tror jeg er depresiv?

[Gjest 25]

Jeg tror jeg er/begynner å bli lett depresiv.. det er nesten som jeg er redd for å skrive dette og oppsøke det her for å få det "bekreftet".

Jeg har mistet endel venninner gjennom de 5 siste årene, når de flyttet til andre land/steder langt borte fra meg, fått seg kjærester, jobber osv, Jeg har bodd med kjæresten i 4 år og har blitt veldig avhengig av han..

Nå som det er slutt har jeg bare meg selv, noe som er veldig uvant.

Jeg er blitt singel og det er 2-3 gutter som har tatt kontakt, men jeg gjemmer meg i skjellet mitt og er redd for å møte andre i frykt for at jeg er blitt kjedlig disse siste årene..

Jeg har mistet meg selv helt! Jeg klarer nesten ikke le lenger! Før var jeg jenta man forbindet med blid og sprudlende.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, for jeg har ikke lyst til å være sammen med venninner lenger..finner på en masse unnskyldninger for å ikke møte dem. Byen går helt greit! Men jeg kjeder meg med dem i fritiden..er ofte slapp etter jobb å føler det er stressende å møte folk.

Jeg ble forelsket for noen mnd siden, men dette ble ikke noe av, da det var bare krangling i fylla,og han fant seg ei ny etterhvert. Det var her det begynte, jeg gikk på en skikklig smell. Når jeg var med han ble jeg ruset, jeg ble forelska og fikk være med han hver dag, og boom, så var det borte.

Jeg har mistet selvtilliten min og prøver å jobbe med den:)Det skal ingenting for å få meg ned, men ingenting for å få meg oppi skyene heller:P

Men det å prøve å være så blid og lykkelig hele tiden utenpå, blir jeg sliten av!

Jeg vet endelig hva jeg vil i livet og skal studere til neste år:) Men det er enda ett år igjen..

Jeg føler ikke at jeg lever lenger! Går liksom å venter på noe hele tiden og klarer ikke slappe av..

Jeg lever på en måte i framtiden og ikke i nåtid.

Og jeg syns alt er blitt veldig kjedlig! Kjedlig å besøke familie, venner, jobb, gå tur med hunden.. Mistet livsgleden rett å slett:(

Hvor begynner jeg? jeg vil prøve å få til dette på EGEN hånd, ikke kontakte psykolog..

Må virklig få gjort noe med tankegangen min

[Becka]

Hei

Kjenner meg veldig mye igjen i hva du skriver. Jeg tror du kan ta det helt med ro. Altså, dvs, du er nok inne i en periode, og du har tegn på depresjon ja, men det trenger ikke bety at det skal vedvare lenge. Jeg har nesten alltid bekymret meg for fremtiden, tenkt altfor mye, istede for å ta en dag av gangen. Det med å unngå å kontakte venner, er også kjent! Det å ikke føle glede.. typisk tegn på depresjon. Men, jeg er ganske sikker på at dette vil gå over. I mitt tilfelle, så hjalp det faktisk ikke å skulle presse meg selv til å absolutt gjøre ting, men heller bare ta det litt med ro, og la det gå over. For plutselig gjorde det det. Ikke stress! Og da mener jeg ikke stress med tanken på at du er depresiv, det gjør det bare verre. De aller fleste opplever en skikkelig nedtur i løpet av livet, og det trenger ikke være noen skikkelig gode grunner for det en gang.

Ta tiden til hjelp. Du vil møte en mann igjen også

Og, bare så det er sagt, det gjør ingen skade å gå itt i terapi. Det med at man skal klare alt på egenhånd, vel, man trenger ikke være super langt nede for å måtte gå i terapi! Alle kunne sikkert ha godt av å snakke med noen av og til som er utenforstående. Så ikke ta det å be om litt hjelp som et nederlag. En psykolog kan hjelpe deg med å tenke annerledes når ting er ekstra tungt.

[Gjest nb]

Det er bedre å søke hjelp tidlig. Depresjonsfølelsene kan gå over, men kan komme tilbake i forsterket grad senere hvis du ikke tar tak i det nå. Det trenger ikke skje, men du taper ingenting på å snakke med legen din eller en terapaut. Kanskje en psykiatrisk sykepleier er egnet for deg. Stemmer ikke kjemien, kan du bytte. Men husk at det er vanlig å gå i forsvar når man må åpne seg.

Jeg har slitt for lenge uten å søke hjelp, nå får jeg nesten hjelp tredd ned over hodet - hjelp jeg ikke vil ha. I alle fall ikke før jeg spør selv. Det er irriterende at folk skal rote i livet mitt, jeg er så vant til å klare alt og mer på egenhånd.

Jeg tar i mot hjelp, men har takket nei til en del tilbud. Jeg har tenketid på det, men jeg føler meg enda mer hjelpesløs hvis jeg skal ha hjelp til "alt". Jeg klarer faktisk å gjøre noe selv, og er det så ille, burde de tvangsinnlagt meg, så jeg regner med at det ikke er så ille, men at tilbudet er svært bra i kommunen jeg bor i nå.

Men hva som er bra for meg, bestemmer jeg selv. Det kan forandre seg, er klar over det, men jeg vil ikke bli nærmest pleietrengende pga en depresjon selv om jeg sliter fælt. Disse tilbudene som har haglet ned, har provosert meg så mye at jeg har begynt å ta tak i livet mitt på egenhånd. Ikke så mye jeg har gjort, men jeg beveger meg i alle fall utenfor døra og går turer, tar kontakt, slapper mer av og vil ikke la noe knekke meg, selv om jeg er nede nå. Det kan ikke gå langt verre, for bare noen uker siden, var jeg i ferd med å ta livet mitt, men ombestemte meg. Livet har sikkert noe godt i vente, jeg er klar over at det kommer andre tider, selv om det ser svart ut.

Jeg har også mistet mange venninner pga det samme som deg. Er også ferdig med en eks, men har ikke bearbeidet det som skjedde. Så sa det pang, og jeg satt i en dyp depresjon. Andre sier, at det er bare å gjøre det og det. Men så enkelt er det ikke. For andre virker det sånn. Dessverre har man nok med å få i seg litt mat og ta en dusj noen dager.

Det er bedre nå, men jeg må tvinge meg og det er kanskje langt frem før jeg blir bra. Jeg mener ikke at jeg skal ha et problemfritt liv, men at jeg blir i stand til å takle stress og pleie sosial omgang.

[Gjest Gjest]

Skjønner at du har det tungt. Men dette trenger ikke å være så alvorlig. Mye av det du beskriver kan være symptomer på depresjon, men det er også naturlige reaksjoner på ting som har skjedd i livet ditt. De fleste har symptomer på depresjon i noen perioder i livet. Enig med hun som skrev før meg, ikke stress med at du er depressiv og føl deg enda verre. Det er mer vanlig enn du tror å ha en tyngre periode. Og det er det veldig fint at du tar tak i det nå, og skriver inn her! Dette skal ikke vare, det kommer til å gå over, jeg lover deg!

Men, jeg har lyst til å si at det er viktig å ta tak i ting så tidlig som mulig. Det er bedre å få noen å snakke med for tidlig enn for seint. Ikke la dette få vokse seg større enn det trenger å være.Det ER mye du kan gjøre selv, men samtidig kan det være tungt å ta tak i dette på egen hånd.

Fysisk trening er veldig bra, for det meste. Gå turer eller bare dans i stua di hvis du ikke kommer deg ut. Få kontakt med kroppen din, bli sliten. Det hjelper så veldig på å ikke bare "være i hodet" hele tiden. Gi deg selv en tankepause.

Du sier at tankemønsteret ditt er problemet. Her er link til et treningsprogram som forebygger depresjon og bevisstgjør tankemønster ved hjelp av kognitive teknikker. Veldig effektivt. Mange øvelser som du kan ta når du føler for det, og jobbe med over tid. http://moodgym.anu.edu.au/welcome

Du er alene for første gang på lenge, og det skjønner jeg er kjempeskummelt. .Men samtidig er det viktig å lære seg å være alene. Den viktigste personen i ditt liv er deg selv. Nå har du muligheten til å finne deg selv, bli litt mer selvstendig. MEN, det betyr ikke at du trenger å være helt alene. Alle trenger støtte.

Jeg har tro på at du skal få til dette her. Men ikke vær redd for å be om støtte. Snakk med en venninne, ikke lat som du har det bra når du ikke har det. Og hvis det blir for tøft å klare dette alene, vær så snill å gå til legen og be om å få noen å snakke med.

Lykke til!