deres

klem

12

[Gjest *Perser*]

hei igjen

hun har blidt mer glad i meg nå.... enn sist gang jeg skrev!

MEN, jeg merker veldig godt at det er pappa som har oppdratt henne nå!

hun griner for alt hun ikke får (krokodille tårer) og vil at alt skal skje når hun vil det skal skje! jeg vet at det er ikke bare hennes og hans feil heller! for jeg la meg på kne når hun 'hate meg'! det siste jeg ville jo at jenta mi skulle hate meg.....

men nå er hun ikke syk heller lenger, så da må vi ta skippertak og lære henne folkeskikk igjen!

samboeren min har faktisk begynt med å sette grenser, men han angrer veldig fort etter han har satt ned foten og hun kommer med de store uskyldig øyene med ligsom lei seg tårer i !

Men vi må snakke skikkelig i sammen nå og bli enige om grenser! for jeg våger ikke nå å ta henne på besøk hos noen *stakkas unge*

men det som er så vanskelig er at jeg må også skjerpe meg og stole på samboeren min litt mer! men jeg føler at lille jenta mi kommer til å være bortskjemt helt til han reiser ut i nordsjøen igjen!

det er ikke at jeg er sint eller noe sånt! men jeg er mer bestemt og hun har ingen å springe til når han er ute og da er det lettere å lære henne hvordan hun skal egentlig oppføre seg! hver gang han reiser ut og kommer hjem så sier han : wow hun legger seg klokka 19.00 spiser faste tider! takker for maten osv.

men merker selv hvor livlig og glad jenta hun er da han er i nordsjøen, hun sutrer faktisk mye mye mindre (bare når hun er vedlig trøtt)! kanskje innerst inne så liker hun veldig godt å ha rutiner og grenser!

men jeg forstår ikke hvorfor hun ikke vil ha det slik når han er hjemme?

det er så rart, for uannset hvor mye vi prøver så er det mye jeg synes jeg gjør bra og han synes ikke det! og det mye han synes at han gjør bra, og jeg ikke synes det!

kanskje jeg må bare akseptere at vi har to forskjellige måte å oppdra på! vi er jo trossalt 2 forskjellige individer!

men men vi må lære å møtte hverandre på midten! og det er så mye lettere å si det enn å gjør det! for vi er begge veldig sta, og vi har lett for å glemme hva vi ble enig om!

hmm kanskje vi skulle skrive ned hvordan vi skal gjøre det og henge det på kjøleskapet og minne hverandre på å lese det når vi har glemt ut hva vi ble enig om!

hmm dette her ble veldig langt men det var det som har skjedd i de siste!

jeg takker igjen alle dere for at dere har vært så hjelpsomme!

klem fra

12

[Gjest Janna]

Hei *Perser*, hvordan går det nå? Går det bedre?

Har samboeren din reist til Nordsjøen igjen?

Jeg har ikke barn selv, men husker at jeg har hatet en eller begge foreldrene mine i perioder i livet. Ikke HATET, bare veldig, veldig sint på dem Eller skuffet.

Poenget er at jeg tror det er helt normalt, selv om det ikke er gøy.

En viktig ting du kan lære jenta di er å si unnskyld og "rense luften" mellom henne selv og dere foreldre.

Når jeg var lita lærte mamma meg å alltid skvære opp med en gang etter en krangel.12

[Gjest Tristessa]

Hehe, tror ikke samboeren til *Perser* er i nordsjøen nå, de gifter seg nemlig i dag! 12

[Gjest Janna]

Gjør de, så kult

Visste ikke det jeg, er aldri inne på bryllupsforumet

Stå på Perser!!!! Grattis med dagen!!!12