Er jeg urimelig?

[Gjest Gjest]

Jeg vet at denne skulle vært under samliv og relasjoner, men jeg ber om at den må få bli liggende her av personlige grunner.

Jeg trenger utenforstående sine synspunkt på dette.

Jeg har avsluttet forholdet med samboeren selv om jeg elsker han.

Og han er ett fantastisk godt menneske som bare vil alle godt. Men han har ett sinne og sjalusi problem som har ført til mange krangler mellom oss. De siste mnd har jeg blitt innesluttet og sier ingenting når han starter en krangel.

Han har sjekket loggen på pc hver dag, og hadde jeg slettet den ble det spetakkel. Jeg slettet da pga han reagerte på så mye av det jeg var inne på. Slik som kg, var jeg inne på samliv og relasjone eller seksualitet og leste, kom reaksjonene. Profiler på msn ol.

Han har kastet seg foran en bil, kuttet håndleddene, knust bilruta, knust knokene på hendene, slått hull i baderomsdøra, knivstukket seg på hånda, slått seg selv til han fikk blåveis osv.

Når han sitter fremfor trynet mitt og sjekker loggen, føler jeg meg som en hore i hans øyne. jeg gjør aldri noe galt, jeg er alltid hjemme, på jobb eller hos familien. Jeg har kuttet ut alt det sosiale livet jeg hadde før, fordi jeg ikke orker krangling, og fordi han ikke er sosial og ville aldri bli med.

Jeg vet 100% sikkert at han ikke er sånn for å være jævlig, men at alt stammer fra egen usikkerhet og redsel, og at han ikke kan beherske sinnet sitt. Stort sett har vi hatt det greit, og når det er godt, er det sinnsykt godt. Men jeg har stadig en klump i magen og en følelse av at dette ikke er riktig. Fordi jeg har en datter i skolealder.

- Hun overrasket oss i en krangel da han hadde knivstukket hånden, og såg blodet. Hun ble hysterisk og begynte å gråte.

- Hun fikk med seg at jeg kastet en pyntegjenstand i veggen, sprang på badet og satte seg ned og gråt. (Dette er eneste gangen jeg har vært fysisk utagerende i en krangel)Jeg får ikke dette ut av hodet, ser henne for meg hver eneste dag.

Så to krangler har hun delvis fått med seg, men sporene etter våre krangler har hun sett.

- knust bilvindu

- hull i baderomsdøra

- blåveis

Jeg har selvfølgelig bortforklart alt, med historier som faktisk kunne vært sanne. Men, hun er ikke dum, og jeg har sagt til samboeren min at vi har vært ufattelig egoistiske. Hvor var tanken på henne da han gjor dette?

Han har flyttet inn og ut. Men siste gang han flyttet ut pga en krangel, begynte jeg å tenke. Jeg vet bedre enn dette. Jeg vet at jeg ikke vet hvordan dette påvirker min datter både nå og senere i livet, men at hun blir påvirker levner ingen tvil. Hun og jeg har levd i ett harmonisk hjem, bare oss to, og her var det aldri utrygt, hun visste ALLTID hva hun kom hjem til.

Selv om det jeg skriver er bortimot alt som har skjedd, så mener jeg at det er altfor mye. Samboeren min mener det ikke er noe big deal, for det har jo ikke skjedd ofte. Men jeg vet at det kommer til å skje igjen, ett eller annet som hun vil få med seg, og som vil sette en utrygg følelse i henne. Jeg vil ikke mer. Jeg elsker han, men jeg elsker henne, og på en helt annen måte. Hadde jeg vært alene, kunne jeg levd i dette fordi jeg elsker han. Men kjærligheten til en voksen kan og skal aldri overskygge ansvaret man har for ett barn.

Jeg er knust og full av lengsel etter han, men jeg kjenner i hele kroppen at jeg har gjort det riktige overfor min første prioritet i livet. Jeg får puste igjen.

Godt å få luftet seg...

Hva mener dere?

[Gjest Gjest]

Fæl situajon!

Han burde snarest få seg sinnemestringskurs og time hos psykolog; det går ikke an å oppføre seg slik!

[Gjest Iah]

Jeg mener du har gjort det eneste rette. Både overfor datteren din og deg selv.

[Gjest Gjest]

Du er fullstendig rimelig, og det er det eneste forsvarlige å beskytte din datter. Og deg selv også.

Sykelig sjalusi er et alvorlig problem, som det finnes hjelp for. Hvis han mener alvor, kan han, mens dere ikke bor sammen, søke hjelp. Og evt over lang tid kanskje kunne bli tillitverdig igjen. Siden du fortsatt elsker ham.

Du bør ikke lyve for din datter. Forklar henne heller hva som er galt. Vet ikke hvor gammel hun er, men er hun litt ung kan du kalle det en tankesykdom, hvor han så lett tror at du heller vil ha en annen kjæreste, og at han da blir sint og fortvilet, og at det fører til krangler mellom dere. Si at utbruddene er langt over det som er akseptabelt, og at dere ikke kan bo sammen når det blir slik, fordi alle skal føle seg trygge og ha det bra. Si at han ikke ønsker å være slik, men at han ikke har klart å la være.

[Gjest Gjest]

Du har gjort det rette! Du skriver at han er et "fantastisk godt menneske" og at utbruddene kun stammer fra hans egen usikkerhet. Og det kan være noe sant i det, men er det ikke sånn med de aller aller fleste egentlig, at vi egentlig er "snille", men at noen likevel ikke greier å behandle folk rundt seg ordentlig? Sjalusidrap og vold på grunn av "usikkerhet" er vel blant de vanligste voldshandlingene. Så ikke tenk over om han "egentlig" er snill og grei, det er veldig tydelig utfra hva du beskriver at dere ikke er bra for hverandre i et forhold! Du kan jobbe med deg selv utenfor forholdet, han får også en sjanse til det samme. Det kan være lettere å holde seg i skinnet og ikke utagere så voldsomt når man er alene også.

[Gjest Gjest]

Jeg vokste opp mellom to voksne som oppførte seg slik du har beskrevet her. Og jeg er uføretrygdet grunnet alvorlig relasjonsskade nå. Å gjøre noe annet enn å avslutte det forholdet ville vært barnemishandling i mine øyne.

[Gjest Ella Mae]

Jeg mener du har gjort det riktige ved å gå. Og når man befinner seg i et forhold der man hele tiden går med en klump i magen, så er det et helt klart tegn på at noe er feil. Ditt største ansvar er din datter og deg selv, ikke han og hans problemer. Som ærlig talt virker å være så store at jeg aldri tror du ville kunnet hjulpet han til å bli bedre uansett om du ville eller ikke. Ditt og din datters liv er DITT ansvar, han og hans liv er HANS ansvar. Tro meg, jeg har vært gjennom min del av forhold der jeg skulle "hjelpe" selv. Det er slik vi kvinner er fra genetikkens side, hjelpsomme og ansvarfulle. Og det å skulle snu ryggen til (for det føles jo ofte slik) mennesker som trenger hjelp strider ofte mot vår fornuft. Det tok meg lang tid, mange og vonde erfaringer å innse at det eneste ansvaret jeg har er å leve mitt eget liv på beste måte jeg kan. Gi datteren din tilbake det trygge livet hun hadde før dette, gi deg selv tilbake det livet du ønsker deg og la han gå. Klarer han å ordne opp i livet sitt fordi han innser hva slags problemer han har så er det flott, men gjør han det ikke så er det uansett ikke ditt ansvar.

Lykke til