Bølgesus og blikkstille

[Hvite bølge]

Noen dager føles det som om jeg er en mygglarve i en stille dam. En mygglarve som sørgmodig ser de glinsende øyenstikkerne flatre avgårde i solskinnet, mens den selv henger igjen og må vente på det riktige øyeblikket før den kan gjøre noe mer ut av livet.

Andre dager føles det som om jeg er i bevegelse, ingen kan stoppe meg, dagene skyller gjennom meg mens tiden er like flytende som det store havet, jeg er ett med alt, alt er ett med meg, og vektløst og ubesværet flyter jeg med strømmen når jeg ikke kjemper mot den for å komme dit jeg vil.

Det føles uansett naturlig.

Når jeg retter ansiktet mot sola, faller skyggene bak meg.

[Hvite bølge]

Egentlig er jeg ikke akkurat i noen zen-tilstand.

Mor. Singel. Fulltidsstudent og deltidsarbeidende.

Vet at det meste er mulig, bare man vil nok, og styrer energien i riktig retning. En begynnelse er å vite hva man vil. Noe jeg ikke alltid gjør. For det meste så vet jeg det, og gir full gass i den retningen. Men så skjer det innimellom at det som var riktig, plutselig en dag ikke kjennes riktig lenger.

Det har hendt meg noen ganger nå, i løpet av de snart tjueseks årene jeg har levd.

Eneste som fungerer da, er å lytte til magefølelsen.

Har prøvd å overse den, det gikk ikke bra. Fikk faktisk fysiske symptomer (i magen!), og da jeg endelig gjorde det jeg innerst visste var det riktige, så frigjorde jeg så mye kapasitet i meg selv at det satte meg helt ut. Visste ikke at jeg hadde holdt så mye av meg selv opptatt med situasjonen som var feil for meg.

Det var deilig å oppdage all den mentale og emosjonelle kapasiteten som ble frigitt idet jeg tok valget som var riktig for meg.

Riktig. Viktig. Hva som er viktig for meg nå, er det jeg holder fokus på. Barna, venner og familie, studier/jobb, og det å ta vare på meg selv. For meg innebærer det å gjøre ting som gir meg energi. Trenger å ha en balanse.

[Hvite bølge]

Jeg har vært så heldig å møte mange inspirerende, herlige og flotte mennesker. Håper jeg får møte mange flere i løpet av min tid på jorden.

Noen kommer man aldri innpå. Enkelte blir gående og sirkle rundt hverandre, og de blir aldri helt i stand til å forstå hvem den andre er.

Så har man de som skjærer rett gjennom alle fysiske og ikke-fysiske barrierer, og snakker til sjelen. Mennesker man føler seg hundre prosent avslappet sammen med, og blir glad i kun fordi de er den de er. Mennesker jeg kan fortelle absolutt alt til, og som forteller meg absolutt alt også. I slike tilfeller føles det slett ikke rart og kunstig å kalle hverandre bestevenner. Har ikke mange sånne. Faktisk bare èn. Er så glad i ham.

Har en kvinne også som jeg kunne hatt et sånt forhold til, hadde vi bare vært flinkere til å ta kontakt med hverandre. Men vi vet at vi er der for hverandre. Noen dager holder det lenge.

[Hvite bølge]

For det meste er det fint å være singel.

Noen kvelder skulle jeg imidlertid gjerne hatt en varm armkrok å sitte i.

Jeg lever livet mitt, koser meg og har det bra- og dukker det opp en person som jeg ikke kan tenke meg å leve uten, så er jo det bare herlig. I motsatt fall, ingen stor krise. Tror jeg ville vært lykkelig uansett- det kommer jo an på fokuset mitt.

[Hvite bølge]

Jeg er inspirert til å bli sunnere. Blir alltid det når jeg omgås slanke, spreke mennesker som syder over av livskraft. Hvordan får de det til? Jeg vil også!

Tar noen grep jeg vet funker på sikt, så får vi se. Gleder meg til å sprette ut av sengen hver morgen, oh yes! :latter:

1. Nok søvn

2. Nok vann

3. Mest mulig naturlig mat

4. Få fart på pusten og blodomløpet flere ganger i uka

Skal vi se... Jeg 1. sover for lite, 2. drikker for lite vann, 3. spiser en del naturlig mat, men kan absolutt spise mer, 4. trener ikke regelmessig på grunn av en travel hverdag som tidvis er uten mange faste rutiner.

Fikk lyst til å slenge på, som litt glasur, liksom; at jeg ikke røyker, og drikker lite alkohol.

Ikke helt håpløst, med andre ord. Jeg skal nok klare å få en god alderdom i et ikke alt for skrøpelig legeme, hehe.

Det med søvnen er i grunn det viktigste. At jeg faktisk tar konsekvensen av kunnskapen om at jeg trenger 9 timer med søvn hver natt, og går og legger meg innen klokka 22 på hverdager.

Jeg er så forbaska heldig at jeg er helt frisk og funksjonsdyktig. Det "verste" jeg har brukket på kroppen har vært en negl nå og da (noe som i seg selv er ganske fantastisk å få til, siden de er kortklippet store deler av tiden).

Vil gjerne ta vare på kroppen min så lenge som mulig.

Tenker at jeg er frisk og vital, dermed vil jeg handle og ta valg som om jeg var det, og følgen av tankene vil være at jeg blir det. Mer enn nå.

[Hvite bølge]

Siden sist har jeg funnet ut hva som er meningen med livet. Å leve har ikke blitt noe annerledes siden jeg ble bevisst på hvem jeg er.

Helt uten at jeg har gjort noen innsats for å få det til, ser jeg aldri på tv, og drikker sjelden alkohol.

Nyttårsforsettet for 2010 er : å heller ikke i år begynne å røyke. Utenfra ser livet mitt veldig ordnet og fornuftig ut.

Jobber. Studerer. Bygger fremtiden. Mauraktig flittig og ansvarsfull. Legger nål på nål og bygger tuen. Tryggheten. Som er en illusjon, siden alt før eller siden går over. Rett og slett. Men man er jo et menneske.

Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg prøver å bygge en stabil tilværelse, når det egentlig er det motsatte som tiltaler meg mest.

Er nok en ganske rotløs sjel.

Jeg har lyst til å lære spansk så godt at jeg kan føre en lang og dyp samtale med en spanjol uten at han eller hun synes jeg snakker gebrokkent. Jeg har lyst til å lære å spille gitar så jeg kan løfte sinnet til de rundt meg med lystig musikk. Jeg vil lære å danse salsa så alle som ser meg danse får rykninger i kroppen av danselyst og livsglede.

Store tanker. Store, hårete, ville kanskje noen sagt. Trenger dem.

En venninne kalte innredningsstilen min "bohemsk" her en dag. Tok det som et kompliment. Jeg bryr meg lite om innredning.

I det siste har jeg begynt å lure på om jeg kanskje begynner å bli klar for et nytt forhold snart. Jeg vet, dette var dronningen av vage setninger... Men jeg tror. Kanskje.

Jeg ønsker meg en som jeg kan løpe i skogen med om dagen, og krype ømt inntil om natta...

Endret 8. februar 2010 av Hvite bølge

[Hvite bølge]

Glem det siste avsnittet i forrige innlegg. Et svakt øyeblikk. Jeg elsker å være singel! I det siste har jeg fokusert mye på å omtale meg og barna som en familie. For det er jo det vi er, selv om vi er "bare" tre.

For et par uker siden leste jeg en pocketbok jeg bestilte fra nettet. Forskningsbaserte "Raising boys without men". Utrolig interessant lesning på flere måter. Anbefaler alle alenemødre og lesbiske mødre (single eller i par) med sønner å lese den.

5,5 dager igjen, så er jeg ferdig med utdanningen min. Jeg er 5,5 dager fra å ha en yrkestittel. Ikke en beskyttet tittel, riktignok, men likevel: Jeg kan noe. Jeg har et fag. Det er fantastisk, men jeg kan ikke helt forstå det før jeg står der med vitnemålet, tror jeg. Har jobbet mye (relevant) ved siden av studiet, føler at jeg har noe å komme med i bransjen. Sommerjobb er i boks. Hva jeg skal gjøre fra høsten, er jeg ikke sikker på. Håper at nåværende oppdragsgiver har mer til meg, ellers kan jeg gjøre ting selvstendig for andre også. Jeg er ikke redd for å stå uten noe å gjøre. Tar egne initiativ. Har tillit til at ting ordner seg.

Stikkord: Universets planmessighet. Selv om jeg ikke alltid forstår det før etterpå.

Endret 6. juni 2010 av Hvite bølge

[Hvite bølge]

Hode og kropp har fått roet seg ned den siste uka. Slappet ordentlig av. Og følgelig er jeg forkjølet for første gang i år. Regner med at det er en liten ubalanse som snart ordner seg.

Jeg innser at noen år med fulltidsstudier, deltidsjobb og rollen som singel tobarnsmor i kombinasjon har tatt kverken på det sosiale livet mitt. Har noen gode venner som alltid er der, selv om jeg ikke ser dem så ofte. Både kvinner og menn. Men det er gjerne sånn at treff eller besøk må avtales lang tid i forveien. Folk er travle, kalendere er fulle og de fleste liker å føle seg populære, aktive og i vinden ved å ha fullpakkede dager.

Jeg har et par venner av den typen som kan finne på å bare stikke innom og si hei, fordi de fikk lyst. Jeg elsker det. Prøver å være mer sånn selv også, i forhold til de vennene som jeg vet takler det. Utfordringen min er at mange av vennene mine bor et stykke unna, og flesteparten har ikke barn.

Noen av vennene mine har mye medgang for tiden. Jeg vet ikke om jeg har gitt nok uttrykk for at jeg støtter dem i det. En tidligere singel venninne har fått seg en seriøs kjæreste hun har det veldig bra sammen med, en venninne trener som en gal for å få "den perfekte kroppen" og er sannsynligvis på god vei. Jeg gleder meg på deres vegne. Jeg har også venner som ikke har så mye medgang. Synes ofte det er enklere å støtte dem, enn de som det går bra med. Tror en balanse er det beste. Jeg er ingen "medgangssupporter" når det gjelder venner; jeg er der uansett. Det er det jeg ønsker meg av andre også.

Finner det litt vanskelig å snakke rett ut med venninner om vennskapet vårt. Det er enklere å snakke med menn om det samme. Rart?

[Hvite bølge]

Så vil jeg gjerne få formidlet noe jeg har tenkt mye på. Det gjelder dette med å kombinere rollen som venninne, og rollen som mor. Og hvordan mine venner forholder seg til det faktum at jeg er mamma.

Jeg ønsker at barna mine skal få treffe de herlige menneskene som er mine venner. De har møtt flere av dem, men ikke alle. Dessverre. Det er like mye min skyld, som mine venners.

Det virker som om mange antar at jeg helst vil være sosial når barna er hos faren sin. Det kommer an på hva slags sosial aktivitet det er snakk om - men det er faktisk sånn at jeg har minst like mye lyst til å være sosial den tiden barna bor hos meg.

Noen av vennene mine har barn. Ikke mange; noen få. Jeg vil gjerne bli bedre kjent med barna deres. Være en voksenperson de kan regne med. Være seriøst interessert i mine venners barns liv, ikke bare mine venners. Hittil har jeg ikke fått det til. Kanskje fordi jeg ikke har vært så veldig bevisst på det, før nå? Der skal det bli en forandring.

Barna mine er ikke døpt, har ikke egne faddere. Jeg ønsker likevel at de skal ha andre voksne i nettverket sitt enn meg, faren, besteforeldre, onkler, tanter og lærere/barnehageansatte. Jo flere voksne de kjenner og kan knytte seg til, jo flere gode egenskaper vil de påvirkes og inspireres av, og jo flere rollemodeller har de å velge mellom.

Da jeg gikk gravid, snakket flere av venninnene mine om at de gledet seg til å bli "tante". Ingen av dem er noen "tante" å snakke om. Så, dere barnløse der ute med venninner med barn: Barna er viktige mennesker for venninnen deres. Ta hensyn til det, og tenk over det. Mange barn er faktisk ganske kule.

[Hvite bølge]

I går kjøpte jeg telt og liggeunderlag på Jysk. Billig, og forhåpentligvis godt nok til vårt bruk. Soveposer er i hus fra før. Da er alt klart for tidenes første campingtur med barna. Jeg gleder meg!

Har ikke satt dato enda, men tenker at vi begynner smått og forsiktig med èn natt i telt før ferien starter for alvor. Vi skal kjøre nordvestover i midten av juli; jeg og barna, roadtrip på norsk i en bil som har sett bedre dager, men som går som ei klokke likevel.

Kjørte samme veien med dem i fjor sommer - 10 timer hver vei. Det gikk fint, selv om jeg var ganske trøtt da vi kom fram. I år kommer vi til å stykke opp veien, ta en overnatting eller to. Derav telt.

Yngstemann har i tillegg sluttet med bleier både på dagtid og om natta, så dette blir bra.

Minnes egen barndoms somre, som bestod av mye natur, teltturer innenfor landets grenser, søskenbarntreff, en alltid barføtt og solbrun Hvite bølge som alltid var den siste ut av vannet når vi badet, og et lass med Donald-blader vi leste etter tur og mange ganger i løpet av ferien. Gode tider!

Endret 17. juni 2010 av Hvite bølge

[Klips]

Hei du

[Hvite bølge]

Farvel, forutsigbarhet. Vet ikke om jeg kommer til å savne deg. Jeg sa det. JEG sa "jeg er åpen, la det komme, det som må", og nå står jeg og strekker hals mot en lokkende, kortvarig, forhåpentligvis litt innbringende fremtidsutsikt mens tærne graver seg ned i jorda og holder meg igjen. Helt til jeg får vite litt mer.

Jeg vil! Og det jeg vil, det får jeg til.

I det siste har jeg tenkt en del på det gamle hippie-uttrykket "question authorities". Det er evigaktuelt. Hvem får bestemme? Hvem bør bestemme? Hva vil de med oss, og hva vil vi med oss?

Sitter alene hjemme og har gjort klar leiligheten til at fire Hellas-farende familiemedlemmer kommer for å kræsje her over natta. Antar de ikke kommer før i ett-to-tiden, og da sover mest sannsynlig jeg. Men de visste at jeg jobber hele denne helgen, så det er ikke store forventninger om at jeg skal være sprudlende og sosial til langt på natt.

Akkurat i kveld savner jeg en, eller ei, å prate med. Om alt og ingenting. En eller ei som bare er her. Helt avslappet.

[Faithy]

Håper du har en fin sommer.

Fortsette med studiene til høsten?

[Hvite bølge]

Sommeren var fin, og nå er den over. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, men det kommer en ny om et års tid eller så. Så det får vel være greit.

Jeg liker høsten. Naturen har en vakker måte å dø på. Om høsten blir jeg filosofisk og veldig glad i te.

[Hvite bølge]

Håper du har en fin sommer.

Fortsette med studiene til høsten?

Jeg var ferdig studert i denne omgang i sommer - så hele høsten og vinteren har jeg vært vikar og frilanser.

Nå er jeg også straks jobbsøker. Krysser fingre og tær og alt som krysses kan. Ready, go! Jeg har et mål. Og det målet skal jeg nå.

[Sort Pastill]

For en vakker tittel og en vakker skrivemåte - og ikke minst, et vakkert innhold. Her inne tror jeg at jeg kan trives *krype opp i sofahjørnet med en kopp te*. Får jeg være her en stund?