Dilemma

[Gjest Gjest_Jonna_*]

Min sønn,som har slitt litt med det sosiale i det siste, kom til meg i dag og spurte om han kunne få ha venner på overnatting i dag. Jeg tenkte meg om en liten stund, hadde et venneinnemøte på kvelden,men viste at jeg ville være tilbake i tolv tiden. Gutten min er 11 år.

Nå har det seg sånn at min samboer jobber 12 timersskift, så han er på jobb fra 6 om morgenen til 6 om kvelden. Min sønn har rom i 1. etasjen, vi ordnet alt klart, slik at ingen fra selskapet (3 overnattingsgjester)måtte komme ned i løpet av kvelden (det er et tooalett nede også). Jeg fortalte min sambo om planene når han kom hjem klokken 6 i kveld. Han uttrykte ingen bekymring. Jewg dro på venninnekvelden, vi hadde det skikkelig gøy. Jeg hadde ikke sagt til sambo at jeg skulle være hjemme til en bestemt tid, det hender at vi går ut og at jeg ikke er hjemme før nærmere 1.

Jeg koste meg med mine venner og plutselig kom det den telefon fra sambo. "Vil du at jeg skal gi "Kevin" juling?" Jeg ble engstelig pg spurte hva han mente. "Vil du at jeg skal slå han foran hans venner?". "Hva mener du, går det ikke greit?". Hva trodde du, trodde du at det kunne gå greit med 5 gutter?". Jeg sa at jeg hadde håpet det, at jeg skulle dra rett hjem og at jeg var hjemme om et kvart. Klokken var da halvtolv.

Jeg kom hjem, sprang rett opp til guttene, de lå stille og rolig og virket ganske rare alle sammen. "Kevin" og de andre fortalte at sambo hadde vært oppe og ropt og vært veldig sint. Kevin kom etter meg og fortalte at alle vennene nå var livredde for sambo, at han hadde ropt sånn at K. hadde begynt å gråte foran alle sammen.

Jeg gikk ned til sambo som var helt svart i øynene og fortalte at han hatet oss alle sammen. han hevet stemmen og ropte skikkelig, jeg ba han være så snill på være stille for K. sin del. Men han klarte ikke.

Jeg sa at han hadde jo ikke sagt noe i utgangspunktet. nei, det hadde han ikike for han ville ikke være negativ.

Jeg som tenkte at det kunne være fint for sønne nå ha det kosleig med venner, det ble bare tull og alt ble bare verre og verre. ¨Det siste sambo sa før han forsvant inn på soverommet var at "han kunne flytte til en bolig jobben hadde".

[Kamikatze]

Så fint av jobben å stille med bolig!

[Gjest Gjest]

Hva var det samboeren din ble så forbanna på da? Det er vel et vesentlig poeng i saken, selv om jeg ikke ser at det rettferdiggjør en så voldsom oppførsel, med mindre guttene hadde gjort noe horribelt. Pleier samboeren din å bli så sint? I så tilfelle var det ikke lurt av deg å la guttene være alene med ham.

[leirbål]

Uansett hva guttene har gjort så skremmer man ikke barn på denne måten!

Om han er aldri så trøtt og sliten, og guttene lager mye bråk og tull, så skal man aldri skremme barn.

Har gutten fått hjelp av skolen, pp kontoret eller bup, så han kan få det bedre sosialt?

Uansett så må du snakke med "Kevin" om dette. Han teker nok en del på dette, og trenger hjelp til å håndtere det. Jeg ville også ringt til foreldrene til kameratene hans. Hvis du ikke gjør det kan du risikere at de ikke får besøke "Kevin" igjen.

[Gjest Gjest]

Ser ikke helt dilemmaet, en mann som ikke klarer å beherske seg og som sier han hater meg og barnet mitt, er ute.

Ellers synes jeg ikke det er greit at du avtaler at det skal være 5 elleveåringer på overnatting når mannen har jobbet 12 timers skift og du er ute og koser deg med venninner hele kvelden. Avtal med mannen på forhånd i så fall. Han fungerer jo åpenbart ikke i en omsorgsrolle, og da kan du ikke pålegge ham slike utfordringer.

Men det skulle mye til før jeg hadde akseptert at han lot det gå så til de grader ut over barna.

[Gjest Gjest_Jonna_*]

Ja, problemet var at jeg sa ja til overnatting, men Kevin hadde bedt alt for mange. Det var min feil som ikke sa tydelig fra at det bare kunne komme 2 stykker, det var det jeg tenkte på i utgangspunktet. Jeg sa og til sambo at han måtte ringe om de ble problemer, skulle bare ønske han hadde ringt meg før han ble så sint. Når han ringte så sprang jeg rett hjem, og jeg hadde kommet med en gang om han hadde ringt tidligere.

[Gjest Gjest_Petronella_*]

Jeg har også hatt en mann som jobbet skift i barnas oppvekst og jeg har alltid avtalt med ham før jeg har sagt ja til overnatting/LAN ol. Og hvis vi sa ja så var alltid betingelsen at de måtte være rolige.

Nå vet alle at 11-åringer IKKE er så veldig rolige så det var jo ikke særlig lurt å avtale overnatting når mannen jobbet natt, MEN det rettferdiggjør IKKE at han ikke klarte å besinne seg overfor sønnen deres og hans venner.

For sønnen din er det sikkert ekstra fælt at faren blir sint i deres påhør ...

Det er ikke stort å gjøre i ettertid, skaden er allerede skjedd. Men du kan kanskje gjøre det ekstra koselig for sønnen din neste gang han har venner med seg hjem. Lag noe godt til dem og gjør det litt hyggelig så de føler seg velkomne. Forklar dem gjerne hvorfor faren ble så hissig ..

[Gjest *Mim*]

Jeg syns samboeren din oppførte seg helt forkastelig. True med å jule opp en elleveåring? Hvorfor bor dere sammen når han sier at han hater dere? Dette er ikke greit!

Jeg syns heller ikke at du burde ha gått ut når han skulle ha flere kamerater på besøk, særlig hvis dette er noe som ikke skjer så ofte.

Fint at du tar initiativ hvis sønnen din sliter, ikke gi deg med det!

[Gjest TS Jonna]

Jeg syns samboeren din oppførte seg helt forkastelig. True med å jule opp en elleveåring? Hvorfor bor dere sammen når han sier at han hater dere? Dette er ikke greit!

Jeg syns heller ikke at du burde ha gått ut når han skulle ha flere kamerater på besøk, særlig hvis dette er noe som ikke skjer så ofte.

Fint at du tar initiativ hvis sønnen din sliter, ikke gi deg med det!

Det verste er at han er så sint på meg nå, han vil aldri innrømme at han har gjort noe feil. Jeg legger meg langflat for at det var så dumt at jeg sa ja den dagen og at jeg gikk ut. Jeg satt bare et kvarer fra huset og min mening var å komme hjem med en eneste gang om sambo opplevde noen problemer.

Om jeg skulle prøve å ta opp med han hvor sint han ble, hvor dumt det var for Kevin, og ikke minst det han sa, at han hatet oss. Det ville endte med at han ville bli sint på meg, brøle og fporteller hvor jævlig og dum jeg er som kunne si ja til noe slikt. At jeg ikke eier respekt for han og at alt er min skyld. Innerst inne er jeg vel enig med han og...

[Gjest *Mim*]

Det verste er at han er så sint på meg nå, han vil aldri innrømme at han har gjort noe feil. Jeg legger meg langflat for at det var så dumt at jeg sa ja den dagen og at jeg gikk ut. Jeg satt bare et kvarer fra huset og min mening var å komme hjem med en eneste gang om sambo opplevde noen problemer.

Om jeg skulle prøve å ta opp med han hvor sint han ble, hvor dumt det var for Kevin, og ikke minst det han sa, at han hatet oss. Det ville endte med at han ville bli sint på meg, brøle og fporteller hvor jævlig og dum jeg er som kunne si ja til noe slikt. At jeg ikke eier respekt for han og at alt er min skyld. Innerst inne er jeg vel enig med han og...

Nei! At han sier stygge ting og er sint er HANS valg. Beklager, men jeg synes ikke han høres noe ålreit ut eller bra for deg og gutten din.

[Gjest Gjest]

Jeg syns heller ikke at du burde ha gått ut når han skulle ha flere kamerater på besøk, særlig hvis dette er noe som ikke skjer så ofte.

Unnskyld meg, men hvorfor skulle hun ikke det? Hun ga beskjed til mannen før hun gikk,han kunne sagt det ble for mye for ham etter jobb. Han kunne ringt med en gang han merket at dette ble overveldende. Jeg har ingen problemer med at min mann går ut og bowler og tar en pils 2-3 timer dersom vi har flere barn på besøk. Han har heller ingen problem med å la meg stikker over til en vennine og nyte et glass vin et par timer og være hjemme med barn og besøkende. Men han er jo da en engasjert far som ønsker å ta del i familielivet vårt.

For å si det rett ut, så virker det som det ligger andre ting under her. Dersom dette er vanlig (roping, brøling, alt er din feil, du kan ikke ta opp problemer med ham osv) ville jeg foreslått familieterapi/parterapi. Det at din sønn sliter sosialt og endelig har fått venner som kommer på besøk, blir jo aldeles ikke bedre av slik oppførsel fra din mann. Han viser liten forståelse for guttens situasjon.

[Gjest ben]

At du dro ut forsvarer ikke hans oppførsel. Å true med å banke opp et barn er galskap. Vet du hvordan han er mot din sønn når de er alene? Jeg hadde bedt han flytte eller vurdert det. Nå har han trolig ødelagt mye for din sønn. Er det et felles barn?

Hvis han flytter, vil K igjen ha sjansen til å bli mer sosial. Jeg hadde en sambo som ikke tålte ungemas (besøk av venner). Straks han flyttet ble lufta til å puste i, og vennene kom på besøk.

[Gjest Gjest]

Med mindre dette var en svært, svært uheldig ENGANGSEPISODE ville jeg bedt mannen flytte til denne etterlengtede "jobb-boligen" prompte. Gutten din har slitt sosialt, skal ha venner over og han oppfører seg slik. Ofre ikke sønnen din for husefreden!!!

[leirbål]

Det verste er at han er så sint på meg nå, han vil aldri innrømme at han har gjort noe feil. Jeg legger meg langflat for at det var så dumt at jeg sa ja den dagen og at jeg gikk ut. Jeg satt bare et kvarer fra huset og min mening var å komme hjem med en eneste gang om sambo opplevde noen problemer.

Om jeg skulle prøve å ta opp med han hvor sint han ble, hvor dumt det var for Kevin, og ikke minst det han sa, at han hatet oss. Det ville endte med at han ville bli sint på meg, brøle og fporteller hvor jævlig og dum jeg er som kunne si ja til noe slikt. At jeg ikke eier respekt for han og at alt er min skyld. Innerst inne er jeg vel enig med han og...

Der kom det jeg fryktet, men håpet var feil.

Han høres ikke sunn ut for dere. Måten han behandler dere på er nedbrytende, og han har allerede kommet et langt stykke på vei side du har begynnt å tro ham.

Nå skal jeg spørre deg om noe viktig: Passer den beskrivelsen han kom med av deg på "Kevin" også?

For det virker som om han ikke bare knekker deg, men like mye gutten også.

Den følelsen du har, når du tror han har rett, vil jeg tippe "Kevin" også har.

Det han sier er IKKE sant! Det er ikke din skyld. Samboeren din gjorde noe veldig, veldig galt, og lar deg få skylden for det.

Hvis "Kevin" hadde en kamerat som pleide å gjøre det mot ham, hva ville du sagt? Jeg hadde sagt, ikke lek med ham mer.

Det sier jeg til deg også. Samboeren din er ikke sunn for dere. Du bør forlange at dere går i samlivsterapi, og hvis han nekter eller det ikke hjelper, flytte fra ham.

For deres egen skyld. Det er tydelig at det begynner å tære på gutten å oppleve det han gjør. Å plutselig begynne å slite sosialt er stort sett et tegn på at noe ikke er som det skal inne i ham.

Han er nok både trist og redd, uten at han vet hva han skal gjøre med det.

[Gjest salma]

Skjønner ikke helt den med at hun ikke burde gått ut når sønnen hadde besøk. Her i huset takler både mannen og jeg noen barn alene. Hva med aleneforeldre da, kan barna deres aldri ha besøk de da? Nei, det får være grenser for å sy puter under armene på mannen.

Slik oppførsel er ikke akseptabel, og spesielt hvis sønnen din er ditt særkullsbarn burde du revurdere hvorvidt det er sunt for sønnen din å vokse opp i samme hus som ham.

[Gjest ben]

Det betyr vel ikke noe om det er særkullsbarn eller om han er barnets far? Oppførselen er like ille. Er K sønnen til Jonnas samboer, vil det trolig bli annenhver helg, men i den alderen K er i nå, bestemmer han mye selv - hvor ofte han vil til pappa, om han heller vil møte venner osv. - hvis de ikke blir boende i samme område. K er også stor nok til å fortelle hvis faren gjør noe galt. Jonna skriver min sønn. Da tror jeg det er hennes barn.

Å kaste fjernkontroll i hodet mens sønnen sitter ved siden av, er fysisk vold mot ts og psykisk vold mot barnet. Hvordan jeg vet det? Jonna har en tråd under Samliv.

Tenk på barnet, Ts. Først på barnet så på deg selv. Dere fortjener ikke noe av dette.

Føler du at han truer deg hvis du ber han flytte? Kontakt krisesenteret. Du kan evt bo der sammen med barnet og få hemmelig adresse etterhvert.

[leirbål]

Det betyr vel ikke noe om det er særkullsbarn eller om han er barnets far? Oppførselen er like ille. Er K sønnen til Jonnas samboer, vil det trolig bli annenhver helg, men i den alderen K er i nå, bestemmer han mye selv - hvor ofte han vil til pappa, om han heller vil møte venner osv. - hvis de ikke blir boende i samme område. K er også stor nok til å fortelle hvis faren gjør noe galt. Jonna skriver min sønn. Da tror jeg det er hennes barn.

Å kaste fjernkontroll i hodet mens sønnen sitter ved siden av, er fysisk vold mot ts og psykisk vold mot barnet. Hvordan jeg vet det? Jonna har en tråd under Samliv.

Tenk på barnet, Ts. Først på barnet så på deg selv. Dere fortjener ikke noe av dette.

Føler du at han truer deg hvis du ber han flytte? Kontakt krisesenteret. Du kan evt bo der sammen med barnet og få hemmelig adresse etterhvert.

Veldig enig, selv om jeg ikke har lest den andre tråden.

[Gjest *Mim*]

Hvis jeg hadde en trøtt og hissig samboer - og lagt opp til at barna skulle slippe å ha noe med ham å gjøre - og fem elleveårige gutter i huset hadde jeg ikke dratt på venninnebesøk. Særlig hvis gutten min har slitt litt med det sosiale. Men poenget mitt er ikke å kritisere ts. En feil kan alle gjøre.

Tenk over hva dette samlivet gir deg, ts. For meg ser det ikke sunt ut, verken for deg eller sønnen din.

[Gjest salma]

Jeg skrev at hun burde revurdere forholdet, spesielt hvis sønnen er særkullsbarn. Rett og slett fordi da slipper han å forholde seg til mannen i det hele tatt. Jeg mener hun bør vurdere det om han er fellesbarn også (hvilket jeg ikke ekskluderte i forrige innlegg heller).

[Gjest Gjest]

Jeg må si meg enig med de som sier at det passer bra med en jobbleilighet for han der. Han er ikke snill med dere. Uansett hvor mye du "burde blitt hjemme" med de små gjestene, så er det ingenting som rettferdiggjør hans oppførsel ovenfor barn. Eller deg.

Få ham ut av huset!

Har du tenkt på at "kevins" sosiale problemer er et symptom på at han ikke har det bra hjemme på grunn av samboeren din??