tidlig midtlivskrise

[Gjest Gjest_hilde_*]

jeg er en ung jente. studerer, og jobber masse ved siden av. har en del venner, men ikke så mange jeg liker og har noe til felles med. føler ikke at jeg har noen andre enn de tre jeg bor med pluss en til, og muligens en til, som jeg kan ringe for å finne på noe med/ta en kaffe med/noe lignende. og tre av disse bor jeg jo med!! trenger ikke akkurat å ringe dem.. kjedelig å ha dem så tilgjengelig. savner veldig å ha kjærerste, snart to år siden nå. det er en gutt jeg liker om dagen, men han liker ikke meg, så jeg er trist og stresset pga det. noe lignende har skjedd før med en jeg ble skikkelig forelsket i. det er to år siden, og jeg er fortsatt ikke over det. det får meg til å føle at jeg aldri kommer til å møte noen det klaffer med. det er litt økonomiske problemer i familien min, dette går ikke utover meg på noen måte, men det stresser meg. jeg skulle ønske jeg hadde et godt forhold til foreldrene mine, men jeg føler at jeg er helt annerledes enn dem og at vi ikke kjenner hverandre, selv om vi sees ca en gang i uka. mor har psykiske problemer, og hun kommer fra et annet land. føler aldri at jeg har blitt kjent med henne, og skulle egentlig ønske hun flyttet tilbake og ikke tok mer kontakt. men mor og far er jo gift. det plager meg at far er sammen med henne, ønsker et bedre liv for han. -også plager disse tankene meg, selvsagt. høres sikkert helt hjerteløst ut. vi har ikke kontakt med noen andre i familien utenfor, og det syns jeg er rart. er nok mye pga av sykdommen til mor. det at familien min er så "spesiell" får meg også til å tenke at jeg ikke vil introdusere noen evt kjæreste for den, og at det gjør meg mindre aktuell som kjæreste.. skulle ønske jeg hadde en "normal" og gjerne litt større familie, som jeg trivdes med å være sammen med. i tillegg er jeg sinnsykt studielei, men vil IKKE ta et friår nå, heller bare blir ferdig med dette.. to år igjen. er sikkelig outsider på skolen også, for første gang noen sinne, pga at jeg er så uengasjert sikkert, og det er slitsomt. tror det som stresser meg mest er disse kjæreste/familie tankene jeg har. og som følge kommer vel mangel på studiemotivasjon. to av mine venninner har fått seg kjærester i det siste. jeg føler meg ensom. -og litt mislykket pga av dette, tror jeg.

føler meg nesten litt deprimert, men det nekter jeg å være! jeg er jo egentlig heldig med tanke på at jeg er frisk og kan studere og sånt, og burde bare ta litt ansvar for meg selv hvis jeg ikke er fornøyd. men klarer/tør liksom ikke.. vet ikke hva slags respons jeg er ute etter her. -men ærlig respons er alltid bra.. må jeg bare ta meg sammen? vet ikke om jeg har energi nok. kan man få hjelp? hvor i så fall? vil helst klare dette på egenhånd. føler ikke at jeg vil snakke med noen jeg kjenner om dette. for flaut.