tapet av en barndom

[Gjest Sliter]

Jeg har hatt store deler av min barndom fortrengt, har jo vært klar over mye faenskap som har skjedd da min mor er psykopat. Men mye var fortrengt og det siste året har jeg jobbet med å finne ut av dette sammen med en behandler. Og for veldig kort tid siden kom det siste og verste fram.

Det hele starter da jeg er 3 år, da starter min far å misbruke meg seksuelt, da er det bare beføling, så da jeg er 4 år må jeg suge, svelge og ronke faren min, han fingrer meg, så da jeg er 6 år starter han og voldta meg, dette varer til jeg er 7 år, da finner min mor ut av det. Da tar det slutt etter hun fant det ut, men hun kvitter seg ikke med han. Så jeg må fortsette å leve med han og går med en stor frykt og redsel i mange år etterpå. Min mor legger meg for hat fra den dagen hun finner det ut, for hun blir sjalu. Min far har hun nå makt over, han blir trua med att hun skal anmelde han til polti hvis han ikke gjør som hun sier. Vet hun fikk han til å gi meg juling flere ganger. Moren min bruker meg etter det som hakke kylling, og jeg får bare store mengder dritt hver dag, aldri ett eneste posetivt ord, aldri en klem, bare negative ting. Sånn levde jeg til jeg var 16 år.

Så her sitter jeg sjokkert, frustrert, sint, fortvila og har det bare jævlig nå. Og vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte eller hva jeg skal gjøre.

I mitt liv er jeg den som er smart, oppegående, veldig sterk og stabil, den som aldri har trengt noen. Men gud jeg trenger noen nå, men klarer ikke å spørre noen, føler ikke jeg har noen å spørre heller. Dette er noe som blir for tøft og vanskelig for de fleste.

Kan vel legge til att det i livet har gått meg bra fordet, jeg er i midten av ett masterstudie, jeg har to flotte barn jeg er en god mor til, samme far til begge barna, jeg har alltid hatt ett bra forhold til sex, jeg har venner. Jeg er utrolig stabil, sterk og oppegående.

Men dette tar virkelig knekken på meg, regner jo med att det er verst nå som jeg har fått vite det og begynnt å forstå omfanget av det, er det seksuelle misbruket jeg ikke visste om, hadde mistanke til litt seksuelt misbruk, men trodde det bare var beføling ikke voldtekter. Og jeg har fått så mange minner tilbake om det, det er bare grusomt, dukker opp i hodet mitt hele tiden.

Var faktisk utrolig godt bare å få skrive det ned, hjalp bare det. Var vel ikke noe annen mening med dette enn det. Evt tips til hvordan takle noe sånnt.

[Gjest haren]

dette tror jeg nok er for tungt for deg å bære helt alene, det er jo en grunn til at man fortrenger opplevelser.....

nå som de begynner å komme tilbake, og du kanksje er mer "åpen" for å la minnene komme igjen, så tror jeg det er veldig lurt å oppsøke profesjonell hjelp.

det kan være sjokkerende og veldig tungt for enhver å skulle høre om detaljene rundt hva som har skjedd deg, og det er en av grunnene til at du nettopp bør oppsøke hjelp av noen som har behandlet andre i samme situasjon som deg.

det finnes helt sikkert noen som kan anbefales, og jeg ville tatt kontakt med en støtteforening for å høre om de har konkrete anbefalinger der du bor.

jeg har aldri opplevd noe liknende, men jeg kan tenke meg at dette vil ta mye plass i ditt liv en stund fremover. det vil helt sikkert ta mye energi både fra deg og de rundt deg, og det kan være lurt å forberede både deg selv og din mann på dette.

veldig trist at noen må oppleve noe slikt

[Teriyaki]

Trist lesning, virkelig!

Ser du allerede får hjelp hos profesjonell. Men kanskje det vil være godt å bruke mannen din også? Bruke han som samtalepartner, la han få innpass i det som har skjedd deg, det du sliter med, og det at det kan komme til å bli vanskelig i en stund framover. Jeg vet i alle fall for meg selv at når jeg virkelig sliter, så trenger jeg å ha litt støtte rundt meg, trenger å snakke ut, få trøst og kanskje gode råd. Men jeg er en veldig åpen person da, så det er jo ikke sikkert dette vil fungere for deg. Men sikkert verdt en tanke. For alt du vet så kan mannen din være den som gjør at du kommer deg gjennom alt dette her.

[Gjest Gjest_Prestekrage_*]

Det var da som bare faen, kjenner hjertet banker av sinne

Kan si det slik.. det beste er å få ut all gørra.

[Gjest sliter]

Tusen takk for svar. Jeg går til behandling hos en fantastisk dame, så det hjelper en god del. Men sefølgelig skulle jeg ønske det gikk fortere. Nå er det så nytt alt att det opptar jo hodet mitt store deler av dagen. Skulle gjerne hatt det mer på avstand, men det kommer det og.

Jeg er ikke sammen med mannen min lenger, vi gikk fra hverandre i januar. Men vi er fortsatt gode venner. Så jeg har pratet med han og vet han kan stille opp for meg.

Ellers har jeg en venninne jeg har pratet med dette om, men hun forstår det ikke.

Jeg er vel selv en som gjerne skulle prate masse om det, men samtidig er ikke dette noe man forteller til hvem som helst.

Vurderer og ta kontakt med noen foreninger og, for kunne vel tenkt meg å prate med noen som har gått gjennom det samme.

Men dagene mine nå bruker jeg til å kose meg masse med barna mine, jeg trener hver dag, jeg passer på å komme meg ut med noen venner hver dag, jeg leser bøker. Så føler vel det går ganske greit under forholdene.