1-åring i barnehage

[Umuriel]

Ettersom permisjonene varte i maks tre måneder på 70-tallet var det nok en del ettåringer i barnehage også da.

Hadde selv store kvaler med å sende sønnen min i barnehage da han var så liten, men fikk meg en vekker da moren til en venninne minnet meg på at hun måtte sende sine i barnehage fra de var tre måneder gamle. Vi er faktisk heldige idag som kan være hjemme med de små til de er rundt ett år gamle.

[Elizia]

Barnet vårt starta i bhg da han var 10.5 mnd. Da var permisjonstiden vår over og vi hadde da ikke noe annet alternativ enn å sende han i bhg. Siden vi bor i en by hvor prisene på hus er ganske høye, er vi totalt avhengige av begges inntekter for å kunne betjene lån og andre nødvendige utgifter. Og da bor vi i et ganske lite rekkehus og vi bruker ikke penger på luksusartikler, dyre ferier o.l. Selvsagt kunne vi valgt å flytte ut på landet for å leve billigere, men da måtte vi flytte fra barnas besteforeldre, tanter og onkler. Heldigvis har barnet vårt stortrivdes i bhg fra første dag. Han var så heldig å kunne starte i en nyopprettet småbarnsavdeling der han fikk masse omsorg og oppmerksomhet av sin kontaktperson. Jeg har ikke bekymret meg i det hele tatt for hvordan han har det i barnehagen. Selvsagt ville jeg helst ha hatt kortere dager i barnehagen eller kanskje et par fridager i uka for å kunne bruke mer tid sammen med han, men det har vi pt desverre ikke mulighet til. Forsøker så godt vi kan å ta dette igjen på ettermiddagene og i helgene, samt at barnets farmor som jobber skift noen ganger har han på dagtid og tar han med seg ut på tur.

[Gjest Gjest_Dina_*]

Ettersom permisjonene varte i maks tre måneder på 70-tallet var det nok en del ettåringer i barnehage også da.

Hadde selv store kvaler med å sende sønnen min i barnehage da han var så liten, men fikk meg en vekker da moren til en venninne minnet meg på at hun måtte sende sine i barnehage fra de var tre måneder gamle. Vi er faktisk heldige idag som kan være hjemme med de små til de er rundt ett år gamle.

Det har iallefall vært en sterk økning i antall ettåringer i barnehager i de siste årene , så da konkluderte jeg med at det må ha vært enda færre på 70-tallet .

Det var vel ikke en gang så mange barnehager på den tiden i det hele tatt og ikke var de tilgjengelig i alle deler av landet heller ..

Har til og med hørt om at plassene var behovsprøvde og at gifte kvinner bare kunne glemme å få barnehageplass i det hele tatt .

Det er jo blant annet økonomiske konsekvenser og likestilling dette handler om og tidligere har jeg vært mer på den siden med at vi er heldige som har 1 års permisjon og at etter dette så skal vi begynne å jobbe igjen , men i det siste så har jeg stilt meg spørsmålet om man ikke heller kanskje burde ha vurdert å gi all den statlige støtten en barnehageplass får , til foreldre som ønsker å være hjemme med barn mellom 0-3 år og så fått fedrene til også å ta mer av permisjonen slik at karriere- og lønnsforskjellene mellom kjønnnene utjevnes mer på denne måten .

[Susan Sto Helit]

Det har iallefall vært en sterk økning i antall ettåringer i barnehager i de siste årene , så da konkluderte jeg med at det må ha vært enda færre på 70-tallet .

Det var vel ikke en gang så mange barnehager på den tiden i det hele tatt og ikke var de tilgjengelig i alle deler av landet heller ..

Har til og med hørt om at plassene var behovsprøvde og at gifte kvinner bare kunne glemme å få barnehageplass i det hele tatt .

Det er jo blant annet økonomiske konsekvenser og likestilling dette handler om og tidligere har jeg vært mer på den siden med at vi er heldige som har 1 års permisjon og at etter dette så skal vi begynne å jobbe igjen , men i det siste så har jeg stilt meg spørsmålet om man ikke heller kanskje burde ha vurdert å gi all den statlige støtten en barnehageplass får , til foreldre som ønsker å være hjemme med barn mellom 0-3 år og så fått fedrene til også å ta mer av permisjonen slik at karriere- og lønnsforskjellene mellom kjønnnene utjevnes mer på denne måten .

Dette er hvertfall tull!

Har selv gått i barnehage på 70-tallet, og det var da mange barnehager rundt der jeg bodde. Det var veldig vanskelig å få plass, og den gang som nå, så var det en del grupper som ble prioritert og som hadde lavere oppholdsbetaling. (Jeg fikk plass litt uti barnehageåret fordi jeg var jente og foreldrene mine måtte betale fullpris for barnehagen.)

Fullpris dengang var forøvrig i relasjon til lønn langt høyere den gang enn nå.

Og med 3 mnd permisjon, så var det mange barn som måtte begynne i barnehage lenge før de var ett år, ja. Hvis de var så heldige å få plass da...

Kan jo ha vært en god del som var hos dårlige dagmammaer også.

Vil vel nesten si at vi idag er litt bortskjemte, som tar det for gitt at så godt som alle faktisk kan være hjemme med barna sine hele det første året.

Forreldrene mine var altså gift, og fikk alikevel barnehageplass til begge sine barn.

Tror kanskje du må ha hørt rykter om hvordan ting var på 40-50-tallet, da det var forventet at kvinner sluttet å jobbe når de giftet seg.

(Jeg er faktisk ganske sikker på at min far gikk i barnepark/barnehage da han var liten også... En gang på 50-tallet.)

Endret 15. september 2009 av Susan Sto Helit

[Gjest Gjest_Dina_*]

Susan sto Helit . Håper du innser at barnehageordningene ikke ble avviklet identisk i alle deler av landet i begynnelsen og sikkert heller ikke i dag og selv om du (eller foreldrene dine ) har vage erindringer om hva som skjedde for en 30-40 år siden der dere bodde , så blir det litt drøyt å prøve å uttale seg om hvordan barnehageordningen ble gjennomført i alle deler av landet , syntes du ikke ?

Blir ellers også svært imponert hvis noen greier å vise til dokumentasjon på alle ettåringene som var i barnehagen på 1970 tallet .

[Gjest Gjest_Dina_*]

Ja , det er mulig faren din var blant en av de 1 % av barna som gikk i barnehage allerede på 50-tallet , men poenget mitt er at de færreste barn faktisk gikk i barnehage tidligere .

Se bare på denne linken fra sssb

[Gjest regine ii]

Da permisjonen kun var 3 mnd var det faktisk vanlig at kvinner ble hjemmeværende når de fikk barn. Det var mao. ikke mange babyer som ble passet av andre på 70- tallet.

Barnehager kunne man de fleste steder se langt etter, først på 80-tallet at det ble vanligere, men fortsatt ikke "vanlig" slik det er i dag. I de større byene fantes det nok flere barnehager, men på "landet" var det ikke sånn. Barneparker fantes nok i større grad, men de var jo lagt opp nettopp for at større barn (over 3) faktisk skulle få lekekamerater utover hjemme miljøet, ikke for at begge foreldrene skulle være i full jobb.

Å hevde at det var flere 1-åringer i barnehager på 70-tallet enn idag er komplett historieløst. Det var jo først på 70-tallet at man begynte å anse barnepass som et samfunnsgode, nettopp som en følge av kvinnefrigjøringen som (gjen)startet i den perioden.

Jeg er helt enig i at det er tidlig å sende 1-åringer og yngre i barnehager. Mange hadde garantert hatt godt av lengre tid hjemme, og jeg skjønner rett og slett ikke det som sies om at "1-åringen kjeder seg hjemme". Det høres rett og slett groteskt ut, så små barn trenger faktisk ikke underholdning 24-timer i døgnet..... Ja - det krever litt av oss som voksne å ha barn, men hvorfor får vi barn hvis målet er at de skal ut av hjemmet fortest mulig?? Min personlige mening er og at det egentlig er foreldrene som kjeder seg hjemme med en 1-åring, fordi dagen må legges opp etter ungens behov.

Før jeg blir fullstendig halshugd - jeg er veldig for barnehager og tror absolutt at det er bra for barna. Men ikke nødvendigvis de minste!

[Gjest imli]

Samfunnet er jo annerledes enn før da, hvor det gjerne var flere på samme sted som var hjemme med sine små. Og dermed hadde både barn og foreldre et nettverk å sosialisere i.

(I tillegg ble unger i langt mindre grad stimulert, og var "babyer" i lenger tid. I følge min bestefar, hvertfall.)

Om du føler du strekker til for ditt/dine barn, og at det verken er over eller understimulering ute og går, så er det du som vet det best. Og du har helt sikkert rett!

Om du og ditt barn trives hjemme sammen, så er det jo ingenting som er bedre enn det.

Men det som er rett for deg og ditt barn, er ikke nødvendigvis rett for meg og mitt barn. Og du må nesten stole på at jeg vet hva som er best for mitt eget barn.

Er ikke det vikrigste at vi foreldre ser barnets behov, og forsøker å oppfylle det som best vi kan? Og søker hjelp om vi ikke strekker til selv?

Ja, du velger selvfølgelig hva som er best for ditt barn!

Og jeg velger hva som er best for mine. Men siden jeg mener det er best for dem å være hjemme med meg, mener jeg jo generelt sett at små barn har det best hjemme hos mamma (evnt pappa). Folk må jo få lov til å gjøre hva de vil med sine egne barn, og få ha en mening om hva som er best for barn sånn på generell basis

I Norge i dag har faktisk alle et valg. Men de fleste velger en livsstil som krever at man tjener mye penger.

Det er jeg litt enig i faktisk. Med mindre man er enslig forsørger, studenter (ja, vet disse er en ganske stor gruppe, men vil vel si at flertallet er mor&far med vanlige jobber) e.el så tror jeg de fleste kunne ha vært hjemme med barna sine i alle fall et år ekstra hvis de ønsket det.

Vi er i alle fall ikke rike, mannen min er håndverker i kommunen, vi lever sparsommelig og overlever på barnetrygden og kontantstøtta Veldig glad for disse ordningene

Når det gjelder "før i tida", så var det vel ikke slik at man sendte så mange ettåringer (eller unger på 3 mnd) i barnehage - de fleste hadde vel dagmamma til barna når de var så små. De fleste barnehagene før, hadde for det meste barn fra 3 år og oppover. Mange barnehager hadde også krav om at barna måtte være tørre før de kunne begynne. Babyer i barnehage er et ganske nytt fenomen. Jeg er født midt på 80-tallet i en mindre by på østlandet, her var det vanlig at mor var hjemme i alle fall til ungene var rundt 3 år, eller de var hos dagmamma. Først etter det begynte en del i barnehage.

Utfordringen med å være hjemmeværende i dag er jo så klart mangelen på andre unger å leke med. Men mange steder har åpne barnehager som er et godt alternativ! Der møter man også andre som er hjemme med barna sine og får voksenkontakt selv også

[Susan Sto Helit]

Susan sto Helit . Håper du innser at barnehageordningene ikke ble avviklet identisk i alle deler av landet i begynnelsen og sikkert heller ikke i dag og selv om du (eller foreldrene dine ) har vage erindringer om hva som skjedde for en 30-40 år siden der dere bodde , så blir det litt drøyt å prøve å uttale seg om hvordan barnehageordningen ble gjennomført i alle deler av landet , syntes du ikke ?

Blir ellers også svært imponert hvis noen greier å vise til dokumentasjon på alle ettåringene som var i barnehagen på 1970 tallet .

Jeg sier ikke at det var sånn i hele landet, men det var hvertfall ikke noe krav om at man var ugift for å få barnehageplass i Oslo.

Så at gifte kvinner ikke fikk plass generellt sett, det er bare tull.

I Oslo på 70-tallet var det altså ganske vanlig å gå i barnehage. De aller fleste som var hjemme utover permisjonen der jeg vokste opp, var det fordi de ikke fikk barnehageplass til sine små.

Når det gjelder utenfor byene, så var kanskje ikke behovet like stort for barnehageplasser, ettersom det var billigere å bo, og folk hadde råd til at en var hjemme.

[jente 79]

Jeg foretrekker å ha lillegutt i en barnehage jeg har hørt masse skryt om framfor en dagmamma jeg hadde vært mer usikker på. Mamma var hjemme med oss når vi var små, var tilbud om barnepark i nærheten og barnehage litt lenger unna. Dette var på landet. Men for mine foreldre ble to tette i barnehage og pendling såpass dyrt at de heller valgte at mamma skulle være hjemme og være dagmamma. Pappa jobbet utrolig mye for å få det til å gå rundt.

Vi har det mye friere enn dem økonomisk, og kunne sikkert klart oss hvis jeg hadde gått hjemme en stund. Men når jeg har en liten gutt som smiler fra øre til øre når han er i barnehagen, og vi har mulighet til å gi han kortere dager så synes jeg ikke det gjør oss uansvarlige.

Folk må velge den løsningen som er best for dem som familie. Jeg vil også beholde full plass når jeg skal i permisjon igjen. Mye av grunnen til det er at jeg tror det er godt for lillegutt å få vært litt for seg selv med jevngamle, ikke bare med babyen. Dessuten da får jeg muligheten til å kunne lade batteriene litt når babyen sover. Så kan jeg heller gi lillegutt ekstra korte dager og fri når det passer.

[angelou]

Sønnen vår sleit veldig med barnehagetilvenning og hadde det ikke så greit første stunden i barnehagen. Jeg vil si det er veldig avhengig av hvilken barnehage det er, om det er få barn i en avdeling, eller om det er en basebarnehage med veldig mange småbarn på avdelingen. Det er kjempeforskjell.

Hadde jeg kunnet velge så hadde jeg vært hjemme til han var 18 måneder, det skjer UTROLIG mye på et halvt år. Nå stortrives han i barnehagen. Men nå har vi byttet til en barnehage der det er færre barn på avdelingen også

Alle barn er jo veldig forskjellige da, det var jo barn på hans alder som hadde det kjempefint fra dag 1.

Og dagmamma - NO WAY! Vil mye heller ha han i en barnehage med bemanningsnorm, pedagoger, tilsynsmyndigheter og ikke minst vikar ved sykdom!

[Caramba]

Jeg har gode erfraringer med barnehage. Sønnen min begynte da han var 13 mnd og det gikk veldig fint. Han koser seg med vennene sine hver dag og nekter aldri å gå. Vi har fleksible dager, slik at barnet blir levert i 8.30-tiden og hentet i 15.30-tiden. Fungerer bra for oss.

Har ikke lest hele debatten, men ser at "de gode gamle dager" er tema her nå. Jeg er født på 70-tallet og gikk hos dagmamma fra jeg var ca 6 mnd. Mamma jobbet. Hun første var ufattelig kjedelig, for hun passet ingen andre barn (jeg husker det faktisk, gikk vel hos henne til jeg var 4). Jeg gikk senere hos ei som hadde en sønn på min alder, det var morsomt, slik jeg husker det. Siste året før jeg begynte på skolen åpnet en barnehage og jeg begynte der. Det var veldig stas!

Endret 15. september 2009 av Caramba