Kjære barnet mitt

[Gjest salma]

tror du at du er til noen jævla hjelp for NOEN? Ta av skylappene dine, eller hold kjeft med det bitre våset ditt.

Jeg er ikke bitter. Jeg har bare sympati for trådstarters barn

[Gjest TS]

Hei TS!

Jeg ville blitt glad selv på en måte tror jeg om jeg hadde fått et slikt brev. Da jeg føler selv jeg måtte ha vært i rette alder/modenhet for å ha fått det.

H*n er nok moden, men er begynt på noe nytt karriremessig som krever mye, så jeg synes det holder at h*n vet at jeg har søkt meg til behandling og er villig til å prøve så godt jeg kan. Det jeg er redd for, er å skuffe igjen, men det er bedre jeg prøver, enn å ikke prøve. Min største motivasjon er barnet - men også for min egen del. Selv om jeg skulle ønske jeg fikk beskjed av legen at leveren din er så sliten at du nok bare har x antall mnd igjen. Noen ganger.

Men er lettet fordi jeg tydeligvis har en sterk helse

Det er fint du tar deg tid til å skrive et slikt brev også, for å beskrive dine egne følelser iforhold til hvordan de er rettet mot ditt barn, og ikke minst deg selv.

Når det kommer til å erkjenne sine ekte følelser ovenfor seg selv er å være ærlig mot deg selv også. Husk på det!

(Mens mye mulig i ruset tilstand er man ikke tro mot seg selv lenger.)

Synes det er trist for deg at du er kommet til punktet; for da er man ganske langt nede. Jeg håper for deg at du ikke er redd for å ta imot hjelp, eller synes det er skammelig. For hjelp er noe vi alle har tatt imot siden vi ble født! Vi alle feiler! Hjelpen er her for at vi skal kunne reise oss opp igjen, og eventuelt lære av våre feil, igjen og igjen gjennom et helt liv!

Jeg synes ikke det er skammelig å ta i mot hjelp, men litt nedverdigende, for helst ville jeg klart å hjelpe meg selv - uten andre. Men jeg er redd ja. Nye omgivelser, nye mennesker, rusfritt... Jeg har kontaktet de linkene du ga, og også gått i AA møter tidligere. Men takk igjen for linkene.

Jeg lurer på hvorfor du ikke vil inn på klinikk for å få hjelp.

Har du dårlige erfaringer der? Synes du det ikke virket?

Er du redd?

Ja jeg er redd. For å mislykkes. For å sprekke igjen. For å møte nye mennesker jeg ikke kjenner. For at andre skal styre dagene mine, for å møte psyko mennesker innenfor hjelpeapparatet, for å ikke få sove på et fremmed sted, for å bli nektet noe å sove på... Så redd er jeg ja.

Jeg er enig med deg at etter lang tid som narkoman/alkoholiker blir det eventuelt en slags sykdom. Avhengighet. Avhengighet kommer i forskjellige faser. Og man blir muligens såppas manipulert av det man driver med at man ikke ser hvor langt nede man er. Slik er det gjerne også med spillavhengige også, bare at dem ødelegger somregel livet sitt helt økonomisk, mens du mer ødelegger kroppen din.

Det dumme der er at man får bare 1 kropp her i livet.. Penger kommer og går.

Er enig, jeg klarer å se meg objektivt, men ikke alltid. Jeg har så mange forsvarsmekanisner som trer i kraft. Jeg går foreksempel i blinde eller på autopilot og glemmer all angst hvis jeg vet jeg får tak i noe å drikke på. Jeg ødelegger også for økonomien, men helsa er verre. Den psykiske er verre. Jeg vet ikke hva som kom først, psykiske problemer eller rus. Samtidig, tenker jeg.

Selv tenker jeg også vi må se på helhetsbildet av hvor mange narkomane/alkoholikere greier å bli rusfri før vi sier at alle kan greie dette. Det å være narkoman/alkoholiker er en ganske vanskelig ting å forstå seg på.

Ventetiden det tar for å få hjelp kan av og til for noen være for lang slik at de velger selvmord istedet p.g.a problemene har nådd dem til topps. Andre greier å vente, men havner allikevel inn og ut fra klinikker osv. Noen kommer seg helt gjennom klinikkene, holder seg rusfri i mange år før dem sprekker og er tilbake... Noen klatrer virkelig til topps og blir rusfri resten av livet.

Det er riktig og det virker som du har et gjennomtenkt syn på dette. Jeg vil gjerne vente hvis jeg ikke kommer raskt inn, for da kan jeg ha lenger tid til å grue meg og til å fordøye ting, samtidig som jeg kjenner meg selv. Jeg vil begynne et narrespill. Drikke moderat, skjerpe meg mens jeg drikker og drikke mindre. Overfladisk fint. Indre kaos ja. Jeg har tenkt overdose, men da svikter jeg alle og meg selv (meg selv er ikke så mye å svikte, men jeg vet at noen liker meg, bortsett fra barna)

Jeg tror ikke bare viljen spiller inn i dette her.

Man kan gjerne lett si at man ikke har vilje nok.

Miljø, egenstyrke, motivasjon, hjelpetilbud osv spiller også inn her.

Det handler om et samspill mellom behandlingsapparat og rusmisbrukerens syn på hva som nytter, å bli hørt.

Men jeg tror det er viktig å vise empati i forhold til enkeltpersoner her, og ikke blande så mye egne erfaringer med andre mennesker inn i dette.

Empati:

Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Empati

Se TS for det mennesket hun er, og det hun sliter med. Det er hennes problemer og erfaringer som gjelder. Hennes styrke osv. Ikke andre sin som har noe betydning for hvordan TS skal komme seg ut av dette.

Man kan gjerne si at jeg kjenner .... som har vært så så lenge i rusmisbruket... som greide å komme seg ut av det... Men det trenger nødvendigvis ikke bety at alle andre greier det, fordi vi er enkeltindivider som alle er forskjellige innvendig.

Husk også at atferdsendring kan ta LANG tid. Og Avhengighet er noe man må jobbe med resten av sitt liv.

Alle avhengige må jobbe resten av sitt liv. Det er en sykdom. Spiseforstyrrelser kan ligne. Man døver ned følelsene med rus, og lever (noen) ut sider man ikke kan få frem i det daglige. Noen blir sosiale, (jeg ble, men ikke nå mer - nå har jeg det som ett tidsfordriv- livet mitt henger jo ikke sammen...)

Det er viktig med selvfølgelig motivasjon for at rusmisbrukere/alkoholikere skal få en giv/styrke for å komme seg ut av rusmisbruket. Men å stadig presse skyldfølelse på de narkomane/alkoholikere kan heller rive ned det dem prøver å bygge opp selv om man mener at det får dem bare tåle p.g.a det dem har stelt i stand. Som rusmisbruker/alkoholiker kan man være veldig langt nede psykisk også, og man er blitt psykisk syk i hodet.

Har selv vokst opp et par år i rusmisbruker hjem... Har selvfølgelig mine problemer som følge av det, men..... Jeg sliter ikke på langt nær så mye som det mine foreldre gjør etter og ha vært rusmisbrukere.

Selv må jeg også se det mennesket for det det er. Noen ganger sette meg selv til side til og med fordi jeg vet med meg selv at jeg er så mye friskere enn det mennesket jeg nå har med å gjøre. Det kan være veldig vanskelig da jeg noen ganger har ønsker om å ha en vanlig familie som viser kjærlighet, som er frisk osv... Men det går ikke.

Med den forståelse klarer jeg meg fint!

Tenker angående tilgivelse så er ikke det samme som å glemme.

Man kan frigjøre seg fra sinnet man bærer på ved å tilgi personen som har tråkket over streken fordi han/hun ikke vet bedre, men det betyr ikke at man glemmer overtråkket.

Tilgivelse kan være vanskelig for mange. Og mange trenger å vite at dem kan bli tilgitt for å komme seg videre i livet, fordi skyldfølelsen dem bærer på blir større og større for hver eneste dag som går.

Til deg TS.... Så ønsker jeg deg lykke til.

Du har slitt i mange år...Og tilegnet deg mye i løp av alle de årene. Jo lenger du har vært i det er det kanskje enda vanskeligere for deg siden ting i deg har fått god tid til å gro fast i deg. Det er vanskelig å rykke opp røttene etter så lang tid.

Men for deg håper jeg du greier det, og får et lykkeligere liv enn det du har nå

Henter frem en liten liste til deg over forum og steder du kan lese/og møte andre mennesker i din situasjon ts.

Linker som kan være til hjelp:

Narkomanens Pårørende

Narkoman.net

Narkoman.net - pårørende

Anonyme Narkomane

Landsforbundet mot stoffmisbruk

Narkomanens pårørende facebook

Ellers har jeg en blogg som er veldig fin: http://zinnamindatter.vgb.no/

Videre tenker jeg på dette angående oss mennesker.

Hvordan ville dere likt å blitt møtt av andre mennesker som psykisk syk + tillegsproblemer?

Hvordan støtter man mennesker i nød?

Hva ville eventuelt gjort at dere følte glede, trygghet, tillit osv ved et annet menneske sitt nærvær fremfor frykt, sinne, ikke til å stole på osv.

Takk til deg som gir et reflektert bilde av å være datter av en rusbelastet familie. Det er veldig mye tabu ute og går. Og fordømmelse fra omgivelsene straks rusen blir oppdaget. Det hjelper ingen å fordømme. Men en rusmisbruker har lett for å fordømme seg selv, ikke akkurat eller bare pga omgivelsene, men fordi han eller hun ikke fikser å komme seg ut av det.

Hvor jeg enn går, i fremmede byer - overalt - så møter jeg likesinnede. Jeg vet ikke hvor de holder til, men jeg møter de. Jeg har søkt hjelp, og skal være takknemlig om jeg får plass (plass får jeg men det kan ta to tre år eller mer?)

Jeg klarer ikke se gleder, jo noen tv-programmer er morsomme. I dag kom jeg meg ikke ut, fordi en venn av meg sendte melding og spurte hva jeg gjorde. Igenting skrev jeg,har vasket tøy. Men visste at han ville kjøpe vin til meg hvis jeg spurte, så jeg spurte.

Så her sitter jeg igjen, med tre liter vin som jeg skal spare. En løgn, men jeg er blitt litt flinkere.

Jeg har helt angst for å komme til et sted der jeg ikke kjenner noen. Men det er vel normalt når man har angst. Legen min har foreslått at jeg kan komme til et sted og være der på avrusning i tre- fire uker før det. Men jeg får angst bare av tanken, dessuten får man hjelp til avrusning på det stedet jeg evt kommer inn på, og jeg håper ikke det tar flere år.

Hvis det tar flere år, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Da må jeg klare meg selv. Nå har jeg klart å drikke med måte, men jeg lyver litt, for jeg var full på mandag. Men ingen så meg.

Jeg sender ikke noe brev til h*n. Vi pratet i telefonen på onsdag, og jeg vil ikke ha medlidenhet, eller råd fra barn selv om barnet er voksen nå. Jeg skal prøve å holde ut på en klinikk, vet jeg er heldig om jeg får plass innen januar. Da skal jeg ta vare på den, og på de som er på samme stedet.

Tusen takk for alle svar. Jeg vet det ikke er lett å forstå. Ifølge WHO er det en sykdom. Men det gjenstår mye før det blir anerkjent blant både misbrukere og andre.

[Gjest TS]

Jeg fikk besøk, så noe av det jeg skrev ble borte. Jeg vil ikke at noen skal se at jeg skriver på kg selv om de ikke roter med min pc.

Hva skal til for å bli rettighetspasient? Når leveren min er så sterk (hadde en onkel som døde i en bilulykke og som drakk daglig i femti år - og legene berømmet han for sterk fysikk, men de valgte å dra ut pluggen, fordi hjernen var så sterkt skadet)

Når min fysiske helse er sterk, men min psykiske er helt himmelblå...jeg har selvmordsforsøk bak meg, overdoser som er blitt oppdaget (aldri av mitt barn) i tide. Jeg har byttet rus. Først alkohol, så stoff, forskjellige typer, så alkohol, så stoff igjen blandet med piller for å roe ned ekstra.

Nå er jeg kun på alkohol, men sørger for at jeg bare drikker på dagen, og ikke på kvelden sånn at jeg får sove litt på natta. Det er vanskelig å forklare.

Jeg har hatt angst så lenge jeg kan huske, men før jeg begynte å ruse meg, hadde jeg selvtillit og fikk det gjennom mine fritidsinteresser. Nå er jeg en halvgammel toskete kvinne, som tror hun ser ung ut, uten å kle seg i mini. Men jeg er helt for jævlig ut når jeg har slitet meg ut med dager med rus.

Jeg vet. Jeg skriver ikke mer om mitt barn, men om meg. Meg meg meg. Jeg er ruset, har ikke alkometer, men tipper 1,2 i promille. Andre ville hatt mer, de som ikke drikker daglig. For det gjør jeg. Men jeg skjuler det, og skjuler det spesielt etter at jeg søkte om hjelp. Møtte opp brisen hos legen, fikk angst av at de skulle styre livet mitt og ikke jeg...

Kong alkohol. Det er kanskje ikke rart J. London valgte tittelen.

Jeg har marerittlignende drømmer, at jeg er sammen med flere på klinikk, og at vi har det morsomt. Så endrer drømmen seg, og jeg er ungdom igjen og dealer med hasj.

Ser noen mener jeg burde tatt abort. Hvorfor det? H*n har blitt skånet for det meste, men var deppa en tid ja. Særlig da det ble slutt med typen etter to år. Det har vært tøft, jeg hadde angst da jeg gikk gravid og var i kontakt med mødrehjem, men valgte å reise hjem til foreldrene mine. Siden faren også drev med dop.

Jeg vet hva som er rett og galt, men si det til meg når jeg er ruset. Da er det faktisk lettere å prate med meg, for jeg er mer sosial og åpen for forslag. Jeg dømmer ikke nyktre folk, men jeg vil ikke plage h*n med et brev.

Det kan jeg gjøre hvis det går bra, eller holde h*n underrettet om hva som skjer, men jeg er ikke venninna - jeg er mammaen.

[Gjest Gjest]

Jeg fikk besøk, så noe av det jeg skrev ble borte. Jeg vil ikke at noen skal se at jeg skriver på kg selv om de ikke roter med min pc.

Hva skal til for å bli rettighetspasient? Når leveren min er så sterk (hadde en onkel som døde i en bilulykke og som drakk daglig i femti år - og legene berømmet han for sterk fysikk, men de valgte å dra ut pluggen, fordi hjernen var så sterkt skadet)

Når min fysiske helse er sterk, men min psykiske er helt himmelblå...jeg har selvmordsforsøk bak meg, overdoser som er blitt oppdaget (aldri av mitt barn) i tide. Jeg har byttet rus. Først alkohol, så stoff, forskjellige typer, så alkohol, så stoff igjen blandet med piller for å roe ned ekstra.

Nå er jeg kun på alkohol, men sørger for at jeg bare drikker på dagen, og ikke på kvelden sånn at jeg får sove litt på natta. Det er vanskelig å forklare.

Jeg har hatt angst så lenge jeg kan huske, men før jeg begynte å ruse meg, hadde jeg selvtillit og fikk det gjennom mine fritidsinteresser. Nå er jeg en halvgammel toskete kvinne, som tror hun ser ung ut, uten å kle seg i mini. Men jeg er helt for jævlig ut når jeg har slitet meg ut med dager med rus.

Jeg vet. Jeg skriver ikke mer om mitt barn, men om meg. Meg meg meg. Jeg er ruset, har ikke alkometer, men tipper 1,2 i promille. Andre ville hatt mer, de som ikke drikker daglig. For det gjør jeg. Men jeg skjuler det, og skjuler det spesielt etter at jeg søkte om hjelp. Møtte opp brisen hos legen, fikk angst av at de skulle styre livet mitt og ikke jeg...

Kong alkohol. Det er kanskje ikke rart J. London valgte tittelen.

Jeg har marerittlignende drømmer, at jeg er sammen med flere på klinikk, og at vi har det morsomt. Så endrer drømmen seg, og jeg er ungdom igjen og dealer med hasj.

Ser noen mener jeg burde tatt abort. Hvorfor det? H*n har blitt skånet for det meste, men var deppa en tid ja. Særlig da det ble slutt med typen etter to år. Det har vært tøft, jeg hadde angst da jeg gikk gravid og var i kontakt med mødrehjem, men valgte å reise hjem til foreldrene mine. Siden faren også drev med dop.

Jeg vet hva som er rett og galt, men si det til meg når jeg er ruset. Da er det faktisk lettere å prate med meg, for jeg er mer sosial og åpen for forslag. Jeg dømmer ikke nyktre folk, men jeg vil ikke plage h*n med et brev.

Det kan jeg gjøre hvis det går bra, eller holde h*n underrettet om hva som skjer, men jeg er ikke venninna - jeg er mammaen.

Jeg blir dårlig av å lese dette. Du skriver opp til flere ganger at barnet ikke har tatt skade av det, men det kan du ikke med sikkerthet si! Det kan være at barnet har tatt skade av det, men ikke nevnt det med et ord for deg.

Dessuten virker det som du skriver for å finne unnskyldinger. Unnskyldninger for å ikke klare avrusing! Jeg skjønner det at du sliter med angst, men hva med å legge deg inn på psykiatrisk hvor de kan hjelpe deg med de psykise problemene og rusen? Men du har vel en unnskyldning for å ikke gjøre det også. Man kan hvis man vil, men noen ganger er det viljen som skorter.

[Gjest Langt mot Nord]

Hei!

Vet ikke helt hvilket (til)svar TS ønsker tilbake, nå er det meste av problemstillingen diffus og uten noe annet enn håp så skjønner jeg ikke mye.

..da er det bare å gi opp, alt?

KG siste utvei?

[Gjest salma]

Tusen takk for alle svar. Jeg vet det ikke er lett å forstå. Ifølge WHO er det en sykdom. Men det gjenstår mye før det blir anerkjent blant både misbrukere og andre.

Uavhengig av om det defineres som en sykdom eller ikke, så kan ingen benekte at den er selvpåført. Skadene du får, er det du selv som velger å påføre deg. Og skadene som omgivelsene dine får, og spesielt barnet ditt, er det du som har valgt å påføre dem.

Innleggene dine er fylt av motsetninger. På den ene siden er det synd på deg fordi du har flere overdoser og selvmordsforsøk bak deg. På den andre siden er det ikke egentlig så synd på barnet ditt, for h*n har vært skjermet. Hvilken planet lever du på?

Du utviser en total mangel på forståelse for den konstante frykten enhver pårørende til en rusmisbruker lever i. Når ringer politiet om at vedkommende er død? Når ryker vedkommende i fengsel igjen? Dukker vedkommende opp til avtalen i dag, og i hvilken tilstand? Når må man neste gang dra på sykehuset og plukke opp restene av den personen som egentlig er borte?

Jeg håper alt ordner seg for deg, og at du kommer ut av rusmisbruket. Det må være fryktelig vanskelig for deg. Men du bør etter min mening anerkjenne ditt barns opplevelser av det hele, og ikke undergrave skadevirkningene som vedkommende helt sikkert er påført.

Men alt dette er selvfølgelig min personlige mening som du kan se bort fra om du vil.

Endret 17. oktober 2009 av salma

[Gjest enois]

Pappaen min var lik som deg. Han greide ikke å la vær uansett hva vi prøvde. Men han var ikke kommet så lagt som deg, så han nektet å legge seg inn til avrusning.

Legger du merke til at jeg skriver om han i fortid?

Jeg snakket nesten ikke med han det siste året, fordi det var enda et forsøk. Om jeg gjorde det, så ble savnet kanskje så stort at han kom til å skjønne alvoret. Er ikke jeg viktig nok til å gi avrusning et forsøk? Er ikke barnebarnet hans viktig nok? Er ikke muligheten til å få et familieliv med de som er glade i han viktig nok?

Nei, det er sjeldent det for slike med sånne problemer.

Pappa døde 27.08.09 tror vi. Det er ikke sikkert datoen stemmer, for han ble ikke funnet før noen dager seinere.

Fortell datteren din at du er glad i henne.

[Gjest Gjest]

Pappaen min var lik som deg. Han greide ikke å la vær uansett hva vi prøvde. Men han var ikke kommet så lagt som deg, så han nektet å legge seg inn til avrusning.

Legger du merke til at jeg skriver om han i fortid?

Jeg snakket nesten ikke med han det siste året, fordi det var enda et forsøk. Om jeg gjorde det, så ble savnet kanskje så stort at han kom til å skjønne alvoret. Er ikke jeg viktig nok til å gi avrusning et forsøk? Er ikke barnebarnet hans viktig nok? Er ikke muligheten til å få et familieliv med de som er glade i han viktig nok?

Nei, det er sjeldent det for slike med sånne problemer.

Pappa døde 27.08.09 tror vi. Det er ikke sikkert datoen stemmer, for han ble ikke funnet før noen dager seinere.

Fortell datteren din at du er glad i henne.

Kjenner meg igjen i denne historien. Jeg har barn med en som ruser seg. Jeg har sagt at vi gjerne hjelper han visst han er villig til å søke hjelp, men det har han ikke gjort..

Nå er barnet 15år og far har hun ikke sett på mange år, heller aldri fått noen gaver til bursdag eller jul. Jeg synes det er utrolig at foreldre som ruser seg ikke er villig til å forsøke å bli rusfri for barna sin skyld!

Så mitt råd er, søk hjelp og forsøk å vær der for familien din!!!!!!!!!!!!!

[estrella]

Må si at jeg er mer enig med dem som synes synd i barnet og tenker mer på barnet enn mora i dette tilfellet.

Jeg er 19 år gammel. Min far er alkoholiker. Tørrlagt Endelig!

Som barn av en rusmisbruker blir hverdagen helt annerledes enn den bør være, man tar på seg en rolle hvor vi passer på den som skal passe på oss.

TS skriver her at hun gjemte seg bort o.l. Vel, du kan gjemme deg til du dør, fordi du har aldri gjemt deg godt nok. Min pappa gjorde også det. Vi(jeg og min lillebror) gikk da rundt i huset og leitet etter ølbokser o.l som vi kunne helle ut. Vi låste dørene. Vi tok bilnøkkelen. Vi satt og ba om at pappa skulle bare sove..

De gangene pappa gjemte seg enda bedre, dvs han drog til hytta. Det var helt forjævlig! Å sitte hjemme og vite at min pappa, min dyrebare pappa, satte seg i bilen (i beruset tilstand) og kjørte til hytta. For å drikke i fred! Slippe oss barna og kona si, slik at han kunne drikke.

Når min pappa var på Vangseter (i Hamar) så fikk jeg og min bror komme, når det var familieuke. Terapeuten spurte oss hvordan det var og hvordan vår oppførsel var..vel, for å forklare kort, barn av en rusmisbruker har en oppførsel og væremåte som tilsier at de passer på en annen person. Vi overvåket pappa konstant. Var pappa på kjøkkenet satt vi i stua og hørte etter hva han gjorde. Det å åpne en ølboks var en lyd vi kjente igjen veldig godt. Kom den lyden så visste vi at nå må vi gjemme bilnøkkelen og prøve å få han i seng.

Så jeg synes ikke synd på de som er foreldre og rusmisbrukere. Jeg synes det er veldig trist at en person misbruker rusen, men synd i dem? Nei. Det er barna som lider. Uansett hvor dårlig samvittighet rusmisbrukeren har så er det fortsatt barna som lider.

Jeg håper du tar imot hjelpen og forblir rusfri. Det høres kanskje jævlig vanskelig ut, men som pappa sa, det å være rusfri, for å oppleve mine barns gleder er tusen ganger bedre enn kjærligheten jeg følte når jeg rusa meg.

Selv om ditt (dine) barn er voksne så er det ingenting annet dem ønsker enn å se sin mor rusfri. De vil alltid være barna dine og du vil alltid være mora, selv om du ruser deg..

Som barn av en rusmisbruker opplever en jævlig mye dritt, mildt sagt, men en er alltid glad i sine foreldre. Og hvis du som mor bryr deg om barna dine så prøver du å ta vare på kjærligheten fra dine barn og forandrer deg. Du mister dem til slutt. For det går ei grense, for hvor lenge en orker..

Jeg er veldig takknemlig for at min pappa valgte oss fremfor rusen, til slutt.

[Gjest salma]

Klem til estrella - som sa det jeg har prøvd å si i tråden, men på en mye bedre måte.