Har min datter Aspergers syndrom?

[Gjest Bekymret mor]

Hei.

Jeg lurer på om det er mulig å få/utvikle Aspergers syndrom i relativt voksen alder? Jeg har en datter på nitten år som jeg syns har mange likhetstrekk med diagnosen. Med dette innlegget ønsker jeg ikke henvisninger til sider som har informasjon om syndromet, men evt. tilbakemeldinger fra mennesker som er i den samme eller liknende situasjon.

Min datter er som sagt nitten år gammel og er nettopp ferdig med videregående skole. Hun har alltid vært noe for seg selv, men det er noe som jeg har sett på som positivt og ikke har ønsket å endre på. Da hun var liten hadde hun mange beundrere, men hun trivdes best i sitt eget selskap og trivdes med alene-aktiviteter fremfor å leke med andre barn, noe jeg respekterte. Hun har derfor alltid vært henholdsvis reservert. Hun klarer fremdeles ikke å tilbringe mye tid med andre mennesker og trenger mye "rom" for seg selv. Da hun var femten år kom hun til meg og sa at hun var bifil. Jeg tenkte at det var derfor hun hadde vært så annerledes da hun var mindre og slo meg til ro med dette. Nå har jeg imidlertidig lest om denne diagnosen og føler virkelig at den passer godt til min datter. Det handler ikke om å sykeliggjøre henne, jeg vil bare hjelpe.

I tenårene fikk hun flere bekjente enn før og også en kjæreste. Hun flyttet inn til denne kjæresten og bodde der i nesten ett år. På denne tiden hadde hun ingen kontakt med omverden utenom skolen og familie. Hun fokuserte kun på kjæresten, noe jeg mente var illevarslende. Jeg tok det opp med henne, men hun forsto ikke hvorfor dette skulle være et problem. Hun har forresten aldri tidligere kommet overens med jevnaldrene og denne kjæresten var ett år yngre enn henne. Jeg husker episoder fra da hun var mindre hvor hun "isolerte" seg selv fra andre og ikke ønsket å gå på skolen. Hverdagen har generellt vært ganske tøff for henne å takle. Hun er veldig moden for sin alder og fryktelig intelligent og reflektert. Men hun takler ikke sosiale forhold like godt.

Da det ble slutt med kjæresten for litt over et halvt år siden, gikk hun inn i en sterk deperesjon. Hun skjønte ikke hva hun hadde gjort galt, tryglet kjæresten sin om å ikke gå fra henne og gråt mye (min datter gråter sjelden). Deretter sluttet hun å spise, sluttet å snakke, vraket sine egne fremtidsplaner og ignorerte alle mennesker (meg inkludert) som prøvde å nå frem til henne. Det eneste hun fokuserte på var litteratur og hun brukte all sin våkne tid på å lese (hun har alltid vært fryktelig opptatt av dette). Til slutt ble hun så apatisk at jeg tok kontakt med min lege og en psykolog for å høre hva jeg kunne gjøre. De foreslo at jeg skullle gi henne tid og oppfordret meg til å snakke med henne om dette. Jeg gav henne pusterom og ventet på at det skulle gå over. Hun ville ikke snakke med meg i det hele tatt. Hun har tidligere aldri likt å dra på fester eller ut på byen, men dette begynte hun med etter bruddet. Deretter stengte hun seg inne på rommet sitt, hørte på musikk, leste og malte. Jeg har alltid oppfordret hennes kunstneriske sider og syns det var fint at hun fikk utløp for sine følelser gjennom dette. Samtidig så gjør det meg veldig vondt, for bildene hun maler/tegner gjenspeiler veldig godt hvordan hun har det inni seg og jeg føler meg håpløs som mor siden jeg ikke klarer å gjøre noe for henne.

I tillegg har hun vært veldig lei seg i tiden etter videregående. Hun har strøket i fag på videregående og er nødt til å ta opp disse som privatist. Hun har selvdisiplin og klarer det dersom jeg er flink til å oppfordre til leksearbeid. Hun får seg ikke jobb, til tross for at hun har søkt lenge, men det virker ikke som om hun ser helt konsekvensene av dette. Jeg har oppfordret henne til å ta et år på folkehøgskole eller noe annet, men hun er ikke interessert.

Den sykelige sinnsstemningen fra etter bruddet med kjæresten har imidlertidig vedvart til tross for forandringer og aksept fra hennes side. Jeg begynner å bli veldig redd for henne. Hun er ikke lenger like deperimert, hun har blant annet begynt å spise igjen og snakker med meg og sine søsken. Utenom det har hun ikke ønsket annen kontakt. Likevel har hun nå truffet en ny "kjæreste" som hun tilbringer all sin tid hos. Denne kjæresten bor et stykke unna og det kan gå uker mellom jeg hører noe fra henne. Jeg er redd for min datter, for at denne nye jenta ikke skal takle henne, for en ny deperesjon og for at det skal bli vanskelig for dem begge. Jeg har prøvd å prate med datteren min om dette, men hun ser ikke problemet. Hun syns jeg er masete og blir sint og hysterisk. Jeg ser at hun er ensom og hun har det ikke godt med seg selv. Jeg vet at hun misliker forandringer og har vanskeligheter med å tilpasse seg, og av den grunn syns jeg at dette med en ny kjæreste er merkelig. Hun ber meg om å gi henne "luft" og jeg prøver så godt jeg kan.

Andre grunner til at jeg tror hun har AS;

Hun:

• kan stenge omverden ute i flere dager, noen ganger, uker i strekk.
  
• ønsker ikke å kommunisere med omverden.
  
• syns hverdagen er problematisk og har vanskeligheter med å takle den.
  
• går lett inn i depresjon.
  
• klarer ikke å knytte seg til andre mennesker.
  
• er dårlig på å tolke andres oppførsel.
  
• er svært isolert og ønsker ikke å treffe nye personer.
  
• har generellt vanskeligheter med å godta nye livssituasjoner og takler disse dårlig.
  
• er svært fiksert på sine interessefelt.
  
• har hatt vanskeligheter med skolegang og jobbsituasjoner.
  
• kommer ikke overens med jevnaldrene personer med mindre ekstra innsats fra andres side er grunnlaget for dette.
  
• søker ofte eldre mennesker å kommunisere med.
  
• skyver mennesker bort pga stort behov for alenetid.
  
• forstår ikke sosiale forventninger og ønsker å unngå disse.
  
• er svært sårbar for stress, mas og kritikk og kan bli svært innesluttet av slikt.
  
• kan ha likhetstrekk til angstanfall ved kritikk av personlighet og karakter.
  
• har, til tross for nogenlunde stabil døgnrytme, søvnproblemer.
  
• har drastiske humørsvinginger som kan ende i raserianfall eller innesluttethet.
  
• har ikke alltid kontakt med virkeligheten og har mindreverdighets- og skyldfølelser av melankolsk art.
  
• kan bli paranoid og redd for at andre mennesker har kontroll over hennes liv og søker stadig isolasjon.
  
• har mangel på empati og oppfører seg til stadighet egosentrisk.
  
• har motivasjonsproblemer dersom det ikke er underlagt interessefeltene hennes.
  

Jeg vet jeg bør la henne være i fred, men jeg er redd for henne og vil henne kun godt. Har min datter Aspergers syndrom? Hvordan skal jeg forholde meg til henne, og hva kan jeg gjøre for å sørge for at hun har det bra? Bør jeg få henne til å kontakte lege, og hjelper det henne dersom hun blir diagnotisert?

Med vennlig hilsen

Bekymret mor

[Gjest Gjest]

Det er bra at du ønsker å stille opp for datteren din, og det kan godt være at profesjonell hjelp kan være en ende å begynne i, bla pga depresjon. Men jeg tror ikke hun har AS, da jeg tror at hennes tendenser til å lukke seg inn hos seg selv, og være spesielt opptatt av én ting hadde vært mye mer uttalt enn at det nødvendigvis er patologisk.

[Gjest Gjest]

Nei, det går ikke an å utvikle aspergers i voksen alder, det er medfødt nevrologisk.

Det du skisserer er ikke typisk, man må se helhet og utviklingsmessig.

-Hvordan var språkutviklingen?

- Lek ( evne til paralell og rolle lek )

- Fikk du blikk kontakt, kan hun ha blikk kontakt uten at det er ubehagelig?

- Var hun fullstendig oppslukt i egne interessert?

- Har du merket deg sanseforstyrrelser?

- Må ha rutiner?

Mye av det du nevner er ganske vanlig for unge jenter. Kjærlighetssorg kan være ganske tøff i den alderen der.

[Gjest Gjest]

Jeg ville heller sagt at jenta har ADHD. http://www.lommelegen.no/322931/adhd-hos-kvinner-og-jenter

[Gjest Pet]

Kjære bekymret mor

Skjønner godt at du er bekymret for jenta di. Jeg har en ungdom med Asperger i familien, og han har skilt seg ut fra "normalen" siden han var ganske liten. Ut i fra det du skriver, har hun noen trekk som kan stemme med diagnosen, men ikke nok ut i fra det jeg vet om syndromet. Har du lest noe om Borderline personlighetsforstyrrelse? Søk det opp på nettet. Personlig synes jeg som sagt ikke hun høres ut som om hun har Asperger, men jeg vil absolutt anbefale at hun blir utredet for andre forstyrrelser.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Asperger i familien her også, og tegnene var der allerede i første leveår. Likevel ble funksjonen så bra at diagnosen kom først i voksen alder, etter at problemene i ungdommen ble tolket å være andre psykiske lidelser.

Det er mye som ligner på hverandre i psykiatrispekteret.

Jenter har også mindre typiske symptomer enn gutter. Hun er voksen, hva med å snakke med henne og høre om hun er åpen for at det kan være en årsak, og mulig hjelpemuligheter, for vanskene hennes? Og få en henvisning til litt tester?

[Gjest Gjest]

Asperger er ikke psykriatri. Det er NEVROLOGISK.

[Gjest Gjest]

Asperger er ikke psykriatri. Det er NEVROLOGISK.

Etiologien kan diskuteres, men det sorterer inn under psykiatri behandlingsmessig.

[Gjest Gjest]

Etiologien kan diskuteres, men det sorterer inn under psykiatri behandlingsmessig.

Fordi de ikke har ett annet navn på det.

Hva mener du er behandlingen?../ hvis sosiale historier går under psykriatisk behandling er det noe som er galt, aspergere har sansforstyrrelser.

[Gjest Gjest]

Fordi de ikke har ett annet navn på det.

Hva mener du er behandlingen?../ hvis sosiale historier går under psykriatisk behandling er det noe som er galt, aspergere har sansforstyrrelser.

Sanseforstyrrelser er ikke det eneste de har.

[Gjest Bekymret mor]

Nei, det går ikke an å utvikle aspergers i voksen alder, det er medfødt nevrologisk.

Det du skisserer er ikke typisk, man må se helhet og utviklingsmessig.

-Hvordan var språkutviklingen?

- Lek ( evne til paralell og rolle lek )

- Fikk du blikk kontakt, kan hun ha blikk kontakt uten at det er ubehagelig?

- Var hun fullstendig oppslukt i egne interessert?

- Har du merket deg sanseforstyrrelser?

- Må ha rutiner?

Mye av det du nevner er ganske vanlig for unge jenter. Kjærlighetssorg kan være ganske tøff i den alderen der.

Språkutviklingen hennes var ganske normal. Hun skriver og leser veldig godt, men hun har vanskeligheter for å oppfatte ting når folk snakker til henne og hun uttrykker seg ikke så veldig godt muntlig heller. Hun må ofte ha bekreftelse av andre før hun uttaler seg, avbryter seg selv og andre og bruker kroppen voldsomt som hjelpemiddel når hun snakker.

Hun trivdes som sagt best alene og var ikke glad i å leke med andre barn når hun var mindre. Hun måtte oppfordres til å leke med andre. Rollelek tok hun lettere derimot, hun har alltid hatt en sær fantasi og lever seg godt inn i fiksjonelle univers. Likevel har det ofte skjedd at hun ikke klarer å skille mellom dette. Dersom hun lekte "slosseleker" med gutter da hun var yngre kunne hun oppføre seg voldelig dersom ingen hadde forklart at dette ikke var lov. Ikke på en måte slik at det var farlig, men heller uvanlig for en jente i den alderen. Hun skumpet ofte borti andre barn og kranglet mye med andre. Hun har heller aldri likt gruppearbeid (i litt eldre alder) og endte alltid opp med å gjøre alt gruppearbeidet på egenhånd (selv om det var store oppgaver).

Hun kan ha blikk-kontakt med meg og med den tidligere kjæresten. Jeg har alltid oppfattet dette som en tillitserklæring fra hennes side. Jeg vet ikke om hun syns det er ubehagelig. Men dersom vi krangler, hun er sint, eller hun har det vondt stirrer hun intenst i veggen bak meg og forsvinner inn i sitt eget sinn. Det er ofte jeg må ta tak i henne for å "få henne tilbake" til øyeblikket.

Ja, hun er fryktelig opptatt av sine interesser og hun er ikke tilstede når hun holder på med disse "aktivitetene". Hun skjønner heller ikke helt at det ikke er interessant for andre å høre på snakk om dette, og tar ikke hint i forhold til det.

Hun har hele tiden tidligere vært opptatt av å lære seg nye ting i forhold til sine interesser, men i den siste tiden så virker det som om hjernen hennes er i pausemodus - hun tenker lite nyansert, søker ikke informasjon og registrerer ikke detaljer like godt som før.

Vel. Hun hater kroppslig kontakt med andre mennesker og ønsker ikke berøring i noen grad med mindre hun kjenner "berøreren" veldig godt. Hun reagerer med sinne og avsky. Vi har snakket mye frem og tilbake om dette og hun sier at hun "ikke skjønner hvorfor fremmede folk skal ta på henne". Hun liker ikke å bli kjærtegnet av andre enn meg og hennes far (hvordan hun er med kjærester vet jeg ikke, for jeg har aldri vært vitne til det).

Hun kan klype og bite seg selv når hun gråter, hun gjør det ikke lenger (så vidt jeg vet) men hun gjorde det ofte da hun var yngre.

Hun er veldig overfølsom når det gjelder å reise og blir fort reisesyk (bilsyk, båtsyk osv.) Hun har angst for små rom, liker ikke heiser. Og høyder, redd for å falle, selv når dette ikke er en risiko (trapper, stiger osv). Likevel var hun veldig "spenningssøkende" som barn, og kunne finne på å klatre i toppen av flaggstanga blant annet.

Hun reagerer som sagt dårlig ved tilsnakk, og reagerer ikke alltid på sitt eget navn. Hun hører mye feil, må ha gjentatte instruksjoner og snakker høyt til seg selv til tider.

Tja, hun trenger ofte tilsnakk før hun gjør f.eks. leksene sine/rydde rommet/gjøre plikter. Men jeg har merket meg at det er lettere for henne om hun har klokkeslett å forholde seg til. Hun vet f.eks at kl 5 er det middag, hver dag. Så jeg vil nok si: ja, hun trenger rutiner.

Kan det være slik at hun har hatt det siden hun var barn, men at jeg/vi ikke har oppdaget det før nå?

[Gjest Gjest]

Sanseforstyrrelser er ikke det eneste de har.

Nei? kanskje du kan utdype det litt?

Alle er forskjellige, vi har a typiske trekk som er felles. Det du mener?

[Gjest Gjest]

Det kan jo være andre ting også, f.eks. en slags personlighetsforstyrrelse.

[Gjest Gjest]

Språkutviklingen hennes var ganske normal. Hun skriver og leser veldig godt, men hun har vanskeligheter for å oppfatte ting når folk snakker til henne og hun uttrykker seg ikke så veldig godt muntlig heller. Hun må ofte ha bekreftelse av andre før hun uttaler seg, avbryter seg selv og andre og bruker kroppen voldsomt som hjelpemiddel når hun snakker.

Hun trivdes som sagt best alene og var ikke glad i å leke med andre barn når hun var mindre. Hun måtte oppfordres til å leke med andre. Rollelek tok hun lettere derimot, hun har alltid hatt en sær fantasi og lever seg godt inn i fiksjonelle univers. Likevel har det ofte skjedd at hun ikke klarer å skille mellom dette. Dersom hun lekte "slosseleker" med gutter da hun var yngre kunne hun oppføre seg voldelig dersom ingen hadde forklart at dette ikke var lov. Ikke på en måte slik at det var farlig, men heller uvanlig for en jente i den alderen. Hun skumpet ofte borti andre barn og kranglet mye med andre. Hun har heller aldri likt gruppearbeid (i litt eldre alder) og endte alltid opp med å gjøre alt gruppearbeidet på egenhånd (selv om det var store oppgaver).

Hun kan ha blikk-kontakt med meg og med den tidligere kjæresten. Jeg har alltid oppfattet dette som en tillitserklæring fra hennes side. Jeg vet ikke om hun syns det er ubehagelig. Men dersom vi krangler, hun er sint, eller hun har det vondt stirrer hun intenst i veggen bak meg og forsvinner inn i sitt eget sinn. Det er ofte jeg må ta tak i henne for å "få henne tilbake" til øyeblikket.

Vet du, dette høres mer ut som ADD. Les om det du.

Ja, hun er fryktelig opptatt av sine interesser og hun er ikke tilstede når hun holder på med disse "aktivitetene". Hun skjønner heller ikke helt at det ikke er interessant for andre å høre på snakk om dette, og tar ikke hint i forhold til det.

Hun har hele tiden tidligere vært opptatt av å lære seg nye ting i forhold til sine interesser, men i den siste tiden så virker det som om hjernen hennes er i pausemodus - hun tenker lite nyansert, søker ikke informasjon og registrerer ikke detaljer like godt som før.

Vel. Hun hater kroppslig kontakt med andre mennesker og ønsker ikke berøring i noen grad med mindre hun kjenner "berøreren" veldig godt. Hun reagerer med sinne og avsky. Vi har snakket mye frem og tilbake om dette og hun sier at hun "ikke skjønner hvorfor fremmede folk skal ta på henne". Hun liker ikke å bli kjærtegnet av andre enn meg og hennes far (hvordan hun er med kjærester vet jeg ikke, for jeg har aldri vært vitne til det).

Hun kan klype og bite seg selv når hun gråter, hun gjør det ikke lenger (så vidt jeg vet) men hun gjorde det ofte da hun var yngre.

Hun er veldig overfølsom når det gjelder å reise og blir fort reisesyk (bilsyk, båtsyk osv.) Hun har angst for små rom, liker ikke heiser. Og høyder, redd for å falle, selv når dette ikke er en risiko (trapper, stiger osv). Likevel var hun veldig "spenningssøkende" som barn, og kunne finne på å klatre i toppen av flaggstanga blant annet.

Hun reagerer som sagt dårlig ved tilsnakk, og reagerer ikke alltid på sitt eget navn. Hun hører mye feil, må ha gjentatte instruksjoner og snakker høyt til seg selv til tider.

Tja, hun trenger ofte tilsnakk før hun gjør f.eks. leksene sine/rydde rommet/gjøre plikter. Men jeg har merket meg at det er lettere for henne om hun har klokkeslett å forholde seg til. Hun vet f.eks at kl 5 er det middag, hver dag. Så jeg vil nok si: ja, hun trenger rutiner.

Kan det være slik at hun har hatt det siden hun var barn, men at jeg/vi ikke har oppdaget det før nå?

[Gjest Gjest]

Høres mer ut som ADD.

[Gjest Gjest]

Nei? kanskje du kan utdype det litt?

Alle er forskjellige, vi har a typiske trekk som er felles. Det du mener?

Nei, jeg vil ikke bruke tid på å skrive en utdypende tekst, symptomene er lette å google etter.

[Gjest Gjest]

Regner med du har sjekket hørselen hennes.

Har du spurt henne om hun hører stemmer? 10-15% av unge jenter er stemmehørende i kortere og lengre perioder uten at det fører til noen diagnose senere. Men det kan være forferdelig skremmende hvis du tror du er den eneste i verden. Og naturligvis noe du utvikler forsvarsmekanismer for å skjule for omverdenen.

[Gjest Gjest]

Som flere her nevner er nok ikke dette asperger.

Enkelte ting som må være tilstede for å få denne diagnosen, nevner du ikke noe om at din datter har, og dette er de tingene man legger aller først merke til.

Og de legger man merke til allerede når de er små.

jeg har ett barn på 9 år, barnet fikk diagnosen adhd som 4-åring og asperger syndrom i lettere grad som 8-åring.

Allerede som baby, var tegnene klare på at ikke alt var som det skulle være.

Det første som slår meg er at dette er en helt normal tenåring med de problemer dette medfølger.

Skulle man kun gått ut fra symptomene på de forskjellige diagnosene rundt om kring ville vi alle hatt en. Det handler om mengden ut fra normalen, men hva er normalen?

Bipolar og adhd/add kan ofte forveksles, men jeg ville vel heller kanskje tippet bipolar med tanke på angsten ol.

Men jeg ville nok sjekket for fysiske ting først. Hvis hun for eksempel har dårlig hørsel, vil dette skape ett lavt selvbilde, som igjen kan føre til at man trekker seg unna andre og er asosial.

Jeg selv var ett slik "problembarn" som aldri hørte etter og jeg ropte når jeg snakket til andre. Nedsatt hørsel på begge ørene var årsaken til dette, og ble oppdaget først da jeg var 18 og har nå blitt operert for dette. Tok en god stund å forklare folk at : du trenger ikke skrike, jeg står jo rett ved siden av deg

[Gjest Gjest]

Nei, jeg vil ikke bruke tid på å skrive en utdypende tekst, symptomene er lette å google etter.

Når du påpeker at "sanseforstyrrelser" ikke er det eneste de har bør du begrunne det, høres så fordommfullt ut. Alle a symtomer bunner ut fra sanseforstyrrelser.

[Gjest balla]

Hei, HI utifra beskrivelsen din synes jeg det er tydelig at datteren din trenger hjelp.

Vet at du ikke ville ha linker men må bare gi deg denne youtube videoen. Tenkte sånn på den når jeg leste beskrivelsen din:

Den beskriver hvordan det er å ha borderline personlighets forstyrrelse.