Angstanfall

[Gjest Gjest_jente25_*]

Jeg har hatt sosial angst i noen år, som har utviklet seg i negtiv retning. I det siste har jeg slitt så med angstanfall. Jeg kjenner at jeg holder på å få det av nesten hver minste lille ting når jeg er blant folk, ofte går det over etter en liten stund, men jeg er livredd for å få angstanfall mens andre ser det. Det er det sisite jeg vil. Hvordan er det med dere andre som har sosial angst, eller sliter med angstanfall eller panikkanfall blant folk. Hva gjør dere? Jeg gjør alt jeg kan for å skjule det, men det blir bare mer og mer vanskelig. Bare hvis jeg møter noen kjente i butikken, det er nesten som et slag i ansiktet, og fullstendig panikk. Jeg vet at det bare blir værre av at jeg går og tenker at jeg er redd for det, men jeg vil ikke at noen skal se at jeg får angst anfall, da vil jeg nesten heller dø, så grusomt er det. Det er så nedverdigende. jeg kan egentlig bare være så redd det går ann tenker jeg, bare jeg IKKE får anfall blant folk. Dette sliter så på meg for tiden, at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre.. Har dere noen tips..?

[Snop]

Jeg stopper opp og tenker "dette er ikke rasjonelt, det er masse luft rundt meg og det er bare hjernen som lurer meg, alt er egentlig bra" mens jeg puster veldig sakte inn og ut.

[11.07.09]

Jeg har hatt sosial angst i noen år, som har utviklet seg i negtiv retning. I det siste har jeg slitt så med angstanfall. Jeg kjenner at jeg holder på å få det av nesten hver minste lille ting når jeg er blant folk, ofte går det over etter en liten stund, men jeg er livredd for å få angstanfall mens andre ser det. Det er det sisite jeg vil. Hvordan er det med dere andre som har sosial angst, eller sliter med angstanfall eller panikkanfall blant folk. Hva gjør dere? Jeg gjør alt jeg kan for å skjule det, men det blir bare mer og mer vanskelig. Bare hvis jeg møter noen kjente i butikken, det er nesten som et slag i ansiktet, og fullstendig panikk. Jeg vet at det bare blir værre av at jeg går og tenker at jeg er redd for det, men jeg vil ikke at noen skal se at jeg får angst anfall, da vil jeg nesten heller dø, så grusomt er det. Det er så nedverdigende. jeg kan egentlig bare være så redd det går ann tenker jeg, bare jeg IKKE får anfall blant folk. Dette sliter så på meg for tiden, at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre.. Har dere noen tips..?

jeg sliter selv med angst. jeg har aldri gjort noe for å skjule angst anfallene mine. ingen som har kommet bort til meg heller. jeg har også slitt meg angst og depresjoner i flere år. og er ikke før nå at depresjonene er så godt som borte at angsten har satt i gang for fulgt.

[Gjest Gjest_ulva_*]

Det som funker for meg er at hvis jeg for eksempel skal inn på en butikk(og da er det gjerne de små der det kan være få personer i)og alle de dumme tankene kommer.Feks."Tenk om de ser at jeg nervøs" eller "Alle syns sikkert at jeg er helt teit" osv.

Det jeg gjør da er å si til meg selv at jeg skal slutte opp,at det jeg tenker bare er tull og at alt vil gå helt bra.Hvis jeg ikke gjør dette så vil jo kverna bare gå og gå og jeg blir mer og mer nervøs.

Så når jeg kommer ut igjen så sier jeg til meg selv at dette gikk jo bra og prøver å si noe positivt til meg selv.

Det å få tankene over på noe annet,si til seg selv at alt vil gå bra,at det man tenker ikke er logisk(det er jo ikke logisk at alle i en butikk for eksempel tenker at en er teit) og fokusere på noe positivt.

Det har i hvert fall hjulpet meg veldig,var sånn før at jeg tenkte på alt som kunne gå galt og ble mer og mer nervøs det.I tillegg ga jeg meg selv mye kjeft for alt det "teite" jeg hadde gjort.

[Gjest Gjest]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...l=soal&st=0

Denne tråden er suveren i forhold til å håndtere angst og negative tanker.

http://www.amazon.com/Mindfulness-Acceptan...8785&sr=8-4

Denne boken er suveren i forhold til å hjelpe deg å overkomme angst. Flere her på forumet har hatt suksess med den.

Det å få pusten til å bli rolig, dyp, gjevn og FRI er noe av det beste man kan gjøre i forhold til angst. Jeg klipper inn noe jeg har skrevet i en trå om sammenhengen mellom pust, yoga og meditasjon og psyken:

Meditasjon, pusteøvelser, yoga og qigong er suverene virkemiddler for å bli kvitt alle typer psykiske problemer, kanskje spesielt angst. Disse tingene gjøre at alt i kroppen og psyken fungerer så nært opptimalt som mulig og gir i tillegg en avspenning som etter hvert blir helt ekstrem i forhold til hva folk flest opplever som avspenning at angst mer eller mindre ikke kan eksistere paralelt med den graden av avspenning. Bare det å korrigere pusten har en revlusjonerende effekt på angst. Jeg annbefaller deg at du googler litt om angst og pust så vil du forstå hva jeg mener. Du puster anntageligvis høyt oppe i brystet, kort og raskt og i et "omvendt" mønster av hva du skal hvor diafragma går den opp på innpust når den skal gå ned og ned på utpust når det skal gå opp. Dette mønsteret er omvendt av hvordan et nyfødt barn og en dypt avspent person puster og er bare ment å være et pustemønster som skal aktiveres i krisesituasjoner. Det aktiverer adrenalkjertlenes fight or flight respons o holder deg i en kontinuerlig tilstand av stress og angst og blokkering fra hva som foregår i kroppen din. Dette mønsteret kan snus med avspenning, øvelser for å fri opp pusten og for å perfeksjonere pusten (full yogic breath, belly breathing). Når man snut pusten tilbake så snur man også den fysiologiske responsen som holder deg i et angstmønster. Når du i tillegg lærer deg å puste ekstra dyyypt, jevnt og laaaangt og saaaaakte og ikke minst FRITT, så er det mer eller mindre fysiologisk umulig å samtidig ha angst. Med trening blir man i stand til å holde et korrekt pustemønster også i utfordrende situasjoner og dermed bli kvitt angsten så godt som fullstendig gjennom dette alene.

Et annet aspekt ved yoga og qigong er at det korrigerer og perfeksjonerer den fysiske kroppstrukturen på en måte som gjør at også psyken fungerer langt bedre. Om du er litt innsunket i korrsryggen ligger adrenalkjertlene og nyrene kontinuerlig i en klem og fungerer derfor ikke opptimalt og gir ditto problemer. Det samme gjelder alle de andre kjertlene og organene og nervebundtene som er det som skaper og styrer følelselivet. Videre er øvelsene i disse tradisjonene i stand til å manipulere mekanismer i kroppen til å produsere sinnsyke mengder endrofiner, oxcytocin og andre gunstige happystoffer etc. Etter litt trening gir nå 4 minutter med pusteøvelsen bastrika meg samme endorfinkick som en joggetur på godt over en time. Etter hvert som man kommer dypere og dypere i meditasjon og spenninger i kroppen oppløses så forløses også traumene og de vonde føelsene man har med seg fra tidligere i livet gradvis fordi disse har satt seg som som subtile speningsmønstre i kroppen. alle som mediterer opplever fra tid til annen at noe plutselig løsner etterfulgt av en strøm av gamle følelser og tanker og minner som så på et hvis helbredes av seg selv og etterpå føler man seg sinnsykt mye bedre. Videre lærer meditasjon deg å forholde deg til følelser og kroppslige fornemmelser på en måte som minimerer ubehag og psykiske problemer og som også gjør at det vonde man føler faktisk ikke gjør så mye selv når det er der. Dette er blitt studert mye i de senere årene og har gitt opphavet til to nye terapiformer, mindfulness based cognitive therapy og acceptance and commitment therapy som er de to "hotteste" og raskest voksende terapiformene i USA. Disse har vist langt bedre resulateter enn noen andre terapiformer men er enda ikke studert grundig nok til at man kan gi et definitift svar på akkuarat hvor effektive de er. Men tar man en titt på studiene som er gjort er det ingen tvil hos meg om at de er ekstremt effektive. Det finnes også seks studier som viser at pusteøvelsen sudarshan kriya kurerer deprsjon på 3 måneder hos ca. 80% av de som lærer den. Videre finnes det et stort materiale som viser en meget kraftig økning av selvrapportert lykke og reduskjon i psykiske plager etter en 2 mpneders periode med meditasjonskurs noe som også bekreftes av scanning av hjernen til de samme menneskene hvor man ser at de har betydelig økt aktivitet i hjernens lykkesntre og reduksjon i de sentrene forbundet med negative følelser. Studier av hjernen til folk som har meditert i mange år viser at de har en enorm aktivitet i sentrene forbundet med positive følelser, faktisk 7-800% høyere enn hos noen andre som noensinne er målt. I tillegg demonstrerer de en virtuos evne til å kontrolere sine egne følelsesmessige og fysiologiske tilstander. Les Daniel Golemans bøker healing emotions og destructive emotions how to overcome them for å lære mere om vitenskapen rundt.

[Gjest Gjest_jente25_*]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...l=soal&st=0

Denne tråden er suveren i forhold til å håndtere angst og negative tanker.

http://www.amazon.com/Mindfulness-Acceptan...8785&sr=8-4

Denne boken er suveren i forhold til å hjelpe deg å overkomme angst. Flere her på forumet har hatt suksess med den.

Det å få pusten til å bli rolig, dyp, gjevn og FRI er noe av det beste man kan gjøre i forhold til angst. Jeg klipper inn noe jeg har skrevet i en trå om sammenhengen mellom pust, yoga og meditasjon og psyken:

Meditasjon, pusteøvelser, yoga og qigong er suverene virkemiddler for å bli kvitt alle typer psykiske problemer, kanskje spesielt angst. Disse tingene gjøre at alt i kroppen og psyken fungerer så nært opptimalt som mulig og gir i tillegg en avspenning som etter hvert blir helt ekstrem i forhold til hva folk flest opplever som avspenning at angst mer eller mindre ikke kan eksistere paralelt med den graden av avspenning. Bare det å korrigere pusten har en revlusjonerende effekt på angst. Jeg annbefaller deg at du googler litt om angst og pust så vil du forstå hva jeg mener. Du puster anntageligvis høyt oppe i brystet, kort og raskt og i et "omvendt" mønster av hva du skal hvor diafragma går den opp på innpust når den skal gå ned og ned på utpust når det skal gå opp. Dette mønsteret er omvendt av hvordan et nyfødt barn og en dypt avspent person puster og er bare ment å være et pustemønster som skal aktiveres i krisesituasjoner. Det aktiverer adrenalkjertlenes fight or flight respons o holder deg i en kontinuerlig tilstand av stress og angst og blokkering fra hva som foregår i kroppen din. Dette mønsteret kan snus med avspenning, øvelser for å fri opp pusten og for å perfeksjonere pusten (full yogic breath, belly breathing). Når man snut pusten tilbake så snur man også den fysiologiske responsen som holder deg i et angstmønster. Når du i tillegg lærer deg å puste ekstra dyyypt, jevnt og laaaangt og saaaaakte og ikke minst FRITT, så er det mer eller mindre fysiologisk umulig å samtidig ha angst. Med trening blir man i stand til å holde et korrekt pustemønster også i utfordrende situasjoner og dermed bli kvitt angsten så godt som fullstendig gjennom dette alene.

Et annet aspekt ved yoga og qigong er at det korrigerer og perfeksjonerer den fysiske kroppstrukturen på en måte som gjør at også psyken fungerer langt bedre. Om du er litt innsunket i korrsryggen ligger adrenalkjertlene og nyrene kontinuerlig i en klem og fungerer derfor ikke opptimalt og gir ditto problemer. Det samme gjelder alle de andre kjertlene og organene og nervebundtene som er det som skaper og styrer følelselivet. Videre er øvelsene i disse tradisjonene i stand til å manipulere mekanismer i kroppen til å produsere sinnsyke mengder endrofiner, oxcytocin og andre gunstige happystoffer etc. Etter litt trening gir nå 4 minutter med pusteøvelsen bastrika meg samme endorfinkick som en joggetur på godt over en time. Etter hvert som man kommer dypere og dypere i meditasjon og spenninger i kroppen oppløses så forløses også traumene og de vonde føelsene man har med seg fra tidligere i livet gradvis fordi disse har satt seg som som subtile speningsmønstre i kroppen. alle som mediterer opplever fra tid til annen at noe plutselig løsner etterfulgt av en strøm av gamle følelser og tanker og minner som så på et hvis helbredes av seg selv og etterpå føler man seg sinnsykt mye bedre. Videre lærer meditasjon deg å forholde deg til følelser og kroppslige fornemmelser på en måte som minimerer ubehag og psykiske problemer og som også gjør at det vonde man føler faktisk ikke gjør så mye selv når det er der. Dette er blitt studert mye i de senere årene og har gitt opphavet til to nye terapiformer, mindfulness based cognitive therapy og acceptance and commitment therapy som er de to "hotteste" og raskest voksende terapiformene i USA. Disse har vist langt bedre resulateter enn noen andre terapiformer men er enda ikke studert grundig nok til at man kan gi et definitift svar på akkuarat hvor effektive de er. Men tar man en titt på studiene som er gjort er det ingen tvil hos meg om at de er ekstremt effektive. Det finnes også seks studier som viser at pusteøvelsen sudarshan kriya kurerer deprsjon på 3 måneder hos ca. 80% av de som lærer den. Videre finnes det et stort materiale som viser en meget kraftig økning av selvrapportert lykke og reduskjon i psykiske plager etter en 2 mpneders periode med meditasjonskurs noe som også bekreftes av scanning av hjernen til de samme menneskene hvor man ser at de har betydelig økt aktivitet i hjernens lykkesntre og reduksjon i de sentrene forbundet med negative følelser. Studier av hjernen til folk som har meditert i mange år viser at de har en enorm aktivitet i sentrene forbundet med positive følelser, faktisk 7-800% høyere enn hos noen andre som noensinne er målt. I tillegg demonstrerer de en virtuos evne til å kontrolere sine egne følelsesmessige og fysiologiske tilstander. Les Daniel Golemans bøker healing emotions og destructive emotions how to overcome them for å lære mere om vitenskapen rundt.

Takk for mange svar. Jeg vet selv at det å gå i butikken og møte kjente er helt normalt, og at det jeg føler er unormalt. Og jeg tenker at jeg må puste rolig og slappe av, og at ikke noe er galt. Men likevel kjenner jeg svimmelhet, og hvis jeg treffer noen kjente så får jeg en rømningsfølelse. Har hatt det sånn lenge, og det er så slitsomt! jeg har til og med problemer med å gå til kassa for å betal noen gang, hvis jeg først legger varene på båndet er det ingen vei tilbake, da må jeg stå der til jeg får betalt. Og hvis jeg da kjenner angesten komme, hva skal jeg da gjøre? Jeg kan jo ikke stikke av da. Er ikke sånn at jeg tror alle syns jeg er teit og sånn, men det er mest det at jeg kan miste kontrollen og da klarer jeg ikke å være i situasjonen lenger, det er det som er blitt hovedproblemet..

Jeg har kjøpt en bok som heter trange rom og åpne plasser, men har ikke fått så mye hjelp av den.. Den boken du anbefalte her oppe, er den engelsk?

[Gjest Gjest]

Takk for mange svar. Jeg vet selv at det å gå i butikken og møte kjente er helt normalt, og at det jeg føler er unormalt. Og jeg tenker at jeg må puste rolig og slappe av, og at ikke noe er galt. Men likevel kjenner jeg svimmelhet, og hvis jeg treffer noen kjente så får jeg en rømningsfølelse. Har hatt det sånn lenge, og det er så slitsomt! jeg har til og med problemer med å gå til kassa for å betal noen gang, hvis jeg først legger varene på båndet er det ingen vei tilbake, da må jeg stå der til jeg får betalt. Og hvis jeg da kjenner angesten komme, hva skal jeg da gjøre? Jeg kan jo ikke stikke av da. Er ikke sånn at jeg tror alle syns jeg er teit og sånn, men det er mest det at jeg kan miste kontrollen og da klarer jeg ikke å være i situasjonen lenger, det er det som er blitt hovedproblemet..

Jeg har kjøpt en bok som heter trange rom og åpne plasser, men har ikke fått så mye hjelp av den.. Den boken du anbefalte her oppe, er den engelsk?

Ja den er på engelsk, men i enkelt språk. Jeg vet at dette er veldig tøft, men det beste rådet jeg kan gi er at når angsten kommer så må du tilatte deg selv å føle den, du må godta at den er der og la deg selv få oppleve den. Det er ikke det samme som at man skal like at den er der og ikke ønske den bort, men du må prøve å slutte å skyve den bort. Når man kjemper mot angst så vokser den. What you resist persists sier man på engelsk. Enkelt sakt kan man si at man gjerne starter med en frykt, for eksempel for å gjøre noe teit, så synes man den er ubehagelig og i sinnet vil det gjerne foregå lynraske prosesser som kan tolkes som at man tenker "å nei denne frykten er helt grusom dette er forferdelig dette kan jeg ikke akspetere etc." det er denne typen tankeprosesser som får ubehag og frykt til å vokse til angst. Om man aksepterer angsten så reduseres denne etter en stund ned til et nivå hvor man ser disse tankeprosessene som ligger bak og aksepterer man at de er der også uten å sloss mot dem, men bare observerer at de er der har de også i sin tur en tendens til å roe seg ned.

[Gjest Gjest_jente25_*]

Ja den er på engelsk, men i enkelt språk. Jeg vet at dette er veldig tøft, men det beste rådet jeg kan gi er at når angsten kommer så må du tilatte deg selv å føle den, du må godta at den er der og la deg selv få oppleve den. Det er ikke det samme som at man skal like at den er der og ikke ønske den bort, men du må prøve å slutte å skyve den bort. Når man kjemper mot angst så vokser den. What you resist persists sier man på engelsk. Enkelt sakt kan man si at man gjerne starter med en frykt, for eksempel for å gjøre noe teit, så synes man den er ubehagelig og i sinnet vil det gjerne foregå lynraske prosesser som kan tolkes som at man tenker "å nei denne frykten er helt grusom dette er forferdelig dette kan jeg ikke akspetere etc." det er denne typen tankeprosesser som får ubehag og frykt til å vokse til angst. Om man aksepterer angsten så reduseres denne etter en stund ned til et nivå hvor man ser disse tankeprosessene som ligger bak og aksepterer man at de er der også uten å sloss mot dem, men bare observerer at de er der har de også i sin tur en tendens til å roe seg ned.

Ok, da skal jeg prøve den. Er bare så redd for å miste kontrollen, det er det jeg sliter mest med for tiden. Og humøret varierer hele dagen mellom å være redd, sint, positiv og optimistisk, redd osv. Noen ganger har jeg bare lyst å gi opp for jeg blir skuffet gang på gan av at jeg ikke har kontroll på livet mitt.. Men jeg vet jo at det finnes folk som sikkert har det værre enn meg, og jeg har jo nesten hele livet foran meg ..

[Gjest Gjest]

Ok, da skal jeg prøve den. Er bare så redd for å miste kontrollen, det er det jeg sliter mest med for tiden. Og humøret varierer hele dagen mellom å være redd, sint, positiv og optimistisk, redd osv. Noen ganger har jeg bare lyst å gi opp for jeg blir skuffet gang på gan av at jeg ikke har kontroll på livet mitt.. Men jeg vet jo at det finnes folk som sikkert har det værre enn meg, og jeg har jo nesten hele livet foran meg ..

Jeg forstår veldig godt ditt behov for kontroll. Jeg har et sterkt behov for kontroll over livet mitt selv. Men, det beste man kan gjøre i forhold til angst er å gi slipp på det å prøve å kontrolere det der og da. Så oppdager man at man gjennom den aksepten får en slags evne til å leve med den angsten som er og alikvel få livet til å funke enda bedre enn da man kontrolerte selv om det forsatt er mye angst. Og så sakte men sikkert reduseres selve angsten også.

Boken unwinding the belly lærer deg en form for mavemassasje som løser opp mye spenninger der som bidrar mye til angst. Annbefaller den også sterkt. Du kan skippe mye av snakket i boken og fokusere mest på øvelsene men det er bra å lese litt av forklaringene rundt også for å skjønne litt mere av hva som foregår fysisk og psykisk i magen.

[Becka]

Takk for mange svar. Jeg vet selv at det å gå i butikken og møte kjente er helt normalt, og at det jeg føler er unormalt. Og jeg tenker at jeg må puste rolig og slappe av, og at ikke noe er galt. Men likevel kjenner jeg svimmelhet, og hvis jeg treffer noen kjente så får jeg en rømningsfølelse. Har hatt det sånn lenge, og det er så slitsomt! jeg har til og med problemer med å gå til kassa for å betal noen gang, hvis jeg først legger varene på båndet er det ingen vei tilbake, da må jeg stå der til jeg får betalt. Og hvis jeg da kjenner angesten komme, hva skal jeg da gjøre? Jeg kan jo ikke stikke av da. Er ikke sånn at jeg tror alle syns jeg er teit og sånn, men det er mest det at jeg kan miste kontrollen og da klarer jeg ikke å være i situasjonen lenger, det er det som er blitt hovedproblemet..

Selvom du er redd for å miste kontrollen, så gjør du det jo ikke, sant? Og joda, du kan rømme, bare tenk at det ikke er langt ut. Jeg har samme følelser når jeg sitter på jobb. Alle med panikk angst har lignende følelser ovenfor et eller anna, gjerne da hvor de plutselig fikk panikk angst første gang, men kan også være andre plasser. Jeg har det på jobb, fordi jeg har et stort ansvar å kan umulig stikke av, om jeg da skulle bli dårlig. Bare tanken på det, skaper jo angst. Men jeg har heldigvis lært meg at det "bare er angst ", og bare ta meg sammen, rett og slett. Jeg har liksom ikke hatt noe valg! Jeg kunne alltid sykemeldt meg og latt vær å gått på jobb. Men hadde det blitt bedre da? En gang måtte jeg jo kommet tilbake. Jeg hadde det samme med å kjøre bil, jeg liker det forsatt ikke. Men jeg har i det minste bare satt meg bak rattet. Det som også har hjulpet meg, er at jeg tenker som så, javel, får jeg et anfall, så får jeg et anfall. La det komme! Poenget er, stresser man med at man absolutt ikke må få et anfall, ja så kan man banne på at det skjer. Tenk at, om det skjer, så skjer det, og jeg takler det. Det går over. I butikken, så er det mest sannsynelig ingen som legger merke til det. Selvom du får en anfall, så kan du mest sannsynelig klare å gå (relativt ) rolig ut av butikken. Du kan det! Så kan du sette deg i bilen og puste rolig til anfallet er over. Jeg har alltid med meg en liten sånn apotek pose i veska til å puste i. Jeg har sjeldent måtte bruke den, men det hjelper å vite at jeg har den der, som en trygghet. Begynner du å hyperventilere, som man ofte gjør, så bruk en sånn pose.

Jeg er ikke frisk for anfall selv, men jeg har lært meg å kjenne igjen symtomene, og da vite litt mer hva jeg skal gjøre. Det kan godt være også for din del at dette ikke trenger å vare så lenge. Ta tak i det, og ikke la angsten bestemme over livet ditt, det er det viktigste pointet! Les gjerne en bok om det ja, det hjalp meg litt.

[Gjest Gjest_jente25_*]

Selvom du er redd for å miste kontrollen, så gjør du det jo ikke, sant? Og joda, du kan rømme, bare tenk at det ikke er langt ut. Jeg har samme følelser når jeg sitter på jobb. Alle med panikk angst har lignende følelser ovenfor et eller anna, gjerne da hvor de plutselig fikk panikk angst første gang, men kan også være andre plasser. Jeg har det på jobb, fordi jeg har et stort ansvar å kan umulig stikke av, om jeg da skulle bli dårlig. Bare tanken på det, skaper jo angst. Men jeg har heldigvis lært meg at det "bare er angst ", og bare ta meg sammen, rett og slett. Jeg har liksom ikke hatt noe valg! Jeg kunne alltid sykemeldt meg og latt vær å gått på jobb. Men hadde det blitt bedre da? En gang måtte jeg jo kommet tilbake. Jeg hadde det samme med å kjøre bil, jeg liker det forsatt ikke. Men jeg har i det minste bare satt meg bak rattet. Det som også har hjulpet meg, er at jeg tenker som så, javel, får jeg et anfall, så får jeg et anfall. La det komme! Poenget er, stresser man med at man absolutt ikke må få et anfall, ja så kan man banne på at det skjer. Tenk at, om det skjer, så skjer det, og jeg takler det. Det går over. I butikken, så er det mest sannsynelig ingen som legger merke til det. Selvom du får en anfall, så kan du mest sannsynelig klare å gå (relativt ) rolig ut av butikken. Du kan det! Så kan du sette deg i bilen og puste rolig til anfallet er over. Jeg har alltid med meg en liten sånn apotek pose i veska til å puste i. Jeg har sjeldent måtte bruke den, men det hjelper å vite at jeg har den der, som en trygghet. Begynner du å hyperventilere, som man ofte gjør, så bruk en sånn pose.

Jeg er ikke frisk for anfall selv, men jeg har lært meg å kjenne igjen symtomene, og da vite litt mer hva jeg skal gjøre. Det kan godt være også for din del at dette ikke trenger å vare så lenge. Ta tak i det, og ikke la angsten bestemme over livet ditt, det er det viktigste pointet! Les gjerne en bok om det ja, det hjalp meg litt.

Hei,

problemet er at jeg mister faktisk kontrollen. Jeg får ikke angstanfall av å gå i butikken med masse ukjente, hvis jeg ikke må prate med de. Det er når jeg må prate med folk, eller høre på at folk prater til meg at jeg får problemer. Jeg har klart å skjule angsten frem til nå, men nå blir det bare vanskeligere for hver dag. Jeg har vært plaget med rødming siden jeg begynte på ungdomsskolen, og jeg ble på en måte mobbet for det, og har fått hørt at jeg rødmer utallige ganger, og jeg rødmer for hva som helst. Det har gjort sånn at jeg liker ikke oppmerksomhet i det hele tatt. Da jeg var rundt 20 år fikk jeg det første angst anfallet, da var jeg på jobb, satt i kassen. Det kom noen kunder som spurte veldig mye om ting, og jeg ble bare mer og mer svimmel, fikk hjertebank, og øynene begynte å flimre, jeg klarte ikke å være der lenger, så jeg stakk. Og det er i slike situasjoner jeg føler jeg må vekk, når jeg er i møte på jobb, prater med kolleger, til og med prater med venner. Det er på øynene mine angsten vises, og når jeg blir nervøs vises det på øynene med en gang, det vet jeg. For når jeg merker jeg er litt nervøs, ser folk litt rart på meg. Jeg blir på en måte tørr på øynene når jeg er med folk, eller er nervøs, er litt vanskelig å forklare, men det er det som er hovedproblemet. Jeg føler folk kan se alle mine problemer hvis de ser meg i øynene. Det er ikke like ille alltid, men jeg klarer f.eks ikke å prate når vi har møte på jobb, eller hvis vi er mange sammen. Da får jeg flimringen på øynene, og blir redd, og så går det rundt for meg. Så hvis jeg som sagt møter noen kjente i butikken, så blir jeg så skremt på en måte, og redd. Selv om jeg tenker at det ikke er farlig. Heldigvis er det ikke ofte jeg møter kjente, men tenk når jeg gjør det. Jeg kan jo ikke bare stikke av da hvis de vil prate.. Jeg har klart å skjule angsten frem til nå, jeg vil ikke at noen skal vite det. Det er så mye fordommer mot det, det har jeg merket.

Jeg vet at det ikke er farlig å være sammen med folk, jeg tenker at jeg må ta meg sammen, det går bra, jeg prøver å puste rolig å trekke pusten godt inn, jeg prøver å tenke positivt, jeg trener, men det hjelper ikke.

Jeg er egentlig en helt vanlig person, men angsten stopper meg i så mye jeg vil gjøre, bl.a jobbe med det jeg vil. Det kan jeg ikke for det innebærer kunder, og jeg kan ikke stikke av når jeg har kunder, eller pasienter heller. Det er selfølgelig ikke alltid når jeg er sammen med folk at jeg får anfall, men det er oftere enn før.

Så angsten min er ikke bare det jeg føler inni meg, men det vises på meg og, og det er det som er værst...

[Becka]

Hei,

problemet er at jeg mister faktisk kontrollen. Jeg får ikke angstanfall av å gå i butikken med masse ukjente, hvis jeg ikke må prate med de. Det er når jeg må prate med folk, eller høre på at folk prater til meg at jeg får problemer. Jeg har klart å skjule angsten frem til nå, men nå blir det bare vanskeligere for hver dag. Jeg har vært plaget med rødming siden jeg begynte på ungdomsskolen, og jeg ble på en måte mobbet for det, og har fått hørt at jeg rødmer utallige ganger, og jeg rødmer for hva som helst. Det har gjort sånn at jeg liker ikke oppmerksomhet i det hele tatt. Da jeg var rundt 20 år fikk jeg det første angst anfallet, da var jeg på jobb, satt i kassen. Det kom noen kunder som spurte veldig mye om ting, og jeg ble bare mer og mer svimmel, fikk hjertebank, og øynene begynte å flimre, jeg klarte ikke å være der lenger, så jeg stakk. Og det er i slike situasjoner jeg føler jeg må vekk, når jeg er i møte på jobb, prater med kolleger, til og med prater med venner. Det er på øynene mine angsten vises, og når jeg blir nervøs vises det på øynene med en gang, det vet jeg. For når jeg merker jeg er litt nervøs, ser folk litt rart på meg. Jeg blir på en måte tørr på øynene når jeg er med folk, eller er nervøs, er litt vanskelig å forklare, men det er det som er hovedproblemet. Jeg føler folk kan se alle mine problemer hvis de ser meg i øynene. Det er ikke like ille alltid, men jeg klarer f.eks ikke å prate når vi har møte på jobb, eller hvis vi er mange sammen. Da får jeg flimringen på øynene, og blir redd, og så går det rundt for meg. Så hvis jeg som sagt møter noen kjente i butikken, så blir jeg så skremt på en måte, og redd. Selv om jeg tenker at det ikke er farlig. Heldigvis er det ikke ofte jeg møter kjente, men tenk når jeg gjør det. Jeg kan jo ikke bare stikke av da hvis de vil prate.. Jeg har klart å skjule angsten frem til nå, jeg vil ikke at noen skal vite det. Det er så mye fordommer mot det, det har jeg merket.

Jeg vet at det ikke er farlig å være sammen med folk, jeg tenker at jeg må ta meg sammen, det går bra, jeg prøver å puste rolig å trekke pusten godt inn, jeg prøver å tenke positivt, jeg trener, men det hjelper ikke.

Jeg er egentlig en helt vanlig person, men angsten stopper meg i så mye jeg vil gjøre, bl.a jobbe med det jeg vil. Det kan jeg ikke for det innebærer kunder, og jeg kan ikke stikke av når jeg har kunder, eller pasienter heller. Det er selfølgelig ikke alltid når jeg er sammen med folk at jeg får anfall, men det er oftere enn før.

Så angsten min er ikke bare det jeg føler inni meg, men det vises på meg og, og det er det som er værst...

Nei du mister faktisk ikke kontrollen, for du har jo klart deg! Du har klart å skjule det til nå sier du. Og da har du jo ikke mister kontrollen har du vel? Kanskje vi har ulike oppfatninger om det å miste kontrollen? Men i mitt hode, så er det å miste kontrollen over seg selv at man ikke lenger har kontroll over seg selv, og ikke klarer å styre seg, sant? Du begynner ikke å hyle midt i butikken, eller faller om å blir liggende å skjelve. DA har du mistet kontrollen! Jeg har også fysiske symtomer når jeg får et anfall. og når jeg er alene lar jeg dem få "fritt utfall", men skjer det foran folk,så kan jeg alltid til en viss grad i allefall ( om man heller kan si det slik ) skjule det. Man kan kanskje se litt stresset ut i andres øyner, men man mister jo ikke kontrollen i allefall. Men jeg skjønner veldig godt at det er ubehagelig! Man føler jo de kan se alt på enn!

Vel, som et lite enkelt råd, om du føler du er sperret når du møter på folk, at du må prate med dem, så er det jo ikke verre en å late til at du er veldig på farten. Du kan alltids spille skuespill. Når det gjelder kunder som du må være med så skjønner jeg den er verre. Jeg har det som sagt litt sånn selv på jobb, selvom det ikke er helt det samme, så er det på samme måte med det å ikke kunne "rømme bort". Jeg anbefaler deg å lese noen gode bøker om emnet sosial angst/panikk angst. Kanskje du kan få noen wake-ups. Jeg kjøpte " tenkt deg glad " håndboken, som tar opp flere forskjellige angst typer.