Å angre på barn

[Gjest No wonder woman]

Jeg har angret på å ha fått barn. Og jeg skal ikke ha flere barn enn det ene jeg allerede har. Jeg gjør allikevel en god jobb som forelder og elsker mitt barn.

Aldri hørt noen si det før, men kanskje ikke så rart. Kan jeg spørre deg hvorfor du angrer?

[Knøttet]

Det har vel hendt at jeg har tenkt at jeg har angret, når jeg har stått opp for tusende gang om natta, ungen hylgriner og ikke lar seg roe,selv om han tilsynelatende har det helt fint. Men det tror jeg alle har tenkt, mer eller mindre.

Jeg har derimot aldri oppriktig ment at jeg angrer på at jeg fikk barn, og ønsket at han aldri ble til. Selv om jeg av og til kjenner på følelsen av å savne det gamle livet mitt, hvor jeg kunne gjøre hva jeg ville når jeg ville. Bare det å sove lenge er nå blitt en luksus, det å ha tid til å gjøre det jeg vil på dagtid i stedet for hva ungen vil.

Men nei, jeg har aldri angret på at jeg fikk barn, det er så fantastisk og verdifullt å ha barn at jeg får ikke sagt det nok.

[gompen]

Aldri hørt noen si det før, men kanskje ikke så rart. Kan jeg spørre deg hvorfor du angrer?

Jeg angrer fordi jeg har en sykdom som gjør at jeg ikke fungerer optimalt i hverdagen. Jeg ble ikke klar over omfanget av den før noen år etter barnet kom. Jeg skulle ønske jeg hadde dobbelt så mye energi å gi mitt barn. At jeg kunne orket å gi barnet mye mer enn det jeg får til slik det er nå.

[pepsi111]

Kondom og p piller er en fin ting,gjerne begge deler. Da er man sikret. Jeg skal iallefall sørge for at jeg ikke får barn før 30-35. Virker som det er veldig in å få barn,og de fleste er rundt 23 år. Tidlig syns jeg.

[Gjest brutal_mann]

Er muligens en del av de som har drept sine barn som har angret?

[attegløyma]

Eg har ikkje ungar, men det eg trur folk føler er sakn etter det gamle livet, ikkje at barnet skulle forsvinne. Altså; at det å ha barn er så uendeleg mykje meir intenst og slitsomt og vanskeleg og tungt og emosjonelt enn ein førestiller seg før det er der. Og i følge mine venninner fødest konstant dårlig samvit og bekymring saman med barnet, noko som slit folk ut, følelsesmessig. Det verkar som om det folk saknar er det, trass alt, temmeleg enkle livet ein har som barnlaus, og den enorme fridomen ein har. Men dei elskar likevel ungane sine over alt på jord. Det er ingen automatisk samanheng i å angre på å ha endra livet sitt så radikalt og å ikkje elske barnet når det er der.

[Gjest AnonymBruker]

Eg har ikkje ungar, men det eg trur folk føler er sakn etter det gamle livet, ikkje at barnet skulle forsvinne. Altså; at det å ha barn er så uendeleg mykje meir intenst og slitsomt og vanskeleg og tungt og emosjonelt enn ein førestiller seg før det er der. Og i følge mine venninner fødest konstant dårlig samvit og bekymring saman med barnet, noko som slit folk ut, følelsesmessig. Det verkar som om det folk saknar er det, trass alt, temmeleg enkle livet ein har som barnlaus, og den enorme fridomen ein har. Men dei elskar likevel ungane sine over alt på jord. Det er ingen automatisk samanheng i å angre på å ha endra livet sitt så radikalt og å ikkje elske barnet når det er der.

Helt sant! Akkurat sånn føler jeg det i perioder.

Jeg elsker barna mine over alt og vil gjøre alt for dem, men fy så slitsomme de er til tider og alt som skal gjøres og alle bekymringer og og og.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har aldri angret på at jeg har fått barn. Fikk 3 barn iløpet av ca 3.5 år. Hadde jeg skulle valgt om igjen hadde jeg ikke fått de så tett og burde nok stoppet opp før vi ødela ekteskapet, men ville aldri vært for uten de og selv om det til tider er veldig slitsomt og krevende og enkelte dager har jeg lyst å stenge de inne på et rom så føler jeg meg utrolig heldig og rik som har fått 3 så flotte unger.

[Miss Puddel]

jeg har to gutter på 9 og 12 år, den ene er til utredning for ADHD og har lese og skrivevansker, den andre er sengevæter, begge er VELDIG gutter for si det slik, så det går en kule varmt her i blant. Så ja, tanken har slått meg i blant hvor mye mer fredelig og forutsigbart livet mitt hadde vært om jeg hadde vært barnløs.

Men jeg ville ikke byttet dem ut eller kvittet meg med dem for alt i verden, for de er jo verdens hærligste gutter likevel, bare fordi de er "mine"...

Men jeg kan jo fortelle en litt artig episode fra rett etter eldstemann ble født, jeg og Gubben hadde lagt oss, men ungen ville ikke sove. Jeg visste at magen var full og bleia var tom, og ble stresset og frustrert over at jeg ikke klarte å roe ned ungen min så han sluttet å gråte, noe som selvsagt bare gjorde det værre, men jeg følte meg jo helt udugelig.

Da sier gubben til meg: Gå ned i første etasje, lag deg en kopp te, og finn deg et blad, så skal jeg ordne med ungen.

Så jeg gikk ned, men i det jeg gikk ned trappen slo tanken meg: Nå har jeg muligheten, nå kan jeg stikke av!

så klart kom kontratanken der med det samme, jeg VILLE jo ikke stikke av, jeg ville bare ha litt fred. Men vi har spøkt mye med hvordan etterlysningen av meg hadde vært: "nybakt mor savnet fra sitt hjem på XXXX, vekommende er iført slåbrok og ammeBH, er sterkt rammet av ammetåke og anses som frustrert og desperat..."

Kanskje like bra jeg ble hjemme...

Og som sagt, jeg har verdens beste unger jeg altså!

[Gjest AnonymBruker]

Søsteren min var blant dem som ønsket barn lenge og måtte få hjelp for å få. Elsker barn, skikkelig moderlig type. Flink med lover og regler i hjemmet og alt på stell. Men når barnet hennes var stebarn og hun var sliten på søvnmangel og plaget etter hastesnitt og migreneanfall så sa hun til meg "Jeg tror ikke det er vanlig mødre skal si dette, men noen ganger når hun tar i som verst så har jeg hatt litt for mye lyst til å kaste henne ut vinduet."

Ikke at hun noen gang har gjort jenta noe ille, men tankene var der, skremte henne litt. Min mor (har fire bare) mente dette var normalt. Er du sliten, nervene tynnslitt og alt går på tverke og barnet trykker på alle de nerver det vet det ikke bør tråkke på, så går tankene til mørke lumske stedet med de fleste mødre. Heldigvis handler ikke så mange på det med annet enn litt brøling.

[Gjest AnonymBruker]

mente spedbarn! ikke stebarn. Mitt innlegg som er over.

[Gjest AnonymBruker]

Folk angrer fordi forventningene er for høye. Film og media forteller oss nesten bare god-sidene med barn, og folk tenker på barn som hyggelig krydder til hverdagen, mens de totalt har glemt at deres oppgave fremover er å oppdra og skape et godt liv til avkommet.

Å ha barn er hardt arbeid, og sånn skal det også være

Det er rart egentlig, at noen er så naive at de bare ser godsidene ved å få barn. Jeg har alltid sett de dårlige sidene, noe jeg har skjønt siden jeg var 14 år. Da fikk jeg en liten søster som jeg hjalp til mye med, mest fordi jeg ville, men også fordi moren og faren min spurte siden de begge jobbet og ikke hadde tid, og da ble jeg litt sliten.

Så søsteren min begynte å kalle meg mamma

Men da skjønte jeg hvor hardt arbeid det var, bestemte jeg meg for at jeg ville ha karrieren i boks, slik at jeg kunne ha råd til å ta meg litt fri.

Vet ikke hvordan jeg hadde tenkt om jeg ikke hadde fått en liten søster som 14åring

[Gjest AnonymBruker]

jeg har to gutter på 9 og 12 år, den ene er til utredning for ADHD og har lese og skrivevansker, den andre er sengevæter, begge er VELDIG gutter for si det slik, så det går en kule varmt her i blant. Så ja, tanken har slått meg i blant hvor mye mer fredelig og forutsigbart livet mitt hadde vært om jeg hadde vært barnløs.

Men jeg ville ikke byttet dem ut eller kvittet meg med dem for alt i verden, for de er jo verdens hærligste gutter likevel, bare fordi de er "mine"...

Men jeg kan jo fortelle en litt artig episode fra rett etter eldstemann ble født, jeg og Gubben hadde lagt oss, men ungen ville ikke sove. Jeg visste at magen var full og bleia var tom, og ble stresset og frustrert over at jeg ikke klarte å roe ned ungen min så han sluttet å gråte, noe som selvsagt bare gjorde det værre, men jeg følte meg jo helt udugelig.

Da sier gubben til meg: Gå ned i første etasje, lag deg en kopp te, og finn deg et blad, så skal jeg ordne med ungen.

Så jeg gikk ned, men i det jeg gikk ned trappen slo tanken meg: Nå har jeg muligheten, nå kan jeg stikke av!

så klart kom kontratanken der med det samme, jeg VILLE jo ikke stikke av, jeg ville bare ha litt fred. Men vi har spøkt mye med hvordan etterlysningen av meg hadde vært: "nybakt mor savnet fra sitt hjem på XXXX, vekommende er iført slåbrok og ammeBH, er sterkt rammet av ammetåke og anses som frustrert og desperat..."

Kanskje like bra jeg ble hjemme...

Og som sagt, jeg har verdens beste unger jeg altså!

Haha, morsom historie!

Moren min fortalte meg at hun tenkte det iblandt også

Jeg er jente og har ADHD selv, og jeg har det så mye bedre når jeg ikke spiser matvarer med sukker, kumelk og hvetemel i. Trenger ikke piller

[Gjest Tabutanker]

Jeg tror det er større sjanse for at en sier at en angrer på at en ikke fikk barn, enn at en faktisk sier at en angrer på at en fikk barn!

Jeg har 4 søsken ofte hører jeg det at det er så fint å ha mange søsken, for alle enebarna ønsker jeg seg søsken, og ingen har hørt om de som skulle ønske de ikke hadde hatt søsken.

Vel det er jo ikke så rart at folk ikke sier at de skulle ønske de ikke hadde hatt søsken. Jeg kunne ønske jeg ikke hadde noen søsken. Det høres veldig slemt og egoistisk ut at jeg kunne ønske det. Det høres ut som om jeg ikke unner søsknene mine og være til, og som om jeg ikke er noe glad i dem i det hele tatt. Jeg er glad i dem men jeg skulle likevel ønske jeg aldri hadde hatt søsken. Fordi foreldrene mine selet mye og sliter enda med litt av hvert, og jeg tror det hadde vært bedre om de ikke hadde fått barn og skulle de først hatt så bare ett. Og skulle de først ha hatt to og bare to, så tror jeg det hadde vært bedre enn at de fikk enda flere selv om det betydde at jeg kanskje ikke hadde blitt til. Da hadde de nok klart og følge opp bedre tror jeg.

Uansett det går ikke an å forandre på det nå, og jeg tenker bare på dette når jeg hører folk si at andre burde velge å få mange barn, eller andre burde velge slik eller sånn fordi søsken det er jo så bra og det er barn og de har ikke hørt noen de som angrer på og få barn eller noen som skulle ønske de ikke hadde søsken.

Vel jeg skulle ønske jeg ikke hadde hatt søsken og jeg tror foreldrene mine hadde hatt det bedre med færre barn og jeg tror det hadde vært best for alle men jeg sier det ikke høyt, for hva godt vil det ført med seg.

Folk har en tendens til og holde det de er minst stolt over og tanker som sårer andre for seg selv. Jeg synes og det ville vært svært egoistisk om foreldrene mine sa vi skulle ønske vi ikke hadde fått barn og det sier de selvsagt ikke uansett for de er egentlig veldig gode mennesker.

Det viktigste er at en tar en gjennomtenkt valg når en velger barn tror jeg og ikke hører på andre men bare på seg og barnefar og familien sin det spiller liten rolle at venninna di sier å du kommer til og angre om du ikke får flere barn!!(bare det og si slikt noe vitner om at en ikke har peiling, altså en vet kanskje at en selv angrer men en vet slettes ikke at andre vil føle det samme)

[AnonymBruker]

Jeg får litt ondt i magen når jeg hører noen si de angrer på at de fikk barn.

For meg er tanken helt fremmed, har aldri angret et sekund - tross alle "ulempene" som følger med.

Hjertet mitt fylles bare med kjærlighet når jeg tenker på barna mine, og et liv uten dem kunne jeg aldri tenkt meg.

[Havbris]

Jeg angrer jo ikke på at vi har fått barna våre - de er jo juvelene i livet mitt. Men - etter å ha født 2 barn på rappen må jeg jo si at jeg noen ganger reiv meg i håret og lurte på hva søren jeg hadde begitt meg ut på.

Og noen ganger, når Knoll og Tott har tøyd tålmodigheten mot yttergrensene mine, har jeg tenkt tanker som ikke egner seg på trykk.

At livet med barn skulle innebære så mye bekymring var jeg ikke forberedt på. Og nå, når de er bortimot voksne - ser jeg at bekymringene kommer til å være der så lenge jeg lever. Ikke store bekymringer - men tanker som ligger der med utgangspunkt i en stor kjærlighet. Men angre - nei det har jeg aldri gjort.

[Neala]

Aldri angret på mine barn, men har forbannet omstendighetene rundt. Det er noe helt annet, og har ikke noe med mine følelser for barnet å gjøre.

Jeg også. Har ikke angret et sekund, på tross av veldig mye dritt som har skjedd etter hun ble født.