torarin sin

[torarin]

Liv, Cita, Vega - tusen takk for hilsener.

Ja, det går bedre! For 5 måneder siden var jeg ikke ryddig nok i huet til at jeg kunne ha skrevet en eneste setning. Da var alt bare kaos av panikkangst og selvmordstanker. Nå er det bedre, men det er andre ting som opptar meg nå. Føler for å gjennomgå hele livet mitt. Innimellom ligger jeg i senga om kvelden og vrir meg og er flau over ting jeg har sagt og gjort i rus. Hvor ille det var har blitt mer og mer tydelig for meg. Det er fælt, samtidig er det bra, for det gjør meg mer redd for å havne der igjen!

DIXI har jeg så smått vært i kontakt med, men backet ut igjen.. Det er noen år siden, jeg var ikke nykter på den tiden. Klarte ikke å følge opp. Kanskje når jeg blir sterkere..

"Når jeg blir sterkere" skriver jeg, og håper at det er sant.

Jeg har snakket med ei venninne på telefonen lenge nå. Hun kommer hit i morgen. Med en gang jeg hadde lagt på inviterte Tom seg selv over. Herregud, alt dette sosiale livet tar snart knekken på meg! Men jeg er så lite flink å si nei, sette grenser. Det gjelder på mange områder i livet og er et problem. Så da kommer altså Tom.. Han vil sikkert ha seg et nummer. Akkurat det jeg trengte nå.

[lillesol20]

Jammen, hvis du ikke vil, så sier du nei.

Hilsen en mus som vet hva hun snakker om. 8)

[Gjest Dolphina]

Hei og hopp!

Du er KJEMPEFLINK!

Håper du finner ekstra støtte på KG!

Her er alle villige til å hjelpe og oppmuntre!

[torarin]

Jammen, hvis du ikke vil, så sier du nei.

Hilsen en mus som vet hva hun snakker om. 8)

Ja, man skulle tro det var lett, ikke sant?

Jeg hadde mest lyst å be han ikke komme, bare sove i kveld, men jeg klarte selvfølgelig ikke det heller. *håpløs*

[torarin]

Hei og hopp!

Du er KJEMPEFLINK!

Håper du finner ekstra støtte på KG!

Her er alle villige til å hjelpe og oppmuntre!

Takk! :D

[Gjest gjest1]

Spennende å følge med deg, torarin -

Jeg synes du er kjempeflink, selv om jeg ikke klarer å sette meg inn i det du forteller, fordi jeg aldri har vært der. Hvilket ikke kommer av min uovertrufne fornuft, men ren og skjær flaks.

Det er nok mye som er tilfeldigheter her i livet, og det skremmer meg med tanke på mine egne barn.

Eldstemann har prøvd piller i alle farger, men nå går det i litt pils en og annen helg, men røyker gjør han hver dag. MÅ det for å overleve sier han, noe jeg ikke kjøper i det hele tatt. Det er en altfor billig unnskyldning å bruke bare fordi han ikke kan innrømme at han gjør det fordi han liker det.

Stå på torarin, dette fikser du fint tror jeg,

[torarin]

Hei mysan. Det er kanskje en blanding av fornuft og flaks som gjør at man ikke havner der jeg har vært/er. Man kan alltid velge annerledes - jeg kunne gjort det mange ganger! Men så var jeg så full av eventyrlyst og så fasinert av alt som var forbudt og farlig.. litt fornuftigere jenter enn jeg ville sikkert aldri en gang blitt kjent med de folka jeg omgikkes. Jeg hoppet i det med begge beina, typisk meg. Tror jeg har forandret meg litt nå. Så kanskje flaksen blir mer på min side også heretter.

Men det begynner med røyk - pass på den sønnen(?)!

Nå har Tom gått på jobben. Jeg sitter her og kjeder meg litt og laster ned noe musikk. Håper det går en stund før jeg ser noe til Tom nå, er redd det blir for seriøst for fort. Men hvordan bremser man når man egentlig liker fyren? Jeg føler at jeg lurer han. Jeg er redd for å bli glad i han og så når jeg en dag forteller mer om hva jeg har drevet med (horegreiene) så forsvinner han hylende ut døra. Det er vel ganske sannsynlig, tror jeg da. Men samtidig, hvordan skal jeg noen gang få starte et nytt liv hvis jeg skal legge alt på bordet for alle jeg treffer.. vi har sikkert noen felles bekjente, han finner det kanskje ut på egenhånd snart... :-?

Selvtilliten er lavere enn noen gang..

Dette orker jeg rett og slett ikke akkurat nå. Neste gang han ringer (om han gjør det) så må jeg sørge for å bli kvitt han! Jeg er ikke flink til sånt, men jeg må forberede hva jeg skal si og lese det opp.

I kveld kommer venninnen min, ei fra skoletiden, som aldri har sviktet tross alt.. Jeg skal spørre henne hva hun mener.

[Gjest Vega]

Snakk med jentene på NA, de vet sikkert hvordan man får sagt sånt... eller hva man gjør. Kan være lurt å dra nytte av andres erfaringer akkurat der, for å vite om og hva man skal si, i hvilket omfang osv. Det er jo synd om du skal vinke farvel til alle menn i framtiden, det går vel heller ikke, i praksis... og det er ikke sikkert han reagerer med å gå fra deg heller.

Klem fra

[Pandura]

Hei på deg, torarin! Først vil jeg ønske deg lykke til videre som nykter, eller hva man kaller det. Føler virkelig med deg, og forstår at det er hardt å kjempe.

Har selv en slektning i Danmark, han er sønn til min kusine - vet ikke hva det kalles - som er noen få år yngre enn meg, og narkoman. Han har vært til avvenning maaange ganger, og hver gang er han like optimistisk. To ganger har han ligget for døden, med fryktelige betennelser i hele kroppen, og jeg må innrømme at jeg har tenkt tanken om at han nå burde få slippe! Du som er midt oppi dette - synes du dette er en forferdelig tanke? (Jeg håper ikke du blir støtt av innlegget mitt, da må du bare si ifra!) Jeg tror egentlig ikke han har viljen til å være uten rus, og det er vel ganske viktig?

Det er så fryktelig vondt å se et menneske du er glad i - lide sånn som han gjør. Det er så jævlig at jeg gråter bare jeg tenker på ham.

Har du noen gode råd om hvordan jeg kan forholde meg til ham, skal jeg ringe, skrive brev, blir sånne ting satt pris på, eller er det helt likegyldig?

Og igjen, er dette for vanskelig for deg, så beklager jeg at jeg brukte dagboken din til dette!

Stor klem til deg fra

[Pandura]

Slettet, dobbelt.

[torarin]

Hei Pandura.

Det er ikke lett å svare på hvordan man forholder seg til andre rusmisbrukere, da vi også er like forskjellige som andre mennesker. Sånn generelt vil jeg si at det er viktig for alle at noen er glad i en. Det er også viktig at folk er villig til å ta deg for det du er, uten å dømme.. Ikke lett, vet det..

At noen brydde seg om meg og var bekymret for meg føltes ofte jævlig tungt og stressende der og da, en grunn til å ruse seg enda mer faktisk, for å slippe alle de trøblete følelsene, men det er også det som gjorde at jeg hadde en grunn til å prøve å 'komme tilbake' da jeg endelig ble moden for det... Men jeg skal ikke påstå at jeg behandlet de som brydde seg så veldig pent. Jeg skammet meg og var veldig avvisende mange ganger. Det er vanskelig fordi i den situasjonen så ser du på rusen som en del av deg selv, og folk som elsker deg peser ivei om at du skal slutte - det blir som når noen sier at "jeg elsker deg hvis du bare forandrer deg totalt". Man har da litt stolthet, man vil bli tatt for det man er, ellers kan det være..

At han skulle få slippe.. det er ikke en fæl tanke. Jeg skjønner deg godt. Men han ønsker det vel ikke sånn selv. Han kan ta livet av seg 'når som helst' hvis han vil. Regner med at det er sprøyter og heroin som er greia, høres sånn ut etter det du skriver om betennelser. En liten overdose og vips så er det over. Så siden han fremdeles lever har han vel et håp. Eller han er bare jævla redd for å dø..

De fleste slutter jo aldri. Det er bare å innse med en gang, at er man først på det kjøret der så er det bare en liten prosent som noen gang får til et nyktert liv. Jeg synes det er jævlig vanskelig å tenke på for min egen del, for jeg har ikke slutta så lenge. På den ene siden håper jeg, på den andre siden har jeg en djevel i øret som sier til meg at du sprekker før eller siden likevel, så du kan like godt gjøre det nå. Jeg har alltid trodd at ting skulle bli normalt en gang - men så flyr tiden og til slutt er man nesten 30 år og innser at om det skal skje så må det skje NÅ!

Nykter eller ikke, så håper jeg at alle har noen som er glad i dem. Hvis du lever i et iskaldt helvete med falske venner som mer enn gjerne robber deg for alt du eier hvis du snur ryggen til, så trenger du det. For en narkoman kan ingen ting kan måle seg med rusen, folk dropper ungene sine og hva som helst når de er der. Men uansett hvor langt ned, så er det godt innerst inne at noen bryr seg. Det er vanvittig skremmende og ensomt å være i det helt alene.

Jeg ville så langt som mulig holdt kontakten, samtidig som det er viktig å sette egne grenser for å ikke bli misbrukt. Men så lenge fyren bor i Danmark er det vel ikke særlig stor fare for det. Et brev og en telefon i ny og ned bør man ta mener jeg. Han er syk, du ville ringt alle andre syke slektninger.

Jeg synes det er fint at folk spør om de lurer på noe. Bare ta svaret mitt for det det er - min mening. Jeg er ikke noen slags ekspert.

[torarin]

Det ble litt vin i går, men jeg har vært i grei form i dag likevel. Har sovet mye. Deilig å sove, skulle ønske jeg kunne sove hele tiden.

[torarin]

Fredag. Jeg kjenner suget i kroppen.

Jeg skal til lege på mandag. Jeg har etset bort en god del av nesebeinet. Hvis jeg får fikset på det, kanskje jeg skulle endre nesa mi med det samme? En oppstopper kanskje? Eller en sånn dramatisk kul på nesa.. :D

Ellers skjer det lite her. Sug i kroppen.

Jeg så på et program på tv her om dagen at kjærlighet og forelskelse har et helt eget område i hjernen som kun aktiveres av disse følelsene. Det eneste, bortsett fra kjærlighet og forelskelse, som ga aktivitet i dette området av hjernen var Kokain. Ikke rart man føler seg bra av det stoffet.

[Gjest Vega]

Hei Tora.

I dag er jeg fyllesjuk - akk og ve, hodet henger ikke med her. Senga snart, må sove det litt unna. Håper det går bra med deg. Synes du er tøff. Du er på riktig vei. Fem måneder uten stoff, er sterkt - det viser at tankene og underbevisstheta jobber for deg.

*klemmer*

[torarin]

Jeg er invitert på en fest i kveld. Har ikke svart.. har utsatt og utsatt og til slutt glemt det. Jeg har ikke lyst, men visste ikke hvordan jeg skulle si det. Nå ble jeg oppringt av en ganske snurt vertinne.. skjønner jeg godt. Jeg ble så overrumplet når hun ringte at jeg sa ja. Herregud, jeg gruer meg! Det er så mange der som jeg ikke kjenner.

Angst!

Hva skal jeg si når folk spør hva jeg driver med?

Jeg ringer og prøver å vri meg ut av det...

[Gjest Vega]

Enkelt og greit: Du sier at du jobber med par prosjekt, men er i startfasen - og vil ikke snakke så mye om det før det er mer konkret. Lyg. Prat svada - du kan f.eks. snakke om dagboka di her, men tåketale - du slipper unna. Eller jeg vet ikke. Har aldri løyet slik selv - men kan du ikke si at du er under omskolering, på attføring? Men at du ikke har bestemt deg. Da spør ikke folk mer...

Lettere å gi råd, enn å leve opp til dem selv...

Omskolering er jo i og for seg sant - du er jo i en fase hvor ting forandres...

[torarin]

Takk Vega.. jeg er ikke flink å lyve på den måten, ikke overfor fremmede. Det er bare mine nærmeste jeg lyver bra for.

Jeg ringte tilbake.. sa det som det var at jeg gruer meg innmari, at jeg er redd for alle de folka jeg ikke kjenner, at jeg ikke vet hva jeg skal si når noen spør om meg.. Venninnen min skjønte det, men ville at jeg skulle komme likevel. Hun sverget på at alle som kommer er så hyggelige og omgjengelige. Ja, det er de sikkert, men det hjelper ikke meg føler jeg. Men jeg klarte ikke helt å vri meg ut av det, jeg har jo liksom så godt av å trene litt mente hun.

Faen, alle disse velmenende folka som presser meg for at jeg skal være vanlig, komme fort igang med livet. Kan de ikke forstå at jeg ikke orker det nå? Bare la meg være i fred!

Jeg får sminke meg og hive på meg en eller annen kjole.

[torarin]

Jeg er veldig stolt over meg selv i dag!

Først og fremst fordi jeg gikk på den festen enda jeg grudde meg så masse. Jeg drakk en flaske vin på forhånd da.:oops:

De greiene jeg grudde meg mest for var ikke noe problem i det hele tatt. Jeg satte meg ned i en krok, hentet noe mat (koldtbord), også satt jeg der og snakket med de som satt i nærheten om alt mulig rart. I starten sa jeg ikke så mye, men etterhvert ble jeg mer husvarm. Ingen spurte meg hva jeg driver med og sånt i løpet av hele kvelden. Jeg ble sittende i samme kroken, for jeg klarer ikke å gå rundt og mingle, men jeg hadde det ganske fint der. Og drita full ble jeg også til slutt. Det er litt flaut når man våkner og skjønner at man var full, skikkelig full, mye fullere enn man skjønte sjøl.

Jeg snakket mest med en fyr som også var singel. Fortalte han at jeg har hatt/har rusproblemer.. Jeg tror kanskje han hadde hørt det før. Tipper at venninna mi har sladret litt rundt.. Vet ikke helt hva jeg synes om det..

Han samme fyren fulgte meg hjem utpå natta også.

[Gjest Vega]

Ikke særlig at det prates om det - men sånn er det vel bare. Men på en måte blir det jo litt dagligdags - når det er slik, kanskje verre om det ties ihjel? Hev deg over det, du er du, - og alle kan havne utfor, selv de mest straighte. Du skal ikke trenge stå skolerett selv om du har misbrukt rus. Bare når du selv vil, det er ditt liv og din fortid. Man kan ikke forlange at noen skal rippe opp i det som er skjedd - f.eks at en tidligere kreftsyk skal være noen representant for kreftsaken. Fortid er fortid.

[torarin]

Jeg har tenkt litt på det i dag, at sannsynligvis snakker folk om meg. Sånn; "jeg har en narkoman venninne blabla". Jeg lurer på hva som sies og hvor mye de sier. Særlig når som i går at jeg får inntrykk av at folk jeg ikke kjente hadde hørt om meg. Det var litt ekkelt synes jeg, jeg aner jo ikke hvor mye de har hørt. Så hjelper det vel lite at jeg sitter der og prøver å gli inn i mengden.

Kanskje dette bare er dumt å gruble over.. men klarer jo ikke la være heller.

Jeg har jo solgt kroppen min i åresvis. Det er ofte vanskelig å vite hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg blir litt sånn som folk ser meg føler jeg, hvis de ser på meg som en narkohore så blir jeg det, frekk og vulgær og knuller alle som er til stede mens jeg stirrer dem trassig i øynene. Eller hvis de tenker "stakkars" så blir jeg litt sånn stakkars da..

Jeg er jo bare et vanlig menneske, men folk har en tendens til å ikke se det. De ser bare hora, også blir jeg sånn som de ser meg. Det er et slags forsvar tror jeg.

Nå rabler jeg visst mye her, kan godt være ingen skjønner hva jeg prøver å skrive i det hele tatt.

Vil ihvertfall ikke anbefale noen en slik jobb.. man blir avstumpet av det. Og det er farlig. Jeg har fått juling mange ganger. En gang ble jeg låst inne i flere dager av en fyr, og han misbrukte meg og slo meg og kjørte meg helt ned. Da jeg kom ut derfra var jeg nesten ikke menneske på lang tid. Sånt setter jo spor, men det rare er at folk liksom tror at man tåler alt fordi man har gjort de valgene man har gjort og er.. en hore.

Husker jeg hadde en type som var heroinist, han døde om natta ved siden av meg. Det var en opplevelse å våkne og finne ut at han var dau! Jeg fortalte om det til min venninne, en av de nyktre venninnene jeg har, og hun svarte: "huff, du må slutte med det der jævla stoffet". Og så var hun ferdig med det og snakka ivei om slankekuren sin. Istedenfor å trøste for at typen min var død og jeg hadde hatt en ganske traumatisk opplevelse, fikk jeg liksom det slengt i trynet. Hun kunne like godt sagt "du har bedt om det selv, sånn som du lever". Hun mente det sikkert ikke sånn. Men hadde det skjedd hvem som helst andre ville hun sikkert reagert med "å så jævlig, går det bra med deg?". For eksempel.

Unnskyld at jeg babler ivei her, uten å ha noe spesielt å skrive om.. men det er vel lov i en dagbok..

Jeg må slutte av nå, skal ta en tur i kiosken og hamstre chips og sånt til kvelden, men det er en god mulighet for at jeg babler videre etterpå. Jeg har et sinnsykt tankekjør nå, hodet sprekker snart.