Jeg er bekymret for bonusbarnet mitt

[Gjest Fars samboer]

Hei

Som overskriften sier er jeg bekymret for bonusbarnet mitt. Tidligere har mor vært litt på krigsstien angående mitt nærvær av barnet, men det har roet seg helt.

Bakgrunnsinfo: Det hadde vært slutt mellom min kjæreste og barnets mor i et år før jeg ble kjent med min kjæreste. Barnets mor hadde ikke gitt opp håpet om at han skulle komme tilbake, så jeg ble beskyldt for å stjele han. Første året var preget av krangling, og hun ville helst bestemme over samværet til far. men etterhvert roet det seg, og hun godtok meg. Nå har vi en helt ok tone, og kan prates angående barnet. Far reiser en del i jobben, så det hender jeg leverer/henter ifm samvær.

Og så over til saken:

De siste månedene har mor spurt om far ville ha ekstra samvær, som han selvsagt har sagt ja til. De siste to månedene har barnet vært hver helg hos oss, i tillegg til noen hele uker. i tillegg brukes familien hennes flittig som barnevakt. Og det som bekymrer meg da er jo at barnet føler seg helt tilsidesatt. Barnets mor har knapt tid sammen med barnet sitt selv. Når han er hos oss nå har han helt sluttet å spørre om moren.

Har nå fått vite at mor har funnet seg ny kjæreste (som vi er veldig glad for), men det virker som hun glemmer helt at hun har et lite barn (barnet er 5 år). Jeg anser meg ikke på noen måte som mor til barnet, og det har jeg heller ikke planer om å bli. Men barnet er blitt veldig knyttet til meg (som jeg selvsagt er glad for), og det er jo ikke så rart ettersom barnet tilbringer mer tid sammen med meg enn med sin mor.

Det jeg prøver å få frem med denne 'posten' er at jeg er redd for at barnet skal skli bort fra moren sin. Og hun er en oppegående, flink mor (bortsett fra nå i forelskelsen rus). Jeg kommer nok til å være i livet til barnet resten av livet, men god kontakt med mor er det viktigste.

Noe vi kan gjøre med dette?

Dersom vi sier nei til ekstra samvær, er barnet hos besteforeldrene sine istedet. så det fungerer ganske dårlig..

Hilsen frustrert dame.

[Gjest Gjest]

Kan ikke far prøve å fortelle henne at det blir litt lite mammatid på gutten da?

[Gjest Gjest]

Hun gjør med andre ord det samme som x antall menn til stadighet gjør; skaffer seg ny familie.

Det er ikke noe du kan gjøre. Barnet har det bra. At DU mener barnet har for lite "mammatid" høres rett og slett oppkonstruert ut. Så lenge far er tilstede og øvrig familie stiller opp. Så er det kun mora som taper på dette i lengden.

[Gjest Gjest]

Høres ut som en typisk historie der mor og far+ny samboer slåss om å ha barnet. Når mor endelig gir etter og lar far+ny samboer ha barnet oftere, så finner plutselig ny samboer ut at det var igrunn ganske slitsomt og kjedelig.

For å pakke det litt finere inn er hun "bekymret" for at barnet får for lite tid med mor. I virkeligheten er hun irritert fordi mor er ute og morer seg, mens hun selv (etter eget ønske) er blitt sittende igjen med barnet.

Dessverre kan hun ikke hindre mor i å fortsette å more seg, for da bruker mor bare besteforeldrene som barnevakt. Hun har med andre ord ikke noe kontroll på mors liv lenger, og må igrunn innse at hun har drete på draget..

Beklager, men jeg klager bare ikke å tro at det er bekymringen for at barnet skal føle seg tilsidesatt som er grunnen til ditt innlegg her.

Om så skulle være, så er dette mors problem, det er hun som mister noe. Barnet selv spør jo ikke etter mor, sier du, så det er ikke grunn til å tro at barnet har noe problemer med dette.

Vi snakker et par måneder her, så la mor få være forelsket og more seg litt, slik dere sikkert har gjort, så kommer hun nok sterkt tilbake. Da kan dere sikkert fortsette å krangle om at dere har barnet for lite.

[Norbertine]

Ja da, alle stemødre er onde og egoistiske, og det er jo helt umulig at hun faktisk kan tenke på at barnet ikke nødvendigvis har det helt bra når moren plutselig ikke har tid til å være med det lenger.

TS: Jeg tror ikke det er så mye dere kan gjøre med saken, ha barnet så mye som muig, så føler h*n i hvert fall at det har en forelder å være hos uansett, i stedet for å bli sendt rundt til besteforeldre eller barnevakter. Sannsynligvis gir dette seg etterhvert, barnet trenger ikke å ta skade av at h*n er mye med far og stemor i stedet for mor en periode.

[Gjest Gjest]

Om så skulle være, så er dette mors problem, det er hun som mister noe. Barnet selv spør jo ikke etter mor, sier du, så det er ikke grunn til å tro at barnet har noe problemer med dette.

Unnskyld, men du og dere andre som tror at dette er et stemorsproblem, har noen av dere opplevd i en alder av 5 år å bli sendt vekk fra mor hver eneste helg og hele uker i tillegg?

Ja, barnet får helt sikkert alt det trenger hos far og fars samboer, MEN barnet kan også føle seg avvist og i veien for mor, føle at h*n ikke er prioritert og elsket lenger, bli redd for at far også kan sende ham fra seg, tro at mor ikke vil ha ham der fordi han ikke har vært snill nok, og tro at mor aldri kommer til å være glad i ham mer.

Jeg synes det er utrolig lite forståelse for små barns lillle forståelsesverden hvor det tolker det meste som skjer til å være deres feil, hvor sårbare de er, og hvor utrolig viktig det er å være trygg på at en er viktigst for foreldrene.

Håper dere ikk har barn...

Annen gjest.

[Gjest Gjest_Gunn_*]

Høres ut som en typisk historie der mor og far+ny samboer slåss om å ha barnet. Når mor endelig gir etter og lar far+ny samboer ha barnet oftere, så finner plutselig ny samboer ut at det var igrunn ganske slitsomt og kjedelig.

For å pakke det litt finere inn er hun "bekymret" for at barnet får for lite tid med mor. I virkeligheten er hun irritert fordi mor er ute og morer seg, mens hun selv (etter eget ønske) er blitt sittende igjen med barnet.

Dessverre kan hun ikke hindre mor i å fortsette å more seg, for da bruker mor bare besteforeldrene som barnevakt. Hun har med andre ord ikke noe kontroll på mors liv lenger, og må igrunn innse at hun har drete på draget..

Beklager, men jeg klager bare ikke å tro at det er bekymringen for at barnet skal føle seg tilsidesatt som er grunnen til ditt innlegg her.

Om så skulle være, så er dette mors problem, det er hun som mister noe. Barnet selv spør jo ikke etter mor, sier du, så det er ikke grunn til å tro at barnet har noe problemer med dette.

Vi snakker et par måneder her, så la mor få være forelsket og more seg litt, slik dere sikkert har gjort, så kommer hun nok sterkt tilbake. Da kan dere sikkert fortsette å krangle om at dere har barnet for lite.

Jøss, hvor kom dette ifra? Jeg må si jeg er overrasket over hvor mange bitre mødre det er på KG (men heldigvis mange fornuftige også - bare for å ha sagt det). Dette innlegget her sier vel mer om innlegger enn om TS.

For å svare på det TS faktisk spør om tror jeg det er lite du kan gjøre bortsett ifra å være der for barnet og håpe at barnets mor etterhvert velger å prioritere anderledes.

[Gjest Gjest]

"De siste månedene har mor spurt om far ville ha ekstra samvær, som han selvsagt har sagt ja til. De siste to månedene har barnet vært hver helg hos oss, i tillegg til noen hele uker. i tillegg brukes familien hennes flittig som barnevakt. Og det som bekymrer meg da er jo at barnet føler seg helt tilsidesatt. Barnets mor har knapt tid sammen med barnet sitt selv. Når han er hos oss nå har han helt sluttet å spørre om moren.

Har nå fått vite at mor har funnet seg ny kjæreste (som vi er veldig glad for), men det virker som hun glemmer helt at hun har et lite barn (barnet er 5 år). Jeg anser meg ikke på noen måte som mor til barnet, og det har jeg heller ikke planer om å bli. Men barnet er blitt veldig knyttet til meg (som jeg selvsagt er glad for), og det er jo ikke så rart ettersom barnet tilbringer mer tid sammen med meg enn med sin mor.

Det jeg prøver å få frem med denne 'posten' er at jeg er redd for at barnet skal skli bort fra moren sin. Og hun er en oppegående, flink mor (bortsett fra nå i forelskelsen rus). Jeg kommer nok til å være i livet til barnet resten av livet, men god kontakt med mor er det viktigste.

Noe vi kan gjøre med dette?

Dersom vi sier nei til ekstra samvær, er barnet hos besteforeldrene sine istedet. så det fungerer ganske dårlig..

Hilsen frustrert dame. "

Jeg er ikke mor, men når jeg ser på denne saken litt på avstand så tenker jeg;

Vær der for barnet, få kontakt gjør ting sammen. Jeg tror et barn vil uansett ha følelser for sin mor, men det er klart barnet kan ha selvkritiske tanker om det faktum at mor favoriserer samvær med kjæreste. Utrolig trist..

Kos dere med barnet, og finn på hyggelige ting sammen slik at barnet ikke føler seg tilside satt.

[Eve Luna]

Jeg bare lurer på hvorfor du kaller barnet for bonusbarnet og ikke for stebarnet? :klø:

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Hei

Som overskriften sier er jeg bekymret for bonusbarnet mitt. Tidligere har mor vært litt på krigsstien angående mitt nærvær av barnet, men det har roet seg helt.

Bakgrunnsinfo: Det hadde vært slutt mellom min kjæreste og barnets mor i et år før jeg ble kjent med min kjæreste. Barnets mor hadde ikke gitt opp håpet om at han skulle komme tilbake, så jeg ble beskyldt for å stjele han. Første året var preget av krangling, og hun ville helst bestemme over samværet til far. men etterhvert roet det seg, og hun godtok meg. Nå har vi en helt ok tone, og kan prates angående barnet. Far reiser en del i jobben, så det hender jeg leverer/henter ifm samvær.

Og så over til saken:

De siste månedene har mor spurt om far ville ha ekstra samvær, som han selvsagt har sagt ja til. De siste to månedene har barnet vært hver helg hos oss, i tillegg til noen hele uker. i tillegg brukes familien hennes flittig som barnevakt. Og det som bekymrer meg da er jo at barnet føler seg helt tilsidesatt. Barnets mor har knapt tid sammen med barnet sitt selv. Når han er hos oss nå har han helt sluttet å spørre om moren.

Har nå fått vite at mor har funnet seg ny kjæreste (som vi er veldig glad for), men det virker som hun glemmer helt at hun har et lite barn (barnet er 5 år). Jeg anser meg ikke på noen måte som mor til barnet, og det har jeg heller ikke planer om å bli. Men barnet er blitt veldig knyttet til meg (som jeg selvsagt er glad for), og det er jo ikke så rart ettersom barnet tilbringer mer tid sammen med meg enn med sin mor.

Det jeg prøver å få frem med denne 'posten' er at jeg er redd for at barnet skal skli bort fra moren sin. Og hun er en oppegående, flink mor (bortsett fra nå i forelskelsen rus). Jeg kommer nok til å være i livet til barnet resten av livet, men god kontakt med mor er det viktigste.

Noe vi kan gjøre med dette?

Dersom vi sier nei til ekstra samvær, er barnet hos besteforeldrene sine istedet. så det fungerer ganske dårlig..

Hilsen frustrert dame.

Hvis far er bekymret for at han har barnet for mye og ikke mor - så får vel han ta opp dette med mor. Hvis far er bekymret for at mor bruker mye barnevakt - så får han ta det opp med mor.

Jeg skjønner ikke hvor du trekker inn deg selv. Mor likte ikke ditt nærvær og du er nå frustrert. Det vedkommer vel ikke saken rundt barnet - hvis det er barnet som er i fokus.

[Gjest kvinnerkvinner]

Jeg bare lurer på hvorfor du kaller barnet for bonusbarnet og ikke for stebarnet? :klø:

Jeg bruker også bonusbarn om mine stebarn. Forde de er en berikelse i livet, de er en ekstrabonus jeg har fått sammen med min kjære, og jeg er utrolig glad i de.

Regner med at det er slik for TS også

[Gjest kvinnerkvinner]

Hvis far er bekymret for at han har barnet for mye og ikke mor - så får vel han ta opp dette med mor. Hvis far er bekymret for at mor bruker mye barnevakt - så får han ta det opp med mor.

Jeg skjønner ikke hvor du trekker inn deg selv. Mor likte ikke ditt nærvær og du er nå frustrert. Det vedkommer vel ikke saken rundt barnet - hvis det er barnet som er i fokus.

Er det ingen av dere som greier å lese hva som står i hovedinnlegget? Er det virkelig så vanskelig å tro på at det finnes stemødre som virkelig bryr seg om bonusbarna sine, som ser at barna savner mor/far, som ser og bryr seg om hvordan ungen(e) har det?

En familie må fungere som en familie selv om den ene voksne delen ikke er barnas biologiske mor eller far. Ungene får ekstra voksne å forholde seg til og flere personer å støtte seg på.

Jeg blir trist når jeg leser svarene flere kommer med her.

TS: Jeg tror du bare skal være der for gutten, ikke spørre hva han mener som saken, men bare være der og lytte til han om han sier noe. Ta opp med far dersom han uttrykker usikkerhet eller følelsen av å være uønsket hos mor slik at han kan ta det videre. Tror i det tilfellet at du bør ta et skritt til siden og la en slik samtale være fars ansvar alene.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Er det ingen av dere som greier å lese hva som står i hovedinnlegget? Er det virkelig så vanskelig å tro på at det finnes stemødre som virkelig bryr seg om bonusbarna sine, som ser at barna savner mor/far, som ser og bryr seg om hvordan ungen(e) har det?

En familie må fungere som en familie selv om den ene voksne delen ikke er barnas biologiske mor eller far. Ungene får ekstra voksne å forholde seg til og flere personer å støtte seg på.

Jeg blir trist når jeg leser svarene flere kommer med her.

TS: Jeg tror du bare skal være der for gutten, ikke spørre hva han mener som saken, men bare være der og lytte til han om han sier noe. Ta opp med far dersom han uttrykker usikkerhet eller følelsen av å være uønsket hos mor slik at han kan ta det videre. Tror i det tilfellet at du bør ta et skritt til siden og la en slik samtale være fars ansvar alene.

Jeg har ikke sagt at stemor ikke bryr seg om barnet. Men stemor bruker også her mange ord på:

Som overskriften sier er jeg bekymret for bonusbarnet mitt. Tidligere har mor vært litt på krigsstien angående mitt nærvær av barnet, men det har roet seg helt. Bakgrunnsinfo: Det hadde vært slutt mellom min kjæreste og barnets mor i et år før jeg ble kjent med min kjæreste. Barnets mor hadde ikke gitt opp håpet om at han skulle komme tilbake, så jeg ble beskyldt for å stjele han. Første året var preget av krangling, og hun ville helst bestemme over samværet til far. men etterhvert roet det seg, og hun godtok meg. Nå har vi en helt ok tone, og kan prates angående barnet. Far reiser en del i jobben, så det hender jeg leverer/henter ifm samvær.

Dette er jo kun til å sette en egen standard på en sak...........og bruke situasjoner om hvor ille mor er - men at det er ett tilbakelagt stadie.........men slik er hun.

Hva har det med den reelle problemstillingen hun skal ta opp?

Hva er feil med å si at dette er far/mor foreldreansvar?

Blir du lei deg og støtt av det???

Ja, da vil jeg si du har ett problem......men det handler ihvertfall ikke om barnet

[Gjest Gjest]

Unnskyld, men du og dere andre som tror at dette er et stemorsproblem, har noen av dere opplevd i en alder av 5 år å bli sendt vekk fra mor hver eneste helg og hele uker i tillegg?

Nei, har du??

Ja, barnet får helt sikkert alt det trenger hos far og fars samboer, MEN barnet kan også føle seg avvist og i veien for mor, føle at h*n ikke er prioritert og elsket lenger, bli redd for at far også kan sende ham fra seg, tro at mor ikke vil ha ham der fordi han ikke har vært snill nok, og tro at mor aldri kommer til å være glad i ham mer.

Dette ser aldri ut til å være en bekymring i de mange sakene der far og hans nye samboer går til sak for å overta foreldreretten, og at mor bare skal ha samværsrett annenhver helg og en kveld i uken.

Jeg synes det er utrolig lite forståelse for små barns lillle forståelsesverden hvor det tolker det meste som skjer til å være deres feil, hvor sårbare de er, og hvor utrolig viktig det er å være trygg på at en er viktigst for foreldrene.

Håper dere ikk har barn...

Har nok det jo. Og jeg vet at jeg har gjort oppgaven så godt som noen.

Om TS virkelig er så bekymret for barnet, bør hun slutte å fokusere på mor, og heller gi barnet ekstra oppmerksomhet og kjærlighet når det er hos dem. Om mors "ville liv" er et samtaletema og noe det fokuseres på i hjemmet, så er sjansene veldig store for at barnet også vil plukke opp dette, og så begynne å gruble på det.

Det er ingenting i TS' innlegg som gir oss grunn til å tro at barnet sliter med dette, tror det er helst TS som sliter med mors oppførsel nå.

Uansett; barnet har vel en far. (Som forresten reiser mye. Bekymrer ikke det TS at barnet får for liten tid med far???) Hva sier han? Tror han dette er noe problem, så er det vel han som bør ta det opp med moren. Hvis han ikke mener det er et problem, så er det vel sikkert ikke det.

Forøvrig er dette sikkert noe som vil gå over etter en stund. Som sagt; kan dere ikke bare være der litt ekstra nå og la mor få leve på en rosa sky en liten stund? Som jeg sa, det har sikkert dere også gjort. Tipper at hun snart kommer tilbake i sin vante gange..

[Gjest Gjest]

Hei

Som overskriften sier er jeg bekymret for bonusbarnet mitt. Tidligere har mor vært litt på krigsstien angående mitt nærvær av barnet, men det har roet seg helt.

Bakgrunnsinfo: Det hadde vært slutt mellom min kjæreste og barnets mor i et år før jeg ble kjent med min kjæreste. Barnets mor hadde ikke gitt opp håpet om at han skulle komme tilbake, så jeg ble beskyldt for å stjele han. Første året var preget av krangling, og hun ville helst bestemme over samværet til far. men etterhvert roet det seg, og hun godtok meg. Nå har vi en helt ok tone, og kan prates angående barnet. Far reiser en del i jobben, så det hender jeg leverer/henter ifm samvær.

Og så over til saken:

De siste månedene har mor spurt om far ville ha ekstra samvær, som han selvsagt har sagt ja til. De siste to månedene har barnet vært hver helg hos oss, i tillegg til noen hele uker. i tillegg brukes familien hennes flittig som barnevakt. Og det som bekymrer meg da er jo at barnet føler seg helt tilsidesatt. Barnets mor har knapt tid sammen med barnet sitt selv. Når han er hos oss nå har han helt sluttet å spørre om moren.

Har nå fått vite at mor har funnet seg ny kjæreste (som vi er veldig glad for), men det virker som hun glemmer helt at hun har et lite barn (barnet er 5 år). Jeg anser meg ikke på noen måte som mor til barnet, og det har jeg heller ikke planer om å bli. Men barnet er blitt veldig knyttet til meg (som jeg selvsagt er glad for), og det er jo ikke så rart ettersom barnet tilbringer mer tid sammen med meg enn med sin mor.

Det jeg prøver å få frem med denne 'posten' er at jeg er redd for at barnet skal skli bort fra moren sin. Og hun er en oppegående, flink mor (bortsett fra nå i forelskelsen rus). Jeg kommer nok til å være i livet til barnet resten av livet, men god kontakt med mor er det viktigste.

Noe vi kan gjøre med dette?

Dersom vi sier nei til ekstra samvær, er barnet hos besteforeldrene sine istedet. så det fungerer ganske dårlig..

Hilsen frustrert dame.

Hei.

Hos oss er det ikke ny kjæreste som tar mors helger med barna, men kor. Fleire kor. Og hun har barna mindre en halvparten av 6 helger og koliderer det med kor-arangement så får hun barnevakt til di. Hele helgen fra fredag til søndag kveld. Men vil han ha et rolig klima om barna så kan han ikke si hvordan hun skal styre sitt samvær med barna.Far har barna 13 døgn i gjennomsnitt i måneden regnet ut på alt samvær på et år og delt på 12 månder.

[Gjest stesøster]

Høres ut som en typisk historie der mor og far+ny samboer slåss om å ha barnet. Når mor endelig gir etter og lar far+ny samboer ha barnet oftere, så finner plutselig ny samboer ut at det var igrunn ganske slitsomt og kjedelig.

For å pakke det litt finere inn er hun "bekymret" for at barnet får for lite tid med mor. I virkeligheten er hun irritert fordi mor er ute og morer seg, mens hun selv (etter eget ønske) er blitt sittende igjen med barnet.

Dessverre kan hun ikke hindre mor i å fortsette å more seg, for da bruker mor bare besteforeldrene som barnevakt. Hun har med andre ord ikke noe kontroll på mors liv lenger, og må igrunn innse at hun har drete på draget..

Beklager, men jeg klager bare ikke å tro at det er bekymringen for at barnet skal føle seg tilsidesatt som er grunnen til ditt innlegg her.

Om så skulle være, så er dette mors problem, det er hun som mister noe. Barnet selv spør jo ikke etter mor, sier du, så det er ikke grunn til å tro at barnet har noe problemer med dette.

Vi snakker et par måneder her, så la mor få være forelsket og more seg litt, slik dere sikkert har gjort, så kommer hun nok sterkt tilbake. Da kan dere sikkert fortsette å krangle om at dere har barnet for lite.

Stemor hadde vel ikke tatt opp temaet om ikke det var noe hun bekymret seg for?

Jeg er stesøster og vi har jevngamle barn som nå er cirka litt over ni år. Hun er skilt og jeg er aleneforsørger, men med god hjelp fra min eks. Men det siste året har min søster latt meg ha barnet alle helgene hun selv ikke vil, dvs avtaler vi at barna er hos meg fredag og til lørdag og at hun har de påfølgende døgn så stiller hun ikke opp, men finner på en eller annen unnskyldning...hun og den nye typen skal dit og dit osv. Men NESTE gang skal det ikke skje.

Etter som månenden har gått, vil barna være hos meg i helgene og vil ikke til henne på lørdagene. Og dette er ikke noe sjalusifenomen siden jeg er singel og ikke stemor, men tante, men det kan være frusterende for meg noen ganger siden jeg måtte avlyse avtaler pga min stesøster. Nå lager jeg bare faste avtaler de helgene faren har mine barn.

[*Ariel*]

Har ingen råd eller erfaring fra dette emnet, men må bare si at jeg likte at du kaller barnet bonusbarnet ditt. Det høres så fint og koselig ut, liker ikke ste-betegnelsen jeg.

[Gjest Hilde K S]

La mor få leve livet. Om ikke så veldig lenge vil nok kjæresten bli innlemmet i barnet sitt liv og alle lever lykkelig videre.

[Gjest TS]

Hei og takk for svar!

Regnet med at det kom til å bli en del svar på at jeg var sjalu på mor, og prøver å bestemme over henne. Men veldig fint at det også kom noen saklige svar også. Ser at det er flere som har lignende erfaringer, og vi får vel alle bare håpe at det er en forbigående fase.

Jeg kaller barnet for bonusbarnet mitt, fordi barnet er en bonus som fulgte med da jeg ble sammen med kjæresten min!

Og grunnen til at jeg skrev bakgrunnsinfoen var for å vise at det ikke er ondt blod mellom meg og barnets mor. Det stadiet er heldigvis over. Nei, dette var ikke en post for å sverte mor, og for å skryte hemningsløst over vår egen oppofrende godhet,for vi er jo selvsagt heeeelt perfekte..

Det har seg sånn at far er ganske bekymret over saken, men han kunne aldri funnet på å skrive på et forum for å få andres synspunkter, han diskuterer saken med meg.

Far reiser forøvrig bare i jobben i ukedagene, så dersom han kommer sent hjem fredagen henter jeg barnet i barnehagen. Han har fleksibel reiseordning, og legger reisene til de ukene han ikke har barnet.

Nå har samboeren tatt det opp med mor, og hun var jo forsåvidt enig i at det kanskje hadde blitt litt lite tid til barnet i det siste. Så vi håper på litt bedring fremover.

Jeg skal selvsagt fortsette å være der for barnet fremover. Men nå er det nå engang sånn at mor og far er de viktigste personene for de fleste barn, og det er ingen god følelse å føle seg tilsidesatt.

Til dere som mener jeg er så sjalu på mor. Hadde saken stilt seg i et annet lys dersom det var naboens barn som stadig hadde vært hos oss. Og naboen som ikke hadde hatt tid til sine egne barn? Har man ikke lov å være bekymret for barn når man er fars samboer?

[Gjest Gjest_Nygift_*]

Oj, dette hører nesten ut som min historie. Mor, far som reiser ol.ol.

Bare at vi ikke vet helt hva mor driver med når hun ikke har barnet, dvs, hun sier at hun driver med en sport, men vi vet ikke om noen ny mann, selv om vi tror det.

Jeg er ikke bekymret for mitt stebarn (jeg liker den betegnelsen best), men synes synd på det, tiden med mor er ca 2-3 timer om kvelden og ca en helg i måneden (da reiser de ofte til et std der moren bedriver sport, og barnet blir "satt bort" til eldre barn imens).

Jeg synes det er rart at mor aldri vil gjøre noe SAMMEN med barnet i den ene helgen i måneden.

Jeg og mor har samme forhold som TS beskriver, og har i tillegg snakket med min mann og foreslått at barnet kunne bo fast hos oss i perioder hvor mor har hatt det litt stritt.

Jeg foreslår dog at dere bare lar det gli over, tiden er ofte den beste medisin.

Jeg har egentlig ikke noe fasit, men ønsker deg lykke til.