Egoistisk å ha enebarn?

[Bernardette]

Er det egoistisk å ikke lage søsken til et barn?

[Gjest Spinell]

Alle bevisste valg en tar med hensyn på antall barn, eller ingen barn i det hele tatt, er på sett og vis egoistiske.

Jeg synes ikke det er noe negativt egoistisk i å velge å ha kun ett barn. Som enebarn selv kan jeg også betrygge deg med at det ikke er skadelig å være enebarn. En skal bare være bevisst på at barnet må få sosial omgang med andre barn. Et enebarn må lære seg en del sosiale koder og "regler" som ellers læres automatisk i en søskenflokk, på annet vis. Jeg tenker for eksempel på å lære å dele voksenoppmerksomhet (og materielle ting for den saks skyld) med andre.

Uansett hvilket antall barn det er i en søskenflokk finnes det fordeler og ulemper.

[Småsmurf]

Jeg har inntrykk av at enebarn fort kan bli litt mer nærtagende enn barn med søsken. Barn med søsken er gjerne vant til å få seg en smekk, i motsetning til enebarn.

Men det er vel ikke noe mer egoistisk det enn å få flere barn..

[Gjest Ylva Virvla]

Nei, ikke mer egoistisk enn å ha en eller to eller tre osv barn.

Dersom en ikke ønsker seg flere barn, bør en ikke få flere.

[Gjest Gjest]

Søsken er vanligvis et gode for et barn, på forskjellige måter i ulike deler av livet. Søsken beriker f.eks voksentilværelsen, og man kan avlaste og være til støtte for hverandre når foreldre blir syke/demente og trenger hjelp, noen å snakke med når familieforhold blir vanskelige, noen som bærer en del av din identitet og husker hvem du var fra du var liten osv.

Men det er ikke en rettighet barn har, det å få søsken. Barnetallet må foreldrene bestemme.

[Gjest Gjest_Nusse_*]

Det er da mer vanlig å diskutere hvor egoistisk det er å få barn (vs. å ikke få)! Da tenker man på ønsket om å reprodusere i en allerede trangtbebodd verden. Så, er det ikke mindre egoistisk å få kun et barn enn å få flere?

[Gjest Smaragd]

Jeg selv har fire søsken, og ville ikke vert noen av dem foruten!

Vi er alle voksne nå, og to av dem har fått egne barn.

Vi har et godt søskenforhold (vel å merke etter vi ble voksne.. ) og liker godt å vere alle samlet i bursdager, dåper og sånn.

Jeg skal ikke ha bare ett barn selv - det er en ting jeg alltid har vert sikker på. Kan vi - av en eller annen grunn - ikke få mer enn ett barn, kommer vi nok til å adoptere ett til.

Dette er mitt valg, fordi jeg vil at mine barn skal få det samme gode forholdet som jeg har hatt.

Det er i voksen alder en virkelig setter pris på søskenene syns jeg. Og så er det kjekt at våres barn igjen - får mange søskenbarn

Jeg liker også tanken på at den gang mine foreldre blir gamle og evt syke, så står jeg ikke med eneansvaret for dem.

Vi er mange om å stelle og besøke. Og den dagen de går bort, er vi sammen i sorgen - i stedenfor alene.....

Dette veier også tungt for meg!

Men kjære vene, alle må bedømme ting på sin måte -- og handle utifra det

[Gjest Gjest]

Ulempene med å være enebarn, dukker sjeldent opp før foreldrene blir eldre/gamle, og en står alene med alt som de behøver av hjelp osv...

Men ellers er det vanskelig med tanke på boplass, hos hvem diverse anledninger skal feires hos osv... for hvis et enebarn velger å feire jul hos sin svigerfamilie (f.eks) blir barnets foreldre sittende ufrivillig alene.

På det viset er det et mye større ansvar å være enebarn, enn å ha søsken å dele slike ting med, og på det viset mener jeg at foreldre tenker mer på seg selv enn på barnet hvis de velger å ha ett barn.

Ut over slike praktiske ting... nei, det er ikke mer egoistisk enn å ha 2 eller 10 barn.

[Gjest Gjest_Helle_*]

Jeg synes vel egentlig at det er litt egoistisk å bevisst gå inn for ett barn.. Men det er kanskje farget av at jeg selv er så utroooolig glad for at jeg har mine søsken:) Vet om ei som er enebarn, og som i godt voksen alder uttalte at det skulle vært ulovlig å bare ha ett barn. Det sa hun når foreldrene var syke, og hun måtte reise med flere busser/tog for å ta seg av/besøke dem flere ganger i uka. Ingen til å dele oppgavene med, ingen å dele sorgen med når de døde.. (selvsagt venner og slikt, men det er noe eget når en kan prate med noen om at "vi har mista pappan vår")

Tror iallefall jeg ville tenkt meg om før jeg tok en slik avgjørelse. Barn har som noen sa ikke rett på søsken..men hvorfor velge å frata dem dette dersom du har mulighet til å få flere?

[Gjest Gjest_lolita_*]

man kan avlaste og være til støtte for hverandre når foreldre blir syke/demente og trenger hjelp

Ulempene med å være enebarn, dukker sjeldent opp før foreldrene blir eldre/gamle, og en står alene med alt som de behøver av hjelp osv...

hvis et enebarn velger å feire jul hos sin svigerfamilie (f.eks) blir barnets foreldre sittende ufrivillig alene.

Det er noe så inni hampen egoistisk å få barn (flere barn) for å "sikre" sin egen alderdom, eller "spare" enebarnet for bekymringer og ansvar i forhold til foreldrenes alderdom. Er selv enebarn, har ALDRI lidd noe under det. Nå som foreldrene mine er gamle så er jeg ikke alene, jeg har en mann som stiller opp også. Jeg har derimot en venninne som kommer fra stor søskenflokk, men som allikevel har blitt stående igjen med aleneansvar overfor sine gamle foreldre, de andre søsknene løfter ikke en finger. Så det trenger ikke være noe forskjell på enebarn eller ikke i akkurat denne sammenhengen.

Det er ikke egoistisk å velge det som er riktig for dere, om det dreier seg om 1, 2 eller 3 barn. Blir barnet enebarn kommer det helt sikkert til å vokse opp til et flott og harmonisk menneske, uansett.

[Gjest Gjest]

Det syns ikke jeg. Jeg har selv én bror, og det kunne jeg egentlig vært foruten, selv om jeg også er glad i ham naturligvis. Er ikke lett å være den førstefødte. Minstemann lærte av mine feil og hadde en beskytter i meg da han var liten, og dette endte naturligvis opp med at han også ble mer suksessfull enn meg. Han fikk bedre karakterer på skolen enn meg, og var flinkere sosialt, og jeg fikk følelsen av å være 2. prioritet i familien.

Har også sett at dette er en gjenganger blant flere av mine kompiser som har søsken. Enten de selv er storesøsken eller lillesøsken ser jeg tydlig et møsnter på hvem som lykkes best i livet av søskenflokken og det er ofte den minste.

Derfor har jeg en teori om at den førstefødte kanskje er en slags "test" for evolusjonen, mens nr.2 kommer i en forbedret utgave:P Litt penere, litt smartere, litt lengere, litt sterkere osv. Da er det ikke alltid like lett å ha et søsken, så jeg vil tro at det kan være like så trivlig å være enebarn:)

[Gjest regine ii]

Jeg har alltid tenkt at jeg skulle ha minst to barn. Pr i dag har jeg ett, og om jeg skulle være så heldig å få ett til, så blir aldersforskjellen så stor at de iallfall ikke vokser opp som søsken. Det syns jeg er trist, selv har jeg vokst opp med søsken og det er veldig kjekt å ha noen å dele minner med.

Men som voksne har vi nok vokst fra hverandre, og jeg er heller ikke sikker på om alle trår til når det etterhvert kommer til gamle foreldre.

Og som andre har sagt - man skal selvsagt ikke få flere for å sikre sin alderdom. Samtidig: snakker med en kollega som er enebarn og har foreldre som bor langt unna og begynner å skrante. Ikke en helt enkel situasjon.

Det er heller ikke garantert at søsken har godt forhold og holder sammen.

Det jeg syns er verst ifht mitt barn er at jeg føler at jeg har fratatt ungen opplevelsen å vokse opp med søsken. Mye har skjedd i livene våre, og jeg tror at iallfall en del av det hadde vært enklere å takle for ungen om h*n ikke var alene. Men - det er ikke noe å gjøre med, omstendigehtene var ikke sånn at det ble flere.

[Gal_dame]

Eg syns ikkje det er egoistisk å bare ha ett barn..

[Gjest imli]

Ikke nettopp egoistisk, men jeg tror det er flere fordeler med å ha søsken enn med å være enebarn, sånn generelt sett. Både for foreldre og barn.

[Gjest zeba]

Ulempene med å være enebarn, dukker sjeldent opp før foreldrene blir eldre/gamle, og en står alene med alt som de behøver av hjelp osv...

Men ellers er det vanskelig med tanke på boplass, hos hvem diverse anledninger skal feires hos osv... for hvis et enebarn velger å feire jul hos sin svigerfamilie (f.eks) blir barnets foreldre sittende ufrivillig alene.

På det viset er det et mye større ansvar å være enebarn, enn å ha søsken å dele slike ting med, og på det viset mener jeg at foreldre tenker mer på seg selv enn på barnet hvis de velger å ha ett barn.

Her falt jeg av gitt....Hvordan kan foreldrene "på det viset" bare tenke på seg selv ved å få ett barn? Da er det vel heller slik at foreldrene bare tenker på seg selv hvis de får enda et barn for å slippe å sitte alene på juleaften...

[Gjest Spinell]

Det jeg syns er verst ifht mitt barn er at jeg føler at jeg har fratatt ungen opplevelsen å vokse opp med søsken. Mye har skjedd i livene våre, og jeg tror at iallfall en del av det hadde vært enklere å takle for ungen om h*n ikke var alene. Men - det er ikke noe å gjøre med, omstendigehtene var ikke sånn at det ble flere.

Det du sier der er egentlig ikke noe stort problem. Et enebarn vet jo ikke 100% hvordan det er å ha søsken, så da har enebarnet heller ikke noe fullt sammenlikningsgrunnlag for å si at "akkurat den og den episoden" hadde vært bedre å dele med et søsken.

Som tidligere nevnt er jeg enebarn, og synes ikke det er noen belastning. Jeg er voksen nok til at jeg ser at foreldrene mine begynner å bli "gamle", men å ha søsken er ingen garanti for at det er mange som stiller opp når foreldrene trenger hjelp. Min mann, som har to søsken som bor langt unna, har minst like mye ansvarsoppgaver overfor sine foreldre som jeg har overfor mine.

Noen her var inne på hvor fint det er å ha søsken å dele sorgene med når foreldrene går bort. Det er vel og bra, men når arveoppgjørets time kommer er det som regel mye mer praktisk å være enebarn. Hvem kjenner vel ikke til familier som er blitt dypt splittet i forbindelse med arvestrid? Uvennskap og sår som ødelegger mye mer enn verdien av det uenigheten i utgangspunktet dreide seg om.

Konklusjonen min blir derfor som forrige gang: det finnes ulemper og fordeler uansett antall barn en velger å få.

[Fandenivoldsk]

Jeg er enebarn.. kan ikke si jeg klager, men jeg har jo aldri visst om annet er flere ganger jeg har ønsket meg søsken, men kan ikke si jeg har det så fælt akkurat. Har en stor, flott familie og flotte venner, så jeg klarer meg jeg og jeg kan ikke si at jeg er spesielt egoistisk/nærtagende/hvaenn. Tvert imot, vil jeg si

Endret 22. april 2019 av Fandenivoldsk

[Gjest Purple Haze]

Det er stor aldersforskjell mellom meg og broren min, så vi har vokst opp som to enebarn. Husker knapt at vi bodde i samme hus.

Jeg savnet søsken i oppveksten, og jeg savner det fortsatt i blant. Har ikke noe særlig forhold til broren min, han er mer som en fjern onkel.

Jeg har to barn, og ser hvor mye glede de har hatt og fortsatt har av hverandre. Ønsket meg flere, men slik ble det ikke.

Om det er mer egoistisk å bare få et barn, enn det er å få flere, syns jeg egentlig ikke. Det er i utgangspunktet egoistisk å få barn. Vil man bare ha et, så er det et bevisst og gjennomtenkt valg man tar som foreldre. Da har man sikkert også tenkt gjennom de ulike årsakene til hvorfor man bare vil ha et barn.

[Gjest Gjest]

Ikke nettopp egoistisk, men jeg tror det er flere fordeler med å ha søsken enn med å være enebarn, sånn generelt sett. Både for foreldre og barn.

Ganske enig i dette, selv om fordelene og ulempene vil variere veldig fordi det er så store forskjeller mellom familiene. Jeg har søsken selv, og er utrolig glad for det i voksen alder, selv om vi kranglet mye da vi var små. Samboern min er enebarn og syntes det var og er greit - men han hadde kanskje vært litt mindre sær på noen områder om han hadde hatt søsken (på den annen side er jeg antagelig minst like sær som han enda jeg HAR søsken, og jeg har venninner som er enebarn som er fullstendig normale sosialt sett).

Jeg har egentlig aldri tenkt så mye på barn selv, men tenkt at jeg gjerne vil ha to eller fler dersom jeg får - men nå etter hvert ser jeg egentlig på det å få ett (evt tvillinger, man vet jo aldri) som helt greit. Det har litt med alder og prioriteringer å gjøre for min del, som for mange andre i vår tid sikkert. Men jeg mener det er en stor fordel dersom man bare får ett barn at man er ekstra bevisst på å la barnet være mye sammen med andre barn, gjerne i hjemmet også, slik at det blir mer naturlig for barnet at det ikke alltid har rett på foreldrenes udelte oppmerksomhet; det omed oppmerksomhet er jo også noe som oppleves både på godt og vondt. Noen jeg kjenner har f eks vært støttekontakt for barn på omtrent samme alder som deres eget, andre går lenger og er fosterforeldre etc, men det er jo mange måter å gjøre det på.

[Babyrus]

Når jeg var liten ville jeg alltid være enebarn og beundret alle som var det. Nå som jeg er voksen, er jeg ubeskrivelig glad for at jeg har en søster. Hun er den mest irriterende person i verden fra tid til annen fortsatt, men kunne ikke sett for meg en barndom uten henne. Hun er to år yngre enn meg, men nå som vi er litt eldre begge to deler vi mer enn bare foreldre - vi har også klart å fått et vennskap vil jeg si. Vi møtes titt og ofte, jeg stoler 100% på henne og behandler henne som en venninne, men samtidig passer jeg på henne og er der innen 1 minutt hvis noe skjer, hun er jo søsteren min også.

Nå som jeg er eldre tror jeg at jeg ville hatet en tilværelse uten søsken. Det hadde blitt kjedelig ettersom at jeg var en sjenert unge og ikke var den som gikk bort til andre å spurte om å leke. Å ha søsken har gitt meg mange fordeler: ikke bare vennskap, men også sosial intelligens. Jeg tror at å ha søsken gjør at man blir mer klar på å møte nye mennesker i den forstand at man blir fort vant til å ha flere mennesker rundt seg. Har lært meg å ta vare på henne, noe som gir meg en fordel når jeg f.eks skal ha barn selv.

Allikevel syns jeg ikke det er direkte egoistisk å velge å få bare ett barn. Barna er en stor jobb i seg selv, hardere enn noen annen jobb og jeg syns ikke det er en jobb man bør ta på seg hvis en ikke har 100% lyst. Å ha ett barn kan være tilfredstillende nok for mange og det er selvfølgelig fordel med det også, bl.a at man får mer tid med det ene barnet man har. Jeg ville ikke rådet noen til å få bare ett barn i den forstand, men ville rådet de som bare ville ha ett barn om å bare få ett. Uplanlagte barn og graviditeter etter barn nr. 1 er et helt annet synspunkt.

Jeg tror ikke egoistisk er helt det rette ordet å beskrive det som. Jeg vet ikke hvilket ord jeg ville brukt, men dette er som sagt hva jeg mener om saken. Håper virkelig du stoler på deg selv og setter deg selv først