Tanker om mine matproblemer

[lilla91]

Et enkelt spørsmål: (som kanskje ikke er så enkelt likevel)

Som jeg har skjønt, både ut fra meg selv og ut hva hva dere har sagt, så treneg jer å få i meg mer enn 1500 kalorier om dagen, hvis jeg ikke skal få i underskudd. (En ganske aktiv livsstil, trening hver dag). Skal jeg da bare fortsette å spise, selv om jeg egentlig ikke er sulten (men har sykt lyst på mat, som alltid)? Det hadde i så fall vært en gladnyhet for den grådige delen av meg, den delen som bare skriker etter mat, den delen som teller sekunder til neste måltid og ikke klarer å konsentrene seg om noe annet enn en matbit som ligger på bordet, og blir lei seg når maten er spist opp. Men på en annen side føler jeg meg så utrolig ekkel på alle mulige måter, selv når jeg spiser 1500 kalorier om dagen! Høres kanskje dumt ut, men jeg føler meg grådig, ekkel, oppblåst, tjukk og feit og hele pakka, til og med når jeg spiser 1500 kalorier om dagen får jeg en veldig dårlig selvfølelse fordi jeg føler jeg ikke klarer å ha like stor kontroll over meg selv som jeg hadde før, i den perioden jeg hadde et kaloriinntak på under 1000 kalorier om dagen. Som om jeg stadig skeier ut og ikke klarer å holde meg innenfor mine egne grenser. Som om jeg gir etter for mine lyster, noe jeg har funnet ut at er uakseptabelt for den personen jeg nå har blitt. Dette sliter veldig på selvfølelsen, nemlig.

Jeg har vært så stolt over meg selv, følt at jeg har viljestyrke når jeg har satt meg selv syke mål, og klart å følge de. Den eneste mestringsfølelsen jeg har hatt de siste månedene, har vært i forbindelse med maten. Ved å ha stålkontroll over megselv når det gjelder mat, har jeg fortrengt alle områder av livet jeg ikke kan ha kontroll over.

Er min uforklarlige og nesten umenneskelige lyst på mat til ethvert tidspunkt, og følelsen av å aldri bli tilfredstilt med den maten jeg spiser, selv om jeg blir mett, egentlig en sultfølelse? En veldig fortrengt en, ettersom jeg har tuklet veldig med kroppens sult- og metthetssignaler i ganske mange måneder? Er jeg egentlig sulten, selv om jeg føler meg mett og oppblåst og tjukk og hele den lange rekka jeg kom med i sta?

Forresten, for å oppdatere om hvordan det går i hodet mitt nå. Jeg har begynt å legge på meg, og det synes både på at vektnåla peker litt oppover, og jeg igjen har begynt å få en liten klump nederst på magen. Dette liker jeg absolutt ikke, og prøver å fortrenge det, men går rundt og tenker på det hele tiden, kjenner alltid på magen og når jeg ser megselv i speilet tror jeg jeg ser en mye tykkere person enn folk rundt meg ser. Likevel føler jeg at selvinnsikten fortsatt er der. Dere vet hvordan anoreksi blir framstilt med et bilde ganske mange steder? En dødstynn jente som speiler seg, og en tykk jente som står i speilet. Jeg føler at for å illustrere situasjonen min, må man utvide bildet litt, og tegne den samme jenta som står utenfor og ser på dette bildet, og samtidig som hun har et fortrengt bilde av seg selv, er fullt klar over at bildet er forvrengt. Denne jenta på bildet som jeg gjerne skulle tegnet, altså meg selv, trenger bare å jobbe med selvtilliten. Selv om dette er minst like vanskelig, føler jeg at dette er steg to i kampen mot spiseforstyrrelser, og jeg allerede har mestret steg 1. Dette gjør meg stolt. Eller, jeg vil at det skal gjøre meg stolt, jeg gleder meg til det øyeblikket hvor jeg føler at jeg oppnår et mål ikke når jeg klarer å begrense matinntaket og holde en stålkontroll over meg selv, men når jeg har kommet meg forbi det stadiet, og ser på ting i et større perspektiv. Jeg er ikke der enda, men jeg håper det kommer.

Selvfølgelig klarte jeg, som vanlig, å få et så enkelt spørsmål som ”skal jeg få i meg flere kalorier om dagen enn 1500 selv om magesekken forteller at det holder”, til å bli nesten en A4 side. Men også, som vanlig, blir jeg svært takknemlig for svar, og er glad for at dere støtter meg gjennom dette! Det å ha kvinneguiden som et redskap i kampen mot forholdet mitt til mat, hjelper enormt.

[Gjest Gjest_Karoline_*]

Hei du!

Du har kommet et godt stykke på vei alt, synes jeg

Ikke rart du har lyst på mat hele tiden, etter å ha sultet deg så lenge. Jeg har vært der ... og den lysten på mat vedvarte lenge for min del, man tenker ikke på annet, og gleder seg til neste gang man kan spise nå da man har "tillatelse" til det. Så jeg vil si at dette er helt normalt etter å ha nektet seg selv nok mat over en periode - du er langt ifra alt det fæle som du tenker at du er.

Det vil kanskje vare en stund - men en dag vil det faktisk gå vekk, når kroppen din blir trygg på at den får nok mat.

Angående om du skal få i deg flere kalorier enn 1500 - kanskje du kan øke matmengden din mer gradvis (så du slipper å få så vondt i magen)? Magesekken din er sikkert ganske liten nå, vil jeg tro, og det tar litt tid før den venner seg til mer mat igjen. Så kanskje du kan sette deg små mål - at du skal ligge på 1500 en stund, hvis du har lyst på mer så er det også greit - og at du skal øke gradvis, f.eks i morgen litt mer til et måltid, e.l.

Håper du har en behandler du også kan ta dette opp med, kanskje dere kan lage en plan sammen?

Håper dette hjalp litt! Lykke til videre - og husk at styrken ligger i å våge å bli frisk

Klem!

[lilla91]

Takk for svar!

Nå er det jo sånn at når man har hatt et lavt kaloriinntak en periode, og så går over til en høyere, så tviholder kroppen på all maten den får. Jeg har jevnet dette litt ut i og med at jeg har gått over til en aktiv hverdag med skole og trening hver dag (veldig mye styrke, så håper ikke at alle kgene jeg har lagt på meg bare er fett), men fortsatt merker jeg at kroppen virkelig tviholder på kaloriene den får, og det virker som om magen bare eser ut. Jeg vet ikke om det bare er slik i mine øyne, men jeg tror ikke jeg har et så forvrengt syn på min egen kropp at jeg ser illusjoner. Jeg hadde bare vært fornøyd hvis de ekstra kiloene la seg på beina så buksene kanskje ikke hang så løst, men det føles som om den klumpen nederst på magen aldri får vokst seg stor nok.. Jeg tror genene mine er sånn, for jeg har alltid vært veldig slank men samtidig hatt litt ekstra fett nederst på magen. Men før tenkte jeg at det bare var sånn, nå ser jeg det som en direkte følge av mine egne handlinger - min feil. Noen ganger, når ting ikke er så bra, begynner jeg å straffe meg selv for det.

Vanskelige greier det her!

Dessuten har jeg lest en del på internett, og det er mange som foreller at de, etter en periode med ekstrem matlyst etter anoreksi, har blitt overvektige, og må slanke seg! Når jeg leser sånne ting er det nesten så jeg har lyst til å gi opp med kampen mot anoreksi, og la anoreksien vinne.

Hvorfor er det så innmari viktig for meg å ikke ha det ekstra fettet rundt magen, det vet jeg ikke, men jeg merker at motivasjonen svekker meg Ikke blir det noe særlig bedre av at jeg går rundt og har lyst på mat hele tiden. Når jeg kjeder meg, spiser jeg all slags deilig mat i tankene mine, det er på grensa til sykt! Jeg stapper i meg alt jeg kan komme på, i tankene mine, til jeg nesten blir mett.

[Marrlene]

Hei!

Dette er et problem som jeg tror veldig mange lider av i dagen samfunn, og som flere og flere får bekjentskap til, og jeg forstår din situasjon.

Jeg vil gjerne komme med noen tips av egene erfaringer

Først, dette er hardt, men glem kaloriene, de er bare et tall!

Fokuser heller på innhold i maten som f.eks e stoffer, og hvilke prosseser de har i din kropp, og hva de gjør med din forbrenning.

Det å alltid skulle ha kontroll over sitt mat inntak er noe man ikke blir kvitt på 1-2-3, men man kan endre det til noe mye mere positivt.

Jeg vil anbefale deg en "mettende diett" som også vil hjelpe humøert og ditt velvære og din kropp på alle måter.

Denne består av at du starter din dag ved å spise havregryns grøt, hverdag.

kok den raskt opp med melk eller vann. Også tilsett rosiner eller eple biter, og litt kanel som er kjempe bra for blod sukker nivået.

Fordi ved at man "sulter" seg selv og har et lavt kalori inntak, setter det faktisk ned forbrenningen og blod sukkeret, og man kan rett å slett bli deprimert.

Havregryn har en lang metthets følelse, og man kan spise så og si så mye man vil. Man går ikke irundt sulten, å man legger ikke på seg av det heller.

Spis epler og drikk melk/vann som mellom måltider, dette er med på å rense tarmsystemet, og setter igang en normal fordøyelse og forbrenning igjen.

Denne typen mat vil også hindre en oppblåst mage.

Det at du har begynt med styrke trenging er kjempe bra! Det hjelper på selvtilitten, F.eks den gode gamle kne bøy øvelsen vil gi deg vellformede lår og sprett rumpe, bare etter noen mnd med denne øvelsen 1 gang pr uke, så vil nok ikke buksene dine henge løst lengre

Men bare husk å få i deg nok proteiner og karbohydrater etter trening.

Den lille halvtimen etter trening er det kjempe viktig med protein drikk eller shake. Dette øker også metthets følelsen. Så du ikke trenger å sulte seg selv før neste måltid, det er som sagt heller ikke bra for forbrenningen.

Lær deg til å ikke straffe deg selv med mat inntaket, føler du for det, gjør det heller med en hard jogge tur. Du vil føle et mye større velbehag etter, fordi etter fysiske prestasjoner sender hjernen ut endorfiner, lykke molekyler

Og det lille fette på mage som alle hater, er veldig naturlig for oss kvinner, vi er jo tråsalt fødemaskiner som noen sier, ikke helt enig der.

Men begynn med sittups der du ligger i oppåver bakke med mange repitisjoner, slik forsvinner det fort, ved å kombinere med et som nevnt andre mat vaner. Man får se resultater uten å måtte sulte seg selv.

Så bruk heller energien din til å fokusere på slike ting, å ikke de forbanna kaloriene, du vil oppnå en flott kropp, kanskje bedre selvtilitt å ikke minst et mye større velbehag. Men husk dette er heller ikke gjort på 1 mnd.

Vet ikke om du synes disse tipsene er noe til hjelp, men håper veldig på en tilbake melding fra deg, fordi de har hjulpet mange andre med tilsvarende problemer : )

Klem

[Marrlene]

Og jeg glemte å nevne at med en sånn diett og annet fokus på mat gikk jeg fra 45 kg til 53kg i snart bare muskelatur, null mage fett kun muskler : )

[lilla91]

Tusen takk for svar! Har ikke sett dette før nå!

Hvertfall, tenkte jeg skulle legge inn noen tanker her, skrev litt dagbok i sta og fint å kunne få litt respons. Jeg har kommet fram til noen standpunkt om meg selv som person, som kanskje kan begrunne hvorfor ting er som de er. Uansett så skader det ikke å kjenne seg selv litt bedre, selv om det ikke har en direkte sammenheng med spiseforstyrrelsen.

1) En følelse jeg har er ikke ekte hvis jeg ikke har forklart den grundig til noen, og den personen forstått. Jeg trenger alltie en bekreftelse, erkjennelse fra andre om at jeg har følelser. Når jeg sitter med en bearbeidet tanke/følelse, er jeg fortsatt full av kaos og forvirring, fram til jeg får fortalt noen om følelsen, og fått den godkjent.

2) Jeg kan aldri belønne meg selv uten lov fra andre, jeg blir aldri tilfreds med det jeg gjør, aldri fornøyd nok til selv å trekke konklusjonen om at jeg kan slakke tøylene. Må alltid ha bekreftelse fra andre (vanligvis flere personer om en sak) før jeg f. eks. kan kjøpe meg nye sko, eller ta en kjeks. Typisk spørsmål for meg er "Kan jeg få lov av meg selv til..." Vil gjerne kunne bestemme dette selv. Jeg er ikke en fast nok person, stoler ikke nok på meg selv.

Og en åpenbaring jeg fikk i dag: Grunnen til at jo mindre mat, jo bedre: Jeg føler meg grådig fordi jeg har ekstremt lyst på mat hele tiden, uanset om jeg spiser eller ikke, er sulten eller mett, har det bra eller dårlig. Men når jeg ikke spiser, har jeg en unnskyldning for meg selv til å ha lyst på mat - jeg er jo sulten - uten å måtte skamme meg over dette. Når jeg spiser vanlig for meg (1500 kcal om dagen), og fortsatt har lyst til å svelge kjøleskapet, blir jeg forvirret fordi dette for meg er irrasjonelt og uforståelig, og jeg blir sliten av å ikke finne svar på hvorfor det er sånn. Når jeg ikke psier, slipper jeg å lure, og har kontroll. En vinn-vinn situasjon for tvangstankene.