Gå til innhold

Ambivalens


Gjest TS

Anbefalte innlegg

Som relativt ny singel etter mange års ekteskap må jeg bare spørre dere her, siden jeg er temmelig uerfaren på date-fronten.

Jeg har truffet en som egentlig på de fleste måter matcher som type, interesser, bakgrunn, verdier, utdannelse/jobb, prioriteringer i hverdagen, ønsker for fremtiden etc etc. Så lurer jeg på om jeg har falt fullstendig, jeg vet han har.

Men, jeg klarer på ingen måte å slappe av? Jeg blir helt superstressa i hans samvær, og aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til det kaoset av følelser. Har helt glemt det her. Går for fort i svingene for meg.

Egentlig har jeg mest lyst til å rømme, men så ikke helt allikevel...Ønsker på en måte fysisk kontakt, men klarer det likevel ikke.

What to do?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Enig- tid er det eneste som hjelper.

Arghh, dere er jo ikke til noen hjelp...... :fnise:

Jeg hadde på en måte sett for meg at jeg bare ville kaste meg over han, men opplever altså at jeg får helt panikk! Vet ikke helt hvorfor, antakelig en blanding av at jeg ikke har hatt det sånn på årevis og at det er kjempeskummelt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det egentlig du ikke klarer, å ha sex?

Det kan være veldig stressende å være forelska for oss alle :)

Prøv og nyt det i stedet for å føle deg helt overrumplet!

Trenger du litt mer tid, så tar du deg litt mer tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det egentlig du ikke klarer, å ha sex?

Det kan være veldig stressende å være forelska for oss alle :)

Prøv og nyt det i stedet for å føle deg helt overrumplet!

Trenger du litt mer tid, så tar du deg litt mer tid.

Jepp! Dvs "klarer" er vel ikke helt riktig, mest det at jeg plutselig ikke tør...helt fjortis selvsagt.

Men nå har jeg sagt tydelig ifra at jeg trenger litt tid, skynde seg langsomt....han skjønner det altså...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jepp! Dvs "klarer" er vel ikke helt riktig, mest det at jeg plutselig ikke tør...helt fjortis selvsagt.

Men nå har jeg sagt tydelig ifra at jeg trenger litt tid, skynde seg langsomt....han skjønner det altså...

Hehe.. det er en litt fin følelse det da. Når man er så forelsket at man blir fjortis, og mister noe av roen og bakkekontakten og synes ting er skummelt. Som sagt, prøv og nyt berg-og dalbaneturen! Noen ganger er de beste opplevelsene i livet de som er bittelitt utenfor de vante, trygge rammene.

Bare ta ting med ro du, men jeg tror nok det blir en fantastisk opplevelse når du først tør å kaste deg ut i det ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner deg veldig godt. Hvis jeg har forstått deg rett, har jeg muligens opplevd noe tilsvarende: Jeg var - og er fortsatt, men på en annen måte - hodestups forelsket. Jeg klarte ikke å være meg selv rundt ham. Jeg "gruet" meg til å se ham faktisk, fordi jeg visste at uansett hva jeg sa så kom jeg til å kludre noe til av nervøsitet. Kunne finne på å dra en og annen dum spøk, hver gang jeg ringte ham følte jeg at jeg "maset" og fikk dårlig samvittighet etterpå. Følte at han bare var verdt det aller beste og tvilte på om jeg kunne være det for ham.

Nå har det snudd litt om. Grunnen til det er at jeg har reist til en annen by, og vi har bare kontakt over nettet. Skriftlige beskjeder og chatting er et trygt skalkeskjul, som har tillatt meg å være tøffere. Jeg tenker alltid over om jeg hadde vært tøff nok til å si enkelte ting face to face (da tenker jeg på flørting) slik at jeg ikke går over meg selv - det er en fin tommelregel. På nettet har jeg kunnet lene meg tilbake og slappe av, bli kjent med ham på en rolig måte og når jeg har kommet til hans by igjen så har det vært med fornyet selvtillit og sikkerhet. Du trenger ikke nødvendigvis forsvinne inn i nettet, du kan like gjerne bare være litt bortreist en liten stund eller rett og slett kanskje litt kostbar - men fortsatt holde kontakten og flørte. Den overvurderte respekten jeg pleide å ha for ham, er ikke der lenger. Det kan hjelpe deg om du klarer å se etter eventuelle (uansett hvor små og tilsynelatende ubetydelige) trekk i ham som kan "ufarliggjøre" oppfatningen din av ham. Det kan være ting som gjør at han virker søt eller morsom, ikke nødvendigvis negative trekk. Det har jeg gjort, og det gjorde at jeg kom meg mer "på topp" og følte meg tøffere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner deg veldig godt. Hvis jeg har forstått deg rett, har jeg muligens opplevd noe tilsvarende: Jeg var - og er fortsatt, men på en annen måte - hodestups forelsket. Jeg klarte ikke å være meg selv rundt ham. Jeg "gruet" meg til å se ham faktisk, fordi jeg visste at uansett hva jeg sa så kom jeg til å kludre noe til av nervøsitet. Kunne finne på å dra en og annen dum spøk, hver gang jeg ringte ham følte jeg at jeg "maset" og fikk dårlig samvittighet etterpå. Følte at han bare var verdt det aller beste og tvilte på om jeg kunne være det for ham.

Nå har det snudd litt om. Grunnen til det er at jeg har reist til en annen by, og vi har bare kontakt over nettet. Skriftlige beskjeder og chatting er et trygt skalkeskjul, som har tillatt meg å være tøffere. Jeg tenker alltid over om jeg hadde vært tøff nok til å si enkelte ting face to face (da tenker jeg på flørting) slik at jeg ikke går over meg selv - det er en fin tommelregel. På nettet har jeg kunnet lene meg tilbake og slappe av, bli kjent med ham på en rolig måte og når jeg har kommet til hans by igjen så har det vært med fornyet selvtillit og sikkerhet. Du trenger ikke nødvendigvis forsvinne inn i nettet, du kan like gjerne bare være litt bortreist en liten stund eller rett og slett kanskje litt kostbar - men fortsatt holde kontakten og flørte. Den overvurderte respekten jeg pleide å ha for ham, er ikke der lenger. Det kan hjelpe deg om du klarer å se etter eventuelle (uansett hvor små og tilsynelatende ubetydelige) trekk i ham som kan "ufarliggjøre" oppfatningen din av ham. Det kan være ting som gjør at han virker søt eller morsom, ikke nødvendigvis negative trekk. Det har jeg gjort, og det gjorde at jeg kom meg mer "på topp" og følte meg tøffere.

Takk, du skjønte akkurat hva jeg mente:-). Prøver litt på det nå....har liksom aldri opplevd å møte noen hvor så mye klaffer, og jeg trodde virkelig ikke (i min naivitet) at det fantes menn med de egenskapene, så jeg var helt uforberedt på mine egne reaksjoner og opplevelse av fullstendig tap av kontroll og munn og mære...:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...