torarin sin

[torarin]

Hei Vega og Takk for svaret ditt!

Det er ingen tvil om at rusen gjør mye med personligheten. Det har jeg oppdaget selv også, selv om jeg sikkert ikke er helt 'normal' igjen enda. Jeg har også brukt en god del amfetamin. Først til fest, så mer daglig i en ganske lang periode. Det var egentlig da det ble for slitsomt, jeg ble for tynn og utmattet og underernært osv. at jeg startet med kokain. De siste årene har jeg bare brukt amf som 'reserve' i nødstilfeller.. Jeg syntes en stund at amf virket kraftigere og "farligere" og trodde vel jeg på en måte gikk over til noe bedre da jeg begynte med cola.

Du har jo rett i at det sitter i hjernen, suget. Men jeg lurer litt på hva som er den rette tingen å si til seg selv for at det skal gå over, og det er jeg vel ikke alene om å lure på. Dette er jo noe som psyken min og jeg snakker litt om, forhold til rus og livsstil og alt. Han/vi har valgt å begynne i den enden, nåtid, istedenfor å begynne å nøste i bakgrunnene for at akkurat jeg har denne trangen til rus i meg. For det har jeg jo, og sikkert du også.. Det er ikke alle som har det sånn. Det er langt fra alle som blir hekta på hasj. Jeg var det. Det er så mange som sier at man ikke blir avhengig, men det stemte ikke for meg. Det med avhengighet er noe som er forskjellig for folk og noen blir lett avhengig.

Jeg tror jeg er litt avhengig av kg allerede.. Meg i et nøtteskall. Men jeg føler jo at dette gir meg noe, så da er det kanskje bra.. Fint med ting som kan fylle dagene ihvertfall.

Tusen takk for privat melding fra deg også! Den er lest og jeg fordøyer litt.

[Gjest Vega]

Hm. Et vanskelig tema - i grunnen. For var vi egentlig avhengig av rusen - før vi ruset oss? I begynnelsen er det jo gjerne en lek. Man leker med ilden, ikke alle brenner seg. Noen drar bare fingeren hurtig gjennom flammen, og vet at det er nok, mens andre absolutt skal prøve å gå på glørne...

Kanskje fordi man tror man er så tøff, at man trikser alt, at man er en sånn sterk personlighet - som tåler det. Kanskje fordi man har lest så mange bøker, og levd seg så dypt inn i de sterke hovedpersonene - og kanskje er litt eplekjekk...

Tror de "sterkeste" personlighetene kan være de farligste og mest utsatte, fordi de gjerne tør å dra det så langt ut. Man tror man har en solid plattform, fordi man har lykkes - og lykkes fortsatt, gode karakterer på skolen osv. Jeg vet ikke jeg. Alle har sin historie. Selv fikk jeg fort kontakter, hadde litt penger, og klarte meg uten problem, bare ved å investere i par gram hver dag. Kanskje derfor jeg gikk videre fra å prøve til å ta det daglig. Det var for lett. Men heldigvis varte det ikke lenge, kun noen måneder. Likevel, det satt i. Var veldig redd for å ramle igjen.

Det var en venn av meg - som også hadde ruset seg - som sa at den største rusen er å være nykter i seg selv... Være i stand til å nyte en iskrem, kaffen på morgenen, utsikten, små ting i hverdagen. Det å ikke ha de verste abstinensene. Være kvitt de verste nervene.

Livet har ikke så forbaska mye å by på alltid, mye grå hverdag, men den grå hverdagen er vel den vi må venne oss til, og ta med på kjøpet - hvis vi velger å leve rusfritt. Og etterhvert viser det seg at det faktisk er mye der som vi har oversett, gått glipp av - fordi vi ikke har roen, fordi vi er så fokusert på oss selv, våre nevroser og vår trang til rus. Tror vi må finne denne roen igjen - den har jo rusen gitt oss, samtidig med kicket og den falske følelsen av å "være sånn man skal være".

Når man sier farvel til rusen - må den erstattes med noe annet. Vi tar jo vekk noe, noe som har vært der lenge, en del av livet vårt. Det blir et tomrom. Noen blir kristne, og det blir en erstatning, men det passer jo ikke alle. Man kan begynne med en hobby, men det må være noe som engasjerer - gjerne flere ting - trenger ikke være så stort - fordi man ofte mangler konsentrasjon. Såkalt selvutvikling f.eks. - meditasjon, pusteteknikker - ikke minst for å finne den berømte roen. Men f.eks. meditasjon innebærer også uro i perioder, når man møter motstand i seg selv.

Litt viktig å møte andre. Så ofte man orker. Men er ganske vanlig at man sitter tomhendt tilbake, når man kutter rusvennene. På NA regner jeg med at du får støtte. Har hørt en god del om NA, masse positivt. Du kan også gå på AA-møter, dersom NA holder stengt enkelte kvelder - det er egentlig det samme - begge handler jo om å leve rusfritt.

Har en venn i Oslo som går på noe kristne greier, det er ok for ham - men passer ikke alle, hadde ikke passet meg f.eks.. Da jeg var ung, var det ikke noe NA. Og AA ble for fjernt. Jeg gikk også til psykolog, og var ærlig overfor ham - følte at timene der hjalp meg til å komme på riktig spor.

Og - jeg tok etterhvert kontakt med gamle venner - nyktre venner - kviet meg, tenkte det samme som deg - at gapet var for stort. Men, faktisk er det ikke så stort - de vil ikke skjønne alt, det kan vi heller ikke forvente. Men litt befriende også. Litt normalt, ikke mangler de humor heller, som man har trodd i så mange år.... Også her dreier det seg om våre holdninger - har jo vært vi og de straighte...

Husk at de ruser seg, de også - men kun en gang i blant, og med alkohol, så helt fjerne er de jo ikke... (ler litt, nå begynner jeg nesten å tenke som i gamle dager igjen...)

Noen av de gamle vennene vil du ikke finne tonen med - det ville gjelde uansett om du ikke hadde ruset deg - . Mens andre må du gi en sjanse.

Du har i alle fall ingenting å tape.

Klem fra

[torarin]

Så fint du skriver, Vega! Jeg kommenterer ikke alt av det akkurat nå fordi jeg har hodet fullt av tanker som jeg vil skrive ned.

Jeg har liksom gått her og tenkt at nå MÅ det snart skje noe bra ellers holder jeg ikke ut mer. Det er så KJEDELIG å gå her og være så fordømt nykter hele tiden. Jeg antar at man må venne seg til det, fylle tiden med noe, selv om INGEN TING i hele verden får meg til å føle noe av betydning... Psyken mener at jeg likevel bare må gjøre alle slags aktiviteter, så vil opplevelsen ta seg opp etterhvert. Men som Vega skriver. Grå hverdager er det flest av. Når man er vant til å ha et kjemisk rush i kroppen blir de uutholdelig grå uten. Det er jævlig vanskelig. Jeg savner så mye, jeg føler at jeg aldri opplever noe nå om dagen.

Jeg kunne sikkert hoppet i fallskjerm og kjedet meg samtidig!

Høres kanskje ubegripelig ut for andre.. Selv om jeg har friskt i minne all dritten som skjedde også, så var det liksom underordnet der og da.

Jeg er redd for å skrive ting som blir oppfattet som "reklame". Samtidig skjønner vel alle livet som narkoman ikke er bare dritt siden så mange bruker hele livet sitt på det. Det er noe som holder folk der, og det er det jeg prøver å skrive nå (uten å lykkes noe særlig føler jeg). Men det er ikke verdt det, så klart, men det er så lett å tenke "her og nå" og ikke ville se hvor jævlig alt faktisk er i det store og det hele.

Det ser jeg nå. Det er det som gir meg lyst til å kjempe.

Men i en ellers kjedelig hverdag.. Jeg har i det minste fått meg et nummer i helga, og det er jo noe. På fredag kveld ringte han som jeg skrev om tidligere, han som jeg var sammen med for mange år siden. Han lurte på om vi skulle finne på noe og det gjorde vi på lørdagen. Vi tok en tur ut i sola og ble overrasket av plaskeregn. Men det var greit.. vi løp i ly, pratet og hadde det hyggelig, selv om jeg følte meg langtfra tilfreds likevel. Men det var ikke hans skyld, det er bare meg som ikke er i stand til å føle meg helt glad og fornøyd akkurat nå, uansett. Men jeg tror ikke han merka det.. Jeg tror han hadde det veldig fint. Det ene førte ihvertfall til det andre og alt i alt ble det en veldig fin kveld. Vi drakk atskillige flasker med vin etterhvert også.

Så helga har gått ganske fort og jeg har ikke hatt tid til å skrive noe. Kanskje jeg ser han igjen en dag, men jeg er ganske redd for å plutselig havne oppi noe som føles forpliktende for det er jeg ikke moden for i det hele tatt. Jeg tror ikke at jeg en gang kan forelske meg mer.

[torarin]

Jeg får ikke sove.

Jeg har lest gjennom det jeg har skrevet i dagboka hittil og synes at det var ganske sytete og deprimerende greier. Ikke slik jeg hadde tenkt at det skulle bli. Da jeg startet følte jeg meg så optimistisk, men det svinger fort.

Jeg så en dokumentar på tv nå om menneskehandel, kvinner og jenter som selges fra Øst-Europa og havner i resten av Europa. Noen av dem havner i Norge også. Den dokumentaren gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg klarer egentlig ikke å uttrykke noe mer enn det, men jeg kan forestille meg hvordan de jentene må ha det.

[Sessa]

Jeg synes ikke du skrive sytete jeg Torarin. For å kunne komme seg opp og frem her i livet er man nødt for å kaste av seg all den "dritten" som tynger en, for så å ta fatt på stigen og klatre oppover med friske tak Så få ut alle tankene dine, det er nemlig kjempe viktig. Spesielt i en sånn siuasjon som du er i.

Synes det er spennende å lese i dagboken din. Det er så mye du skriver som jeg kjenner igjen. Både gjennom meg selv, eks kjæreste eller eks venner.... Men jeg kan jo ikke si at jeg ikke har lærrt av det, for det har jeg jo!

Ønsker deg en fin uke. Selv blir jeg borte denne uken på ferie

[Gjest Dolphina]

Hei!

Synes du er kjempeflink jeg!

Godt gjort at du klarer å holde deg.

Du skriver godt og uttrykker deg godt!

Håper det hjelper deg og skrive litt.

Gleder meg til å høre mer om hvordan du klarer deg!

Klem

[torarin]

Så deilig å logge seg på og finne noen tilbakemeldinger i boka. Takk skal dere ha.

I natt da jeg ikke fikk sove endte jeg med å gå en tur. I flere timer gikk jeg! Det er godt å være ute i mørket alene. Jeg har ikke vondt av litt trim heller. Siden februar har jeg rørt meg lite, spist mye og lagt på meg 10 kilo! :oops: Jeg var altfor tynn tidligere så jeg tåler de kiloene, men jeg kan jo ikke fortsette å legge på meg i dette tempoet. Man kan si mye stygt om å prostituere seg, men det gir i det minste bra trim, så det er ikke rart fettet legger seg på kroppen når man slutter..

I dag har jeg vært hos psyk'en. Ofte når jeg kommer derfra er jeg helt nede i kjelleren. Det er ganske tøft å grave i sine egne følelser. Men i dag føler jeg meg bra. Timen ble mest 'koseprat' og ikke noe fæle greier. Jeg burde dra i et NA-møte snart også. Det er en stund siden nå, jeg har bare ikke så mye tiltakslyst.

Så ringte han igjen han der jeg har skrevet om før.. Jeg tror jeg må finne et nick til han hvis han skal drive og blande seg inn i livet mitt hele tiden, så han kan hete Tom. Han ville finne på noe en dag. Jeg sa ja og så fikk jeg nesten nervesammenbrudd etterpå. En mann er egentlig det siste jeg trenger akkurat nå, men så savner jeg det veldig også. Og jeg har ikke fortalt han "alt" om meg.. om de årene da vi ikke møttes.. Vet ikke hvor mye jeg bør si eller om jeg bør si noe i det hele tatt. Han vet ikke at han driver og ringer til en gammel hore!

[Gjest Vega]

Det kan han drite i - så langt.

Hva vet vi om fortiden til folk vi blir kjent med? Sånn egentlig. Og hva kan vi forlange at de forteller med en gang...

Hadde en kamerat (18 år) på begynnelsen av åttitallet i Oslo, han kom fra et fint hjem - øvre middelklasse osv. Han solgte seg til Vestkantfruer - og jeg er nesten sikker på at han ikke nevner det med ett ord i dag, når han har stablet på bena eget firma, har barn, kone osv.

Kjenner også en mann som jobber i barnevernet i dag - også han solgte seg til Vestkantfruer på den tida (jeg kjenner kun menn som har solgt seg, litt rart, når jeg tenker over det... men de betrodde seg om det selv - kanskje det er noe med meg, og de uskyldige øynene mine...). Denne pedagogen nevner ikke dette med ett ord på jobb, selvsagt. Men han tror jeg er mer typen til å fortelle det til kjæresten, sånn etterhvert.

Først må man føle at øyeblikket er inne, for å kunne åpne seg, og ikke minst stole på den man forteller det til. (Jeg forteller om disse to - i dag, voksne mennene - her - men ikke IRL) Det er ingen som har krav på hele livshistoria di - straks de blir kjent med deg.

[torarin]

Nå ble jeg litt sur her fordi jeg skrev et langt innlegg også fikk jeg ikke sendt det. Hele greia forsvant.

Jeg skrev om å selge seg.. jeg tror kanskje unge gutter som gjør det har litt andre motiver? Jeg har også kjent mannlige prostituerte men de solgte seg til menn. Det var ikke noe glamorøst eller spennende over det, de var narkomane og til og med hetrofile.

Det er et valg om man vil selge seg.. Det faller veldig naturlig for noen, mens for andre ville det aldri vært aktuelt uansett livssituasjon. Hvis man ikke har noe særlig respekt for seg selv eller er glad i kroppen sin, så er det lett å havne der.. For meg var det ikke noe dramatisk å begynne med det.. jeg var skrudd i huet lenge før jeg kom så langt pga seksuelt misbruk/voldtekter. Salg av sex virket som en fornuftig ting å gjøre.

Jeg gjorde det innimellom fra jeg var 16, før jeg egentlig "måtte" pga stoff og penger. Regelmessig fra jeg var 23..

Jeg skrev mye om dette men orker ikke skrive alt om igjen.. hvis noen lurer får de spørre (men det er dere sikkert for høflige til).

[Gjest Vega]

Natt nå - men våken.

Motiv ? - begge de to ungguttene syntes det var en fin måte å tjene noen kroner på, men det var ikke alltid penger med i bildet - noen ganger bare vin, konjakk og mat osv. Ingen av de to kom fra fattige kår - men foreldrene til den ene var ganske gjerrige, ikke noe godt forhold i det hele tatt ellers heller. Han andre vet jeg ikke - penger til stoff, alkohol, pluss sex i tillegg. Tror de syntes det var spennende, og kunne gjort det uten å tjent ei krone. I alle fall etter hva jeg forstod. Egentlig fikk jeg ikke følelsen av at det var noe å skjule/skambelagt i det hele tatt, slik det sikkert er for jenter. Hørte andre også dra spøker om hvor vestkantfruene befant seg midt på formiddagen, på jakt etter unge gutter, og om de usynlige tegnene, når de ønsket kontakt... Vel. Nok om det.

Skal krype i bingen.

[torarin]

Regn...

I dag har jeg sånt sug i kroppen. Uendelig rastløs. Hvorfor kan jeg ikke - bare en gang? Kanskje aldri mer.. Det er helt jævlig å tenke på!

[Gjest Vega]

Ille med dårlige dager, men de går over, suget går over. Det vet du nok...

Kan være lurt å ringe noen i NA eller gå på møte, men det er kanskje nettopp slike dager man ikke har lyst å være sosial... (bare minner deg på det...at det kanskje kan få tankene bort, videre. sug kommer jo tilbake - men sjeldnere for hver gang, og svakere... Kommer du over suget nå, kan du oppleve at det er borte en lang stund...)

Klem fra

[torarin]

Jeg har nye, fine klær.

Har lagt på meg 10 kilo.

Har blitt brun i ansiktet.

Folk tror meg ikke lenger når jeg sier hvor ille det var - for bare noen måneder siden!

Men det er bare et skall. Innvendig er jeg ikke så veldig forandret. Det går mer og mer opp for meg at dette vil ta tid..

:venter:

[torarin]

Ille med dårlige dager, men de går over, suget går over. Det vet du nok...    

Kan være lurt å ringe noen i NA eller gå på møte, men det er kanskje nettopp slike dager man ikke har lyst å være sosial... (bare minner deg på det...at det kanskje kan få tankene bort, videre. sug kommer jo tilbake - men sjeldnere for hver gang, og svakere... Kommer du over suget nå, kan du oppleve at det er borte en lang stund...)

Klem fra

Jeg ringte og det var nok lurt. Går bedre nå.

[torarin]

Dagen i dag har vært ganske anstrengende. Våknet med et suuuug i magen, hadde glemt at jeg har slutta. Ble helt knust da jeg husket det.. Det er en annen tid nå.

Røyka noe marihuana jeg hadde liggende. Liker det ikke, derfor har det ligget lenge. Med en gang virkningen kom begynte jeg å vente på at det skulle gå over. Jeg får bare noia av det. Psyken min er litt skral etter så mange år på stoff og jeg tåler ikke en gang cannabis mer.

Jeg landa igjen, det var fremdeles tidlig på dagen. Bestemte meg for å ikke sprekke mer, synes ikke jeg kan kalle det jeg gjorde en sprekk en gang. Marihuana er ikke min greie, vet ikke hvorfor jeg har det i huset, det er noe jeg har fått, noe en venninne fant på et nachspiel og tok med til meg.

Suget i magen var der fremdeles. Jeg virret rundt, krøllet og krøllet på et papir, smurte brødskive, hadde ikke roen til å smøre den ferdig. Tok en bit og kastet den. Gikk ut i kiosken. Mannen bak disken så rart på meg. Kjøpte sjokolade. Spiste en bit, puttet den i lomma. Kjente hjertet hamre, måtte komme meg hjem, vekk fra alle menneskene. Gikk litt ustøtt, som å være full. Panikkangst? Paranoid?

Hørte pulsen i ørene. Dusjet for å overdøve den. Hjalp ikke. Jekket en pils og drakk den raskt. Litt bedre.. En til. Og enda en. Endelig litt ro.

Sove.

Våknet, småklein form. Fyllesjuk av så lite? Ja, jeg drakk jo fort.. Tenkte litt, logget på KG igjen. Takk Vega for innlegg. Spiste. Ringte en i NA. Snakket lenge. Klok mann, jeg er ikke klok.

Bedre nå, roligere. Sitter her og røyker Prince og drikker Solo.

[torarin]

Jeg vil fortsette å skrive litt om meg selv. Skrev om hasj i frognerparken tidligere, fortsetter derfra. Dette kan være litt sterkt for noen så hvis du er følsom bør du hoppe over.

Jeg og venninna mi ble kjent med en guttegjeng den sommeren og jeg var sammen med han ene. Han var 20 år, jeg var 14 og ble 15 mens vi var sammen. Det var et ganske stormfullt forhold. Vi krangla en god del. Han spiste enorme mengder legemidler av alle slag og jeg også smakte litt, men mest av alt var det hasjen jeg likte. Han og kameratene hans var skikkelig kriminelle, ranet og gjorde innbrudd og var i mine øyne veldig tøffe. Men forholdet gikk dårlig og han slo meg ganske ofte og til slutt ville jeg ikke mer og gjorde det slutt. Da hadde han gitt meg skikkelig juling og jeg hadde blått øye og et stort hårløst område i hodet fordi han hadde dratt meg i håret. Jeg sa til pappa at jeg tryna på sykkelen.

Men da jeg slo opp ble han helt vill! Først lovet han bot og bedring og så truet med alt mulig som han skulle gjøre med meg og med faren min. Han ringte faren min et par ganger og sladret om at jeg røyka hasj, og selv om pappa var mistenksom av flere grunner klarte jeg å overtale han til å ikke tro på det.. Men eksen min fikk mye makt over meg på den måten, for jeg var veldig redd for hva han kunne finne på.

En natt ringte han hjem til oss og ville at jeg skulle komme etter skolen neste dag. Pappa var rasende for det var ikke første gang noen ringte meg midt på natta. Han ringte igjen og igjen og til slutt lovet jeg å komme. Jeg skjønte at det var farlig men var mer redd for at pappa skulle skjønne hva jeg drev med. Så jeg gikk dit og ble voldtatt av eksen min og fem av kameratene hans. Du er vår nå, sa de, hvis ikke.. Jeg husker de ødelaget klærne mine og hvor mye jeg skammet meg.

Jeg turte ikke å sladre. Jeg skammet meg, jeg hadde jo gått dit frivillig og visste at noe kunne skje. Hvis jeg sladret ville det bare bli mer vanskelig alt. Så jeg sa ingen ting, ikke den gangen og ikke neste heller. Det ble et mareritt. Etterhvert sa jeg ingen ting fordi jeg skammet meg over at jeg ikke hadde sagt noe tidligere. Jeg hadde jo vært med på det da? Ofte ble jeg plukket opp i bil utenfor skolen og tatt med et sted og så var det i gang igjen. Jeg fikk mye dop, blant annet amfetamin og Extacy, det var et veldig nytt stoff på den tiden og tablettene var mye sterkere da enn nå. Og jeg drakk mye.

Jeg protesterte ikke heller etter en stund, ting var som de skulle og jeg fikk som fortjent. På den måten fullførte jeg ungdomsskolen og begynte på videregående. Men det ble bare verre, oftere og oftere ville noen ha tak i meg, jeg ble hentet midt i skoledagen, ingen steder var trygge mer. Jeg var nesten aldri på skolen etterhvert. Jeg fikk angst av å være der, aldri vite hva som kunne skje, bedre å bare oppsøke gutta selv, så slapp jeg usikkerheten. Så jeg gikk dit selv.

Hele situasjonen var blitt normal. Slik opplevde gutta det også tror jeg.

Ja.. jeg gikk dit selv. Tenk det.

Fra jeg var 16 begynte jeg innimellom å selge meg. Pengene gikk til hasj. Men det viktigste var at jeg følte det godt å gjøre det, knulle uten å ha lyst gjorde jeg jo uansett, og på den måten fikk jeg i det minste noe igjen for det. Det var som terapi! Men det skjedde bare innimellom, når anledningen tilfeldigvis bød seg.

Da jeg var i 16-17-årsalderen hadde faren min omsider skjønt hva jeg drev med. Han maste og vi kranglet mye men jeg hadde stort behov for å holde han på avstand. Jeg hadde så mye hemmeligheter og egne problemer at jeg ikke kunne ha han midt i det.

Disse gutta hadde en del innflytelse i noen år til men den forsvant gradvis. De forandret seg og jeg forandret meg. Så det tok slutt av seg selv.

Nå skrev jeg mer enn jeg hadde tenkt..

[torarin]

Også vil jeg gjerne ha noen tilbakemeldinger da. Trenger ikke være noe klokt eller medfølende eller noe sånt piss, bare "hei og hopp" liksom. Jeg ser at det er mange som leser her, men vet ikke hvem dere er.

[Cita]

Her kommer et "hei og hopp"

Jeg er her innimellom, men ikke vær redd for at jeg skal komme med noe "klokt"

Veldig skjelden det kommer noe vettugt fra denne tispa

Ville bare ønske deg lykke til videre. Høres ut som om du er på god vei

Stå på, og husk at det er i motbakke det går oppover !!!!

Klem fra Cita

[liv]

Jeg må bare si at jeg synes du er tøff. Det er ikke lett å slutte, det vet alle.

Du er kjempe flink til å skrive. Fortsett med det.

Lykke til videre.

[Gjest Vega]

Leste historien din, var sterk. Tror mange som er blitt voldtatt i ung alder, begynner å prostituere seg. Ikke alle, men en god del i forhold til de som ikke har opplevd slikt.

Her er en link: www.dixi.no

Kan jo være verdt å titte på sidene dems, i alle fall.