far, stemor, mor, og 2 barn

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Hei.

Jeg er moren. Og jeg har gjort noe utrolig veldig dumt. Jeg vet det.

Saken. Far har samboer. Far har fortalt selv at samboer har 'noe angstproblemer og får medisiner for det'. Som mor blir jeg ørlitte bekymret, men han sier at det ikke er noe å bekymre seg for, alt går fint nå.

Barna er 3 & 5.

Det nærmer seg første samvær der stemor skal være alene-ansvarlig fordi han må jobbe. (over ett døgn skal han være borte)

Vi har en samværsavtale som jeg IKKE har ønsket å bryte. Det lille samværet han har (foreløpig, håper det kan bli mer etterhvert) mener jeg er fryktelig viktig både for ham og barna.

Forrige dagen var jeg hos ham, og la barna. Han var avgårde på noe han måtte, jeg stilte opp helt frivillig. Samboeren hans er syk i influensa og var hos sine foreldre.

Så, det dumme. Jeg gikk tom for strøm på mobilen, og lette etter en lader. Erfaringsmessig vet jeg jo hvor han bruker å oppbevare ekstra ladere og sånt, og jeg fant en der jeg regnet med. Problemet er arket som lå under laderen. Ting var skrevet med så store bokstaver at det ikke var mulig å ikke se. Samboeren hans sine problemer er ikke så små som han har gitt utrykk for. Hun er selvskader med selvmordstanker.

Hva gjør jeg nå da ? Dette er noe jeg aldri burde ha sett, jeg burde ikke ha gått i kjøkkenskuffen, men gjort er gjort, og nå vet jeg. Sier jeg noe så kommer han til å annklage meg for å ha snusa. Noe jeg ikke gjorde, men jeg ser at han kan føle det. Og samarbeidet rundt barna kan fort få en brå knekk.

Men på den annen side, nå er jeg veldig veldig bekymret for dette samværet der hun for første gang skal være alene voksen med barna.

Hva gjør jeg nå?

Og vær så snill, jeg VET jeg gjorde noe feil som var og fant lader uten ha spurt først. Jeg vet. Ikke la dette bli en sak om at jeg trampa langt over streken. For det vet jeg. Jeg trodde bare jeg kunne finne laderen, lade mobilen, og ingen fare.

[Gjest Gjest_Mathilda_*]

Da hadde hun ikke fått være alene med mine barn.

[Gjest ¤bella¤]

Må bare spørre:

Hvor stor bokstaver? Det skal jo være temmelig stort før man klarer å lese noe når man bare tar et raskt blikk på det.

Og hva stod det?

Hva jeg hadde gjort i forhold til samværet vet jeg egentlig ikke..

[Gjest Hilde K S]

Jeg hadde tilstått min synd, tatt det som kom i forhold til den delen og sagt at ungene våre ikke fikk være alene med henne.

Ikke fordi jeg trodde at hun kom til å gjøre ungene noe, muligens av redsel for at ungene skulle finne damen død neste morgen, men minst like mye fordi det må være belatstende å være såpass syk og skulle ha ansvaret for barna.

Nå er det vel slik at de fleste selvskadere ikke faktisk tar livet av seg, har jeg lest, men jeg hadde likevel vært redd.

[Gjest Hilde K S]

Må bare spørre:

Hvor stor bokstaver? Det skal jo være temmelig stort før man klarer å lese noe når man bare tar et raskt blikk på det.

Og hva stod det?

Hva jeg hadde gjort i forhold til samværet vet jeg egentlig ikke..

Jeg hadde IKKE vært i stand til å la vær å lese videre, dersom overskriften var stor nok...

[Rosalie]

Jeg skjønner heller ikke helt hva du har lest. Ingen brev jeg har sett fra lege har diagnose skrevet med store bokstaver og i fontstørrelse 72. Var det samboers drodling? Hvordan får du ut av drodling at en person både er selvskader og har selvmordstanker?

For øvrig regner jeg med at hun går jevnlig til behandling og at eksen din vet bedre hvordan hennes mentale tilstand er enn det du gjør. Du vet noe du egentlig ikke vet, og du kan ikke bruke den kunnskapen du har tilegnet deg mot henne. Med mindre du innrømmer overfor eksen at du snoket.

[Gjest Gjest_Laika_*]

Jeg skjønner heller ikke helt hva du har lest. Ingen brev jeg har sett fra lege har diagnose skrevet med store bokstaver og i fontstørrelse 72. Var det samboers drodling? Hvordan får du ut av drodling at en person både er selvskader og har selvmordstanker?

For øvrig regner jeg med at hun går jevnlig til behandling og at eksen din vet bedre hvordan hennes mentale tilstand er enn det du gjør. Du vet noe du egentlig ikke vet, og du kan ikke bruke den kunnskapen du har tilegnet deg mot henne. Med mindre du innrømmer overfor eksen at du snoket.

Enig. Jeg skjønner heller ikke helt hva du har lest. Jeg klarer ikke å se for meg at det ligger et ark der det står med store bokstaver "NN ER SELVSKADER OG SUICIDAL". Og om et slikt ark finnes, skulle det ligge tilfeldig slengt i en skuff sammen med ladere og annet? Merkelig...

Og uansett så er det sånn at en selvskader ikke skader andre enn seg selv, og da ikke mens noen ser på. Om hun har selvmordstanker - vel, det kan vel mange ha iblant uten at det betyr at man står på nippet til å hoppet utfor ei bru. Her må du få greie på fakta før du roper ulv. Selvskading/selvmordstanker finnes i mange varianter og styrkenivå. Kanskje er hun mildt rammet, kanskje er hun alvorlig syk. Eksen din vet vel gjerne dette? Stoler du på han? Er han en som ville latt en alvorlig psykisk syk person ta vare på barna hans?

Jeg har selv opplevd at noen har trodd jeg var alvorlig psykisk syk, mens realiteten var at jeg hadde en mild depresjon/utbrenthet. Noen trodde jeg gikk på tunge medikamenter, mens sannheten er at jeg aldri rørte en eneste pille. Noen trodde jeg var ustabil og utrygg som følge av sykdommen, mens jeg egentlig bare var litt nedstemt og ikke sprudlende glad. Det er mange fordommer ute og går rundt psykiske lidelser, så jeg anbefaler på det sterkeste at du bekjenner din "synd" og sier rett ut til eksen din hva du er bekymret for.

[Gjest regine ii]

men hvorfor skal barna i utgangspunktet på samvær med stemor?

Når far ikke kan, fordi han ikke er hjemme, ser jeg det som helt tullete at barna ikke skal være hjemme. Far får heller ha barna en annen gang.

Hvis situasjonen i tillegg er slik ts skriver, med en psykisk ustabil stemor, ville iallfall ikke jeg overlatt mine barn til henne.

[Gjest Gjest]

Det er helt hårreisende at du har tatt deg til rette og gått i skuffene der, så tankeløs kan du rett og slett ikke være når du har et samarbeid på opprettholde.

Selv om hun har betydelige problemer, er de to sannsynligvis i stand til å vurdere om hun er stabil nok for et kortvarig aleneansvar for barna eller ikke. Hun vil neppe barna noe vondt selv om hun har det vanskelig med seg selv, og hun er jo ikke nødt til å være barnevakt. Jeg hadde nok endret min holdning til at far bør være hjemme når barna er der, men ikke hysterisk og ikke 100% tilstedeværelse. Bare forsøkt å påvirke i den retningen.

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke dette er din feil; å oppbevare et slikt ark i kjøkkenskuffen er jo nesten som å be om at det blir sett. Vi oppbevarer sakser, kulepenner og generelt rot i kjøkkenskuffen, og jeg ville aldri drømt om at noen skulle oppbevart sensitive papirer det. Hadde det vært nattbordskuffen ville saken stilt seg annerledes, men jeg synes ikke du har gjort noe galt. Om jeg hadde vært i din situasjon ville nok jeg lett etter en lader i kjøkkenskuffen også.

[Gjest Gjest]

men hvorfor skal barna i utgangspunktet på samvær med stemor?

Når far ikke kan, fordi han ikke er hjemme, ser jeg det som helt tullete at barna ikke skal være hjemme. Far får heller ha barna en annen gang.

Hvis situasjonen i tillegg er slik ts skriver, med en psykisk ustabil stemor, ville iallfall ikke jeg overlatt mine barn til henne.

Sikker på at det er mulig for barna å være hjemme hos mor da? Kan jo hende hun ikke er hjemme selv da.

Uansett så er det jo positivt at barna får muligheten til bedre kontakt med stemor. Jeg vet du misliker stemødre, regine ii, men uansett hva du mener så er det faktisk sånn at veldig mange stemødre er viktige personer i stebarnas liv. Hun blir aldri deres morsfigur, men hun er likevel en stor del av livene deres. Derfor er det helt naturlig at barna iblant er alene sammen med henne. om det ble en vane og barna nesten alltid var alene med henne er en helt annen sak.

[Gjest imli]

Jeg vil tro at far og stemor er fullt i stand til selv å vurdere hvorvidt hun klarer å ha ansvaret for ungene. Man er ikke nødvendigvis utilregnelig selv om man er psykisk syk!

[Gjest Gjest]

Jeg ville rett og slett sagt det til ham og spurt hva han tenker om saken. Jeg tror ikke at barna vil ta skade av det, at hun ikke greier det eller at hun skal finne på noe tull, med seg selv eller barna for den saks skyld.

Men jeg ser heller ikke helt hensikten med å la henne sitte med barna når hun faktisk har såpass alvorlige problemer som du skisserer. Jeg hadde ikke latt være å si noe for å skåne hennes følelser, når det er snakk om mine barn. Har hun godt av å måtte ha det ansvaret, er det bra eller dårlig for henne? Blir hun verre eller bedre? Bruker de barna for at hun skal klare å la være å gjøre noe tull? Eller har hun grep om problemene og kan fungere normalt over perioder, samt takle ansvar for såpass små barn. Og så videre.

Hadde snakket med far ja. Helt klart. Og hadde han gått i forsvar, blåst seg opp eller bare forsvart henne ukritisk. Så hadde jeg ganske enkelt stoppet samværet den dagen. Til han kunne ha barna selv.

[Gjest Gjest]

Det er helt hårreisende at du har tatt deg til rette og gått i skuffene der, så tankeløs kan du rett og slett ikke være når du har et samarbeid på opprettholde.

Det er egentlig uvesentlig hvilken måte du fant dette ut på. Dette burde vel din eks egentlig ha fortalt deg, i og med at ungene skal omgås denne damen.

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort, men hadde nok ikke helt klart å la henne ha ungene uten å bekymre meg nei. Av forskjellige grunner. Man hører jo om så mange tragedier for tiden..

Du må ta det opp med han. Går det an å si at du har hørt rykter om tilstanden hennes? Ellers får du bare krype til korset og si at du kom over det da du leitet etter laderen, og at det bekymrer deg...

[Gjest SmallTalk]

men hvorfor skal barna i utgangspunktet på samvær med stemor?

Når far ikke kan, fordi han ikke er hjemme, ser jeg det som helt tullete at barna ikke skal være hjemme. Far får heller ha barna en annen gang.

Hvis situasjonen i tillegg er slik ts skriver, med en psykisk ustabil stemor, ville iallfall ikke jeg overlatt mine barn til henne.

Ref dine innlegg angående stemødre her på KG så ville du ikke overlatt barne dine til en stemor frivillig uansett, så akkurat det du sier er bare for andre å ta med en klype salt.

[Gjest Gjest]

Jeg er også nysjerrig på hva slags dokument dette kan dreie seg om, en journalutskrift?

[Gjest ¤bella¤]

Jeg er også nysjerrig på hva slags dokument dette kan dreie seg om, en journalutskrift?

Journalutskrift har vel skritstr 12, så det tviler jeg på at det kan være, siden det stod med STORE bokstaver..

[Gjest Gjest]

Skjønner ikke helt hvilket dokument du har lest...?? Ingen av mine pasienter/brukere har slike papirer oppbevart hvor det står så tydelig hva som er problemet - iallfall ikke med store fonter. Så her har du nok snust litt vel mye kanskje?

Og selvmordstanker kan mange ha, kanskje de du aldri ville trodd det om heller. jeg tror ikke det NØDVENDIGVIS er skadelig. Selvskading foregår også som regel i skjul, ikke i sofaen til gullrekka mens ungene spiser popkorn...

Du får tilstå din brøde til far, så slipper du sikkert å sitte barnevakt flere ganger.

[Gjest Gjest]

Det er i alle fall ingen store ord på journalutskriftene mine. Ingen lokkende overskrift, eller noe slikt. Hadde jeg tittet ned i skuffen det ligger i for å plukke ut noe sånt som en lader, så hadde jeg ikke sett noe spesielt.

Selvsagt, er man naturlig nysgjerrig og ser papir med maskinskrift på så begynner man jo å lese, kanskje TS bare prøver å rettferdiggjøre det ved å si at det var så stort at det var umulig å ikke se?

Uansett, hvis hun er så bekymret for dette så syns jeg hun skal krype til korset og innrømme ovenfor far hva hun har sett og lest, og få det ut av verden. Hvis de har et godt forhold og hun forholder seg ydmyk ovenfor dette, så burde det være mulig å diskutere dette som voksne.

Å komme med løgner av typen "jeg har hørt rykter" vil ikke føre til noe godt med seg tror jeg. For det første så ville jeg, hvis jeg var far eller kjæresten hans, blitt bekymret over hvor disse ryktene kommer fra, og det kunne lett blitt hovedfokusen.

Dessuten så er det veldig lett, særlig om man forsøker å beskytte seg selv, kjæreste eller mor fra sannheten å si "du bør ikke høre på rykter", og da er man like langt.

Ærlighet er den beste veien å gå.

[Gjest Gjest]

Jeg tipper ts har lett grundig og lenge for å finne de papirene hun fant, så det er neppe noen løsning for henne å gå til eksen for å bekjenne sine synder.