Når søsken går bort

[Gjest padawan]

er det noen andre her som har opplevd at søsken har gått bort? jeg har selv en bror som gikk bort for 3 uker siden på grunn av kreft.

[Essi89]

er det noen andre her som har opplevd at søsken har gått bort? jeg har selv en bror som gikk bort for 3 uker siden på grunn av kreft.

Ja, dessverre. Mistet min bror i en bilulykke for snart 5 år siden... Fatter ikke at det faktisk er fem år siden det inntraff.

Kondolerer.

[Gjest padawan]

tiden går ganske raskt. nå er det ganske nytt for min del men jeg merker allerede nå at det er et hull i sjelen som antagelig aldri vil bli fylt opp igjen.

vi delte deilighet i nesten 5 år og jeg har de siste dagene begynt å gå igjennom sakene hans. kjipt men det er nok en prosess jeg må igjennom.

[Essi89]

tiden går ganske raskt. nå er det ganske nytt for min del men jeg merker allerede nå at det er et hull i sjelen som antagelig aldri vil bli fylt opp igjen.

vi delte deilighet i nesten 5 år og jeg har de siste dagene begynt å gå igjennom sakene hans. kjipt men det er nok en prosess jeg må igjennom.

Nei, du blir nok aldri kvitt det tomrommet, men det er kanskje ikke meningen heller? Jeg synes det er litt flott at et menneske har gjort slik inntrykk på meg at jeg fortsatt har lagt av ett eller annet i meg som aldri kommer til å forsvinne men som er forbeholdt ham.

Når det gjelder sorgen, så minker den med tiden. Savnet forsvinner nok aldri for min del, men minnene består og sorgen blir mindre. Men det kan ta mye tid, og i mitt tilfelle mange samtaler og tenkestunder.

[Gjest Gjest]

Det finnes et ordtak som lyder som følgene jeg tror det kan stemme ganske bra

Når man mister foreldrene så forsvinner fortiden. Når man mister et barn forsvinner fremtiden. Når man mister ektefellen så forsvinner nåtiden. Når man mister en bror eller søster, så forsvinner fortiden,nåtiden og fremmtiden

[Gjest padawan]

Nei, du blir nok aldri kvitt det tomrommet, men det er kanskje ikke meningen heller?

det hadde vel vært rart om jeg ikke hadde hatt noen tomrom, spes siden vi stod hverandre såpass nært.

tidligere har jeg pleid å feie negative ting/opplevelser "under teppe" noe som har ført til at jeg har slitt med å sette ord på ting når jeg har vært i et forhold (dette er vel dårlig formulert men jeg regner med dere ser hva jeg mener). jeg har snakket med venner og familie om dette men jeg har litt noia for at jeg skal gå på en smell en dag på grunn av dette.

de siete månedene han levde følte jeg meg konstant ganske sliten og sov lite og dårlig men etter han døde sover jeg stort sett veldig greit og ligger ikke timesvis ogs er i taket slik jeg var tilbøyelig til å gjøre før. etter begravelsen har jeg vært skikkelig trett og sover ganske mye.

[Gjest Gjest]

Det var trist å høre om broren din!

Jeg har ikke mistet et søsken, men mistet nylig min kjæreste, han døde også av kreft.

Det er jo ganske normalt og bli både trøtt og sliten når man opplever den påkjenningen det er at en som står en nær har kreft. Derfor er det nok bare godt å få sovet slik at kroppen får krefter igjen.

Det som er viktig er å la følelsene få utløp slik at en får bearbeidet det som har skjedd. Alle har selvfølgelig sin egen måte å gjøre det på. Kanskje kan det hjelpe å skrive her på forumet, skrive en dagbok, snakke med noen en kjenner, eller en ukjent person for den del. Det finnes jo ingen fasit her, så hver og en må finne ut hva som passer for dem.

Selv gråter jeg en del, og tillater meg selv å føle at det var urettferdig at min kjæreste skulle få kreft og dø så ung. Jeg er lei for at våre drømmer for framtiden ikke ble noe av, og jeg tenker ofte at det var leit at vi ikke fikk snakket om at han skulle dø. Det er mange tanker som kommer i en slik situasjon, og man må bare la dem komme, ikke stenge dem ute.

Jeg håper du klarer å jobbe deg gjennom dette. Det er nok ikke slik at tiden leger alle sår, men ting blir nok likevel enklere.

[Gjest Gjest_Lagrima_*]

Jeg har mistet en søster, hun tok livet sitt. Jeg tror at TS og jeg kommer til å ha to helt forskjellige "første-år", men når tiden går så tror jeg sorgen og savnet blir mer og mer likt, uansett hva årsaken til dødsfallet er.

Nå preger ikke dødsfallet meg i så stor grad som på denne tiden i fjor (min søster døde i juni i fjor), men savnet er blitt desto større. Jeg savnet henne ikke på samme måte for ett år siden, da va det mer sjokk og fortvilelse og fornektelse og krampaktige forsøk på å "klare meg". Nå kjenner jeg veldig på savnet og det at hun ikke lenger er. Jeg tenker masse på hva hun sto for, alt som var hennes særpreg og hva hun kunne ha sagt i gitte situasjoner. Det er veldig godt å kunne gjøre det, for ett år siden klarte jeg ikke å se henne for meg. Det ble for sterkt. Det er fortsatt sterkt og jeg må fortsatt unngå å tenke på henne når jeg f.eks er på jobb eller i andre situasjoner der det ikke passer å få tårer i øynene eller falle litt ut. Men det er godt å kunne minnes henne også!!

Sender en klem til TS, håper at du har et godt nettverk rundt deg.

[Gjest padawan]

Lagrima: leit å høre om søsteren din. håper det går greit med deg.

idag var det urnenedsettelse og det er litt rart å tenke på at han ligger i jorden og at vi har et sted å besøke han. på mange måter begynner en ny æra fra idag av. det er nesten 6 uker siden bisettelsen allerede så tiden går veldig fort.

[nessi]

Jeg mistet broren min for 3 år siden, og savnet er fortsatt stort. Det er som om en del av meg er borte.

Nå har jeg imidlertid kommet så langt at det er lettere å bli i godt humør over minnene og ikke bare trist for at han er borte.

Skal på graven hans i dag, for det er bursdagens hans. Han ville blitt 36 år i dag.

[Chiyo]

er det noen andre her som har opplevd at søsken har gått bort? jeg har selv en bror som gikk bort for 3 uker siden på grunn av kreft.

Jeg mistet lille bror i 2002. Han bare døde helt plutselig, vet ikke hva det var. Tørr ikke å spørr fordi jeg ikke vil gjøre mamman og pappan min lei seg Stakkars, han døde en måned før 9 års dagen sin.

Gjør kjempe vond at jeg aldri får vite hvordan han ville vært som ungdom eller voksen. Han hadde vært 16 år nå... hmmm..I miss him.

Endret 25. november 2009 av Chiyo

[olma]

jeg mistet min pappa for snart 14 år siden.. har ikke klart å snakke om han til folk uten å gråte før for rundt litt under 2 år siden kanskje.. ting tar tid.. jeg kommer aldri over at min pappa døde før jeg ble ordentlig kjent med han. det følger meg resten av livet. for hver farsdag, hvert av hans barnebarn som blir født, for hvert bryllup til hans barn, konfirmasjoner, dåper, bursdager.. dager hvor en far/bestefar skulle vært der.. hadde hadde vært så stolt over å være bestefar...!

jeg hater å tenke på dagen jeg skal gifte meg, og at han ikke kan følge meg opp kirkegulvet. selv om min kjære bror gjør det ( som jeg er veldig glad i!) blir det ikke det samme.. redd jeg skal begynne å gråte, jeg syns det er så trist å tenke på...

[Gjest padawan]

begynner du å gråte når du går opp kirkegulvet er det noe de fleste uansett vil ha forståelse for.

[Gjest Gjest]

noen som vet om noen gode bøker om å miste et søsken? alle bøker om sorg handler jo om å miste en forelder, eller barn ....

[Gjest padawan]

jeg har aldri kommet over slike bøker.

[Gjest Trajan]

noen som vet om noen gode bøker om å miste et søsken? alle bøker om sorg handler jo om å miste en forelder, eller barn ....

http://www.amazon.com/Surviving-Death-Sibl...r/dp/0609809806

http://www.amazon.com/Sibling-Grief-Healin.../ref=pd_sim_b_1

Vel det er 2 bøker jeg vet om.

Det er også denne siden

http://www.adultsiblinggrief.com/about.htm

alt er på engelsk