Legge seg inn

[Gjest milkyway]

har begynt å vurdere dette, siden jeg er 1.63 og nå er nede i 43 kg, hodet er bare kaos og jeg ble nærmest voldelig mot forloveden min i natt fordi jeg har ikke kontroll over følelsene mine.

Kort fortalt, like greit. Jeg ser nesten ikke noe lys i enden av tunnelen mer, og lurer på åssen det erå legge seg inn, hjelper det, eller er det bare en plass de stuer inn galninger som meg? Føler ikke psykriatisk sykepleier hjelper så mye, hver dag blir bare tyngre, og alt det vonde fra fortiden vil aldri slippe taket så jeg sulter meg selv heller, og føler meg fortsatt tjukk.

Erfaringer? Ser det er på tide jeg tar meg selv på alvor, og ikke bagatelliserer det her mer.

[Gjest Marlo]

Vil tro at det er litt ventetid, som med alt annet.

Men först og fremst, ta kontakt med legen din, forklar hele situasjonen og ikke minst hva du selv önsker skal skje, legen kan hjelpe deg videre.

Har ikke hatt ikke slikt problem selv, men har ei venninne som har lagt seg selv inn, og hun fikk mye god hjelp.

Applaus til deg som ser hva som trengs å gjöres og innser selv at du har et problem. Det er alltid innrömmelse som er det förste steget, mye er gjort allerede i denne fasen.

Önsker deg uansett lykke til på din vei, og ikke se på deg selv som noen som er mislykka for det er du garantert ikke.

[Gjest milkyway]

Takk for svar Det var psykriatisk sykepleier som spurte om jeg hadde tenkt på det, siden jeg IKKE VIL opp, fikk grineanfall da hun spurte om vi skulle ha som mål å komme opp i 50, og mamma foreslo det i dag og, siden jeg har gått ned to til..

Timene med sykepleieren kan vel gå på lang sikt, men jeg vetikke om jeg vil risikere å vente så lenge. Han har tilgitt meg for utbruddet, men tror jeg må forklare litt nøyere HVOR gal jeg blir av å spise så lite som jeg gjør, og at det ikke er noe jeg kan ordne opp i uten ordentlig hjelp lengre. Stakkars Føler meg ganske mislykket og råtten og jævlig, må vel bare være takknemlig for tålmodig kjæreste.

[Gjest Marlo]

Tror ingen kan fortelle deg hvor gal du er fordi du spiser så lite.

Selvom du vet det, så vil man ikke höre på det öret.

Du trenger noen som kan hjelpe deg med flere ting i livet tror jeg, ikke bare si at "du må spise", noen som kan hjelpe deg med å finne rutiner og hjelpe til med en forandring til det bedre for deg.

Ikke alle som kan hjelpe deg med det, du kan finne to mennesker med samme utdanning men som du reagerer forskjellig på...her gjelder det å finne rette mennesker som kan nå inn til akkurat deg.

Du er utrolig heldig ja, som har en kjäreste som er der for deg (du får huske å gi han en god klem innimellom og takke for tålmodigheten , da får man gjerne mer energi til å stille opp for det mennesket de er glade i)

Syns det virker som at du er utrolig reflekter og klar over ditt eget problem, kjempeflott. Nå gjelder det bare å forandre en del ting i livet ditt som gjör at man takler hverdagen og maten bedre.

[Gjest milkyway]

å så snill (som sier så mye oppmuntrende mener jeg)

ja han får høre ca daglig at han er verdens beste, og overøses med kyss og klem

Liker best å prate med damer iallfall merker jeg. Gikk til mannepsykolog, vet menn og kan ha anorexia, men det er ikke det samme føler jeg (og han visste ikke så mye).

Jeg SER jo hvor alle problemene ligger (pga fortid med mobbing og kjærester helt motsatte av han her, en av de voldtok meg) at derfor har jeg fått mindreverdighetshetskomplekser og sulter meg selv, og jeg VET at å spise jevnlig gjør meg ikke tjukk, men jeg har kjørt meg inn i det sporet hvor jeg ikke vil hørepå denne fornuften. Kanskje en dag eller to, så er det tilbake igjen. Mye som må nøstes opp før jeg kan få kontroll over kaoset, men det er vanskelig å se hvor jeg skal begynne og blir sliten før jeg får engang begynt , så jeg gjemmer meg inni denne deperesjonskokongen eller hva en skal kalle det for jeg tør ikke å face meg selv.

Så langt har jeg kommet inn i meg selv iallfall. Lengre kommer jeg ikke...

[yoga]

Tanken om å legge seg inn er en tanke jeg synes du skal følge.. Du skal ikke måtte behøve å ha det så vondt som du har det nå!

Noen steder er det nok litt ventetid ja. Vet ikke hvilke helsedistrikt du tilhører, men noen sykehus har de siste årene bygget opp egne spiseforstyrrelsesavd. Kanskje ditt sykehus har det? Dette vet nok legen din eller din psyk.spl.

En annen mulighet er medisinskavd. på sykehus. Men da er jo "et krav" at du er veldig somatisk dårlig, eller hadde hatt god nytte av et opphold på medisinsk.

Og du er definitivt ikke gal, en spiseforstyrrelse kan få deg til å føle deg det, si kanskje vonde og dumme ting til andre, men det er ikke det samme som galskap! Og det er hjelp å få

Jeg har vært der, og kom meg ut av det..

[Wildy]

Og er det virkelig ille tar du kontakt med legevakt som hjelper deg videre. Når det stormer som verst på innsiden av hodet kan noen dager på en akuttpost være til hjelp til å komme litt opp av den dypeste grøfta.

[Gjest youlookslashy]

er det ikke flott at det er så mye hjelp der ute?

Et program som tanten min brukte var igrunn ganske effektivt for henne. Program og program, vi fant ut av det som en familie at dette var hva vi skulle gjøre, men det hjalp ganske bra! Det var slikt at vi tok en kjenning av mormor, Anna, og min tante flyttet inn til denne Anna.

Min tante visste ikke hvor hun var, så hun hadde derfor ingen mulighet til og stikke av (huff, hun var faktisk så.. desperat.) Anna var pensjonert, og måtte derfor ikke på jobb ol. slik at hun fikk tatt seg av min tante hele tiden. Tanten min hørte stemmer oppi hodet osv. og tenkte hele tiden at mat var roten til alt vondt. De første dagene var verst, men etter et par dager la hun liten sin på Anna, og hun og Anna jobbet seg fint igjennom det, med at Anna lagde måltider hver 3. time, og hun og min tante satt ved bordet, og tante kjempet seg igjennom "stemmene" og fikk i seg maten etter hvert, og det gikk ganske bra. Det var vel det og måtte legge liten sin på et fremmed menneske som hjalp henne tror jeg..

Hun hadde blitt ganske psykotisk og sånt, såeh. Men det ordnet seg da, og nå er hun på normalvekt og er alltid en sånn "ta litt mer da, jenta mi," person, og spiser godt og er glad i mat.. Er egentlig helt fantastisk hvor bra folk kan bli, så i alle fall ikke mist håpet!

[Gjest yojo]

Flott at du innser at du har et problem, det er et viktig steg i riktig retning. Jeg tror du vil ha god hjelp av å legge deg inn. Der vil du få god oppfølging, samtaler, og du kan være med å planlegge små mål, som du etterhvert mestrer. Når du får denne mestringsfølelsen vil jeg tro at motivasjonen din for å fortsette vil øke.

Jeg ville også prøvd meg på kognitiv terapi, det er en veldig effektiv behandling i forhold til det å kunne snu sitt eget tanke mønster!

Ønsker deg masse lykke til

[Gjest AnonymBruker]

Hei!

Har aldri "lagt meg inn" selv, men tror ikke det er noe du skal vere redd for. Psykiatriske sykehus er ikke noe skummelt, og tror nok de fleste som er der liker seg og får god hjelp.

Det er ikke sånn at det er bare "galninger" der, men alle slags mennesker i alle aldre, fra alle yrkesgrupper osv. Alle kan komme i en vanskelig situasjon, og man trenger ikke være gal av den grunn.

Alle har sitt eget rom som de kan oppholde seg på om de vil, og det er fellesareal der man kan være sammen med de andre pasientene og personalet. Det velger man nok litt selv.

[Gjest strykebrett]

Ventetidene kan variere veldig. Jeg foreslår at du snakker med den sykeploeieren du har samtaler med (hvis jeg har forstått det rett, slik at du har faste samtaler).

Det finnes også dagsenter og andre former for halvveis innlegging som kanskje kan være aktuelle. Ofte kan en 14-dagers opphold gjøre mye for en person. Det er ikke sånn at man sperres inne på en celle uten kontakt med omvrden slik man kanskje kan få intrykk av gjennom media.

Ønsker deg lykke til og god bedring