Menn som er altfor raske til å starte et forhold

[Gjest TS]

Jeg har vært singel kun kort tid etter et langt forhold og har to barn. Det var jeg som brøt ut, og angrer overhodet ikke.

Det jeg trenger nå er å finne tilbake til meg selv, ta det med ro, ha det gøy og trives i livet igjen.

Det som forundrer meg litt er at det har ikke manglet på interesse fra andre menn, men de er jo altfor stressa med å bli kjærester! Det som kan se ut til å bli en bra forelskelse blir helt ødelagt for min del iallefall ved at de altfor raskt vil etablere et forhold. Jeg blir ganske enkelt vettskremt, og rømmer unna i motsatt retning. Hvorfor skjønner de ikke at det kan være klokt å skynde seg litt sakte? De sier det kanskje, men praktiserer det ikke....

[Steinar40]

Jeg har vært singel kun kort tid etter et langt forhold og har to barn. Det var jeg som brøt ut, og angrer overhodet ikke.

Det jeg trenger nå er å finne tilbake til meg selv, ta det med ro, ha det gøy og trives i livet igjen.

Det som forundrer meg litt er at det har ikke manglet på interesse fra andre menn, men de er jo altfor stressa med å bli kjærester! Det som kan se ut til å bli en bra forelskelse blir helt ødelagt for min del iallefall ved at de altfor raskt vil etablere et forhold. Jeg blir ganske enkelt vettskremt, og rømmer unna i motsatt retning. Hvorfor skjønner de ikke at det kan være klokt å skynde seg litt sakte? De sier det kanskje, men praktiserer det ikke....

Kanskje det er fordi at ingen lever evig?

Dessuten blir man faktisk ett år eldre for hvert år.

I tillegg til det, så er det ingen som vet hvor lenge man lever og/eller har helsa.

På den annen side så lønner det seg aldri å velge en tulling i ren desperasjon heller.

Endret 14. oktober 2009 av Steinar40

[Gjest TS]

Kanskje det er fordi at ingen lever evig?

Dessuten blir man faktisk ett år eldre for hvert år.

I tillegg til det, så er det ingen som vet hvor lenge man lever og/eller har helsa.

På den annen side så lønner det seg aldri å velge en tulling i ren desperasjon heller.

Jeg ser den, og jeg tenker heller ikke på å velge i desperasjon (som hverken er klokt eller sjarmerende), men ikke være så kjapp at man regelrett skremmer den andre unna.

[Steinar40]

Jeg ser den, og jeg tenker heller ikke på å velge i desperasjon (som hverken er klokt eller sjarmerende), men ikke være så kjapp at man regelrett skremmer den andre unna.

Det kunne faktisk være meget interessant å få høre litt rundt hvordan du egentlig føler deg etter bruddet. Og hva tror du selv - vil du trenge flere år for å bli klar for et nytt seriøst parforhold igjen da eller?

[Gjest TS]

Det kunne faktisk være meget interessant å få høre litt rundt hvordan du egentlig føler deg etter bruddet. Og hva tror du selv - vil du trenge flere år for å bli klar for et nytt seriøst parforhold igjen da eller?

Jeg synes det er en enorm lettelse å komme ut av noe der det for min del ikke var noen pasjon (og mye annet) igjen. Jeg kan nå gjøre eksakt som jeg vil uten at noen forventer noe av meg. Det er en ganske alright situasjon. Kan ha det gøy og flørte akkurat så mye som jeg vil. Så synes jeg sikkerat at det er morsomt i en kort periode, men jeg trenger den.

Jeg tror ikke jeg trenger å være alene i flere år, men ja, jeg trenger nok en god stund til å finne tilbake til roen og faktisk kjenne på et ønske om å gå inn i noe nytt. Dessuten må det skje på en litt rolig og varsom måte, og da mener jeg mer at det går an å bruke 1 mnd istedetfor 1 uke til å ta det første steget. Trenger ikke prat om antall barn andre uka liksom. Man kan vise interesse uten å overrumple/overkjøre.

Jeg får inntrykk av at noen menn (og sikkert også kvinner) nærmest må være i et forhold for å ha det bra. De er bare halve uten en partner. Jeg trives helt utmerket i mitt eget selskap, men går gjerne inn i noe dersom det virkelig føles rett. og får riktig modningstid.

Ga det deg mer?

[Gjest Hilde K S]

På en forelesing om helsefremming og livskvalitet, fortalte foredragsholderen at gjennomsnittstiden for å gå inn i et nytt, etablert forhold etter et brudd, er seks måneder. Ni måneder for kvinner...

[Gjest kaptein Kaos]

På en forelesing om helsefremming og livskvalitet, fortalte foredragsholderen at gjennomsnittstiden for å gå inn i et nytt, etablert forhold etter et brudd, er seks måneder. Ni måneder for kvinner...

Jo, men det er disse som enten må være i et forhold til en hver tid, uansett om det er bra eller dårlig og disse som plutselig dumper sin partner og finner en ny som drar ned snittet. Skulle likt og sett en mer fullstendig oversikt med fordelinger på de forskjellige tidsperiodene og personenes alder.

Har du en kilde, Hilde?

[Steinar40]

Jeg synes det er en enorm lettelse å komme ut av noe der det for min del ikke var noen pasjon (og mye annet) igjen. Jeg kan nå gjøre eksakt som jeg vil uten at noen forventer noe av meg. Det er en ganske alright situasjon. Kan ha det gøy og flørte akkurat så mye som jeg vil. Så synes jeg sikkerat at det er morsomt i en kort periode, men jeg trenger den.

Jeg tror ikke jeg trenger å være alene i flere år, men ja, jeg trenger nok en god stund til å finne tilbake til roen og faktisk kjenne på et ønske om å gå inn i noe nytt. Dessuten må det skje på en litt rolig og varsom måte, og da mener jeg mer at det går an å bruke 1 mnd istedetfor 1 uke til å ta det første steget. Trenger ikke prat om antall barn andre uka liksom. Man kan vise interesse uten å overrumple/overkjøre.

Jeg får inntrykk av at noen menn (og sikkert også kvinner) nærmest må være i et forhold for å ha det bra. De er bare halve uten en partner. Jeg trives helt utmerket i mitt eget selskap, men går gjerne inn i noe dersom det virkelig føles rett. og får riktig modningstid.

Ga det deg mer?

Ja, det belyser jo litt hvordan ei kvinne har det rett etter en slik situasjon. Selv om alle individer er litt (eller mye) forskjellige selvfølgelig. Jeg kjenner til et noe liknende tilfelle så derfor er jeg spesielt interessert. Takk

Fokuset ditt har vel ligget mest på barna dine vil jeg gjette på eller?

Du har nok rett i at mange (de fleste) mennesker fungerer best i et forhold - dette er jo da også normaltilstanden. Og man må jo ikke undervurdere de praktiske/økonomiske fordelene etc. parforholdet faktisk har - vanligvis.

Endret 14. oktober 2009 av Steinar40

[Gjest Hilde K S]

Jo, men det er disse som enten må være i et forhold til en hver tid, uansett om det er bra eller dårlig og disse som plutselig dumper sin partner og finner en ny som drar ned snittet. Skulle likt og sett en mer fullstendig oversikt med fordelinger på de forskjellige tidsperiodene og personenes alder.

Har du en kilde, Hilde?

Nei, jeg har desverre ikke det. På den forelesingen ble det reagert voldsomt på denne statistikken. Hva som var årsaker til dette, blant annet. Og det faktum at alle "kjente noen" osv.

Og klart det er noen som drar ned snittet. Heldigvis er ikke alle like kjappe med å etablere seg på nytt.

Prøv SSB sine sider. De har mye gøy statistikk...

[Gjest Hilde K S]

Denne, for eksempel, er litt interessant, men den var skrevet før jeg tok studiene,så da hadde de ikke sikre nok tall til å lage hypoteser på akkurat dette med tid: http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200303/03/index.html

[Snipa]

Enig med trådstarter - man må finne tilbake til seg selv først, før man går inn i noe nytt. Jeg f.eks. har brukt ett år på det, og enda var det jeg som besluttet å ende forholdet jeg var i.

Var på date med en fyr som hadde vært singel i to uker(!). Fikk bakoversveis da han fortalte at det var så kort tid siden han flytta fra samboeren. Han derimot virket såre fornøyd over å ha "funnet meg" og ringte hver dag og oppførte seg i det hele tatt som om vi hadde innledet et forhold - noe vi ikke hadde, kun spist en middag sammen. Så jeg måtte sette foten ned og ende det før det startet.

På den annen side kjenner jeg menn som er overrasket over at det allerede er gått fem år siden skilsmissen - "det føles som om det var igår". Og de er overhodet ikke klar for noe nytt enda.

[Cuckold]

Jeg har vært singel kun kort tid etter et langt forhold og har to barn. Det var jeg som brøt ut, og angrer overhodet ikke.

Det jeg trenger nå er å finne tilbake til meg selv, ta det med ro, ha det gøy og trives i livet igjen.

Det som forundrer meg litt er at det har ikke manglet på interesse fra andre menn, men de er jo altfor stressa med å bli kjærester! Det som kan se ut til å bli en bra forelskelse blir helt ødelagt for min del iallefall ved at de altfor raskt vil etablere et forhold. Jeg blir ganske enkelt vettskremt, og rømmer unna i motsatt retning. Hvorfor skjønner de ikke at det kan være klokt å skynde seg litt sakte? De sier det kanskje, men praktiserer det ikke....

Kunne vært verre, det kunne jo vært at du bare ville ha menn du ikke kan få, jfr prinsessesyndromet, eller at det var vanskelig å finne menn som synes det er ok å få en annen manns barn med på kjøpet. Det er jo ikke alle som synes rollen som stefar er så attraktiv. Sånn sett er dette nesten et luksusproblem.

Jeg tror for øvrig ikke bare det er menn i gruppen som forelsker seg raskt om man overhodet forelsker seg. Det er ikke så lenge siden jeg leste en tråd her på KG der en jente skrev at hun enten forelsker seg med en gang - eller aldri. For mange av oss er det sånn at vi ganske snart vet om denne personen er i stand til å få hjertet til å banke litt hardere.

Om man er forelsket ønsker man naturlig nok å være kjærester, er man ikke forelsket ser man kanskje heller ikke vitsen med å holde kontakten over tid for at det kanskje kan utvikle seg noe. Hvis man erfaringsmessig sjelden og aldri forelsker seg i noen man allerede har kjent lenge.

Endret 14. oktober 2009 av Cuckold

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er en enorm lettelse å komme ut av noe der det for min del ikke var noen pasjon (og mye annet) igjen. Jeg kan nå gjøre eksakt som jeg vil uten at noen forventer noe av meg. Det er en ganske alright situasjon. Kan ha det gøy og flørte akkurat så mye som jeg vil. Så synes jeg sikkerat at det er morsomt i en kort periode, men jeg trenger den.

Jeg tror ikke jeg trenger å være alene i flere år, men ja, jeg trenger nok en god stund til å finne tilbake til roen og faktisk kjenne på et ønske om å gå inn i noe nytt. Dessuten må det skje på en litt rolig og varsom måte, og da mener jeg mer at det går an å bruke 1 mnd istedetfor 1 uke til å ta det første steget. Trenger ikke prat om antall barn andre uka liksom. Man kan vise interesse uten å overrumple/overkjøre.

Jeg får inntrykk av at noen menn (og sikkert også kvinner) nærmest må være i et forhold for å ha det bra. De er bare halve uten en partner. Jeg trives helt utmerket i mitt eget selskap, men går gjerne inn i noe dersom det virkelig føles rett. og får riktig modningstid.

Ga det deg mer?

Du har jo vært i et langt forhold! Ikke alle har det. Klart du ikke har like hastverk.

Jeg skulle mer enn gjerne møtt en mann som ville ha meg i sitt liv så raskt som mulig. Er dritlei menn som holder avstand.

Heldigvis har jeg da også møtt en mann som ville ha meg i sitt liv så raskt som mulig...med han var jeg utro!

[Gjest Gjest]

Du har jo vært i et langt forhold! Ikke alle har det. Klart du ikke har like hastverk.

Jeg skulle mer enn gjerne møtt en mann som ville ha meg i sitt liv så raskt som mulig. Er dritlei menn som holder avstand.

Heldigvis har jeg da også møtt en mann som ville ha meg i sitt liv så raskt som mulig...med han var jeg utro!

Kan legge til at jeg heller ikke har problemer med å treffe menn. Men jeg vil gjerne ha de under samme tak, ikke ha avstandsforhold i flere måneder. Jeg trenger nærhet!

[Gjest TS]

Kunne vært verre, det kunne jo vært at du bare ville ha menn du ikke kan få, jfr prinsessesyndromet, eller at det var vanskelig å finne menn som synes det er ok å få en annen manns barn med på kjøpet. Det er jo ikke alle som synes rollen som stefar er så attraktiv. Sånn sett er dette nesten et luksusproblem.

Jeg tror for øvrig ikke bare det er menn i gruppen som forelsker seg raskt om man overhodet forelsker seg. Det er ikke så lenge siden jeg leste en tråd her på KG der en jente skrev at hun enten forelsker seg med en gang - eller aldri. For mange av oss er det sånn at vi ganske snart vet om denne personen er i stand til å få hjertet til å banke litt hardere.

Om man er forelsket ønsker man naturlig nok å være kjærester, er man ikke forelsket ser man kanskje heller ikke vitsen med å holde kontakten over tid for at det kanskje kan utvikle seg noe. Hvis man erfaringsmessig sjelden og aldri forelsker seg i noen man allerede har kjent lenge.

Vel, det er ikke helt sånn heller! Kjenner jeg er forelsket (noe jeg sjelden blir), men setter utrolig stor pris på den friheten jeg opplever akkurat nå og skulle gjerne hatt den en stund til....Vet det høres merkelig ut, men jeg har lyst til å bare leve livet uten å rapportere til noen....og så tenker jeg at det helt sikkert finnes flere prinser der ute...og at jeg kunne levd helt fint alene også...Det mener jeg sikkert ikke om en stund, men akkurat nå?...

[Cuckold]

Vel, det er ikke helt sånn heller! Kjenner jeg er forelsket (noe jeg sjelden blir), men setter utrolig stor pris på den friheten jeg opplever akkurat nå og skulle gjerne hatt den en stund til....Vet det høres merkelig ut, men jeg har lyst til å bare leve livet uten å rapportere til noen....og så tenker jeg at det helt sikkert finnes flere prinser der ute...og at jeg kunne levd helt fint alene også...Det mener jeg sikkert ikke om en stund, men akkurat nå?...

Høres ut som du ikke er helt klar for et forhold. Det er jo lov å være singel en stund også. Og selv om du er forelsket kan du selvsagt la ham gå.

Det kan jo tenkes at du vil angre på det senere, hvis du senere får problemer med å finne noen du føler tilsvarende for. Men sånn er livet. Timing betyr veldig mye. Feil timing kan ødelegge mer enn vi aner. Og når du en gang er klar er det ikke sikkert han er der. Litt kjipt, men sånn er det.

[Gjest Cynthia]

hvorfor skjønner de ikke at det kan være klokt å skynde seg litt sakte? De sier det kanskje, men praktiserer det ikke....

Det samme lurer jeg på! Holder på med en fyr som allerede har begynt å snakke om felles TV (som om vi skal flytte sammen snart, liksom) og hva han ville gjort hvis jeg ble bryllupsgal, om det "blir oss". Og vi har ikke hatt sex en gang. I tillegg ringer han vanvittig mye. Joda, koselig at han er interessert, men når jeg gjentatte ganger har fortalt at jeg nettopp har kommet ut av et forhold og trenger tid til å venne meg til noe nytt, synes jeg han kan kutte "hvis vi skulle ende opp sammen"-kommentarene. Jaja, antar at det er en bedre problemstilling enn motsatt. Men jeg trodde da vitterlig ikke at gutter drev på sånn? Dette er en ganske machofyr på de fleste andre områder.

Hvis jeg var i dine sko, ville jeg sagt at han må ta det med ro. Som du sier, ingen vits i å haste, og ting blir sjelden bra hvis man ikke går fram i et tempo som passer for _begge_ parter.

[Kamikatze]

Tror dere jenter at vi leker butikk, eller? :gjeiper:

Er ikke mannen også en del av denne problematikken? Kanskje han også har behov å dekke i forbindelse med et forhold. Ja, for de færreste menn driver å dater kun fordi det er festlig å date. Allerede før dette har han valgt deg som en potensiell kandidat. Motstand vil etterhvert tolkes som manglende interesse. Og har han ikke stalkerblod i årene, vil han nok fly videre til neste blomst.

Forhold er målet, og spørsmål som antall barn etc. er vel mest bare en kompatibilitetstest. Få inngir seg med ei tobarnsmor, som er ferdig med unger om en selv ønsker avkom, for da er det bortkastet tid og energi å entre det forholdet, annet enn til kortvarig lek og moro. Biologitime, liksom...

Hvis du ikke er klar for forhold, er det kanskje like greit å roe ned datinga? Klart dating gir et boost for selvfølelsen, men er ikke dette egentlig å bruke menns forelskelse som leketøy?

Endret 15. oktober 2009 av Kamikatze

[Gjest Cynthia]

Hvis du ikke er klar for forhold, er det kanskje like greit å roe ned datinga? Klart dating gir et boost for selvfølelsen, men er ikke dette egentlig å bruke menns forelskelse som leketøy?

Jeg synes det blir en litt enkel konklusjon. Etter to mislykkede samboerforhold, vil jeg være sikker på at den neste er "den rette". Jeg ønsker ikke å kalle ham kjæreste og gjøre ting offisielt før jeg er tryggere på ham. Formelle ting som å møte familie og venner ligger et stykke fram i tid for meg. Mener du at jeg skal la være å date fordi jeg vil ta det litt med ro? Jeg føler at det er mer seriøst å ta seg tid til å bli kjent med den andre.

[Kamikatze]

Jeg mener det kan være lurt å sette seg inn i det andre menneskets intensjoner, forventninger og motivasjoner. Prøve å se det hele litt fra hans ståsted.

Hva dette innebærer for deg, er det kun du selv som kan forholde deg til. Er du ikke klar for forhold, bør du enten avklare det med "offeret" heller enn å okke deg over at menn som dater deg faktisk er interessert i å være i et forhold med deg. Eller allerhelst finne en som er mer kompatibel med deg der.

Tror der ligger noe i at menn flest dater jenter de er forelsket eller tilstrekkelig tiltrukket av til å entre et seriøst forhold med, nettopp med det for øyet å entre et seriøst forhold. (Snakker ikke om sjekking her.) Altså oppfattes kurtiseprossessen for mange menn som å vente på "innvilgelse av stillingssøknad". Og ved aksept er det 'all systems go'. Du ser potensialet for misforståelser allerede her?

Endret 15. oktober 2009 av Kamikatze