Dødsfall i nær familie.... helseangst

[Gjest Engstelig, 28 år]

Jeg mistet min mor i kreft for 10 år siden og fikk aldri bearbeidet det.

Nå opplever jeg at jeg i voksen alder tenker mye på døden og gruer meg til å dø.

Får innimellom tanker som er helt ute av proporsjoner vedr. uskyldige kroppslige symptomer. Har hendt nå 2 ganger på et år at jeg har oppsøkt lege for noe jeg har vært veldig redd for, som har vist seg å være helt uskyldig. Pinlig.

noen som kjenner seg igjen?

[Gjest Gjest]

Kjenner meg godt igjen, og har slitt med dette i mange år selv. Går sjelden til legen for jeg er redd for leger også, men plages av min egen overbevisning om at jeg har dødelige sykdommer når jeg har symptomer på vanlige "hverdags"sykdommer. Tror min egen helseangst oppsto da jeg hadde en alvorlig sykdom, som jeg ble frisk av, for 20 år siden. Jeg har aldri snakket med noen om den angsten jeg sliter med.

[Gjest Gjest]

1. Det er ikke pinlig. Angsten din er forståelig utfra hva du har opplevd, og helseangst er et ganske utbredt fenomen

2. Angsten tjener ikke til noen fordel for deg selv om det er bra du går til lege og lar deg undersøke, det er verre å la være. Men du bruker jo mye energi på å være bekymret og engstelig, noe som går utover livskvaliteten din.

3. Det går an å få hjelp, snakk med legen din om en henvisning til psykolog, gjerne noen som driver med kognitiv terapi. Dersom det er lange ventelister eller legen vurderer deg som for frisk kan du prøve noen timer privat. Det går også an å bruke selvhjelpsbøker på dette området, f eks en som har blitt nevnt ofte her (finner ikke link nå) om Mindfullness og angst - den er bra

Jeg tror at til en viss grad er det naturlig å være redd for å bli syk og dø og ha det vondt, og når man har opplevd at det rammer noen rundt en skjønner man at det kan skje noe når som helst. Samtidig er det jo helt umulig å vite hva som skal bli skjebnen til akkurat du og meg, og derfor et håpløst prosjekt å gå rundt og male bilder av fæle alternativer. Det finnes mer konstruktive og mindre energitappende måter å leve, og å forberede seg til å møte smerte, på.

(men jeg føler veldig med deg, min egen erfaring er at jeg blir mye mer opptatt av slike ting selv - min egen helse, hva som kan skje meg - når jeg opplever sykdom og død hos de nærmeste, og det er slitsomt...)

[Gjest TS]

Kjenner meg godt igjen, og har slitt med dette i mange år selv. Går sjelden til legen for jeg er redd for leger også, men plages av min egen overbevisning om at jeg har dødelige sykdommer når jeg har symptomer på vanlige "hverdags"sykdommer. Tror min egen helseangst oppsto da jeg hadde en alvorlig sykdom, som jeg ble frisk av, for 20 år siden. Jeg har aldri snakket med noen om den angsten jeg sliter med.

Takk for svar, ja det er helt jævlig. Forringer livskvaliteten!

[Gjest TS]

1. Det er ikke pinlig. Angsten din er forståelig utfra hva du har opplevd, og helseangst er et ganske utbredt fenomen

2. Angsten tjener ikke til noen fordel for deg selv om det er bra du går til lege og lar deg undersøke, det er verre å la være. Men du bruker jo mye energi på å være bekymret og engstelig, noe som går utover livskvaliteten din.

3. Det går an å få hjelp, snakk med legen din om en henvisning til psykolog, gjerne noen som driver med kognitiv terapi. Dersom det er lange ventelister eller legen vurderer deg som for frisk kan du prøve noen timer privat. Det går også an å bruke selvhjelpsbøker på dette området, f eks en som har blitt nevnt ofte her (finner ikke link nå) om Mindfullness og angst - den er bra

Jeg tror at til en viss grad er det naturlig å være redd for å bli syk og dø og ha det vondt, og når man har opplevd at det rammer noen rundt en skjønner man at det kan skje noe når som helst. Samtidig er det jo helt umulig å vite hva som skal bli skjebnen til akkurat du og meg, og derfor et håpløst prosjekt å gå rundt og male bilder av fæle alternativer. Det finnes mer konstruktive og mindre energitappende måter å leve, og å forberede seg til å møte smerte, på.

(men jeg føler veldig med deg, min egen erfaring er at jeg blir mye mer opptatt av slike ting selv - min egen helse, hva som kan skje meg - når jeg opplever sykdom og død hos de nærmeste, og det er slitsomt...)

Uff, ja... takk for langt og godt svar! Jeg er nok litt deprimert i tillegg, merker at tankene blir verre når jeg er deprimert. Godt at vi ikke vet hva som blir skjebnen vår! Jeg har faktisk nettopp begynt hos en kognitiv psykolog nå Håper han kan hjelpe meg, er så sliten.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg vet hvordan du har. Sliter også med det. Spesielt kommer det ja når noen nære dør. Er helt fryktelig og veldig slitsomt. Jeg går også til psykolog, har bare vært der 2 ganger, i tillegg går jeg på antidepressiva. Jeg missunner dem som er fryktløse!

[Gjest Camilla30år]

Var hos legen i dag. Hun kjente lenge under armhulene mine.

Ingenting der, kun spente muskler. Hovne lymfekjertler er veldg lett å kjenne igjen, sa hun. Brystene mine har ingen klumper som ikke skal være der.

Lettelse... Meg egentlig visste jeg dette på forhånd da ibuxene fikk kulene til å minske... men fy fader for en opplevelse. Flere kvelder i forrige uke hadde jeg direkte DØDSangst. Hjalp ikke at det tilfeldigis lå et blad og slang hos min søser (KK, tror jeg det var) om "LInn 24 som fikk brystkreft og måtte fjerne ene brystet".

Jeg må bare sluttte å lese sånne reportasjer...

[Gjest Gjest_becka_*]

Godt å høre! Men jeg forstår godt panikken du må ha følt. Jeg har det sånn ganske så ofte. Jeg føler alltid jeg feiler noe. Jeg kjenner det jo fysisk! Det er så vanskelig å skulle skille hva som er angsten og hva som faktisk er noe.

Jeg er redd for alt for tiden! Det er helt forferdelig.

[Gjest Svarttrost]

Hei!

Vei hvor slitsomt det er å ha helseangst, har hatt det selv for noen år siden. Men det positive er at jeg ble helt frisk! Så det er absolutt håp

[Gjest Camilla30år]

Hei!

Vei hvor slitsomt det er å ha helseangst, har hatt det selv for noen år siden. Men det positive er at jeg ble helt frisk! Så det er absolutt håp

Hvordan ble du frisk? Vi er flere på denne tråden som trenger en real solskinnshistorie!

[Gjest Camilla30år]

Godt å høre! Men jeg forstår godt panikken du må ha følt. Jeg har det sånn ganske så ofte. Jeg føler alltid jeg feiler noe. Jeg kjenner det jo fysisk! Det er så vanskelig å skulle skille hva som er angsten og hva som faktisk er noe.

Jeg er redd for alt for tiden! Det er helt forferdelig.

Jeg har begynt å gå til en kognitiv psykolog nå. Slik jeg ser det, er det merkelig at det ikke er flere som tenker/føler slik som oss. Man leser jo om de verste sykdomshistoriene i aviser og blader dag ut og dag inn. Når man først har fått den redselen for å dø... Tør nesten ikke bestsille time hos fastlegen lenger, redd for hva hun tenker.

[Becka]

Jeg har begynt å gå til en kognitiv psykolog nå. Slik jeg ser det, er det merkelig at det ikke er flere som tenker/føler slik som oss. Man leser jo om de verste sykdomshistoriene i aviser og blader dag ut og dag inn. Når man først har fått den redselen for å dø... Tør nesten ikke bestsille time hos fastlegen lenger, redd for hva hun tenker.

Kjenner til den også ja. Har vært hos legen noen ganger i det siste for å si det sånn. Nå har det faktisk vært noen årsaker til det. Men likevel, jeg begynner å føle meg litt dum. Og det har blitt litt sånn at jeg ikke helt stoler på legen også. Hun vet jo at jeg sliter med angst, og det får meg til å tenke at så fort jeg feiler noe, så vil hun tenkte " angst!". Det blir en ond sirkel...

Jeg har derfor skrevet innlegg 2 ganger nå til internett lege, bare for å få svar fra andre utenforstående leger, og når man skriver kan man utdype seg ganske godt. Det koster, men er verdt det for min del. Om det er et tips for noen... Men mest av alt, må vi ha hjelp til å komme ut av dette!

Og jeg tror nok det er mange flere som har det som oss, mange flere enn samfunnet er klar over. Men ikke alle har det i like sterk grad... Jeg har alltid hatt det, men ikke sånn at det har gått utover livskvaliteten i den grad som det gjør nå.

[Becka]

Var hos legen i dag. Hun kjente lenge under armhulene mine.

Ingenting der, kun spente muskler. Hovne lymfekjertler er veldg lett å kjenne igjen, sa hun. Brystene mine har ingen klumper som ikke skal være der.

Lettelse... Meg egentlig visste jeg dette på forhånd da ibuxene fikk kulene til å minske... men fy fader for en opplevelse. Flere kvelder i forrige uke hadde jeg direkte DØDSangst. Hjalp ikke at det tilfeldigis lå et blad og slang hos min søser (KK, tror jeg det var) om "LInn 24 som fikk brystkreft og måtte fjerne ene brystet".

Jeg må bare sluttte å lese sånne reportasjer...

Kan jeg bare spørre, spente muskler under armhulene, har det vært noe vondt? Jeg har hatt en del stikking i den ene siden, det kan nesten kjennes ut som hjerte regionen, men så nevnte min mor noe om musklene under armhulen. Når jeg tar der, kan det kjennes litt lemster ut. Jeg er jo veldig ofte anspent..

[Gjest Svarttrost]

Hvordan ble du frisk? Vi er flere på denne tråden som trenger en real solskinnshistorie!

Vel, jeg har dessverre ingen god forklaring på hvorfor jeg ble frisk. Men bare nesten over natta gikk jeg fra skikkelig helseangst til helt frisk. Utrolig men sant! Gikk ikke til noen psykolog på det tidspunktet heller så de er et mysterium for meg he he...Kan jo fortelle at jeg leste bøkene til psykiater Ingvar Wilhelmsen, som driver en hypokonderklinikk i bergen. Meget nyttige bøker! Kanskje var det disse som gjorde susen? Det anbefales jo kognitiv terapi mot denne lidelsen også, kanskje det hadde vært verdt et forsøk? Lykke til mrd bedringen alle sammen som sliter med helseangst

[Gjest Camilla30år]

Kan jeg bare spørre, spente muskler under armhulene, har det vært noe vondt? Jeg har hatt en del stikking i den ene siden, det kan nesten kjennes ut som hjerte regionen, men så nevnte min mor noe om musklene under armhulen. Når jeg tar der, kan det kjennes litt lemster ut. Jeg er jo veldig ofte anspent..

Ja, var litt ømt også.... Jeg trodde med en gang at NÅ var det spredning til lymfekjertlene på gang, men heldigvis klarte jeg å tvinge meg selv til å tenke at hallo, dette kan faktisk være spente muskler. Og det var det. Jeg var faktisk så stiv på venstre side at jeg var øm både på oversiden og undersiden av venstre bryst og kjente tydelig muskelknuter. Men nå er det borte... Jeg har også, som en skrev under her, lest bøkene til Ingvar Wilhelmsen. De hjelper. Essensen i det han skriver er at "en hypokonder feiltolker kroppens signalert til å frykte at man har en alvorlig sykdom". Man tenker det verste man kan komme på med en gang man kjenner et symptom. Å være anspent kan gi mye vondter alle veier, det kan jeg skrive under på. Ta deg en tur til fysioterapi, Becka! Jeg skal på det i dag for min stive nakke.

[Becka]

Ja, var litt ømt også.... Jeg trodde med en gang at NÅ var det spredning til lymfekjertlene på gang, men heldigvis klarte jeg å tvinge meg selv til å tenke at hallo, dette kan faktisk være spente muskler. Og det var det. Jeg var faktisk så stiv på venstre side at jeg var øm både på oversiden og undersiden av venstre bryst og kjente tydelig muskelknuter. Men nå er det borte... Jeg har også, som en skrev under her, lest bøkene til Ingvar Wilhelmsen. De hjelper. Essensen i det han skriver er at "en hypokonder feiltolker kroppens signalert til å frykte at man har en alvorlig sykdom". Man tenker det verste man kan komme på med en gang man kjenner et symptom. Å være anspent kan gi mye vondter alle veier, det kan jeg skrive under på. Ta deg en tur til fysioterapi, Becka! Jeg skal på det i dag for min stive nakke.

Jeg kan ikke kjenne noe når jeg tar der.. Men det er litt ømt om jeg trykker.

Ja jeg burde kanskje forsøke fysioterapi, er jo veldig anspent, og kjenner det også spesielt i nakken. Det går igjen utover hodet. Jeg skal også sjekke ut bøkene. Nå har jeg altså lest 2 bøker allerede om depresjon og angst, og det hjelper litt, men så har man en tendens til å glemme...

[Gjest Camilla30år]

Hei alle sammen!

Jeg har nå kjøpt den boken om "Mindfullness" og begynt å lese.

Og den er på engelsk, som i og for seg er greit.

Men herreguuuud så mange ord de bruker for å forklare noe,

de bare trekker ut og trekker ut, om man kutter ned til essensen,

kunne boken vært på 1/3. Typisk amerikansk!

Dere som sier at den hjelper, hva var det som hjalp?

Noen kapitler jeg kan konsentrere meg om?

[Gjest Svarttrost]

Hei alle sammen!

Jeg har nå kjøpt den boken om "Mindfullness" og begynt å lese.

Og den er på engelsk, som i og for seg er greit.

Men herreguuuud så mange ord de bruker for å forklare noe,

de bare trekker ut og trekker ut, om man kutter ned til essensen,

kunne boken vært på 1/3. Typisk amerikansk!

Dere som sier at den hjelper, hva var det som hjalp?

Noen kapitler jeg kan konsentrere meg om?

Jeg har lånt en mindfulness-bok på biblioteket på skolen min, og denne var på norsk!

[Gjest Gjest]

Hei dere:)

Synes det er betryggende å høre at vi er flere i samme bås.

Jeg har alltid slitt med en mild form for helseangst, fordi jeg studerer medisin selv, og fordi min mor jobber innenfor den samme industrien. Jeg kan erindre episoder helt tilbake til barndommen, hvor det var stunder hvor jeg fryktet døden, og fikk sånne akutt panikkangst tenkning. Jeg fikk min store psykiske knekk først nå i sommer, etter flere år med nøkterne helseangst bekymringer. I sommer ble jeg plutselig ekstremt dårlig. Følte meg veldig "borte-vekke" i hverdagen, var mye svimmel, kvalm og generelt dårlig. I denne perioden brukte jeg mye tid, penger og ressurser på å oppsøke lege, og når legen ikke fant noe galt med meg oppsøkte jeg en annen lege igjen. Slik fortsatte det. I ettertid har jeg skjønt at disse hyppige besøkene hos leger, ikke akkurat gjorde meg noe bedre- men heller forsterket symptomene mine. Og det var en hard påkjenningen for meg å gå og vente på blodprøveresultater, røntgensvar og urinprøver. Jeg slo meg heller ikke til ro med at legene aldri fant noe galt meg med. Jeg foreslå til og med andre undersøkelser for legen min, som jeg følte de burde rekvidere for meg, fordi jeg hadde mer tiltro til meg selv og mine egne "kunnskaper." I ettertid har jeg lært at man aldri kan bli ekspert på sin egen kropp. Selv om man kan mye om kroppen, om dens anatomi og fungering, vil det ikke si at man kjenner sin kropp best. For som hypokondere jobber man aktivt med å få bekreftet tilstander og sykdommer, som det faktisk er lite sannsynlig at man lider av! Det har jeg fått erfare. Da jeg i sommer følte meg så dårlig var jeg helt sikker på at dette ikke skyldtes noe psykisk, selv om jeg visste at det er mulig å bli fysisk syk av en dysfunksjonell psykisk lidelse. Men jeg kunne virkelig ikke skjønne hva det var jeg slet med psykisk, og selv nå har jeg vanskelig å sette fingeren på hva det var som forårsaket all den smerten. Har konkludert med at det mest sannsynlig skyldtes et underliggende antall faktorer som mye jobbing i tillegg til heltidstilværelsen som student, mye husmorsarbeid i hjemmet, mange forpliktelser ovenfor samboer, familie og venner, og at jeg drakk mye alkohol i en periode for å bøte på alt stresset.

Jeg vet at jeg aldri egentlig kommer til å slutte og bekymre meg for min helsetilstand, men jeg vet at det går an å bli bedre av det.

Jeg har aldri gått til psykolog eller på medikamenter, selv om legen min ville sette meg på Zoloft for en periode.

Jeg måtte slutte på jobben min, kutte ut noen venner, konsentrere meg mer om skolen og de som virkelig betydde noe for meg, og etterhvert så begynte jeg å føle meg bedre.

Jeg gikk til innkjøp av boka til Ingvard Willhelmsen "Sjef i eget liv," og jeg gikk aktivt inn for å bedre min tilstand. Jeg begynte å gjøre ting i min hverdag som virkelig gjorde meg glad, og unngikk de tingene som fikk meg til å føle meg dårlig. I boka "sjef i eget liv," lærte jeg mye om meg selv og de tingene som typisk kjennetegner en hypokonder, som er:

- At vi har en overdreven helseangst, og leser mye om symptomer og sykdommer på internett, som vi får til å "stemme" overens med hvordan vi selv føler oss, noe som forsterker våre mistanker.

- Vi velger ut enkelte sykdommer som vi frykter mest, og tildeler disse sykdommene til oss selv. I virkeligheten er det derimot ikke slik at en som får kreft kan "velge" hvilken kreftform vedkommende skal ha. Man får bare tildelt en hvilken som helst krefttype, og står ikke fritt til å velge selv (slik vi hypokondere gjør)

- Det som hadde vært det optimale for en hypokonder er å ha en samboer eller et nært familiemedlem som er lege, slik at legen alltid kan være tilgjengelig for oss.

- En hypokonder drar til legen for å få avkreftet at h*n lider av en sykdom, på bakgrunn av symptomer man kjenner, men neste dag så våkner de opp igjen til andre symptomer og nye bekymringer

- En hypokonder har vanskelig for å stole på legen sin, selv om legen er utdannet og ekspert på feltet. Selv om leger noen ganger tar feil, gjør de mye mer riktig enn feil.

- En hypokonder som er ekstra redd for å ha en hittil uoppdaget hjertefeil, må ha et inderlig ønske om å være konstant oppkoblet mot en EKG maskin, slik at man hele tiden har kontroll på hva som foregår med hjertet.

- Hypokondere driver med brannslukning, det vil si at de drar til legen for å få slukket en brann (avkreftet en sykdom), men så dukker det opp nye "sykdommer" igjen senere (som de må brannslukke).

- Hypokondere ønsker å forsikre seg mot sykdomm og død, noe som ikke er praktisk mulig å gjennomføre.

- Hypokondere bruker mye tid og levetid på å gå rundt og være bekymret for sykdommer, i stedet for og faktisk leve og ta en dag av gangen!

Jeg vil si til alle mine medhypokondere der ute at det finnes en bedre alternativ måte å leve på enn å sitte inne med disse fatale tankene. Oppsøk legen din påny, fortell h*n om dine problemer, og gjør det klart for vedkommende at du ønsker å komme deg ut av dette helvette! For mange kan det være vanskelig å snakke om dette med en vilt fremmed, men husk at legen din kan mye om psykiske fenomener, og det er ikke noe uvanlig tilstand (og definitivt ikke tabu-belagt!!). Skriv gjerne ned ei liste på forhånd over ting du ønsker å ta opp med din lege, og sammen med legen kan dere komme frem til ulike behandlingsmetoder dere bør gjennomføre! Jeg er selv takknemlig ovenfor min 4. fastlege, som jeg føler at tok meg på alvor. Hun lærte meg ulike pusteteknikker og avslapningsmetoder jeg burde fokusere på når jeg var engstelig. Vi kom sammen frem til at jeg hadde en form for generalisert angstlidelse, en konstant uro og bekymring for sykdommer. Bare det å få en "diagnose" gjorde meg lettere til sinns. Tidligere har legene kun vært interessert i å ta blodprøver og fysiske undersøkelser av meg, og ingen har egentlig gjort så mye for å "rette" på min psykiske tilstand. Jeg er glad for at jeg nå har funnet legen i mitt liv. Ei dame som ikke var villig til å ta nye blodprøver av meg, fordi hun mente at det ikke var noe galt med meg fysisk. Jeg er evig takknemlig for de rådene hun har gitt meg. B.l.a fikk jeg ei liste av henne som jeg skulle fylle ut. Dette var ei liste over positive egenskaper ved meg selv, som mine venner og familie skulle hjelpe meg å fylle ut.

Dette ble et langt innlegg, men jeg håper at det har vært verdt bryet for dere å lese, og jeg ønsker dere alle sammen masse lykke til videre. Vit at jeg er med dere, og aldri gi opp!! Selv om vi har dårlige dager, er det fullt mulig å våkne opp til en ny og bedre tilværelse dagen derpå! Carpe diem,

Klem fra meg!! :-)

[Riskrem]

Hei dere:)

Synes det er betryggende å høre at vi er flere i samme bås.

Jeg har alltid slitt med en mild form for helseangst, fordi jeg studerer medisin selv, og fordi min mor jobber innenfor den samme industrien. Jeg kan erindre episoder helt tilbake til barndommen, hvor det var stunder hvor jeg fryktet døden, og fikk sånne akutt panikkangst tenkning. Jeg fikk min store psykiske knekk først nå i sommer, etter flere år med nøkterne helseangst bekymringer. I sommer ble jeg plutselig ekstremt dårlig. Følte meg veldig "borte-vekke" i hverdagen, var mye svimmel, kvalm og generelt dårlig. I denne perioden brukte jeg mye tid, penger og ressurser på å oppsøke lege, og når legen ikke fant noe galt med meg oppsøkte jeg en annen lege igjen. Slik fortsatte det. I ettertid har jeg skjønt at disse hyppige besøkene hos leger, ikke akkurat gjorde meg noe bedre- men heller forsterket symptomene mine. Og det var en hard påkjenningen for meg å gå og vente på blodprøveresultater, røntgensvar og urinprøver. Jeg slo meg heller ikke til ro med at legene aldri fant noe galt meg med. Jeg foreslå til og med andre undersøkelser for legen min, som jeg følte de burde rekvidere for meg, fordi jeg hadde mer tiltro til meg selv og mine egne "kunnskaper." I ettertid har jeg lært at man aldri kan bli ekspert på sin egen kropp. Selv om man kan mye om kroppen, om dens anatomi og fungering, vil det ikke si at man kjenner sin kropp best. For som hypokondere jobber man aktivt med å få bekreftet tilstander og sykdommer, som det faktisk er lite sannsynlig at man lider av! Det har jeg fått erfare. Da jeg i sommer følte meg så dårlig var jeg helt sikker på at dette ikke skyldtes noe psykisk, selv om jeg visste at det er mulig å bli fysisk syk av en dysfunksjonell psykisk lidelse. Men jeg kunne virkelig ikke skjønne hva det var jeg slet med psykisk, og selv nå har jeg vanskelig å sette fingeren på hva det var som forårsaket all den smerten. Har konkludert med at det mest sannsynlig skyldtes et underliggende antall faktorer som mye jobbing i tillegg til heltidstilværelsen som student, mye husmorsarbeid i hjemmet, mange forpliktelser ovenfor samboer, familie og venner, og at jeg drakk mye alkohol i en periode for å bøte på alt stresset.

Jeg vet at jeg aldri egentlig kommer til å slutte og bekymre meg for min helsetilstand, men jeg vet at det går an å bli bedre av det.

Jeg har aldri gått til psykolog eller på medikamenter, selv om legen min ville sette meg på Zoloft for en periode.

Jeg måtte slutte på jobben min, kutte ut noen venner, konsentrere meg mer om skolen og de som virkelig betydde noe for meg, og etterhvert så begynte jeg å føle meg bedre.

Jeg gikk til innkjøp av boka til Ingvard Willhelmsen "Sjef i eget liv," og jeg gikk aktivt inn for å bedre min tilstand. Jeg begynte å gjøre ting i min hverdag som virkelig gjorde meg glad, og unngikk de tingene som fikk meg til å føle meg dårlig. I boka "sjef i eget liv," lærte jeg mye om meg selv og de tingene som typisk kjennetegner en hypokonder, som er:

- At vi har en overdreven helseangst, og leser mye om symptomer og sykdommer på internett, som vi får til å "stemme" overens med hvordan vi selv føler oss, noe som forsterker våre mistanker.

- Vi velger ut enkelte sykdommer som vi frykter mest, og tildeler disse sykdommene til oss selv. I virkeligheten er det derimot ikke slik at en som får kreft kan "velge" hvilken kreftform vedkommende skal ha. Man får bare tildelt en hvilken som helst krefttype, og står ikke fritt til å velge selv (slik vi hypokondere gjør)

- Det som hadde vært det optimale for en hypokonder er å ha en samboer eller et nært familiemedlem som er lege, slik at legen alltid kan være tilgjengelig for oss.

- En hypokonder drar til legen for å få avkreftet at h*n lider av en sykdom, på bakgrunn av symptomer man kjenner, men neste dag så våkner de opp igjen til andre symptomer og nye bekymringer

- En hypokonder har vanskelig for å stole på legen sin, selv om legen er utdannet og ekspert på feltet. Selv om leger noen ganger tar feil, gjør de mye mer riktig enn feil.

- En hypokonder som er ekstra redd for å ha en hittil uoppdaget hjertefeil, må ha et inderlig ønske om å være konstant oppkoblet mot en EKG maskin, slik at man hele tiden har kontroll på hva som foregår med hjertet.

- Hypokondere driver med brannslukning, det vil si at de drar til legen for å få slukket en brann (avkreftet en sykdom), men så dukker det opp nye "sykdommer" igjen senere (som de må brannslukke).

- Hypokondere ønsker å forsikre seg mot sykdomm og død, noe som ikke er praktisk mulig å gjennomføre.

- Hypokondere bruker mye tid og levetid på å gå rundt og være bekymret for sykdommer, i stedet for og faktisk leve og ta en dag av gangen!

Jeg vil si til alle mine medhypokondere der ute at det finnes en bedre alternativ måte å leve på enn å sitte inne med disse fatale tankene. Oppsøk legen din påny, fortell h*n om dine problemer, og gjør det klart for vedkommende at du ønsker å komme deg ut av dette helvette! For mange kan det være vanskelig å snakke om dette med en vilt fremmed, men husk at legen din kan mye om psykiske fenomener, og det er ikke noe uvanlig tilstand (og definitivt ikke tabu-belagt!!). Skriv gjerne ned ei liste på forhånd over ting du ønsker å ta opp med din lege, og sammen med legen kan dere komme frem til ulike behandlingsmetoder dere bør gjennomføre! Jeg er selv takknemlig ovenfor min 4. fastlege, som jeg føler at tok meg på alvor. Hun lærte meg ulike pusteteknikker og avslapningsmetoder jeg burde fokusere på når jeg var engstelig. Vi kom sammen frem til at jeg hadde en form for generalisert angstlidelse, en konstant uro og bekymring for sykdommer. Bare det å få en "diagnose" gjorde meg lettere til sinns. Tidligere har legene kun vært interessert i å ta blodprøver og fysiske undersøkelser av meg, og ingen har egentlig gjort så mye for å "rette" på min psykiske tilstand. Jeg er glad for at jeg nå har funnet legen i mitt liv. Ei dame som ikke var villig til å ta nye blodprøver av meg, fordi hun mente at det ikke var noe galt med meg fysisk. Jeg er evig takknemlig for de rådene hun har gitt meg. B.l.a fikk jeg ei liste av henne som jeg skulle fylle ut. Dette var ei liste over positive egenskaper ved meg selv, som mine venner og familie skulle hjelpe meg å fylle ut.

Dette ble et langt innlegg, men jeg håper at det har vært verdt bryet for dere å lese, og jeg ønsker dere alle sammen masse lykke til videre. Vit at jeg er med dere, og aldri gi opp!! Selv om vi har dårlige dager, er det fullt mulig å våkne opp til en ny og bedre tilværelse dagen derpå! Carpe diem,

Klem fra meg!! :-)

Dette innlegget gjorde inntrykk på meg Tusen takk for at du skrev det.

Jeg er vel kanskje litt hypokonder ut ifra de trekkene du nevner. Men er det rart når min mor er invalid, min far har forskjellige helseproblemer, og jeg selv har en autoimmun sykdom som aldri går bort? Jeg synes det er legitimt at personer som har "gyldig" grunn for å ha helseangst får helseangst. Når det er sagt er det ikke slik at man skal leve med det, og hemmes av det i hverdagen. Man må ta tak i det selv