Eksploderer så lett og ofte.

[Gjest SinnaSatan]

Hei.

Trenger noen skikkelig gode råd og hjelp fra folk her.

Som tittelen sier så har eg ordentlige problemer med sinnet og humøret generelt. Kan gå fra å være glad/godt humør til å bli sint/irritabel/sur/gretten over små-ting. Kan krangle over ting som er uviktige, og bli sur over ting som ikkje gir noen meining (àla han kjører før eg har rullet meg ein røyk).

Før var eg ikkje slik. Dette har skjedd over det siste året/siste to årene. Det er utrolig frustrerende å ikkje ha noen særlig kontroll. Blir eg sint, så hender det eg eksploderer. Eg er virkelig nødt til å få dette under kontroll, for når eg blir sinna hender det eg gjør ting eg angrer på i etterkant, når sinnet er borte. Det går som oftest ut over de eg bor med, min kjære sambo som eg elsker over alt på jord, og husdyrene våres. Eg er sikker på at om eg ikkje får kontroll på problemet mitt, kommer sambo til å forlate meg, eller eg tar drepen på de alle. Har faktisk vurdert å pakke ned noen klær og reise sjøl, for å skåne de fra vreden min. Har mest lyst å grine etter eg har vært sinna, spesielt om eg har vært slem mot de eg er glad i. Aner ikkje korfor humøret mitt har forandra seg så drastisk, noe må gjøres og eg trenger hjelp ASAP: Hva faen skal eg gjøre?

[Gjest Gjest]

Oppsøke lege, finn ut om noe er galt fysisk siden dette er noe som har skjedd kun de siste to år. Har du andre symptomer? Hvis det er psykisk kan samtaleterapi hjelpe

Men oppsøk lege ASAP.

[Gjest Gjest]

Heh... Du bruker ikke tilfeldigvis hormonprevensjon?

[Gjest Gjest]

Hadde du vært mann, hadde jeg tenkt at du kanskje hadde en gryende depresjon, men det er ikke lett å si. Har ikke helt tro på fjerndiagnose.

Jeg ville sett om jeg hadde de andre klassiske depresjonssymtomene. Hadde jeg det, hadde jeg vurdert en samtale med fastlegen, og evt fått en henvisning til psykolog hvis det er nødvendig.

Du bør ihvertfall gjøre noe, da det virker som du har noen issues med aggresjon.

[Gjest ts]

Oppsøke lege, finn ut om noe er galt fysisk siden dette er noe som har skjedd kun de siste to år. Har du andre symptomer? Hvis det er psykisk kan samtaleterapi hjelpe

Men oppsøk lege ASAP.

Tror ikkje eg har noen andre symptomer, men det kan godt være. Har litt vondt i brystkassa med kniping i arm, som og har kommet siste året, er slapp og til tider tiltaksløs og umotivert.

Skal til lege, men aner ikkje heil kordan eg skal ta opp problemet..

Heh... Du bruker ikke tilfeldigvis hormonprevensjon?

Nei...

Hadde du vært mann, hadde jeg tenkt at du kanskje hadde en gryende depresjon, men det er ikke lett å si. Har ikke helt tro på fjerndiagnose.

Jeg ville sett om jeg hadde de andre klassiske depresjonssymtomene. Hadde jeg det, hadde jeg vurdert en samtale med fastlegen, og evt fått en henvisning til psykolog hvis det er nødvendig.

Du bør ihvertfall gjøre noe, da det virker som du har noen issues med aggresjon.

Ja... Og det går alltid utover samme personen. Aner ikkje kordan mannen min holder ut. Det går jo alltid utover han, som gjør at han får hetta og blir stressa og får vondt på forskjellige steder osv. Føle meg som en skikkelig slem person.

[Gjest Gjest fra tidligere]

Først og fremst, jeg sier ikke dette for å skremme deg. Det er min historie og trenger ikke ha noe med deg å gjøre. Jeg forteller den bare for at du skal skjønne viktigheten av å gå til lege, uansett hva aggresjonen din skulle skyldes.

Jeg hadde en kjærest som slo meg. Han var ikke slik da vi først traff hverandre. Det viste seg etterhvert at han hadde en hjernesvulst som satt i humørsenteret av hjernen. Etter at han ble operert forsvant aggresiviteten.

Som sagt jeg sier ikke at det er noe slikt som feiler deg, jeg sier det kun for at du skal skjønne viktigheten av å få snakket med legen enten nå problemet ditt er fysisk eller psykisk. Det er greit å nevne de andre plagene du sier du har til legen.

Du må rett og slett bare si det som det er til legen, vedkommende har jo taushetsplikt og opplever nok litt av hvert fra sine pasienter.

[Gjest ts]

Først og fremst, jeg sier ikke dette for å skremme deg. Det er min historie og trenger ikke ha noe med deg å gjøre. Jeg forteller den bare for at du skal skjønne viktigheten av å gå til lege, uansett hva aggresjonen din skulle skyldes.

Jeg hadde en kjærest som slo meg. Han var ikke slik da vi først traff hverandre. Det viste seg etterhvert at han hadde en hjernesvulst som satt i humørsenteret av hjernen. Etter at han ble operert forsvant aggresiviteten.

Som sagt jeg sier ikke at det er noe slikt som feiler deg, jeg sier det kun for at du skal skjønne viktigheten av å få snakket med legen enten nå problemet ditt er fysisk eller psykisk. Det er greit å nevne de andre plagene du sier du har til legen.

Du må rett og slett bare si det som det er til legen, vedkommende har jo taushetsplikt og opplever nok litt av hvert fra sine pasienter.

Uff da.. Det kan ikkje ha vært lett

Håper da ikkje det er det som er galt med meg, men det kan jo forklare humørsvingningene mine. Har prøvd å kontrollere det, men eg klarer rett og lsett ikkje tenke på at eg må roe meg når eg blir sinna. Men eg får vel bare bite tenna sammen og si det som det er til legen. Takk for svar.

[Gjest ts]

Kom på ein ting... For rundt 2 år siden slutta eg på trionetta, p-pillen.. Humør var etter det eg husker bra før eg begyntem ed den, og mens eg gikk på den. Kanskje hormonene er i ubalanse etter eg slutta?

[Gjest Gjest fra tidligere]

Livet er ikke alltid enkelt nei, kan bare trøste seg med at en vokser av motgangen.

Og som sagt jeg ville ikke skremme deg. Det er ikke sikkert det er noe alvorlig galt fysisk med deg. Men om så skulle være tilfelle er det alltid bra å komme seg til lege fort. Men det høres jo ut som du kommer til å oppsøke lege.

Jeg sier lykke til, og håper at det ikke er noe alvorlig galt med deg. Jeg håper du får hjelp til å løse problemene dine.

[Kamikatze]

Det er trist når han, som åpenbart viser at han akter å holde sammen med deg gjennom gode og vonde dager, opplever at henne han skulle kjempe skulder ved skulder mot livets vansker med er den som lager hans vonde dager.

Du må bare øyeblikkelig skjønne at du har ingen rett til å kjefte opp og terrorisere et annet menneske, og slettens ikke uten grunn. Bare fordi dere lever innenfor hverandres intimsoner, har du ingen rett til å oppføre deg respektløst mot ham.

Mye kunne vært skrevet, og det blir det muligens med tiden. Men jeg vet hvordan det er i den aggresjonsverdenen. Men jeg spekulerte ikke om det kom til å gå med liv. Her var det kun et tidsspørsmål før jeg sendte folk i grava for en trivialitet.

Så jeg bare sluttet. - Sluttet å nøre oppunder aggresjonsspiralen. Det ble endel slutting. For kvinnfolk greier faen ikke å takle at mannfolk er snille, vil være snille, og å ha ro, idyll og harmoni. Så en etter en skulle teste grensene for hvor snill jeg var. Og en etter en ble en venn eller kjæreste fattigere. Men jeg følte ingen forpliktelse for å være snill mot drittkjerringer, så alt ble ikke bare avskjedsfest. Men lysten til å rive henne fra hverandre, lem for lem, var ikke vanskelig å undertrykke.

Bare slutt! Ikke lag diagnoser av suppa. Ikke forklar og bortforklar. Ikke trekk den mørke hetta over hodet! Tillat at folk og dyr har litt slingringsmonn. Sinnet kommer, men bevisstheten om hva som videre kommer til å skje, bør få deg til å koble inn nødbremsen der.

Selvsagt sjekker du om p-piller eller annet påvirker humøret. Men til syvende og sist handler det å takle at bagateller er bagateller, og ikke tillate sinnet å eskalere. - Så kan vi snakke mer omkring sinnets anatomi en annen gang. Men uansett årsak og virkning: Du er ansvarlig for dine handlinger. Det du gjør er straffbart å utsette andre for. Du er sjefen over ditt eget sinne. Så bare slutt med det, nå.

[stjernekyss]

Jeg lurer på hvordan du har det jeg, når jeg leser innlegget ditt.

Så, hvordan har du det?

[Gjest ts]

Veit ikke helt..

[stjernekyss]

Veit ikke helt..

Min erfaring er at når man blir så sint så lett og ofte, er det fordi man egentlig ikke har det så bra. Men at man bare ikke orker å kjenne på det.

Jeg er litt sånn selv i hvertfall. Blir litt for mye go-with-the-flow, og litt lite hva-synes-jeg-egentlig-om-dette. Kanskje du skal pakke bagen din og ta deg den turen du snakket om? Ikke nødvendigvis for å verne alle andre for vreden din, men mest deg selv?

Tror du at du tør å finne ut hva svaret på spørsmålet er? Hvordan du egentlig har det?

Synes uansett ikke du skal være så sint på deg for at du er sint. Du føler det du føler. Enten du vil det eller ikke. Og om du ikke vil, så vil følelsene komme til uttrykk likevel. Jo mer motstand de møter, dess høyere skriker dem. Kanskje du skal prøve å lytte til dem? Kanskje har de til og med noe lurt å bidra med?

Dette klarer du!

[Gjest negasjon]

Ikke følg rådet som har eksistert i utallige år om å telle til ti. Nå har forskere funnet ut at det beste er å trekke seg tilbake, be om å få ro, evt eget rom, låse døra og hyle og gråte og deppe så lenge man trenger. Som regel går det over etter kort tid, men man trenger en liten tid (varierer) etterpå før man har energi til å være seg selv, det vil si den andre og du selv venter at du er.

Tror jeg leste om det under forskning.no eller tv.2.no. Men jeg praktiserte det selv, da jeg gikk på p. piller. Før denne forskningen.

For meg holdt det med fra en time eller tre for meg selv. Og jeg sa fra, men ikke alltid, at jeg var sliten, at jeg holdt på å gå fra randen syntes jeg var litt unødvendig å si.

Jeg sa fra før jeg ble på randen, at noen ganger må jeg bare ha tid til meg selv og da vil jeg ikke forstyrres, ikke av telefoner og ikke av noen.

Lykke til.

Endret 31. august 2009 av negasjon

[Virreliten]

Du bør også sjekke stoffskiftet ditt. Forskjellige diagnoser mulige eller slett ingen, men aggresjonsproblemer er ikke ukjent for mange i den pasientgruppen.

Endret 31. august 2009 av Virreliten