Gå til innhold

Hva synes dere om "Bli kjent-fasen" med ny mann?


Gjest gjestdeluxe

Anbefalte innlegg

Gjest gjestdeluxe
Hvis man derimot går inn for å være venner, og se hva som skjer, da syns jeg det er spennende og koselig.

Njaa...i mine tilfeller ligger det i kortene at vi ikke blir for mye "venner", det er en undertone der som lurer på hva dette kan bli.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest gjestdeluxe
Etter mye om og menn, kanskje man endelig ender på date med faktisk er normal nok til at man liker vedkommende, det er da moroa virkelig begynner. Skal man vente 3 dager med å sende meldign. Liker vedkommende meg egentlig. Så tenker man kaotiske tanker i sitt hode, og antar selvsagt det verste; denne mannen er kun ute etter sex og er en drittsekk. Da får jeg bare være litt ekstra kjip mot ham og se om han fortsatt viser interesse. (Selvsagt går han lei, når du ikke gidder gi ham noe positiv respons). Nei, han er nok ikke interessert nok, og definitivt ofr useriøs. Han må nok "dumpes" - da i form av flere uker med uteblivende svar på meldinger, telefoner o.l. - kanskje med et sporadisk svar - til han definitivt ikke gidder mer!

Er det rart man støtt er singel?

Nei, da er det ikke rart.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, skulle tro det, Steinar. Det er bare fint at menn registrerer seg her, synes jeg.

Samtidig har du det vel ikke så aller verst i forhold til andre single menn her, da du er god på å markedsføre deg på en balansert måte - ikke for mye og ikke for lite. Da blir mange jenter interessert, og du ser jo at den ene etter den andre sender link til sine single 35 årige venninner :fnise:

Det blir iallfall litt action her.

Dere damer er smarte vet du - kjenner igjen en god ting når dere ser en :smoke: hehe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_zoe_*

Jeg elsker "bli kjent"-fasen!

Nå hører det med til historien at jeg ikke praktiserer dating i stor stil, sjelden jeg takker ja for å se hva som skjer hvis jeg ikke allerede har funnet ut at vi har ekstremt god kjemi. Altså ender jeg sjelden opp på kjedelige dater med pinlig stemning.

Jeg hater jobbintervju og spørrerunde, jeg synes det er drepende kjedelig å ha den "hvor jobber du.. er det interessant.. hva har du studert.."-samtalen. Blir kjent med personen gjennom å snakke om alt slags andre ting, da finner man fort ut om man har god kjemi og om man deler verdier og meninger osv. Og prat om seg selv, sin oppvekst og så videre kommer jo inn som en naturlig del av samtalen stadig vekk. Jeg har et par viktige spørsmål som kan være dealbreakers om han svarer "feil", så jeg passer på å snike de inn i samtalen da!

Men alt i alt er det kjempeinteressant og spennende å bli kjent med en ny BRA mann!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har et par viktige spørsmål som kan være dealbreakers om han svarer "feil", så jeg passer på å snike de inn i samtalen da!

Og de spørsmålene er?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_May_*
Dere som treffer nye mennesker som potensiell partner, hva synes dere om "Bli kjent-fasen"?

Føles det som et jobbintervju?

Kan det virke for instrumentelt?

Jeg blir nok men gang kjent med en ny mann, og denne gangen er det en som er ute etter et seriøst forhold. Han er 45, og har tre barna fra før (20-årene), og har vært skilt i noen år.

Vi skal treffes snart igjen, og han vil gjerne fortelle mer om seg selv. Selv føler jeg ikke at jeg har så mye å "fortelle". Har ingen stor historie annet enn at jeg har studert, bodd her og der, vært i noen forhold, hatt noen langvarige "relasjoner" gående, og har ikke barn.

En annen skilt trebarnsfar jeg nylig traff mente jeg burde slippe meg mer løs. Han stilte også spørsmål, og det virket som om han var "på vakt". Er det slik det er med fedre?

Er det meningen at dette skal være komplisert?

hei. jeg forstår hva du mener. du grep fatt i en situasjon jeg nettop flyktet fra.

det kan være at det skyldes fordi jeg enda er så ung, men i helgen traff jeg en hyggelig og pen mann ute på en kafe/bar. vi danset, pratet osv. men under omstendigheter der man... slapper mer av og tar ting mer... rolig. (eller skal jeg si urolig?!) 3 dager etterpå sendte han meg en mld på mobilen, etterfulgt av et ubesvaty telefon anrop der han inviterte meg med ut på vin og middag. jeg følte meg litt ukomfortabel, fordi jeg visste at han bodde utenbys, og det plutselige fokuset gjorde at jeg trakk meg unna. når man bevisst treffer en kar under middag, som har kjørt 3 timer bil i den anledning, føler man vel litt prestasjonsangst? jeg takket nei fordi jeg ville unngå den der "jobb intervju" følelsen... men nå i etterkant angrer jeg at jeg takket nei til han. fordi han kunne tross alt vært noe for meg!

men kanskje jeg kontakter Han neste gang jeg tilfeldigvis er i hjembyen hans.

hvem vet?

:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

hei. jeg forstår hva du mener. du grep fatt i en situasjon jeg nettop flyktet fra.

det kan være at det skyldes fordi jeg enda er så ung, men i helgen traff jeg en hyggelig og pen mann ute på en kafe/bar. vi danset, pratet osv. men under omstendigheter der man... slapper mer av og tar ting mer... rolig. (eller skal jeg si urolig?!) 3 dager etterpå sendte han meg en mld på mobilen, etterfulgt av et ubesvaty telefon anrop der han inviterte meg med ut på vin og middag. jeg følte meg litt ukomfortabel, fordi jeg visste at han bodde utenbys, og det plutselige fokuset gjorde at jeg trakk meg unna. når man bevisst treffer en kar under middag, som har kjørt 3 timer bil i den anledning, føler man vel litt prestasjonsangst? jeg takket nei fordi jeg ville unngå den der "jobb intervju" følelsen... men nå i etterkant angrer jeg at jeg takket nei til han. fordi han kunne tross alt vært noe for meg!

men kanskje jeg kontakter Han neste gang jeg tilfeldigvis er i hjembyen hans.

hvem vet?

:)

Sikkert bare jeg som er sær, vet jo at dette med å ha truffet hverandre en gang tidlig i livet uten at det ble noe for så endelig å treffe hverandre igjen senere er tema i uendelig mange kjærlighetsromaner, men for min del har jeg aldri greid å fatte ny interesse for en jente som har blitt borte. Når det er sagt blir hele dette opplegget rundt dating - spesielt det som skjer på nett - lett så forretningsmessig at det kan drepe enhver følelse av spontanitet og reell romantikk. Så jeg skjønner godt at man får litt hetta av jobbintervjuliknende dater. Samme hvor godt man skulle passe sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest gjestdeluxe
Det plutselige fokuset gjorde at jeg trakk meg unna. når man bevisst treffer en kar under middag, som har kjørt 3 timer bil i den anledning, føler man vel litt prestasjonsangst? jeg takket nei fordi jeg ville unngå den der "jobb intervju" følelsen... men nå i etterkant angrer jeg at jeg takket nei til han. fordi han kunne tross alt vært noe for meg!

men kanskje jeg kontakter Han neste gang jeg tilfeldigvis er i hjembyen hans.

hvem vet?

:)

Da føler en litt press på seg om han du skal treffe må kjøre flere timer i bil for å komme seg dit, ja - og også litt "dette bør bli bra, han har jo kjørt så langt".

Det kan jo hende at han er noe for deg likevel, så hvorfor ikke bare ta kontakt. Det skader ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest gjestdeluxe
Sikkert bare jeg som er sær, vet jo at dette med å ha truffet hverandre en gang tidlig i livet uten at det ble noe for så endelig å treffe hverandre igjen senere er tema i uendelig mange kjærlighetsromaner, men for min del har jeg aldri greid å fatte ny interesse for en jente som har blitt borte.

Så synd...jeg hadde tenkt at hvertfall én person helt tilbake fra videregående kunne ha vært veldig aktuell å date i dag. Han er til og med single. men han bor i en annen by og jeg har ingen grunn til å kontakte ham.

Er det noe en del av oss jenter har lest for mye av er det kjærlighetsromaner i blader (den gang da het de Michelle, Starlet, Legeromaner, etc.) og disse illusjonene er ikke bra for det realistiske datinglivet! I tillegg alle prinsesseeventyrene fra jenter kan høre eventyr.

I disse eventyrene og romanene stto det ingenting om skilte trebarnsfedre som er på vakt, og hva de ønsker seg. Det sto heller ikke noe om at menn ikke likte bekymringer, problemer og klager, tvert imot, der sto menn klare i ridderrustning klar til kamp. "Bli kjent"-fasen fortonet seg som et glansbilde som endte med bryllup.

Eller som i "Serendipity" der John Cusac finner frem til jenta han for mange år siden lovet at han skulle treffe igjen. Eller "Sleepless in Seattle". Det er en grunn til at det er på film.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eller som i "Serendipity" der John Cusac finner frem til jenta han for mange år siden lovet at han skulle treffe igjen. Eller "Sleepless in Seattle". Det er en grunn til at det er på film.

Film er virkelighetsflukt som dekker et behov nettopp fordi folk ikke finner det i virkeligheten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

har vært på rundt 20 dater siste par år. kun en av dem føltes som intervju. nå har de fleste av disse datene vært med menn jeg har fått kontakt med på nettet, og vet en del om på forhånd. viktigere å føle om man kan kommunisere normalt enn å vite alt om en person første uka.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En annen skilt trebarnsfar jeg nylig traff mente jeg burde slippe meg mer løs. Han stilte også spørsmål, og det virket som om han var "på vakt". Er det slik det er med fedre?

Du må forstå at en mann med egne barn er ute etter en (reserve)mor til sine barn så han slipper å måtte ta seg av dem selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må forstå at en mann med egne barn er ute etter en (reserve)mor til sine barn så han slipper å måtte ta seg av dem selv.

Snakker du av egen erfaring eller ??? Er totalt uenig !!! Er nok viktigst med egne preferanser fremfor "reservemor-løsningen" ja. Er heller ikke behov for noen desperat jakt etter reservemoren for den saks skyld. Meldt etter mitt synspunkt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Snakker du av egen erfaring eller ??? Er totalt uenig !!! Er nok viktigst med egne preferanser fremfor "reservemor-løsningen" ja. Er heller ikke behov for noen desperat jakt etter reservemoren for den saks skyld. Meldt etter mitt synspunkt.

Kan jo aldri se bort i fra at du er et hederlig unntak :)

Men i det store perspektivet er nok dette et udiskutabelt faktum.

Om ingen kan motbevise det .....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest gjestedeluxe
Du må forstå at en mann med egne barn er ute etter en (reserve)mor til sine barn så han slipper å måtte ta seg av dem selv.

De er jo fedre, jeg har inntrykk av at de jeg blir kjent med er veldig glad i barna sine, og vil verne om de. De vil nok ikke snakke for mye om barna sine før de eventuelt vet at det blir seriøst forhold.

Jeg visste ikke at menn ønsket å slippe å ta seg av barna sine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer vel an på hva man legger i det.

Har man en avslappet holdning til det, og tar det som det kommer, føles det nok mye greiere enn om man har store forventninger helt fra starten av. Følelser må komme naturlig, de kan ikke pushes fram.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
Jeg visste ikke at menn ønsket å slippe å ta seg av barna sine.

Tror du tar feil her altså......min egen erfaring inkl. omgangskrets og bekjente tilsier noe helt annet. De fleste ønsker og vil ta ansvar overfor egne barn, de er stolte og glade i barna sine samtidig som de har gode ønsker om fremtiden til barna. Det er jo synd om det skapes et annet inntrykk der ute, men det er altså ikke min erfaring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nok hittil vært noe utydelig i mine utsagn rundt det ovenstående.

Selvfølgelig er alle normale fedre glade i barna sine og ønsker å ta seg av de på best mulig måte :)

Og her er poenget mitt - kvinner og menn er forskjellige og har forskjellige egenskaper - vanligvis. En mann/far kan ikke være kvinne/mor overfor barna - han har rett og slett ikke de egenskapene som en kvinne har. Derfor må det bli sånn.

Spesielt når barna er mindreårige selvfølgelig. Og også etterhvert for døtre.

Forstår dere hva jeg mener? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og her er poenget mitt - kvinner og menn er forskjellige og har forskjellige egenskaper - vanligvis. En mann/far kan ikke være kvinne/mor overfor barna - han har rett og slett ikke de egenskapene som en kvinne har. Derfor må det bli sånn.

Spesielt når barna er mindreårige selvfølgelig. Og også etterhvert for døtre.

Forstår dere hva jeg mener? :)

I en del tilfeller - er min erfaring at mange jenter/tenåringsdøtre og voksne døtre søker bevisst til sin far for støtte, råd og hjelp. En del mødre strekker ikke til. De er ikke bra nok. Mange jenter fortrekker far.

Visste du det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom jeg treffer en mann med barn, så har jo disse allerede en mor, og da skal ikke jeg steppe inn i noen rolle der.

Jeg kan aldri bli noe annet enn Pappas Kjærest, og det er det jeg skal være og kan være.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...