Irettesette andres barn

[Gjest Gjest_pasta_*]

Dette ble nylig diskutert i denne tråden:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...=442647&hl=

[Gjest Gjest_gjest_*]

Enig med deg Bernadette! En skal ikke la barn slippe unna med "pøbelstreker" bare fordi foreldrene er opptatt med noe annet og barnet da dermed ser sitt snitt i å gjøre dem!

Har inge problemer med å be barn plukke opp etter seg, slutte å slå andre barn eller slutte¨å rote i ting de ikke har noe med.

Er det virkelig noen som mener det motasatte? At barn kan gjøre hva de vil?

Er det virkelig noen som mener det motasatte? At barn kan gjøre hva de vil?

Ja, foreldrene til de uspiseslige og uoppdragene podene, dessverre.

Men jeg iler jo straks til og sier at det er ikke barnas feil. Unger gjør vel som de vil så lenge de ikke blir tilrettesatt. Jeg snakker imidlertid også til sånne unger, men det er foreldrene jeg stirrer på når jeg sier noe.

[Gjest Gjest_Ella_*]

Jeg syns det er greit å irettesette andres barn i enkelte situasjoner. Da mener jeg situasjoner som f.eks denne;

En ansatt på en matbutikk ser at et barn på rundt 5-6 år driver og tar ett og ett eple og legger dem på gulvet i butikken. Moren er mange meter unna, opptatt med noe annet. Den ansatte sier da til barnet, med rolig men streng stemme; "Du må ikke gjøre det der".

Eller i en databutikk, man oppdager at et barn er opptatt med å trykke på masse knapper på en kopimaskin som står ute i butikken. Foreldrene er opptatt i en annen ende av butikken.

Som sagt synes jeg det er helt greit at voksne mennesker sier ifra i slike situasjoner. Jeg har likevel opplevd at foreldrene til dette barnet blir forbannet og bruker mye energi på å skjelle ut deg i stedet for å si til barnet at "slikt gjør du ikke!".

Noe sier meg at disse foreldrene er de som sniker i køen, som vi kan lese om i en annen tråd her.

Men uansett, hva mener dere om dette? Det er som sagt situasjoner der et barn oppfører seg dårlig, frekt og / eller gjør ting som innebærer unødvendig ekstra jobb for andre.

Hva mener dere?

Enig med deg jeg Pleier til og med å si i fra til naboens barn hvis de slår eller lugger jentene mine uten grunn og uten at de tar igjen.. hvis moren bare smiler og ikke sier noe så sier jeg det. Syns ikke sånt er greit.

[Gjest Gjest_Ella_*]

Ville bare legge til at jeg syns det er heelt greit hvis andre snakker til mine barn også ( det er jo ikke alltid man får med seg alt de gjør ) men da syns jeg det er greit at de får høre fra andre enn meg at sånt er ikke lov.

[Gjest Gjest_Trebarnsmamma_*]

Hvis jævelungen i barnevogna synes det er så gøy å kaste vanten sin i snøen flere ganger, så skal man ta ungen ut av vogna, ta av den andre vanten og stikke den ene hånda dypt ned i snøen.

Rett og slett.

Uten et ord.

For noe tull! Hvis et barn som sitter i vogn, kaster en vante fra seg, er det bare å plukke opp vanten og legge den i lomma. Hvorfor skal man straffe (å stappe en naken hånd ned i snøen er ingen konsekvens, det er en straff) et barn fordi det vil leke? (Å kaste fra seg noe og få det tilbake er en lek, akkurat som "borte ... BØ!")

Barn lærer av erfaringer, jeg har aldri gjort det jeg skrev om overfor her, men jeg har sagt ordet "varmt" til en baby på ett år og latt den så vidt kjenne på kaffekoppen. Da lærte han at det var varmt og ikke noe leketøy.

Dette er noe helt annet. Å la barnet kjenne at en kaffekopp er varm, er en god måte å lære ham/henne at koppen må få stå i fred.

Jeg gjetter ellers at du ikke har barn, for å omtale barn som "jævelunge" og "den" vitner om manglende evne til innlevelse i barnets verden.

[Brukernavn]

Jeg husker fortsatt den dagen for mange mange år siden når en unge satt med trehjulssykkelen sin og gjentatte ganger kjørte inn i fronten på bilen min. Jeg kikket ned på faren som tydeligvis ikke fulgte med. Så snakket jeg til gutten. Ba ham om å ikke være inntil bilen. Etterpå ble jeg utskjelt på groveste måte av faren fordi jeg hadde snakket til sønnen hans så han hadde begynt å gråte og ikke ville leke ute mer (jeg sa ifra i en helt rolig og tone, så da er tydeligvis ikke gutten vant til å bli snakket til i det hele tatt...) Jeg spurte faren om han hadde sett hva som skjedde, og det hadde han jo ikke, ei heller hørt jeg snakket til sønnen, da jeg jo faktisk snakket helt rolig til ham..

SÅ, jeg er enig med trådstarter, og ØNSKER at andre skal snakke til mitt barn dersom jeg ikke ser det!

[Jade]

Ungene må gjerne gjøre som de vil. Men ikke i mitt hus, med mine barn, med meg, med andre, i min butikk (hvis jeg hadde hatt en), min gate, noe som er farlig, osv. Jeg hadde ikke stått og sett på mens en unge ødela varene i butikken min, eller at en gutt la seg ned i veien for å tøffe seg, på vei hjem fra skolen. Hvis ikke foreldrene har sjangs/gidd til å si fra, så gjør jeg det. For å unngå at ungen skader seg selv, andre eller andres ting.

[Gjest Gjest]

Jeg mener det er opplagt at en bør kunne si fra i slike tilfeller, og at barn også har godt av å forstå at det finnes noen allmenngyldige regler - at det ikke er mamma og pappa som styrer alt i universet på godt og vondt. selvsagt skal man si fra på en skikkelig måte, men om barnet begynner å gråte er ikke dét nødvendigvis en indikator på at man har tatt i for mye; barn i visse aldre kan jo ha lett for å hyle opp om de ikke får viljen sin, "til og med" min generelt smarte, "veloppdragne" og blide niese kan begynne å skrike hvis man (foreldre eller andre barnet kjenner godt) nekter henne noe - men man merker jo fort at det ikke stikker dypt. Det er naturlig for ungen å prøve seg, og det er også mulig det faktisk blir lei seg fordi det finnes ting som ikke er lov, men sånn er det jo bare. Jeg kan jo forstå at en forelder vil kunne overreagere sånn spontant fordi de ikke har fått med seg situasjonen, men om en får en forklaring er det bare DUMT å ikke synes det er greit. Hvilke signaler gir man til ungen dersom man kjefter opp en som har prøvd å sette en fornuftig grense?

[Gjest Gjest]

Enig med deg. Jeg har selv grepet inn i farlige situasjoner, som når unger nærmer seg en svingdør eller rulletrapp/-bånd. Hvor mange ganger har man ikke lest om unger som har skadet seg? Foreldrene er langt unna, og når jeg har stoppet ungen og ser meg om, smiler de bare og roper på barnet... Tar det helt rolig, og innser tydeligvis ikke at fingrene kan bli knust, eller hodet... En annen gang løftet jeg en 3 - 4-åring ned av et akvarium, han kunne både ha falt i vannet og ha fått kappet fingrene av fiskene der. Det var store fisk og det sto en advarsel mot å stikke hånda i vannet fordi fisken kunne bite. To minutter senere måtte jeg jaggu løfte ungen ned igjen! En jeg var sammen med der forklarte for faren dette med fisken som faktisk kunne bite av en fingrene, men han syntes fortsatt å ta dette med knusende ro, akkurat som om han trodde at fingrene bare ville vokse ut igjen hvis de ble borte...

Jeg har også flere ganger grepet inn når barn mobber, særlig når flere større plager ett mindre barn. Jeg ble mobbet selv og vet hvor jævlig det er, og har en lav terskel for å gripe inn. Jeg ser sjeldent andre voksne gjøre noe, de fleste bare står og ser på.

Små barn forstår ikke så mye ord, men de forstår handling, så som regel stopper jeg dem bare fysisk ved å holde dem igjen med hånda eller gå i veien for dem. Jeg er for stor til at de klarer å flytte meg, så de blir da bare stående og se på meg... Så spør jeg hvor mamma eller pappa er, og ofte løper de tilbake til foreldrene. Da slipper jeg også at foreldrene blir sinte, de kan vel ikke akkurat anklage meg for å gå i veien for ungen?

[Gjest Gjest]

Jeg synes egentlig det er en selvfølge at man irettesetter barn, uansett hvem foreldrene er.

Jeg har ikke barn selv, men har en nevø jeg ofte har med meg både hit og dit. Gutten oppfører seg stort sett alltid pent, så han trenger ikke mye irettesettelse, men iblant må han også snakkes til. Og da er det ikke en selvfølge at jeg, foreldrene hans eller en annen voksen som står han nær er på pletten øyeblikkelig. F.eks. i butikken, i parken el.l. Gutten er for stor til at man kan forvente at han skal holde seg i en armlengdes avstand hele tiden. Og om gutten da gjør noe galt så vil både jeg og foreldrene hans være svært takknemlige dersom andre voksne i nærheten irettesetter han om han gjør noe han ikke bør.

Tilsnakket bør jo stå i stil til "forbrytelsen" da. Altså vil det sjelden være på sin plass å kjefte høylydt, men å snakke på en bestemt og streng måte er ok.

Det tar en hel landsby å oppdra et barn!