har to barn...fornøyd

[Gjest tobarnsmora]

Nå har samme dama ( 3barnsmor forøvrig) spurt meg 2 ganger om jeg ikke vil ha flere barn? Jeg sier at jeg er så fornøyd med 2,og at jeg ikke har noen planer om det med det første....så kan ho bare lure litt ( vi skal ikke ha flere) JEg sier at barna skal jo følges opp også...Ååå jeg blir litt irritert jeg - er det ikke frekt å drive å spørre om sånn da? det må jo vel bli en privatsak det.......finnes så mange tanketomme mennesker......det samme gjelder ei veninne av meg som stadig blir gratulert og klappet på magen.men hun er jo ikke gravid....:-) svarer bare at det er flesk:-)da blir det stille.......hva mener dere?

[Gjest Også 2barnsmor]

Alt skal man bli irritert over også da...

Jeg har også fått mange spørsmål om når nummer 3 kommer...

Jeg har alltid svart at jeg ikke skal ha fler, og da fikk jeg alltid et lurt smil og kommentarer som "bare vent, det tar nok ikke så lang tid før du ombestemmer deg. Jeg tenker det kommer en liten attpåklatt når nummer 2 begynner på skolen" eller lignende.

Sannheten er at jeg ikke kan få flere, men det gidder jeg ikke utbrodere til alle som spør.

Familien vet at vi prøvde på nr 3 mange ganger, og hvor sårt vi syntes det var at kroppen min ikke klarte å bære det ønskede barnet frem, men det har ingen noe som helst med.

Men å irritere meg over spørsmålene, eller å bli såret eller krenket av andres tankeløse pjatt... nei, det gidder jeg ikke!

Jeg har da viktigere ting å bry meg om.

[Gjest Gjest_meg_*]

akkuratt derfor, bør ikke folk spørre om sånt...

[Gjest Gjest_tobarnsmor_*]

Hei igjen

Flink du da....som klarer å la være å irritere deg:-) JEg reflekterer litt for mye..noe som tar mye krefter...skulle ønske jeg kunne sortere ut litt mer:-) Blir nesten hver dag overrasket over hvor "enkle" mange mennesker er.........som har ut av seg alt mulig. Man bør som voksen tenke at det kan ligge ting bak en avgjørelse....jeg gidder ikke fortelle folk at jeg har hatt 3 spontanaborter f.eks........så det kan føles sårende for noen når folk skal spør om alt mulig!! Skjerp dere damer!!

[Gjest Gjest]

ok,får prøve å skjerpe meg da.

Spøk til side, folk vil alltid si mye dumt. Det er like greit å velge å ikke ta seg nær av det andre skulle finne på å lire av seg.

[Gjest Gjest]

Hei igjen

Flink du da....som klarer å la være å irritere deg:-) JEg reflekterer litt for mye..noe som tar mye krefter...skulle ønske jeg kunne sortere ut litt mer:-) Blir nesten hver dag overrasket over hvor "enkle" mange mennesker er.........som har ut av seg alt mulig. Man bør som voksen tenke at det kan ligge ting bak en avgjørelse....jeg gidder ikke fortelle folk at jeg har hatt 3 spontanaborter f.eks........så det kan føles sårende for noen når folk skal spør om alt mulig!! Skjerp dere damer!!

Det er ikke spesielt reflektert å bruke så mye energi på dette, eller på å kategorisere folk som frekke.

Når du sier at dere ikke har planer med det første, så betyr det at dere sannsynlig kommer til å få en nummer tre, bare ikke enda, eller kanskje snart men at du ikke vil si det enda.

Si at dere har inntaksstopp i familien, "blir nok ikke flere på oss". Eller "Babylaging diskuterer jeg kun med min mann".

Ikke ta alt så alvorlig. Mange temaer blir kun tatt opp for å ha et samtaletema, og barn er et interessant tema for det fleste.

Aborter blir ikke hensyntatt hvis man ikke forteller om dem.

[Gjest Gjest_Ella_*]

Alt skal man bli irritert over også da...

Jeg har også fått mange spørsmål om når nummer 3 kommer...

Jeg har alltid svart at jeg ikke skal ha fler, og da fikk jeg alltid et lurt smil og kommentarer som "bare vent, det tar nok ikke så lang tid før du ombestemmer deg. Jeg tenker det kommer en liten attpåklatt når nummer 2 begynner på skolen" eller lignende.

Men å irritere meg over spørsmålene, eller å bli såret eller krenket av andres tankeløse pjatt... nei, det gidder jeg ikke!

Jeg har da viktigere ting å bry meg om.

Kjenner meg veldig igjen, jeg smiler bare og sier hvem vet men ihertfall ikke nå

[Gjest Gjest]

Ja, det er frekt. Vi som er frivillig barnløse får det samme maset hele tiden. Folk skal alltid blande seg. Hvis du får nr. 3 og deretter skulle bli gravid med nr. 4, så vil sikkert folk blande seg og lure på om det ikke blir for mange. Folk bør lære seg å passe sine egne saker.

[Gjest Gjest_Tuva_*]

Jeg syns ikke det er direkte frekt, men litt tankeløst og unødvendig å drive og mase sånn kanskje. Forstår at d blir oppfattet som mas hvertfall. Hva vet vel folk om man kanskje sliter med nr 3, eller om det har vært spontanaborter osv. Særlig de som har unger fra før bør hvertfall kunne tenke seg til slikt.

Jeg er tydeligvis litt lett å irritere, for at vokse folk ikke eier mer takt og tone - det irriterer meg!!

[Malama]

Har man ikke barn, lurer de på om dere ikke skal ha snart. (Vet dere ikke hvordan man gjør det?) Passerer den første et år eller to, etterlyser de nummer to. (Har dere glemt hvordan man gjør det?) Så etterlyser de nummer tre. Og kommer nummer fire, ja, er det ikke litt mange da? (Det finnes prevensjon, vet dere...)

Folk legger seg opp i hvor mange barn andre har, og når de får dem. Det er og blir en uting, enten det er frivillig eller ufrivillig at man har det antallet barn man har. Det er en privatsak, selvsagt, men dessverre en folk flest later til å tro er oppe til offentlig debatt likevel. Enten man ikke har nok, får dem tett nok, har for mange, eller for tett... Meninger, meninger...

[Gjest Gjest_Lucy_*]

Altså, jeg bliiir så irritert over folk som hele tida skal spørre om jeg ikke skal bli med dem på kino. Jeg tåler ikke så høye lyder og flimrende bilder på storskjerm, så kino gjør meg fysisk syk. Jeg føler meg teit som ikke kan gå på kino, alle andre gjør jo det. Jeg føler meg som et freakshow. Likevel driver folk og maser om at jeg skal bli med på kino, det føles så sårt. Hvor frekke går det an å bli?

Kanskje jeg burde si til dem at jeg ikke KAN gå på kino? Så slipper jeg maset. Hva tror dere?

Ja, jeg ironiserer her. Men det er for å sette ting i perspektiv. Vi har alle ting vi sliter med, ting vi synes er et sårt tema. Men vi kan ikke gå rundt og forvente at andre skal vite om slikt dersom vi ikke forteller det selv. Slik jeg ser det har man to valg:

a) Fortell folk at du ikke vil prate om dette temaet.

b) Akseptere at folk spør og vri deg unna som best du kan.

Det beste er selvsagt alternativ A. Men nekter man det så får man heller nøye seg med B.

[Malama]

Det er litt forskjell da. Om man blir fysisk syk av å gå på kino (det er nok ikke så mange som blir det, det er høyst uvanlig, men inntreffer nok for noen) så er det ikke så PERSONLIG som det å slite med å få barn.

Jeg hadde ikke hatt noe problem med å fortelle alle og enhver at jeg dessverre ikke var noe kino-menneske grunnet slike problemer. Det hadde jeg glatt fortalt alle som lurte. Men, jeg ville ikke like lett fortalt dem intime detaljer om min fertilitet...

Likevel er alternativene de samme ja, A eller B som du presenterer. Men, selv ironiserende var det et eksempel som bomma ganske kraftig på problemstilligen... Jaja...

[Gjest megvel]

Jeg ser ingen problem i å spørre folk rundt meg om de har tenkt seg barn, hvor mange og når - så lenge det er folk jeg kjenner godt nok til at jeg hadde svart noenlunde ærlig tilbake. Spør ikke sjefen min om ho har tenkt seg flere barn akkurat! Hadde heller ikke satt pris på det om ho hadde spurt meg om når jeg skulle få unger selv.

[Gjest strykebrett]

Dersom samme person maser mange ganger etter su har sagt at du er fornøyd med to barn så er jo det ganske frekt. Men jeg syns ikke det er frekt å spørre den første gangen. Det er jo sikkert bare for å starte en samtale og være hyggelig. Jeg kunne sikkert spurt en person med to barn om hun hadde planer om flere, bare hyggelig ment selvfølgelig. Har ikke falt meg inn at det skulle være så ømfindlig tema.

Det å begynne å komentere på valget om å få eller ikke få flere barn er jo frekt da syns jeg, men ikke det å spørre i seg selv.

[Gjest Gjest_Lucy_*]

Det er litt forskjell da. Om man blir fysisk syk av å gå på kino (det er nok ikke så mange som blir det, det er høyst uvanlig, men inntreffer nok for noen) så er det ikke så PERSONLIG som det å slite med å få barn.

Jeg hadde ikke hatt noe problem med å fortelle alle og enhver at jeg dessverre ikke var noe kino-menneske grunnet slike problemer. Det hadde jeg glatt fortalt alle som lurte. Men, jeg ville ikke like lett fortalt dem intime detaljer om min fertilitet...

Likevel er alternativene de samme ja, A eller B som du presenterer. Men, selv ironiserende var det et eksempel som bomma ganske kraftig på problemstilligen... Jaja...

Så fordi det ikke hadde vært et problem for deg å fortelle det så er det ikke noe problem for noen?

Vel, for meg er det ikke noe problem å fortelle at jeg ikke kan få barn, så da kan det vel ikke være et problem for andre heller?

Poenget her er vel at vi er forskjellige. Det som er vondt for deg er greit for meg. Og motsatt. Derfor må vi selv fortelle folk rundt oss hva vi synes er vondt. Det er umulig å vite hva som er vanskelig for andre.

Jeg vet faktisk om ei som ikke kan gå på kino, men hun er så flau over det at hun ikke tør fortelle det til andre enn sine nærmeste. Hun føler seg som et utskudd, nettopp fordi dette er noe som rammer de få. Hvem er du til å sette deg til doms over at dette er et problem som ikke føles personlig og vanskelig å snakke om?

[Gjest Gjest_smalltalk_*]

Altså, jeg bliiir så irritert over folk som hele tida skal spørre om jeg ikke skal bli med dem på kino. Jeg tåler ikke så høye lyder og flimrende bilder på storskjerm, så kino gjør meg fysisk syk. Jeg føler meg teit som ikke kan gå på kino, alle andre gjør jo det. Jeg føler meg som et freakshow. Likevel driver folk og maser om at jeg skal bli med på kino, det føles så sårt. Hvor frekke går det an å bli?

Kanskje jeg burde si til dem at jeg ikke KAN gå på kino? Så slipper jeg maset. Hva tror dere?

Ja, jeg ironiserer her. Men det er for å sette ting i perspektiv. Vi har alle ting vi sliter med, ting vi synes er et sårt tema. Men vi kan ikke gå rundt og forvente at andre skal vite om slikt dersom vi ikke forteller det selv. Slik jeg ser det har man to valg:

a) Fortell folk at du ikke vil prate om dette temaet.

b) Akseptere at folk spør og vri deg unna som best du kan.

Det beste er selvsagt alternativ A. Men nekter man det så får man heller nøye seg med B.

Skjerp dere folkens. Å spørre en person på en hyggelig /spøkefull måte om ikke nr 3 snart er på vei er ikke frekt. Det kalles smalltalk. Folk gir egentlig blaffen om dere får 0, 1, 2 eller 5 unger.

Har blitt spurt mange ganger selv, og har jeg ikke lyst til å snakke om det med personen som spør meg så sier jeg bare "Nei, nå er det nok." så får det heller komme som en overraskelse på folk når jeg står der med stor mage for 3. gang.

Selv spør jeg aldri folk som ikke har barn om de ønsker eller prøver å få barn for jeg vet at enkelte er overømfintelige på temaet.

Selv blir jeg svett når folk spør meg om hvordan det går med oppussingen av huset. Jeg hater det spørsmålet, for det har faktisk gått helt i vranglås hos oss, både tidsmessig og økonomisk. Det sliter på forholdet. Men jeg forstår jo at folk ikke mener noe vondt når de spør. Derfor smiler jeg høflig og svarer overfladisk at "Joda, det går nå sakte framover!......før jeg pensler samtalen over på noe annet feks "Du verden for et nydelig vær det er idag. Jeg tror jammen jeg må ta en tur i skogen sammen med ungene når jeg kommer hjem."

[Kanutte]

Ha, ha, jeg har tre barn og får stadig vekk kommentarer. Noen lurer på om ikke vi skal prøve på jenta (få et fjerde barn), mens andre med stor overbevisning forteller meg at det er vel nok barn nå. Vi skal ikke ha flere barn og jeg tar i grunnen kommentarene med stor ro.

[Malama]

Så fordi det ikke hadde vært et problem for deg å fortelle det så er det ikke noe problem for noen?

Vel, for meg er det ikke noe problem å fortelle at jeg ikke kan få barn, så da kan det vel ikke være et problem for andre heller?

Poenget her er vel at vi er forskjellige. Det som er vondt for deg er greit for meg. Og motsatt. Derfor må vi selv fortelle folk rundt oss hva vi synes er vondt. Det er umulig å vite hva som er vanskelig for andre.

Jeg vet faktisk om ei som ikke kan gå på kino, men hun er så flau over det at hun ikke tør fortelle det til andre enn sine nærmeste. Hun føler seg som et utskudd, nettopp fordi dette er noe som rammer de få. Hvem er du til å sette deg til doms over at dette er et problem som ikke føles personlig og vanskelig å snakke om?

La meg forsøke å formulere meg litt annerledes da. Og ta litt tak i det siste, hva gir DEG rett til å sette deg til doms over om det er noe problematisk med personlie spm om barn, når det er et velkejnt faktum at de aller, aller aller felste av de som sliter med dette, og det gjelder rudnt ti prosent av alle par, synes det ER sårt?

Så, altså, din venninne tør ikke fortelle det til andre enn sine nærmeste. Men er det så innmari mange andre som spørr henne om å gå på kino? Jeg har aldri opplevd at foreldre, besteforeldre, søsken, tanter, onkler, søskenbarn, kollegaer, naboer, naboer av foreldre, etc, maser på om jeg ikke har tenkt meg på kino snart. (Og familien har hun jo fortalt det til) Det ER derimot vanlig at denne gruppen legger seg opp i om ikker folk har tenkt å få (flere) barn snart.

Enkelte, som trådstarter, synes det er ubehagelig fordi de ikke har tenkt å få (flere) Og som sagt, rundt 1 av ti par synes det er veldig sårt fordi de ikke klarer det, og etter flere år med prøving, hormonkurer og andre saker, så er det ikke så kjekt med den ørtifjørtende personen som lurer på om man ikke snart har tenkt å få (flere) barn, det kan da vel de fleste av oss leve seg inn i og forstå?

[Vintilla]

Neste gang samme dame spør, så kan du jo bare svare kort: Vi skal ikke ha flere, to er nok for oss.

[Gjest Gjest]

La meg omformulere formuleringen din:

La meg forsøke å formulere meg litt annerledes da. Og ta litt tak i det siste, hva gir DEG rett til å sette deg til doms over om det er noe problematisk med personlie spm om barn, når det er et velkejnt faktum at de aller, aller aller felste av de som ikke sliter med dette, og det gjelder rudnt nitti prosent av alle par, synes det IKKE er sårt?

Spørsmål om fremtidig familieøkning er smalltalk på lik linje som å apørre om man har tenkt å kjøpe bolig snart, hvordan eksisterende barn trives i barnehage/skole (tenk hvor sårt det kan være å bli spurt om noe sånt hvis poden f.eks blir mobbet på skolen..) eller om man har sett den eller den filmen som går på kino (noe som faktisk er et veldig vanlig spørsmål)