Psykolog eller ikke psykolog?

[lilla91]

Jeg har slitt veldig med anstrengt forhold til mat, jeg vil si det har vært på grensa til anoreksi, om jeg ikke har vært i den kategorien. Legger ved 2 innlegg jeg har skrevet om situasjonen og følelsene angående det, for de som vil lese.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...=428643&hl=

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...=433637&hl=

Hvertfall så har jeg vært hos legen, og fått henvisning til psykolog. I morgen. Jeg var absolutt ikke klar for dette, jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke gå, ettersom ting har gått bedre de siste ukene føler jeg, jeg har ikke tenkt like mye på grenser for kalorier, har ikke fått like dårlig samvittighet dersom jeg har unnet meg noen sjokoladebiter eller gått utenfor rammene for kaloriinntak, og stort sett spist når jeg har vært sulten. Jeg adlyder tvangstankene så sjelden at de nesten har gitt seg helt nå. Det har vært dager hvor anoreksi-meg kommer tilbake, men sjeldnere og sjeldnere for hver gang nå. Det er ikke lenger et problem som ikke kan løses uten hjelp fra en psykolog. Problemene er kanskje mer fysiske (veldig tynn kropp som høster mange kommentarer, manglende menstruasjon, lav kroppstemperatur) enn de er psykiske, og da er vel ikke psykologen veien å gå?

Derfor sitter jeg nå med litt blandete følelser når jeg skal til psykologen i morgen. De har fått beskjed fra legen min om at jeg nærmest har anoreksi, og jeg føler meg veldig sum som skal dit nå, når jeg spiser normalt med mat, og føler meg nesten helt ”frisk” (hvis anoreksi kan kalles ”syk”). Er ikke det litt rart å gå til psykolog og kun ha minimale problemer? Blir ikke det som å gå til en fysioterapeut og klage på et lite blåmerke? Hvor selvmedlidende er jeg da egentlig?

Før tenkte jeg at det kom til å bli flaut, men godt å få gått til psykolog, kanskje jeg vil få det bedre etter dette. Jeg har tenkt at selv om mat er hovedproblemet mitt, kanskje det problemet har dratt med seg så mye mer, ting som kanskje blir bedre når jeg snakker om de med en fagperson? Men nå er jeg bare så usikker… Problemet er at mamma og pappa er overbekymret og vil gjerne at jeg skal gå. Vi begynte nesten å krangle i sta da jeg sa at jeg ikke trengte psykolog.

Rent praktisk er det ting som taler både for og imot. Dersom jeg ikke møter opp, vil jeg måtte betale penger. Dersom jeg møter, vil jeg gå glipp av skolen, og få fravær (jeg er en av de som ”aldri” har fravær, gjør så mye jeg kan for å unngå det).

Hva synes dere jeg skal gjøre? Er det skikkelig teit av meg å gå til psykolog på grunn av spiseforstyrrelser, når jeg føler meg som et gjennomsnittlig menneske som tenker litt, men ikke for mye, på det å være sunn?

[Gjest Sjokoladesaus]

Om du behøver psykolog eller ikke kan ikke vi klare å vurdere. Det er bare en fagperson som kan ta denne vurderingen.

Jeg vil råde deg til å gå til psykologen så kan dere sammen diskutere dette. Vær ærlig og si at du ikke vet om problemene er store nok lenger til at du behøver hjelp men at du kan være villig til å undersøke akkruat det sammen med psykologen.

Jeg lurer likevel å hvordan du hadde reagert om du hadde lagt på deg. Du sier du ikke har mens, og da er du veldig tynn. Hvordan hadde du reagert om du la på deg fem kilo? Hvordan reagerer du om du merker mangen stikker litt ut over kanten på buksa en dag? Syntes du det er godt når du fryser fordi du da vet at du er tynn? Hvordan hadde du takla å måtte kjøpe et nummer større i bukser neste gang du er å handler?

[Gjest Chiffon]

Dra til psykologen og drøft det med han/henne. Psykologen er der for deg, slik at du kan få den hjelpen du fortjener.

Det er ganske vanlig å være redd og nervøs før en psykologitime, men det er ikke noe farlig

[Gjest Gjest]

Rent praktisk er det ting som taler både for og imot. Dersom jeg ikke møter opp, vil jeg måtte betale penger. Dersom jeg møter, vil jeg gå glipp av skolen, og få fravær (jeg er en av de som ”aldri” har fravær, gjør så mye jeg kan for å unngå det).

Dette er gyldig fravær. Dersom du kommer til å gå f.eks. annenhver uke til psykologen, får du sykmelding for den tiden det tar. Slik er det i arbeidslivet, og jeg regner med at det er tilsvarende for skoleelever. Ta det eventuelt opp med sosiallærer. Du er garantert ikke alene om å gå til psykolog på skolen din.

[angeleyes]

Du kan jo gå noen ganger og se hvordan det er. Kanskje du finner ut at det er godt for deg likevel. Det er godt å ha et sted der man kan snakke litt fritt.

Det høres ikke ut som du har fått helt bukt med spiseproblemene enda egentlig. Og det at du synes du spiser normalt betyr ikke at du faktisk gjør det. (Det er mye mulig du gjør det også, men mennesker med spiseforstyrrelser har en tendens til å tro at de spiser normalt når de ikke gjør det) En eller annen form for oppfølging fra helsesektoren burde du i alle fall ha i og med at du er undervektig.

Beklager hvis jeg virker litt krass, men det er ikke bra hvis du undervurderer hjelpen du trenger. Foreldrene dine er jo tydeligvis bekymret for deg.

Er det en spesialist på spiseforstyrrelser du skal til?

[Sia444]

Jeg synes du skal gå. Jeg har også hatt anorexi i snart 10 år og jeg nektet å gå til psykolog det første året. Angrer litt på det, tror kanskje jeg hadde kommet meg ut av hele spiseforstyrrelsen lettere hvis ikke.

Men uansett jeg har perioder der jeg spiser ganske normalt og andre perioder der jeg spiser så og si ingenting, dette kom etter at jeg ble bedre. Men jeg slutter ikke hos psykologen fordi jeg har noen uker der jeg spiser normalt.

Som regel ligger det mer bak en spiseforstyrrelse enn bare maten, og det kan være veldig greit å kunne snakke med noen om dette. Ellers kan det jo være at spiseforstyrrelsen kommer tilbake senere og det vil du jo ikke. Hva skjer med deg hvis du går litt opp i vekt?

Slike ting som det kan en psykolog hjelpe deg med å takle.

Og egentlig er det veldig greit å ha noen å prate med som forstår ganske mye av hva som skjer med deg nå. Håper du fortsetter, og lykke til.